forlate en med depresjon

[Gjest mann300]

Sitter og vurderer familiesituasjonen. Vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut i forholdet...min samboer sliter med alvorlig depresjon, har fått behandling for dette i halvannet år. Vi har og en gutt på nesten fire... Problemet er at jeg er redd hun skal knekke skikkelig sammen dersom jeg forlater henne, vil et samlivsbrudd virkelig ødelegge henne eller er det muligheter for at ting på en eller annen måte kan bli bedre?

[Sofline]

Med mindre du er en dust, tviler jeg på at et samlivsbrudd vil gjøre det bedre, tvertimot.

[Gjest xbellax]

Er det depresjonen som gjør det umulig for deg å holde ut eller er det noe annet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Umiddelbart vil nok bruddet gjøre det verre for henne. Imidlertid bør ikke sykdom være avgjørende for om en ønsker å fortsette et samliv eller ikke. Alle har bare dette ene livet.

[Bookworm]

Med mindre du er en dust, tviler jeg på at et samlivsbrudd vil gjøre det bedre, tvertimot.

Men hvorfor skal han få ødelagt livet pga dette? Som NHD sier, vi har alle bare ett liv...

[fluxing]

Men hvorfor skal han få ødelagt livet pga dette? Som NHD sier, vi har alle bare ett liv...

Hadde han ødelagt livet sitt hvis hun hadde hatt kreft?

[Bookworm]

Hadde han ødelagt livet sitt hvis hun hadde hatt kreft?

Ja, hvis han ikke klarer å takle situasjonen, og lider under det (mer enn sorgen over at kona har fått kreft). Alt dette kommer an på situasjonen, noen ektemenn klarer å takle konas depresjon (eller andre sykdommer), noen gjør det ikke. Jeg vet at det er fullstendig tabu, men det bør ikke være noe "forbud" mot å forlate en som er syk - og jeg er kronisk syk selv, så jeg vet litt om hva jeg snakker om...

[Gjest sjokoladepiken]

Hei. Jeg forstår deg. Jeg er i samme situasjon, bortsett fra at min mann også har hatt en psykotisk episode. Jeg har hatt den værste sommeren ever.

Vi har også barn. Og fokuset mitt har vært på dem hele sommeren.

Jeg har vet heller ikke om jeg orker dette. Jeg vil også ha et liv, et godt liv. Men nå har jeg bestemt meg for å gi han en sjanse. vi går til familieterapi. Jeg vet ikke om det hjelper oss, men jeg håper jo det!

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, annet enn at du må ta vare på barnet og deg selv. Vær mannen til kona di, ikke sykepleieren, legen eller psykologen. Og du har lov til til å gå dersom ting ikke fungerer mer og du ikke orker. Kanskje trenger hun innleggelse? Av hensyn til familien? Det hadde det kansje vært godt med en pause fra hverandre?

Jeg kan sikkert ikke gi deg noen gode råd, jeg er jo oppe i dette selv. Men jeg ønsker deg lykke til

[Sambojambo]

Hei!

Jeg blir skikkelig lei meg når jeg leser innlegget og svarene. Desverre er det ikke altid så lett å leve med en psykisk syk person. Samme hvor mye jeg elsker min samboer er det dager da jeg virkelig vurderer å forlate han. Fordi jeg da er kjempe sliten. Fordi jeg tenker som NHD sier - alle har bare ett liv. Jeg har dager jeg ikke vet om jeg er i stand til å være der 100, - eller 300% som det ofte føles, for han. Og jeg er redd for å slite meg selv helt ut. Hvem yter i så fall godt av det til sist - ikke samboeren min og ikke jeg - og iallfall ikke barna. Og det som gjør meg ekstra trist er at når man i ett fortvilet øyeblikk tørr å si sine tanker høy, lufte dem, søke råd - somm mann300 gjorde nå. Ja - da får man virkelig passet sitt påskrevet. Jeg forstår det faktisk veldig godt at det er sårende for mange å få høre at det kan være en belastning å leve med en psykisk syk person. Men det kan det faktisk være. Det er ikke altid det er pga den syke, men fordi man så veldig gjerne vil støtte - men ikke altid strekker til. Og den følelsen er veldig veldig slitsom...

