NHD: Råd i forhold til Spiseforstyrrelser

[Gjest Multippel]

Vel, datteren min (15 år) tar meg med på mange reiser nå om dagen. Det var jeg som skrev om min datter og inntak av tabletter og selvmordsfare. Hun er en lang jente på 180 cm høy. Hun har gått fra å være lubben til å bli mager. Fremdeles ser hun forsåvidt normal ut, men vekttapet har gått fort og jeg blir beskymret. Hun demonstrer veldig tydelig ovenfor meg hva hun holder på med. Hun har utsagn som: Å jeg føler meg så tykk.....Jeg har til nå prøvd å overse dette men forlangt at hun skal sitte ved middagsvordet. jeg har ikke mast på spisingen. Jeg har tatt noen samtaler med henne om spisefortyrelser og at det kan få følger hun ikke er så glad for. I går fant jeg på badet en liste over mat og kalorier og hvordan hun skulle trene. Jeg konfronterte henne med det. Jeg sa at dette er ikke sunt og hun trenger overhodet ikke forsette å gå ned i vekt. Jeg sa at jeg forstår at hun syns det er fint å ha tatt av seg noen kilo men at nå måtte hun stoppe. Dette er farlig sa jeg. Jeg aner ikke om jeg gjør rett. Jeg prøver å unngå å lage maktkamp om det. jeg prøver å gi henne oppmerksomhet andre steder osv. Men jeg ble sint da jeg fant listen. Jeg sa: Jeg kjenner at jeg blir veldig beskymret og ved middagen idag SKAL du spise om det så bare er to biter. Jeg skal ikke legge meg opp i hvor mye du spiser men LITT skal du spise. Hun svarte at det bare var tull at hun var spiseforstyrret og skulle bevise ovenfor meg at hun spiser og spiste en halv fiskekake en potet og litt stekt løk. Hun så demonstrativt på meg og sa:Ser du at jeg spiser nå mamma? Jeg sa at vi trenger ikke lage noen demonstrasjon ut av dette men at jeg vil ha slutt på at hun spiser til andre tider enn oss andre.

Jeg føler meg ganske sikker på at hun holder på med noe i dette. Jeg har forhørt meg på BUP om hvordan jeg skal gjøre det men får ikke noe klart svar.

Jeg har mange tanker i forhold til henne som blir umulig å gjengi alt her.

Finnes det noen generelle råd? Jeg føler dette må stoppes før det får virkelig festet seg.

Jeg kan tilføye at utredningen på BUP viser en klar tendens i forhold til en ADHD/ADD. De er ikke helt ferdig men har allerede begynt å snakke om at de tenker seg diagnoser som går i forhold til traume og ADHD.

[laban]

Her er en link:

http://www.iks.no/iks/spiseforst/hva_kan_du/familie_og/

[Gjest Multippel]

Her er en link:

http://www.iks.no/iks/spiseforst/hva_kan_du/familie_og/

Tusen Takk!

[Gjest been there]

Bare et tips: Kast/knus badevekta!

[Gjest Multippel]

Bare et tips: Kast/knus badevekta!

Takk! Vi har ingen vekt her i huset om dagen. Batteriet er gått ut og det er sånne spesielle typer jeg må i spesialforetning for å få. Men da trenger jeg kanskje ikke å anstrege meg for å få tak i de heller:-)

Du skriver at du har vært der. Vet du hva som gjorde at du kom deg ut av det?

[frosken]

Det ser ut som om datteren din finner nye måter å utfordre deg på - og at du biter litt raskt på .

Jeg tror at noe av dynamikken her er slik at tendensen til å ville sulte seg foran din øyne vil øke dersom du vektlegger det for sterkt og forsøker å innføre "tvang".

Dersom hun fortsatt har oppfølgning fra bup/mobilt team, så synes jeg dere burde snakke om dette sammen med datteren din. Si at dere ser at hun kan være fristet av å forsøke å la være å spise (kanskje ønsker hun seg også en spiseforstyrrelse), men at dette er å ødelegge for seg selv - akkurat som andre ting hun har drevet. med.

Jeg tror du er nødt til å prøve å ha litt is i maven og regne med at hun kommer til å utagere vanskelige følelser på ulike måter ganske lenge fremover. Håper du er fornøyd med samarbeidet med bup.

[Gjest Multippel]

Det ser ut som om datteren din finner nye måter å utfordre deg på - og at du biter litt raskt på .

Jeg tror at noe av dynamikken her er slik at tendensen til å ville sulte seg foran din øyne vil øke dersom du vektlegger det for sterkt og forsøker å innføre "tvang".

Dersom hun fortsatt har oppfølgning fra bup/mobilt team, så synes jeg dere burde snakke om dette sammen med datteren din. Si at dere ser at hun kan være fristet av å forsøke å la være å spise (kanskje ønsker hun seg også en spiseforstyrrelse), men at dette er å ødelegge for seg selv - akkurat som andre ting hun har drevet. med.

Jeg tror du er nødt til å prøve å ha litt is i maven og regne med at hun kommer til å utagere vanskelige følelser på ulike måter ganske lenge fremover. Håper du er fornøyd med samarbeidet med bup.

Jeg er heldig med at jeg føler at jeg har to kvalifiserte psykologer som tar situasjonen alvorlig og som jobber samvittighetsfullt med situasjonen. De er imiddlertid flinke til å stille gode spørsmål men ikke så flinke til å gi konkrete råd.

