Jeg er dypt skuffet av psykiatrien

[Gjest lille vakre anna..]

Jeg er skuffet, lei meg og sint av "hjelpen" jeg fikk av psykiatrien. Jeg er en 20 år gammel jente. Da jeg var 10 år gammel fikk jeg sterke panikkangst anfall. Jeg fikk ikke hjelp av foreldrene mine, de ba meg skjerpe meg og viste tydelig at de ikke satte pris på "skavanken" min. Jeg gjorde jo ikke annet enn å skjerpe meg, det var det jeg kunne best. De 10 første leveårene mine fungerte skjerpingen min. Jeg var aldri til bry, jeg var nesten usynlig. Jeg ville så gjerne blidgjøre min far, åh så godt det gjorde de gangene han skrøt av meg om hvor tøff og uredd jeg var. Det var slik jeg strevde etter å være, for det var da faren min satte pris på meg. Men etter fylte 10 år så forandret jeg meg drastisk - nesten over natten. Angsten grep så hardt tak i meg at jeg fullstendig ble satt ut av kontroll. Det verste var at jeg selv ikke hadde peiling på hva som skjedde. Jeg var så redd at alt ble utrygt for meg. Og for det andre så kunne jeg ikke si noe heller. Jeg hadde aldri lært å si fra når jeg var redd eller trist. Jeg visste ikke om hvordan man snakker om følelser, eller om man burde snakke om følelser. Jeg prøvde bare å overleve. I det stille.

Her er jeg, 10 år senere. Jeg har ikke hatt det særlig bra, og jeg har vært utrolig alene - og livredd. Men jeg vil tillate meg å si at jeg er en flott jente! Jeg er hyggelig, snill, hjelpsom, og jeg har forståelse og hjerte for andre mennesker. Jeg er lett å bli glad i, og jeg gir av meg selv. Da får man så mye tilbake:-) Og jeg er evig takknemlig for noen voksne personer (utenfor familien) som tok meg under vingene og ga den lille, vettskremte jenta en trygghet, forståelse og kjærlighet jeg ikke trodde fantes. Det er mye styrke i å vise svakhet, det har jeg lært. Og det har hjulpet meg til å forstå så mye, og jeg har blitt villig til å ta imot hjelp.

Jeg gikk til psykolog en god stund, hun lærte meg mye som jeg kan ta med videre. Men angsten har ikke sluppet taket på meg. Det er ikke ofte jeg har panikkangst, men jeg har generelt angst i kroppen hele tiden. Jeg har lært meg å leve med det, men det tærer på mye. Jeg husker hvordan det var å ikke ha angst, og det er dit jeg vil. Men det vil tydeligvis ikke Psykiatri Norge hjelpe meg med.

Jeg har alltid hatet medisiner som smertestillende og antibiotika, var jeg syk så ville jeg være tøff og la kroppen ordne opp selv. Smertestillende har jeg nesten ikke tatt gjennom hele livet. Så det er ramme alvor når jeg spør av eget ønske, om å få resept på noe som kan hjelpe for angsten min. Jeg var nylig i møte med psykologen, en psyk. sykepleier og overlegen. Jeg fortalte dem at jeg hadde strevd med sterk angst i 10 år, og at jeg gjerne kunne tenkt meg å prøve ut medisiner som et hjelpemiddel til å bekjempe angsten. Men neida, ikke tale om at de ville gi meg noe som helst (var snakk om cipralex).For det første mente de jeg var for ung. Og for det andre syntes de jeg måtte jobbe med å forandre tankegangen min! Det var som om å få et slag i trynet. Som om jeg ikke har prøvd på det de siste 10 årene.. Hver dag må jeg utfordre angsten min, og siden det ikke fører til stor forandring så ser ikke jeg problemet med å prøve medisinering. Nå går jeg bare i den samme sirkelen, hjernen min trenger hjelp - hvorfor forstår de ikke det?

Det er skikkelig stygt gjort av dem synes jeg. De tar fra meg en mulighet om å få en bedre livskvalitet. At de vil synke så lavt.

Er det jeg som er urimelig? Eller må man ha prøvd å ta selvmord x antall ganger før man er skikket til å få en resept hos legen?

[Gjest xbellax]

Dette var veldig underlig å lese. Naturligvis er du ikke for ung, du bør absolutt kunne få noe for angsten din samtidig som du mottar samtaleterapi. Du beskriver angsten som relativt konstant og når du har gått såpass lenge + hatt terapi bør det være naturlig at medisiner er neste løsning. Så merkelig sak dette var.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Skjønner veldig godt at du føler deg overlatt til deg selv og din angst. Når angsten din har vært så sterk og hemmende for deg - til tross for samtaleterapi, syns jeg det ikke er for mye forlangt å få medisinsk hjelp.

Kanskje er en mulighet å stille deg på venteliste hos en psykiater (de kan jo mye om medisinsk behandling). Men nå har du jo alt vært hos en overlege da...

Muligens bytte fastlege, og at denne kan hjelpe deg medisinsk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dersom du har diagnosen panikklidelse, skal du tilbys medisiner av typen SSRI (som bla Cipralex) samt kognitiv terapi. Annet er feilbehandling.

[varna]

Dette var veldig underlig å lese. Naturligvis er du ikke for ung, du bør absolutt kunne få noe for angsten din samtidig som du mottar samtaleterapi. Du beskriver angsten som relativt konstant og når du har gått såpass lenge + hatt terapi bør det være naturlig at medisiner er neste løsning. Så merkelig sak dette var.

Etter 20 år med behandling for depresjoner, inkl. medisiner, åpnet en helt ny verden seg for meg da en dyktig fagperson slo frempå om at jeg kanskje hadde ADD/ADHD. Så etter år med beroligende, angstdempene og i hele tatt bedøende legemiddel som gjorde meg enda dårligere i stand til å hanskes med mine problemer - er jeg nå roligere, mindre "løv i vinden", og har i alle fall en sjanse til å ta e rette skrittene fremover.

jeg tror mye uro, angst og depresjon hos kvinner og voksne blir feildiagnostisert og feilbehandlet, fordi fastleger/fagmiljøene ikke er klar over at ADHD handler om mer enn utagerende smågutter.