En privat sak....

[bibben]

Hva tenker dere i forhold til å dele diagnoser og psykiske lidelseshistorier med "Gud og hvermann"?

Er det noe slekten har "krav" på å vite, eller bli oppdatert på?

Jeg har en fortrolig i familien, en tante. Hun kjenner til mine vansker og hvordan livet fortoner seg på innsiden. Jeg har stor tillit til henne.

Hun har i dag fortalt meg at mange i familien/slekten ringer til henne for å få vite hva det er jeg basker med.

Dette synes jeg er svært ubehagelig. De som måtte ønske å få vite noe kan henvende seg til meg, slik at jeg selv kan regulere informasjonsstrømmen.

Det er jeg som eier min historie og jeg vil forebeholde meg retten til selv å bestemme hva som skal deles av mitt private liv og sykdomshistorie. Jeg får fnatt ved tanken på at halvperifere mennesker skal informeres om mine skjøreste og mest private forhold.

Jeg er redd for at mange skjuler sin nysgjerrighet bak tilsynelatende omsorg. Hvis de virkelig har behov for å vise meg sin omsorg, vil det være mest naturlig å kontakte meg. Ellers har jeg jo ingen mulighet for å nyte godt av denne "omsorgen".

Jeg er blitt usikker og ganske så redd og lei meg over dette. Det skremmer meg på sett og vis at andre lager historier og analyserer min psykdomstilstand bak min rygg (ja, nå høres jeg kanskje paranoid ut på toppen av det hele!).

Jeg fungerer godt sosialt, og mener således at det ikke skulle være noen grunn til å patologisere min atferd eller mine trekk i tilværelsen.

Jeg har fått så til de grader bakoversveis over dette nå, og jeg synes det hele mildt sagt er vemmelig. Derfor dette påtrengende behovet for å dele dette med andre som kanskje er i samme beklemte situasjon.

[frosken]

Jeg synes din tante burde være voksen nok til å avvise slike spørsmål med at "det får dere spørre bibben om".

Tror imidlertid ikke det ligger så mye bak slike spørsmål, annet enn at folk liker å ha noe å samtale om, slik at når de først snakker med din tante så liker de å spørre etter deg også siden de vet at dere har god kontakt. Grensen mellom ordinær tendens til sladder og den litt mer ondsinnede varianten, vil selvfølgelig være flytende.

Si til tanten din at du ikke ønsker at hun skal fortelle mer om deg enn det "alle" vet allerede.

[Gjest twin1]

Jeg levde etter denne regelen i mange år: En skal vite, men ikke to, vet tre det, vet alle....

Men så "boblet" det over til slutt og jeg måtte søke hjelp, jeg delte det jeg helst ikke vil huske med TO mennesker. Og jeg trodde at da visste ALLE.

Nå vet endel av familien litt, resten vil jeg gjerne ha for meg selv. Jeg også har et problem med at "alle" snakker med min mann, mine barn om MEG. Ikke noe åpent forhold her nei om at jeg sliter. Eneste jeg får høre er at jeg må ikke bruke medisiner, jeg blir bare sykere av behandling, det eneste som nytter er å trene, tenke positivt og stå på. Men det er jo dette jeg har gjort i alle år

Noen ganger føler jeg at jeg skulle ha holdt en lang tale for alle familiemedlemmer og forklart dem en gang for alle om meg og hva det vil si og slite psykisk. Tror det er veldig mye uvitenhet ute og går.

En måte å tenke på er jo at de bryr seg. Kanskje er det derfor du også opplever dette, fordi de bekymrer seg for deg, og så er de redde for å spørre deg. Mange er usikre i møte med psykisk syke, hvordan vi reagerer, redd for å vise følelser osv.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det er akkurat det som overskriften din sier: En privat sak. Det må være opp til deg hva, om, til hvem og absolutt ikke til hvem du skal fortelle noe. Selv om du har en psykisk lidelse, er ikke det noe Gud og Hvermansen har krav på å få innsyn i.

For min egen del har jeg ikke følt noe behov for å hyle ut til verden om at jeg er bipolarII. De eneste som vet det er faktisk kun mann og to venninner.

Tror det er veldig viktig å inneha sine personlige grenser, enten man er syk eller frisk. Ingen har rett til å gå over din integritet ved å skulle forsøke via omveier å "grafse" i noe du velger holde for deg selv.

[Gjest Jente31]

Jeg er av den oppfatning at "ingen har noe med det". Men det kan også være de mener det godt, at de er bekymret for deg? Vise at de tenker på deg?