Jeg ser at datteren min "shopper" diagnoser, og sliter med å finne ut hva som egentlig er galt.

Jeg har virkelig holdt meg i skinnet i forhold til spisingen, men har fått støtte i at jeg ikke skal bryte rutinene som innebærer at alle sitter ved bordet.

Men det er næimen ikke lett når jeg ser hva hun gjør.

Det rare er at det skjer også engod del positive ting. Som adferd og samtaler oss imellom. det er som det går i to retninger. Det ene er positiv utvikling og vekst i forhold til å sette ord på vanskelige ting. Det andre er destruktivitet og et ønske om å stadig holde meg beskymret.

Jeg leste et sted at spiseforstyrrelser kan sees i sammenheng med en identitetskrise og det syns jeg stemmer veldig med min datter. Hun leter intenst.

Add og selvmordstanker, angst, depresjon og spiseforstyrrelser har jeg også lest at ofte henger sammen hos jenter.

Hun har ennå ikke selv fått vite noe om at psykologene ser denne sammenhengen men vi skal snart ta ett felles møte også med min datter og presentere resultatene.

Kanskje vil en diagnose få henne til å lande ett sted.

Fikk nettopp vite av legen min at fontex kan få deg til å gå kraftig ned i vekt, men jeg vet jo at hun begynte med dette spisegreiene sine før hun ble medisinert.

Jo jeg skal ta det opp samt høre om vi ikke snart skal lage en behandlingsplan i forhold til henne. Til nå er fokuset vært på kartleggingen.

[Gjest Multippel]

Det ser ut som om datteren din finner nye måter å utfordre deg på - og at du biter litt raskt på .

Jeg tror at noe av dynamikken her er slik at tendensen til å ville sulte seg foran din øyne vil øke dersom du vektlegger det for sterkt og forsøker å innføre "tvang".

Dersom hun fortsatt har oppfølgning fra bup/mobilt team, så synes jeg dere burde snakke om dette sammen med datteren din. Si at dere ser at hun kan være fristet av å forsøke å la være å spise (kanskje ønsker hun seg også en spiseforstyrrelse), men at dette er å ødelegge for seg selv - akkurat som andre ting hun har drevet. med.

Jeg tror du er nødt til å prøve å ha litt is i maven og regne med at hun kommer til å utagere vanskelige følelser på ulike måter ganske lenge fremover. Håper du er fornøyd med samarbeidet med bup.

Jeg skal ta med meg det du sier om spisetvang. Jeg skal slutte med det.

Problemet er likevel. ...er det riktig å overse det totalt?

Jeg føler at jeg må finne balansen mellom det å IKKE lage maktkamp men samtidig at jeg ikke ser ut til å være likegyldig.

Jeg må tilføye at det joda det er rett at jeg biter på.....jeg blir beskymret....men at jeg tror datteren min ikke vet så mye om det.

Men der er jeg kanskje naiv.

det skal ikke mye til før hun hekter seg på en uttalelse fra meg og virkelig ganske kraftfullt prøver å lage en konflikt av dette.

Du har nok rett i at jeg må passe meg for dette.

Men det er virkelig en slags linedans jeg holder på med.

Kanskje må jeg løfte blikket litt utover og begynne å ta bedre vare på meg selv oppe i det hele.

Jeg har nok kommet inn i ett mønster hvor hele livet mitt er barna og det tror jeg ikke er sunt hverken for meg eller barna.

Jeg gleder meg til alle utredningene er over. ( jeg pluss alle barna)

Jeg ser på dette som en fase jeg bare må bli ferdig med og føler meg litt i ett vakum. Alt går så sakte.

psykologen min på DPS har vært sykemeldt nå i 6 uker. Jeg tenkte da jeg satt ovenfor henne at herregud ikke fortell meg at jeg har fått meg en deprimert psykolog! Hun var forsiktig, litt stille og så temmelig trett ut.

Jeg følte at jeg måtte ta ansvar i situasjonen og snakket villig vekk og tok hensyn og smilte nærmest oppmuntrene.

Hhehe men dette vet jeg selvsagt ingenting om.

Men jeg syns ting går for sagte og er redd det skal gå ÅR før jeg er fedig med dette arbeidet.

Men sånn er det bare.

[frosken]

Jeg skal ta med meg det du sier om spisetvang. Jeg skal slutte med det.

Problemet er likevel. ...er det riktig å overse det totalt?

Jeg føler at jeg må finne balansen mellom det å IKKE lage maktkamp men samtidig at jeg ikke ser ut til å være likegyldig.

Jeg må tilføye at det joda det er rett at jeg biter på.....jeg blir beskymret....men at jeg tror datteren min ikke vet så mye om det.

Men der er jeg kanskje naiv.

det skal ikke mye til før hun hekter seg på en uttalelse fra meg og virkelig ganske kraftfullt prøver å lage en konflikt av dette.

Du har nok rett i at jeg må passe meg for dette.

Men det er virkelig en slags linedans jeg holder på med.

Kanskje må jeg løfte blikket litt utover og begynne å ta bedre vare på meg selv oppe i det hele.

Jeg har nok kommet inn i ett mønster hvor hele livet mitt er barna og det tror jeg ikke er sunt hverken for meg eller barna.

