Gjest Pula Skrevet 26. august 2007 Skrevet 26. august 2007 Skal ikke gi noen en diagnose, bare så det er sagt. Men hvis en person lever veldig i sin egen verden, ser ikke andre. Svært sosial, og på en naiv måte. Blir betatt igjen og igjen, av personer og ting, mister fornuften og gangsynet når det skjer. Ser ikke seg selv, hvordan en oppfattes av andre, bare turer frem med seg selv, seg selv, og seg selv. Gir opp alle prosjekter. Har evner, men klarer aldri få noe i mål. Selv ikke de enkleste ting, som en vet vil slå tilbake på en om det ikke blir gjort. Angrer ofte, for ser aldri konsekvensene før en handler. Er ekstremt egoistisk, men mener ofte ikke noe vondt, tror jeg. Lever på illusjoner og drømmer, slik jeg ser det. Tror på ting jeg ville ment var urealistisk at skulle skje eller at denne personen får til. Lyver. Manipulerer. Det med manipuleringen passer kanskje ikke med å ikke mene å gjøre noen noe vondt? Depresjon innimellom, fra små til langvarige ( 1 år). Noen som kjenner igjen noen trekk? Noe som kan hjelpe? 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 27. august 2007 Skrevet 27. august 2007 Høres mest ut som personlighetsforstyrrelse cluster B. Psykoterapi er tingen såfremt vedkommende selv innser problemet og ønsker forandring. 0 Siter
Gjest Pula Skrevet 27. august 2007 Skrevet 27. august 2007 Høres mest ut som personlighetsforstyrrelse cluster B. Psykoterapi er tingen såfremt vedkommende selv innser problemet og ønsker forandring. Tusen takk for svar! 40 år og anser seg bare som "uheldig" når det går galt, resten skyldes andres gjerninger. Glemte å si denne personen ikke takler press eller snev av kritikk. Men det forsto kanskje du av resten... Oppmuntring er bortkastet tid, preller av som vann på gåsa, for det er egentlig ikke noe i veien med intelligensen, tror jeg. Svært evnerik når det gjelder analytiske ting. Uten å klare å få noe ut av det så klart, annet enn selvskryt. Uvenner med deler av familien etter tur. Har gått i terapi, men kun for å komme over andres ugjerninger. Selvinnsikten kan muligens presses frem med riktig fremgangsmåte, men er det tilrådelig? Med depresjoner lurende rundt hver sving, kan det vel bli feil også? Tenker så klart på evt. selvmordsfare. Har ikke vært suicidal til nå, men hva tror du? Denne personen har jeg en nær relasjon til, kommer aldri unna. Må jeg allikevel bare jatte med og se på at hele livet går rett i dass? Er det noe JEG kan gjøre? 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 27. august 2007 Skrevet 27. august 2007 Tusen takk for svar! 40 år og anser seg bare som "uheldig" når det går galt, resten skyldes andres gjerninger. Glemte å si denne personen ikke takler press eller snev av kritikk. Men det forsto kanskje du av resten... Oppmuntring er bortkastet tid, preller av som vann på gåsa, for det er egentlig ikke noe i veien med intelligensen, tror jeg. Svært evnerik når det gjelder analytiske ting. Uten å klare å få noe ut av det så klart, annet enn selvskryt. Uvenner med deler av familien etter tur. Har gått i terapi, men kun for å komme over andres ugjerninger. Selvinnsikten kan muligens presses frem med riktig fremgangsmåte, men er det tilrådelig? Med depresjoner lurende rundt hver sving, kan det vel bli feil også? Tenker så klart på evt. selvmordsfare. Har ikke vært suicidal til nå, men hva tror du? Denne personen har jeg en nær relasjon til, kommer aldri unna. Må jeg allikevel bare jatte med og se på at hele livet går rett i dass? Er det noe JEG kan gjøre? Vanligvis svært liten selvmordsfare (for glad i seg selv?). Antiskeptika (= liten dose antipsykotika) kan være til hjelp. Synes du beskriver noe mer paranoia i ditt andre innlegg. 0 Siter
mil1365380270 Skrevet 27. august 2007 Skrevet 27. august 2007 Vanligvis svært liten selvmordsfare (for glad i seg selv?). Antiskeptika (= liten dose antipsykotika) kan være til hjelp. Synes du beskriver noe mer paranoia i ditt andre innlegg. Paranoia - ja, kanskje det er det det er. Om noen blir lei seg, skuffet eller sinte er denne personen psyk og ute etter han. Feilen er aldri hos han. Men når han treffer nye mennesker er han overbevist om at han tar dem med storm. Ganske glad i seg selv, ja. Utrolig å få til så lite og samtidig være så selvgod. Samtidig er det mye syting og tilsynelatende behov og ønske om omsorg. Det er her manipulasjonen ses sterkest. Det er vanskelig, virker jo så puslete, samtidig som han nok egentlig er ganske sleip..... Mitt inntrykk er at personen er selvdestruktiv? Ønsket om å få til ting er jo der, men prosjektene fullføres aldri. 0 Siter
Gjest måspoerre Skrevet 28. august 2007 Skrevet 28. august 2007 Vanligvis svært liten selvmordsfare (for glad i seg selv?). Antiskeptika (= liten dose antipsykotika) kan være til hjelp. Synes du beskriver noe mer paranoia i ditt andre innlegg. Har stusset over at du skrev at vedkommende sikkert er "for glad i seg selv til å ta selvmord. Altså, jeg håper du mener at det generelt sett er et sunnhetstrekk å være såpass glad i seg selv at man ikke tar livet sitt? 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.