Jeg har ingen svar til deg mann300 - annet enn at det er viktig å ta vare på seg selv også. På hvilke måte man gjør det må man nok finne ut av selv.

Klem

[Glimtipper]

Det første jeg lurer på når jeg leser innlegget ditt er om du har satt passende grenser for deg selv og samlivet deres. Jeg har tro på at et forhold kan leve, selv om den ene er psykisk syk, men det krever at man forholder seg til hverandre som kjærester.

Du er ikke psykologen hennes, hun er ikke pasienten din. Selvfølgelig skal man støtte hverandre, men hun kan ikke lene seg til deg og du kan ikke alltid være den som tar vare på henne.

Jeg antar hun får behandling for depresjonen og jobber aktivt for å bli bedre?

Hvordan er forholdet på hennes gode dager? Kan du distansere deg -litt- fra de dårlige dagene hennes? Kan du sette noen krav? Får du tid for deg selv og rom til å leve livet ditt? Mottar dere parterapi?

[calendula]

Jeg vet ikke om din samboer kan bli frisk, men jeg har vært igjennom den samme situasjonen som deg.

Han som nå er mannen min slet med alvorlige depresjoner i vel over 5 år. Det var knalltøft for familielivet, både for meg og sønnen. Vi gikk i parterapi i to år, noe som lærte meg mye, sælig i forhold til å sette grenser for meg selv og til å ikke ta skylda for alt som skjedde med ham.

Etter 5 år med behandling er han nå 95% frisk. Vi har fått 2 barn sammen og giftet oss etter 14 år som samboere. Mannen min endte på atføring og var mye borte pga studier i 3 år.

Er du glad i samboeren din og ser du for deg et liv sammen. Det gjorde jeg og det var mitt utgangspunkt for å jobbe for forholdet. Samtidig er jeg optimist og satset på at han kunne bli frisk til slutt. Hva føler du om framtiden med din samboer?

Hvis dere ikke har prøvd parterapi, vil jeg andbefale det på det sterkeste. Ta kontakt med det lokale familievernkontoret, eller snakk med hennes behandler.

[Adriana]

Jeg vil ikke anbefale deg til å gjøre enten det ene eller det andre, men jeg håper på at du nå uansett setter deg ned sammen med henne og diskuterer det med henne. Jeg synes det er dårlig gjort å gå fra noen uten at en har gitt den andre mulighet til å forbedre seg eller å bidra mer til å holde på forholdet. Hvis du går fra henne så synes jeg at hun på forhånd burde få vite at du er misfornøyd før du har bestemt deg helt.

Jeg vet ikke hvordan forholdet deres var før depresjonen, men dersom det var bra da så ville jeg vel ha holdt ut litt til, for sønnen deres sin del. Halvannet år i behandling er ikke så mye og det er jo håp om at hun blir sånn som hun var om en stund. Kanskje hun kan forandre seg litt, gjøre litt mer for fellesskapet eller lignende sånn at det gjør hverdagen lettere for dere alle 3?

Men dette er din avgjørelse! Jeg håper bare at du kan gi henne en mulighet til å beholde deg! Deprimerte kan også "skjerpe seg" til en viss grad.

Lykke til uansett

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Dersom den eneste grunnen til at du velger å bli i forholdet er for å unngå at hun ikke skal knekke helt sammen, er dette helt feil premisser å fortsette samlivet på.

Om dere derimot har hatt en sterkt, nært og godt samliv forut for hennes sykdomsperiode, stiller vel situasjonen seg helt annerledes? Når man er sammen med noen som brått blir syk og det varer og varer, er det veldig naturlig at man til slutt omtrent blir psykisk kvalm av hele situasjonen. Hva slags følelser har du for henne? Om du ikke føler noe som helst kjærlighet, syns jeg du skal bryte av forholdet.

Men om du elsker henne, men hater hennes psykdom, blir det vel litt å dolke henne og deg selv på sikt i ryggen. Når det er kjærlighet tror jeg man kan holde ut mye, av livskriser, motgang og prøvelser.