Jeg gleder meg til alle utredningene er over. ( jeg pluss alle barna)

Jeg ser på dette som en fase jeg bare må bli ferdig med og føler meg litt i ett vakum. Alt går så sakte.

psykologen min på DPS har vært sykemeldt nå i 6 uker. Jeg tenkte da jeg satt ovenfor henne at herregud ikke fortell meg at jeg har fått meg en deprimert psykolog! Hun var forsiktig, litt stille og så temmelig trett ut.

Jeg følte at jeg måtte ta ansvar i situasjonen og snakket villig vekk og tok hensyn og smilte nærmest oppmuntrene.

Hhehe men dette vet jeg selvsagt ingenting om.

Men jeg syns ting går for sagte og er redd det skal gå ÅR før jeg er fedig med dette arbeidet.

Men sånn er det bare.

Jeg mener at du må kunne snakke ganske åpent med jenta om situasjonen - på godt og ondt. Hun er for stor til at du bør gi henne illusjonen av at du har full kontroll over både hennes og ditt liv - hun må ta mange valg selv, men du er der sammen med henne og bryr deg om henne.

Dersom du overser fullstendig, så vil det kunne oppleves som avvisning. Kunne det ikke gå an å fokusere mer på hvordan dere har det sammen som familie, hva dere kan gjøre sammen som er ok , hva dere kan gjøre for hverandre for å få hverdagen til å gå i hop osv. Si at du ikke liker at hun fortsetter å slanke seg, men at hun jo er for stor til at du kan detaljstyre hva hun spiser når og hvor.

Kanskje utvikler hun er spiseforstyrrelse, eller kanskje er dette bare ett av mange uttrykk for de samme underliggende problemer/konflikter hun sliter med.

Ikke bli for opptatt av detaljene - prøv å fokusere mer på helhet. Jeg tenkte faktisk på deg et par dager før du skrev dette innlegget og lurte på hvordan det gikk med dere. Synes du har store utfordringer å holde styr på - og om du nå også har endt opp med å få en deprimert psykolog, så vet jeg ikke helt om jeg skal le eller gråte av det...

Tror du bare må ta fram "stayer-egenskapene" dine og belage deg på en lang marsj...

[frosken]

Jeg er heldig med at jeg føler at jeg har to kvalifiserte psykologer som tar situasjonen alvorlig og som jobber samvittighetsfullt med situasjonen. De er imiddlertid flinke til å stille gode spørsmål men ikke så flinke til å gi konkrete råd.

Jeg ser at datteren min "shopper" diagnoser, og sliter med å finne ut hva som egentlig er galt.

Jeg har virkelig holdt meg i skinnet i forhold til spisingen, men har fått støtte i at jeg ikke skal bryte rutinene som innebærer at alle sitter ved bordet.

Men det er næimen ikke lett når jeg ser hva hun gjør.

Det rare er at det skjer også engod del positive ting. Som adferd og samtaler oss imellom. det er som det går i to retninger. Det ene er positiv utvikling og vekst i forhold til å sette ord på vanskelige ting. Det andre er destruktivitet og et ønske om å stadig holde meg beskymret.

Jeg leste et sted at spiseforstyrrelser kan sees i sammenheng med en identitetskrise og det syns jeg stemmer veldig med min datter. Hun leter intenst.

Add og selvmordstanker, angst, depresjon og spiseforstyrrelser har jeg også lest at ofte henger sammen hos jenter.

Hun har ennå ikke selv fått vite noe om at psykologene ser denne sammenhengen men vi skal snart ta ett felles møte også med min datter og presentere resultatene.

Kanskje vil en diagnose få henne til å lande ett sted.

Fikk nettopp vite av legen min at fontex kan få deg til å gå kraftig ned i vekt, men jeg vet jo at hun begynte med dette spisegreiene sine før hun ble medisinert.

Jo jeg skal ta det opp samt høre om vi ikke snart skal lage en behandlingsplan i forhold til henne. Til nå er fokuset vært på kartleggingen.

Svarte deg før jeg hadde lest dette.

Hyggelig å se at psykologene jobber så bra. Det er ikke alltid det går an å gi så gode konkrete råd; kanskje er du for handlingsorientert?

Diagnoser kan være et tveegget sverd. Det vil være viktig for henne å få en opplevelse av å bli sett og at det finnes grunner til at hun sliter. Samtidig kan diagnoser også bli selvoppfyllende profetier - og kampen om å "være psykest" er ikke uvanlig innen psykiatrien.

Synes ikke det er overraskende at hun gjerne vil at du skal være litt bekymret, det er vanskelig å gi slipp på din oppmerksomhet :-)

[Gjest Multippel]

Jeg mener at du må kunne snakke ganske åpent med jenta om situasjonen - på godt og ondt. Hun er for stor til at du bør gi henne illusjonen av at du har full kontroll over både hennes og ditt liv - hun må ta mange valg selv, men du er der sammen med henne og bryr deg om henne.

Dersom du overser fullstendig, så vil det kunne oppleves som avvisning. Kunne det ikke gå an å fokusere mer på hvordan dere har det sammen som familie, hva dere kan gjøre sammen som er ok , hva dere kan gjøre for hverandre for å få hverdagen til å gå i hop osv. Si at du ikke liker at hun fortsetter å slanke seg, men at hun jo er for stor til at du kan detaljstyre hva hun spiser når og hvor.

