forlate en med depresjon

[Sambojambo]

Hei. Jeg forstår deg. Jeg er i samme situasjon, bortsett fra at min mann også har hatt en psykotisk episode. Jeg har hatt den værste sommeren ever.

Vi har også barn. Og fokuset mitt har vært på dem hele sommeren.

Jeg har vet heller ikke om jeg orker dette. Jeg vil også ha et liv, et godt liv. Men nå har jeg bestemt meg for å gi han en sjanse. vi går til familieterapi. Jeg vet ikke om det hjelper oss, men jeg håper jo det!

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, annet enn at du må ta vare på barnet og deg selv. Vær mannen til kona di, ikke sykepleieren, legen eller psykologen. Og du har lov til til å gå dersom ting ikke fungerer mer og du ikke orker. Kanskje trenger hun innleggelse? Av hensyn til familien? Det hadde det kansje vært godt med en pause fra hverandre?

Jeg kan sikkert ikke gi deg noen gode råd, jeg er jo oppe i dette selv. Men jeg ønsker deg lykke til

Hei Sjokoladepiken!

Ikke sikkert du blar så langt tilbake i innleggene, så ville bare si at jeg har skrevet ett svar til deg på innlegget ditt lengre ned.

[Gjest sjokoladepiken]

Hei Sjokoladepiken!

Ikke sikkert du blar så langt tilbake i innleggene, så ville bare si at jeg har skrevet ett svar til deg på innlegget ditt lengre ned.

Hei!

Bra, jeg har skrevet svaret mitt der

[Gjest sjokoladeplaten]

Med mindre du er en dust, tviler jeg på at et samlivsbrudd vil gjøre det bedre, tvertimot.

Vel, litt dårlig gjort å kalle han en "dust" vel?

Selv er jeg gift med en mann som denne våren /sommeren ble psykisk syk. Det er slett ikke lett å leve med en psykisk syk person. Utfordringene står i kø, for å si det mildt. Og dette skal kjærligheten tåle! Hele familien lider under en slik sykdom. På samme måte som familien lider hvis en i familien får en annen alvorlig sykdom, feks kreft. Men det oppleves allikevel annerledes. Støtten du får står ofte ikke i forhold til situasjonen. Jeg ble selv helt utslitt i sommer, alene med to barn og en syk mann.

depresjon er også smittsomt. skal hele familien lide for at den ene parten er syk? Hva med barna? de kan også bli deprimert/redd/ annet når mor/far er syk.

Jeg har vært millimeter fra å ta ut seperasjon. Men nå jobber vi oss gjennom tingene systematisk sammen med en terapeut. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg orker dette. Jeg vil også ha et liv, jeg vil at barna skal ha et godt liv også. Selvsagt ønsker jeg dette også for mannen min. Men han må ta ansvar for seg selv. ansvar for å be om hjelp, for å ta imot behandling etc og ikke minst: ansvar for å være såpass hyggelig mot de han er glad i sånn at de han er glad i orker å leve sammen med han.

sorry, men sånn er det.

Og dette har jeg ikke kommet frem til uten å ha tenkt og tenkt og grini masse og vært full av ekkel skyldfølelse. Ikke gi hovedinnlegger her den samme skyldfølelsen!

Forskjellen hos oss er at han også har hatt tilleggsproblemer, i tillegg til derpresjonen. Og de tilleggsproblemene var rettet mot meg.

[Gjest sjokoladepiken]

Hei Sjokoladepiken!

Ikke sikkert du blar så langt tilbake i innleggene, så ville bare si at jeg har skrevet ett svar til deg på innlegget ditt lengre ned.

Hei!

Nå vet jeg hva jeg gjør.

Jeg lager meg enny hotmail-adresse som jeg så legger ut her og skriver "til sambojamo". Går det an? Er det lov å gjøre det her på dol? Får ikke tid til å gjøre det før i morgen, da. Kan du se etter meg?

[Sambojambo]

Hei!

Nå vet jeg hva jeg gjør.

Jeg lager meg enny hotmail-adresse som jeg så legger ut her og skriver "til sambojamo". Går det an? Er det lov å gjøre det her på dol? Får ikke tid til å gjøre det før i morgen, da. Kan du se etter meg?

Hei!

Jeg har akkurat gjort det på denne måten på tråden din. Får håpe den ligger der til du får sett den. )

[Sofline]

Vel, litt dårlig gjort å kalle han en "dust" vel?

Selv er jeg gift med en mann som denne våren /sommeren ble psykisk syk. Det er slett ikke lett å leve med en psykisk syk person. Utfordringene står i kø, for å si det mildt. Og dette skal kjærligheten tåle! Hele familien lider under en slik sykdom. På samme måte som familien lider hvis en i familien får en annen alvorlig sykdom, feks kreft. Men det oppleves allikevel annerledes. Støtten du får står ofte ikke i forhold til situasjonen. Jeg ble selv helt utslitt i sommer, alene med to barn og en syk mann.

depresjon er også smittsomt. skal hele familien lide for at den ene parten er syk? Hva med barna? de kan også bli deprimert/redd/ annet når mor/far er syk.

Jeg har vært millimeter fra å ta ut seperasjon. Men nå jobber vi oss gjennom tingene systematisk sammen med en terapeut. Jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg orker dette. Jeg vil også ha et liv, jeg vil at barna skal ha et godt liv også. Selvsagt ønsker jeg dette også for mannen min. Men han må ta ansvar for seg selv. ansvar for å be om hjelp, for å ta imot behandling etc og ikke minst: ansvar for å være såpass hyggelig mot de han er glad i sånn at de han er glad i orker å leve sammen med han.

sorry, men sånn er det.

Og dette har jeg ikke kommet frem til uten å ha tenkt og tenkt og grini masse og vært full av ekkel skyldfølelse. Ikke gi hovedinnlegger her den samme skyldfølelsen!

Forskjellen hos oss er at han også har hatt tilleggsproblemer, i tillegg til derpresjonen. Og de tilleggsproblemene var rettet mot meg.

Jeg har ikke kalt ham en dust. Jeg svarte på det han spurte om, nemlig at hun neppe vil få det bedre hvis han går fra henne, med mindre det har seg sånn at han er en stor dust (f.eks. mishandler henne).

[Sambojambo]

Hei!

Bra, jeg har skrevet svaret mitt der

Leste mailen din i full fart tidligere i dag. Ser ut som jeg har slettet den i samme fulle farta... Så nå som jeg skulle svare på den har jeg ikke mailadressen din lengre... (