Om meg og samliv

[Gjest Fortiden setter spor]

Mulig dette innlegget passer bedre i forum for samliv, men i mitt tilfelle tror jeg at det også kan passe inn her.

Jeg levde i 6 år i et forhold der jeg ble ofte avvist og fikk ikke tilbakemelding på min person. Og i barndommen opplevde jeg en del mobbing. Senere i oppveksten har jeg hatt problem med å bli kjent med personer som jeg tar inn som nære venner. Generelt fordi jeg føler at jeg ikke er noe å "ha".

Nå har jeg blitt sammen med en mann som gir meg mye tilbakemeldinger på meg som person. Når vi er sammen er han kjærlig og omtenksom og viser meg mye gode ting jeg aldri har opplevd i et forhold før. Men... som jeg er så kjenner jeg konstant på denne følelsen "vil dette vare". Og "er jeg god nok". Dette legger en enorm demper på noe jeg burde glede meg stort over. Gleder meg over det også... er langt fra nummen. Men jeg føler meg så fryktelig sårbar og overfølsom. Siden vi nå har et avstandsforhold der vi må pendle til hverandre, så kjenner jeg ekstra på sårbarheten. Får en kjempeklump i magen om det for eks. går over 30 min før han sender svar på en sms. Og overtolker alt mulig. Dette er noe jeg holder for meg selv og ikke sier til han. Hva skal jeg gjøre for å få litt mer ryggrad og selvtillit!? Har prøvd å bygge meg selv opp og stå på og gjøre ting som egentlig skremmer meg. Men fortiden preger meg slik. Jeg er så redd for å være så trengende og sårbar at han blir skremt. Han virker nesten for god til å være sann.

Gode råd mottas med takk!

[Gjest XTheos]

På meg virker tankene dine helt normale med bakgrunn i det du forteller om din fortid.

Uten å psykliggjøre følelsene dine(for det er det ingen grunn til) nevner jeg at det er et fenomen som kalles "katastrofeangst" . Kort forklart: hvis du har erfaring på at gode situasjoner ikke varer, kan du bli engstelig når du opplever å være i en fin situasjon/periode. Du bare venter på at noe forferdelig vil skje for det har du opplevd før. I værste fall kan du bli så engstelig at du utvikler angst.

Men, det var i værste fall. Jeg synes, som sagt, at det du skriver høres veldig normalt ut i forhold til hva du har opplevd tidligere.

Går det på forholdet løs, eller invalidiserer hverdagen din, da er det på tide å ta grep.

Kanskje snakke med kjæresten din?

[Gjest Fortiden setter spor]

På meg virker tankene dine helt normale med bakgrunn i det du forteller om din fortid.

Uten å psykliggjøre følelsene dine(for det er det ingen grunn til) nevner jeg at det er et fenomen som kalles "katastrofeangst" . Kort forklart: hvis du har erfaring på at gode situasjoner ikke varer, kan du bli engstelig når du opplever å være i en fin situasjon/periode. Du bare venter på at noe forferdelig vil skje for det har du opplevd før. I værste fall kan du bli så engstelig at du utvikler angst.

Men, det var i værste fall. Jeg synes, som sagt, at det du skriver høres veldig normalt ut i forhold til hva du har opplevd tidligere.

Går det på forholdet løs, eller invalidiserer hverdagen din, da er det på tide å ta grep.

Kanskje snakke med kjæresten din?

Takk for svaret ditt. Det er godt å få innspill.

Problemet mitt er nok ikke direkte invalidiserende. Den det plager aller mest er meg selv som går i en omtrent konstant frykt for at dette er for bra til å være sant og leter hele tiden etter "tegn" på at han blir mindre glad i meg. Skulle ønske at jeg bare kunne tenkte at JEG er bra NOK. Og kanskje han kan merke på meg at jeg er sårbar selv om jeg prøver å skjule dette så godt jeg kan? Får prøve å prate med han etter hvert ja. Men jeg er litt redd for å snakke om alt for "heavy" saker for tidlig i forhodet. Det har bare vart 3-4 mnd enda.

Ønsker deg en flott start på uken. Håper du har det bra i livet ditt.