Kanskje utvikler hun er spiseforstyrrelse, eller kanskje er dette bare ett av mange uttrykk for de samme underliggende problemer/konflikter hun sliter med.

Ikke bli for opptatt av detaljene - prøv å fokusere mer på helhet. Jeg tenkte faktisk på deg et par dager før du skrev dette innlegget og lurte på hvordan det gikk med dere. Synes du har store utfordringer å holde styr på - og om du nå også har endt opp med å få en deprimert psykolog, så vet jeg ikke helt om jeg skal le eller gråte av det...

Tror du bare må ta fram "stayer-egenskapene" dine og belage deg på en lang marsj...

Tusen takk Frosken!

Jeg smiler når jeg leser innlegene dine. Nå må jeg løpe skal i møte med BUP.

Takk for gode og så konkrete råd som du kan gi i forhold til den informasjonen jeg gir deg.

Jeg gjør nok også mye av det du sier, og det er godt å få det bekreftet.

Jeg ser også at det virkelig går masse fremover

Ha det godt!

[Gjest been there]

Bare et tips: Kast/knus badevekta!

Jeg får nok aldri et helt normalt forhold til spising. Jeg er 29. Jeg er minst opptatt av spising når jeg har mye å gjøre og mange utfordringer, problemet kommer tilbake når jeg ikke har så mye å fylle dagene med.

[Gjest Multippel]

Svarte deg før jeg hadde lest dette.

Hyggelig å se at psykologene jobber så bra. Det er ikke alltid det går an å gi så gode konkrete råd; kanskje er du for handlingsorientert?

Diagnoser kan være et tveegget sverd. Det vil være viktig for henne å få en opplevelse av å bli sett og at det finnes grunner til at hun sliter. Samtidig kan diagnoser også bli selvoppfyllende profetier - og kampen om å "være psykest" er ikke uvanlig innen psykiatrien.

Synes ikke det er overraskende at hun gjerne vil at du skal være litt bekymret, det er vanskelig å gi slipp på din oppmerksomhet :-)

Jeg tror egentlig ikke at jeg er altfor handlingsorientert, men jeg tror det finnes mye kraft i visse handlinger. Som mamma kan jege noen konkrete grep som kan være nyttige.

Eksempler på grep jeg øver meg på:

a)Jeg prøver å være tydlig på hva jeg føler og sette ord på det.

Jeg har gitt henne kontroll over barnetrygden samtidig som jeg er grensesettende.

c)Jeg prøver også å sjekke ut med henne hva hun føler når jeg registrerer noe. eks: Nå ser du trist ut eller ble du glad osv.

Jeg gjør dette fordi det virker på meg som om hun lever i en litt forvirret følelseverden og ikke klarer å sette ord på ting og ha kontakt med egne følelser.

Alt dette foregår i lommer i hverdagen og er selvsagt ikke noe jeg bedriver hele tiden liksom. Jeg er så diskre i forhold til dette at det ikke virker som om hun har lagt merke til det engang

d) Jeg er pinlig nøye med hennes privatsvære og spør om å få gå inn på rommet hennes hvis det er noe jeg skal der.

e) Jeg har gitt henne en dagbok med nøkler til....

Dette er eksempler på konkrete ting som kan gjøres av meg. jeg kan ikke være psykolog men jeg kan gjøre noen gester jeg vet hun også legger merke til. Samtidig kan ikke psykologen gjøre de tingene jeg kan gjøre som mamma.

Siden spiseforstyrrelser og de tingene hun driver med om dagen er så komplekst og vanskelig stoff så trenger jeg av og til profesjonelle råd om hvordan jeg skal forholde meg.

Hvor mye skal jeg kreve av henne osv.

Men vi er igang og jeg tror vi kommer dit også. Kanskje er jeg for utålmodig. Dette er jo ikke snudd på en to tre....det forstår jeg.

Men psykologen sa selv idag at hun syns de hadde kommet dit at handlingsplaner og behandlingsopplegg var noe de nå måtte tenke på.

Vi skal også ha ett møte med skolen og legge tingene til rette for henne der.

[frosken]

Jeg tror egentlig ikke at jeg er altfor handlingsorientert, men jeg tror det finnes mye kraft i visse handlinger. Som mamma kan jege noen konkrete grep som kan være nyttige.

Eksempler på grep jeg øver meg på:

a)Jeg prøver å være tydlig på hva jeg føler og sette ord på det.

Jeg har gitt henne kontroll over barnetrygden samtidig som jeg er grensesettende.

c)Jeg prøver også å sjekke ut med henne hva hun føler når jeg registrerer noe. eks: Nå ser du trist ut eller ble du glad osv.

Jeg gjør dette fordi det virker på meg som om hun lever i en litt forvirret følelseverden og ikke klarer å sette ord på ting og ha kontakt med egne følelser.

Alt dette foregår i lommer i hverdagen og er selvsagt ikke noe jeg bedriver hele tiden liksom. Jeg er så diskre i forhold til dette at det ikke virker som om hun har lagt merke til det engang

d) Jeg er pinlig nøye med hennes privatsvære og spør om å få gå inn på rommet hennes hvis det er noe jeg skal der.

e) Jeg har gitt henne en dagbok med nøkler til....

Dette er eksempler på konkrete ting som kan gjøres av meg. jeg kan ikke være psykolog men jeg kan gjøre noen gester jeg vet hun også legger merke til. Samtidig kan ikke psykologen gjøre de tingene jeg kan gjøre som mamma.