Er hun så deprimert at hun ikke kan evne å se utover seg selv? Kan det være at du vil få det mye bedre med deg selv i forholdet om du gir deg mer rom og plass til deg selv? En veldig vanlig fallgruve er at _all_ oppmerksomheten rettes mot den syke. Da må det nesten ende dårlig til slutt. Ingen mennesker kan bli lykkelige om de over lang tid gir totalt avkall på seg selv.

Dette er kun hva jeg tenker og min mening. Det fins mange måter å se dette på.

[fluxing]

Ja, hvis han ikke klarer å takle situasjonen, og lider under det (mer enn sorgen over at kona har fått kreft). Alt dette kommer an på situasjonen, noen ektemenn klarer å takle konas depresjon (eller andre sykdommer), noen gjør det ikke. Jeg vet at det er fullstendig tabu, men det bør ikke være noe "forbud" mot å forlate en som er syk - og jeg er kronisk syk selv, så jeg vet litt om hva jeg snakker om...

For å ha sagt det så er det jo en fæl situasjon å havne i, man må jo tenke på sin egen helse også.

Men det får meg til å tenke på å forlate noen som trenger hjelp bare for å redde sitt eget skinn uten å gidde å ta opp kampen for å støtte den andre.

[Gjest hva med barnet?]

Det første som slår meg i denne situasjonen er hvordan du har tenkt å gjøre det overfor barnet?

Jeg kan forstå at du vil forlate din partner.

Nå vet ikke jeg hva som ligger bak, om det er utsikter til bedring, vilje fra partners side, om du er sliten eller om du ville gått uansett.

Hvis det er slik at du er redd hun skal knekke totalt, så ville ikke jeg overlatt omsorgen for barnet til henne iallefall, det vil i såfall være meget uansvarlig av deg etter min mening.

[Bookworm]

For å ha sagt det så er det jo en fæl situasjon å havne i, man må jo tenke på sin egen helse også.

Men det får meg til å tenke på å forlate noen som trenger hjelp bare for å redde sitt eget skinn uten å gidde å ta opp kampen for å støtte den andre.

Grunnen til at min mening i denne saken, er at hvis man ikke klarer å takle en sykdomshverdag med sin ektefelle, så har sannsynligvis ikke kjærligheten vært sterk nok i utgangspunktet. Hvis den er det, vil man holde ut i de gode og de onde dagene - grusomt at det skal skje på den måten, men må man virkelig ødelegge sitt eget liv når en annen blir syk?

[Sofline]

Men hvorfor skal han få ødelagt livet pga dette? Som NHD sier, vi har alle bare ett liv...

Spørsmålet hans var jo om et samlivsbrudd vil føre til at hun får det bedre. Og jeg svarte at jeg neppe tror hun vil få det bedre hvis han går fra henne.

[fluxing]

Grunnen til at min mening i denne saken, er at hvis man ikke klarer å takle en sykdomshverdag med sin ektefelle, så har sannsynligvis ikke kjærligheten vært sterk nok i utgangspunktet. Hvis den er det, vil man holde ut i de gode og de onde dagene - grusomt at det skal skje på den måten, men må man virkelig ødelegge sitt eget liv når en annen blir syk?

Det er jeg enig i.

[Gjest obladi-da]

Det spørs jo egentlig om du ønsker å kjempe for forholdet. Er du glad nok i henne? Hvordan ville dine følelser for henne ha vært uten depresjonen?

Jeg synes ikke sykdom skal være en grunn for ikke å forlate en partner uansett om det er psykisk eller fysisk. Hvis følelsene ikke er der, mener jeg forholdet uansett ikke har en sjanse.

Ikke rart om du mister følelsene heller for en som er deprimert. Det negative som følger en depresjon må jo være noe av det verste å leve med. Smittsomt er det også, det vet jeg!

[Gjest Jente31]

''eller er det muligheter for at ting på en eller annen måte kan bli bedre''

Tenker du i retning av om hun kan bli frisk?