Siden spiseforstyrrelser og de tingene hun driver med om dagen er så komplekst og vanskelig stoff så trenger jeg av og til profesjonelle råd om hvordan jeg skal forholde meg.

Hvor mye skal jeg kreve av henne osv.

Men vi er igang og jeg tror vi kommer dit også. Kanskje er jeg for utålmodig. Dette er jo ikke snudd på en to tre....det forstår jeg.

Men psykologen sa selv idag at hun syns de hadde kommet dit at handlingsplaner og behandlingsopplegg var noe de nå måtte tenke på.

Vi skal også ha ett møte med skolen og legge tingene til rette for henne der.

Synes det virker som strategiene dine er gode. Tror også at du kan ha rett i at hun kanskje ikke "skjønner" hva hun føler, kanskje er nettopp en litt udifferensiert følelseskaos noe av årsaken til hennes tendens til å velge ulike former for utagering.

Møtet med skolen er viktig; dersom skolen kan bli en bedre arena for henne med større opplevelse av mestring og færre nederlag, så kan det bli avgjørende for hvor mye hun "tyr til psykiatrien".

Ut i fra det du skriver, så hadde jeg foreløpig valgt å se på tendensen til spiseforstyrrelse på samme måte som "alt det andre". Har stor tro på ditt forsøk på å være en tydelig og forutsigbar voksenperson, og synes du skriver om din datter på en måte som gjør meg optimistisk på hennes vegne :-) Mødre er viktige, - og skal som du selv sier ikke være psykologer - akkurat som psykologer ikke skal "leke mødre".

Siden jeg er opptatt av dette med mestringsfølelse i skolehverdagen, så lurer jeg på om datteren din formulerer noe som problematisk på skolen og om hun har ideer om hva som kan være til hjelp?

[Gjest Multippel]

Synes det virker som strategiene dine er gode. Tror også at du kan ha rett i at hun kanskje ikke "skjønner" hva hun føler, kanskje er nettopp en litt udifferensiert følelseskaos noe av årsaken til hennes tendens til å velge ulike former for utagering.

Møtet med skolen er viktig; dersom skolen kan bli en bedre arena for henne med større opplevelse av mestring og færre nederlag, så kan det bli avgjørende for hvor mye hun "tyr til psykiatrien".

Ut i fra det du skriver, så hadde jeg foreløpig valgt å se på tendensen til spiseforstyrrelse på samme måte som "alt det andre". Har stor tro på ditt forsøk på å være en tydelig og forutsigbar voksenperson, og synes du skriver om din datter på en måte som gjør meg optimistisk på hennes vegne :-) Mødre er viktige, - og skal som du selv sier ikke være psykologer - akkurat som psykologer ikke skal "leke mødre".

Siden jeg er opptatt av dette med mestringsfølelse i skolehverdagen, så lurer jeg på om datteren din formulerer noe som problematisk på skolen og om hun har ideer om hva som kan være til hjelp?

Hun er ikke veldig meddelsom på dette. Hun har lett for å få venner og knytter seg raskt til de andre i klassen. Hun omtaler jenter hun aldri har truffet før som "venninna mi". Hun har allerede vært på cafe med flere i klassen og vært hjemme hos en annen jente og spist middag. Så denne biten ser ut til å være på plass. Hun uttrykker likevel at alle de andre er så pene og vakre og at hun ikke er det:-). Jeg sa til henne at jeg syns at hun var veldig pen og forsto ikke hvorfor hun sier det. Datteren min er faktisk veldig pen(hehe jeg tør påstå "rent objektivt sett;-)), Men det teller ikke så lenge jeg sier det.:-). Hun sliter alvorlig i matte og i rettskrivning. Hun har et godt ordforåd og leser masse bøker og har ingen leseproblemer. Samme gjelder på en måte i engelsk. Hun snakker omtrent flytende engelsk, men skriver vanvittig mye feil på det skriftlige. Jeg tenker at hun trenger noe ekstra på matte og at kanskje hun kan fritas fra nynorsk og heller konsentrere seg om norsk bokmål i disse timene. Når det kommer til andre fag som samfunnsfag, historie, biologi, fysikk og kjemi så er hun like "flink" som de andre. Hun har dessuten store vansker med orden og det å strukturere tiden sin.

Hun har allerede snakket med læreren sin om at hun tenker mye på døden og det å ta sitt eget liv. Jeg ble litt overrasket over det. Det forteller meg to ting. Hun har raskt fått en enorm tillit til læreren sin og det er jo positivt. Hun har behov for å bli litt passet på og bli følelsesmessig støttet og holdt av de voksne på skolen.

Til nå har skolestart vært veldig positivt for henne. Hun har markert seg sosialt på skolen. Hun kommer lettere til sinns hjem fra skolen og forteller hvor gøy gymtimen har vært....hvor gøy kunstfagtimene er etc.

Derfor veldig viktig å få satt på plass det hun trenger ekstra for at det ikke skal bli for mye for henne. Foreløpig er det jo litt rot på skolen....alle bøkene som skal bli kjøpt etc. Men kravene og lekser vil fort dra seg til nå i løpet av et par uker....så jeg er spent!

[Gjest Multippel]

Synes det virker som strategiene dine er gode. Tror også at du kan ha rett i at hun kanskje ikke "skjønner" hva hun føler, kanskje er nettopp en litt udifferensiert følelseskaos noe av årsaken til hennes tendens til å velge ulike former for utagering.

Møtet med skolen er viktig; dersom skolen kan bli en bedre arena for henne med større opplevelse av mestring og færre nederlag, så kan det bli avgjørende for hvor mye hun "tyr til psykiatrien".

Ut i fra det du skriver, så hadde jeg foreløpig valgt å se på tendensen til spiseforstyrrelse på samme måte som "alt det andre". Har stor tro på ditt forsøk på å være en tydelig og forutsigbar voksenperson, og synes du skriver om din datter på en måte som gjør meg optimistisk på hennes vegne :-) Mødre er viktige, - og skal som du selv sier ikke være psykologer - akkurat som psykologer ikke skal "leke mødre".

Siden jeg er opptatt av dette med mestringsfølelse i skolehverdagen, så lurer jeg på om datteren din formulerer noe som problematisk på skolen og om hun har ideer om hva som kan være til hjelp?

Jeg må bare tilføye...Jeg regner med at hun har gått så mye ned i vekt som 20 kg i løpet av 4 mnd. Så det er ikke uten grunn at jeg kjenner meg engstelig. Jeg regner 20 kg for nå har hun overtatt mine bukser som jeg hadde for tre år siden. Jeg har lagt på meg 20 kg:-) Jeg ser likevel ikke "feit ut" Og var i utgangspunktet altfor tynn....men det var ingen spiseforstyrrelse hos meg...jeg var bare sliten og stresset.

Men jeg må se dette an og legge merke til hva hun gjør. Psykologen fortalte at om dette utvikler seg, så har de en ekspert på spisforstyrrelser i ahus som kunne kobles inn.

Jeg spurte også siden de nå tror det ligger en ADHD bak her hvordan de ser forskjell på ADHD og traumerelaterte problemer. Hun fortalte at det kan være vansklig, men at de har en nevrolog på avdelingen som kunne se litt på dette og som hadde erfaring på dette området.

Jeg tror dette glir veldig inn i hverandre. Jeg påpekte at ejg var til utredning (bare vi nå kommer igang) påDPS og at jeg har en sterk mistanke om at jeg selv kan ha en ADD. Selv om jeg virker på mange måter klar og ryddig å snakke med osv. Jeg fortalte om episoder hvor jeg jeg for eksempel står og venter på bussen og bussen kjører uten at jeg klarer å registrere hva som foregår. Hun mente at det ikke hadde noe med ADHD å gjøre men dissosiasjon. Joa sa jeg men dagdrømming som jeg regner som noe annet, følelse av å bli overveldet, følelse av stress også jeg har problemer med rutiner men jobber intenst med å holde på de. Rastløshet, urofølelse søvnproblemer og en følelse av at jeg hele tiden glipper som jeg igjen bruker en masse energi på å ikke gjøre. Jeg blir sliten osv. Men dissosieringen min kan sikkert være noe annet. Disse tingene har jeg jo slitt med siden jeg var barn. Dissosieringen har kommet senere. Men jeg er rimelig "ryddig" i hodet...men bruker også vanvittig mye tid på å tenke:-).

Men vi gjør dette grundig det var det jeg ville si, og psykologene tar det alvorlig og søker bredt og det gjør meg trygg på at vi ender på rett sted. Den ene psykologen er temmlig sikker på at dette er en ADHD og den andre drar litt på det. Men jeg tror hun som mener dette er en ADHD utreder flere barn med dette og har mere erfaring på det feltet. Vi får se:-) Hva vi kaller ting er jo ikke så farlig men noe forskjellig inngangsporter blir det om man fokuserer på det ene eller det andre.

[frosken]

Hun er ikke veldig meddelsom på dette. Hun har lett for å få venner og knytter seg raskt til de andre i klassen. Hun omtaler jenter hun aldri har truffet før som "venninna mi". Hun har allerede vært på cafe med flere i klassen og vært hjemme hos en annen jente og spist middag. Så denne biten ser ut til å være på plass. Hun uttrykker likevel at alle de andre er så pene og vakre og at hun ikke er det:-). Jeg sa til henne at jeg syns at hun var veldig pen og forsto ikke hvorfor hun sier det. Datteren min er faktisk veldig pen(hehe jeg tør påstå "rent objektivt sett;-)), Men det teller ikke så lenge jeg sier det.:-). Hun sliter alvorlig i matte og i rettskrivning. Hun har et godt ordforåd og leser masse bøker og har ingen leseproblemer. Samme gjelder på en måte i engelsk. Hun snakker omtrent flytende engelsk, men skriver vanvittig mye feil på det skriftlige. Jeg tenker at hun trenger noe ekstra på matte og at kanskje hun kan fritas fra nynorsk og heller konsentrere seg om norsk bokmål i disse timene. Når det kommer til andre fag som samfunnsfag, historie, biologi, fysikk og kjemi så er hun like "flink" som de andre. Hun har dessuten store vansker med orden og det å strukturere tiden sin.

Hun har allerede snakket med læreren sin om at hun tenker mye på døden og det å ta sitt eget liv. Jeg ble litt overrasket over det. Det forteller meg to ting. Hun har raskt fått en enorm tillit til læreren sin og det er jo positivt. Hun har behov for å bli litt passet på og bli følelsesmessig støttet og holdt av de voksne på skolen.

Til nå har skolestart vært veldig positivt for henne. Hun har markert seg sosialt på skolen. Hun kommer lettere til sinns hjem fra skolen og forteller hvor gøy gymtimen har vært....hvor gøy kunstfagtimene er etc.

Derfor veldig viktig å få satt på plass det hun trenger ekstra for at det ikke skal bli for mye for henne. Foreløpig er det jo litt rot på skolen....alle bøkene som skal bli kjøpt etc. Men kravene og lekser vil fort dra seg til nå i løpet av et par uker....så jeg er spent!

Er det fastslått lese- og skrivevansker tidligere? Hvis ikke bør hun testes for dette av ppt. En del med marginale lese- og skrivevansker leser ok, men sliter med rettskrivning og har også av og til noe dårligere leseforståelse. Hun vil muligens kvalifisere for å få bruke pc til skriftlige arbeider, og vil da kunne bruke retteprogrammer slik at skrivefeilene blir håndterbare.

Synes kanskje også ppt bør se litt på om hun kan ha dyskalkuli (problemer med tallforståelse), eller om hun bare har litt dårlige forutsetninger for matte (det er jo forskjell på hvor godt vi mestrer ulike fag).

Tendenser til dysleksi og dyskalkuli kan ha sammenheng.

Bup har helt sikkert gjort en god del tester som ppt også vil ha nytte av, men såfremt ikke bup har "overgått seg selv" så har de neppe sett spesifikt på dysleksi og dyskalkuli.

Hvem som skal hjelpe henne til å utvikle bedre strategier for organisering av dagen sin er ikke så godt å si, kanskje er behandler på bup like god på dette som skolesystemet.

At hun allerede har fortalt læreren sin om sine psykiske vansker, sier kanskje aller mest noe om at hun har et stort "oppmerksomhets- eller omsorgsbehov". Tror det er viktig at skolen evt. er oppmerksom på faren for at hun prøver å oppnå en form for status gjennom sine psykiske vansker. Men det er også hyggelig at hun har stor tillit til sin nye lærer.

[frosken]

Jeg må bare tilføye...Jeg regner med at hun har gått så mye ned i vekt som 20 kg i løpet av 4 mnd. Så det er ikke uten grunn at jeg kjenner meg engstelig. Jeg regner 20 kg for nå har hun overtatt mine bukser som jeg hadde for tre år siden. Jeg har lagt på meg 20 kg:-) Jeg ser likevel ikke "feit ut" Og var i utgangspunktet altfor tynn....men det var ingen spiseforstyrrelse hos meg...jeg var bare sliten og stresset.

Men jeg må se dette an og legge merke til hva hun gjør. Psykologen fortalte at om dette utvikler seg, så har de en ekspert på spisforstyrrelser i ahus som kunne kobles inn.

Jeg spurte også siden de nå tror det ligger en ADHD bak her hvordan de ser forskjell på ADHD og traumerelaterte problemer. Hun fortalte at det kan være vansklig, men at de har en nevrolog på avdelingen som kunne se litt på dette og som hadde erfaring på dette området.

Jeg tror dette glir veldig inn i hverandre. Jeg påpekte at ejg var til utredning (bare vi nå kommer igang) påDPS og at jeg har en sterk mistanke om at jeg selv kan ha en ADD. Selv om jeg virker på mange måter klar og ryddig å snakke med osv. Jeg fortalte om episoder hvor jeg jeg for eksempel står og venter på bussen og bussen kjører uten at jeg klarer å registrere hva som foregår. Hun mente at det ikke hadde noe med ADHD å gjøre men dissosiasjon. Joa sa jeg men dagdrømming som jeg regner som noe annet, følelse av å bli overveldet, følelse av stress også jeg har problemer med rutiner men jobber intenst med å holde på de. Rastløshet, urofølelse søvnproblemer og en følelse av at jeg hele tiden glipper som jeg igjen bruker en masse energi på å ikke gjøre. Jeg blir sliten osv. Men dissosieringen min kan sikkert være noe annet. Disse tingene har jeg jo slitt med siden jeg var barn. Dissosieringen har kommet senere. Men jeg er rimelig "ryddig" i hodet...men bruker også vanvittig mye tid på å tenke:-).

Men vi gjør dette grundig det var det jeg ville si, og psykologene tar det alvorlig og søker bredt og det gjør meg trygg på at vi ender på rett sted. Den ene psykologen er temmlig sikker på at dette er en ADHD og den andre drar litt på det. Men jeg tror hun som mener dette er en ADHD utreder flere barn med dette og har mere erfaring på det feltet. Vi får se:-) Hva vi kaller ting er jo ikke så farlig men noe forskjellig inngangsporter blir det om man fokuserer på det ene eller det andre.

Dette med hvor mye av hennes vansker som evt. kan tilskrives adhd, har vel størst betydning i forhold vurderingen av om hun er en kandidat for utprøving av ritalin og tilsvarende eller ikke.

Det gjøres en del spesifikke nevropsykologiske tester når man utreder i forhold til adhd, og disse skal ha ganske bestemte profiler for at man konkluderer med adhd. Det at de er noe usikre, betyr vel at hun ligger i grenseområdet i forhold til testresultatene, eller at testresultatene spriker.

Jeg skjønner at du synes vektnedgangen hennes er urovekkende, det ville jeg også ha syntes. Poenget er vel bare hvorvidt for mange tiltak på nåværende tidspunkt øker eller reduserer sannsynligheten for at problemene forverres. Siden hun foreløpig ikke er i ferd med å bli dårlig rent medisinsk sett, så tror jeg at dere skal jobbe mest mulig helhetlig uten å bli for stressa av spiseproblematikken. Ut i fra det du skriver, så forestiller jeg meg at hun nå kanskje bruker spiseproblematikken til å holde deg på "tå hev" slik hun tidligere gjorde med selvskadingen. Jeg mener ikke at man ikke skal ta spiseproblematikken på alvor, bare at man har noe mer tid til å ha is i magen i slike situasjoner enn når hun putter i seg piller.

Det virker som om bup er engasjert og har gått ordentlig inn for å kartlegge situasjonen slik at gode tilbak kan finnes :-)

[Gjest Multippel]

Er det fastslått lese- og skrivevansker tidligere? Hvis ikke bør hun testes for dette av ppt. En del med marginale lese- og skrivevansker leser ok, men sliter med rettskrivning og har også av og til noe dårligere leseforståelse. Hun vil muligens kvalifisere for å få bruke pc til skriftlige arbeider, og vil da kunne bruke retteprogrammer slik at skrivefeilene blir håndterbare.

Synes kanskje også ppt bør se litt på om hun kan ha dyskalkuli (problemer med tallforståelse), eller om hun bare har litt dårlige forutsetninger for matte (det er jo forskjell på hvor godt vi mestrer ulike fag).

Tendenser til dysleksi og dyskalkuli kan ha sammenheng.

Bup har helt sikkert gjort en god del tester som ppt også vil ha nytte av, men såfremt ikke bup har "overgått seg selv" så har de neppe sett spesifikt på dysleksi og dyskalkuli.

Hvem som skal hjelpe henne til å utvikle bedre strategier for organisering av dagen sin er ikke så godt å si, kanskje er behandler på bup like god på dette som skolesystemet.

At hun allerede har fortalt læreren sin om sine psykiske vansker, sier kanskje aller mest noe om at hun har et stort "oppmerksomhets- eller omsorgsbehov". Tror det er viktig at skolen evt. er oppmerksom på faren for at hun prøver å oppnå en form for status gjennom sine psykiske vansker. Men det er også hyggelig at hun har stor tillit til sin nye lærer.

Jeg tror jeg vil svare mer ordentlig imorgen. Jeg har feiret min far ikveld. Han er 70 år men ser mere ut som en 60 åring. Han er blitt nødt til å gi opp sin praksis som lege og har fått det travelt de siste ukene. Alle vil ha en bit av han. Jeg forstår det godt. Pappa er bare en utrolig fin og avslappa og humoristisk fyr.

Jeg kjenner på dette absurde at vi må sette folk i bås. Pappa er i mine øyne fremdeles en ung fyr. Men om han skulle fortsette praktisen videre måtte han ta fullt betalt av pasientene. Det er ikke noe morro syns pappa. Derfor velger han heller å bli pensjonist.

Jeg har litt lyst til å fortsette samtalen for jeg syns innspillene dine er gode og gud vet jeg trenger gode innspill.

det er likevel begrenset og det vet jeg like godt hva jeg klerer å formiddle på doktoronlne.

Jeg likte min advokat Rikke Lassen for sin tildels snerpethet og presise formulering. hun gjorde mer for meg en 6 bår i terapi.

Jeg fornemmer denne litt strenge erkjennelsen hos deg.

Jeg ber deg ta e betrakning at jeg har drukket noen glass i min fars 70 års lag.

[frosken]

Jeg tror jeg vil svare mer ordentlig imorgen. Jeg har feiret min far ikveld. Han er 70 år men ser mere ut som en 60 åring. Han er blitt nødt til å gi opp sin praksis som lege og har fått det travelt de siste ukene. Alle vil ha en bit av han. Jeg forstår det godt. Pappa er bare en utrolig fin og avslappa og humoristisk fyr.

Jeg kjenner på dette absurde at vi må sette folk i bås. Pappa er i mine øyne fremdeles en ung fyr. Men om han skulle fortsette praktisen videre måtte han ta fullt betalt av pasientene. Det er ikke noe morro syns pappa. Derfor velger han heller å bli pensjonist.

Jeg har litt lyst til å fortsette samtalen for jeg syns innspillene dine er gode og gud vet jeg trenger gode innspill.

det er likevel begrenset og det vet jeg like godt hva jeg klerer å formiddle på doktoronlne.

Jeg likte min advokat Rikke Lassen for sin tildels snerpethet og presise formulering. hun gjorde mer for meg en 6 bår i terapi.

Jeg fornemmer denne litt strenge erkjennelsen hos deg.

Jeg ber deg ta e betrakning at jeg har drukket noen glass i min fars 70 års lag.

Jeg har truffet Rikke flere ganger i forbindelse med en venninnes skilmisse, og jeg synes hun er en av de glupeste, klokeste og kuleste personene jeg vet om...*s*

Jeg liker å diskutere med deg. Hvis du vil kan vi gjøre det på mail i steden, fordelen er selvfølgelig at man kan være friere i forhold til hva som sies, mens ulempen er at man da mister andres innspill til det vi sier. Vi kan evt.også gjøre litt av hvert.

Det er opp til deg hvilken kanal du vil bruke, men min anonyme mailadresse er frosken000"hotmail.com

Ha en fin dag:-)