Håper uansett tanten din sier at de får spørre deg selv.

[Gjest Majja Kr.]

Slekten min vet ikke at jeg har bipolar lidelse nei, og det skal de heller ALDRI få vite :-)))

Heller ikke nye bekjentskaper.

[Gjest twin1]

Slekten min vet ikke at jeg har bipolar lidelse nei, og det skal de heller ALDRI få vite :-)))

Heller ikke nye bekjentskaper.

Har også holdt den bipolare delen hemmelig. Den er også ganske fersk da, ca 1 år gammel. Jeg har ikke vendt meg til dette selv enda, veksler fra å skjønne og ikke skjønne. Min mann har alltid sagt at jeg er jo-jo, kan hende han har rett?

Vet ikke om jeg kommer til å si det til noen andre, tror ikke det nei, får så liten forståelse. Dette er gammel erfaring!

[bibben]

Slekten min vet ikke at jeg har bipolar lidelse nei, og det skal de heller ALDRI få vite :-)))

Heller ikke nye bekjentskaper.

Takk for svar fra deg! Jeg tenker du har en god strategi!

[bibben]

Jeg er av den oppfatning at "ingen har noe med det". Men det kan også være de mener det godt, at de er bekymret for deg? Vise at de tenker på deg?

Håper uansett tanten din sier at de får spørre deg selv.

Takk for at du svarte meg. Jeg tenker at dette heller mer i retning av nysgjerrighet enn omsorg. Alt som har med psykiske lidelser å gjøre er snadder for sensasjonslystne!

[bibben]

Det er akkurat det som overskriften din sier: En privat sak. Det må være opp til deg hva, om, til hvem og absolutt ikke til hvem du skal fortelle noe. Selv om du har en psykisk lidelse, er ikke det noe Gud og Hvermansen har krav på å få innsyn i.

For min egen del har jeg ikke følt noe behov for å hyle ut til verden om at jeg er bipolarII. De eneste som vet det er faktisk kun mann og to venninner.

Tror det er veldig viktig å inneha sine personlige grenser, enten man er syk eller frisk. Ingen har rett til å gå over din integritet ved å skulle forsøke via omveier å "grafse" i noe du velger holde for deg selv.

Takk for at du stoppet opp ved innlegget mitt. Jeg er så enig med deg. Det klokeste er å holde tingene for seg selv, eller da begrense informasjonen til noen ytterst få. Jeg er fortsatt rystet, og tenker at toget er kjørt i forhold til å stole på henne etter dette.

[bibben]

Jeg levde etter denne regelen i mange år: En skal vite, men ikke to, vet tre det, vet alle....

Men så "boblet" det over til slutt og jeg måtte søke hjelp, jeg delte det jeg helst ikke vil huske med TO mennesker. Og jeg trodde at da visste ALLE.

Nå vet endel av familien litt, resten vil jeg gjerne ha for meg selv. Jeg også har et problem med at "alle" snakker med min mann, mine barn om MEG. Ikke noe åpent forhold her nei om at jeg sliter. Eneste jeg får høre er at jeg må ikke bruke medisiner, jeg blir bare sykere av behandling, det eneste som nytter er å trene, tenke positivt og stå på. Men det er jo dette jeg har gjort i alle år

Noen ganger føler jeg at jeg skulle ha holdt en lang tale for alle familiemedlemmer og forklart dem en gang for alle om meg og hva det vil si og slite psykisk. Tror det er veldig mye uvitenhet ute og går.

En måte å tenke på er jo at de bryr seg. Kanskje er det derfor du også opplever dette, fordi de bekymrer seg for deg, og så er de redde for å spørre deg. Mange er usikre i møte med psykisk syke, hvordan vi reagerer, redd for å vise følelser osv.

Takk for at du delte tankene dine med meg. Jeg opplever at denne form for utspørring bak min rygg er misforstått omsorg, hvis det i det hele tatt fortjener å bli kalt det.

Jeg er så skuffet at jeg har ikke ord. Skikkelig nedtur hva angår det å stole på noen. Det kommer til å ta lang tid før jeg inkluderer denne personen i mine personlige ting igjen.

[bibben]

Jeg synes din tante burde være voksen nok til å avvise slike spørsmål med at "det får dere spørre bibben om".

Tror imidlertid ikke det ligger så mye bak slike spørsmål, annet enn at folk liker å ha noe å samtale om, slik at når de først snakker med din tante så liker de å spørre etter deg også siden de vet at dere har god kontakt. Grensen mellom ordinær tendens til sladder og den litt mer ondsinnede varianten, vil selvfølgelig være flytende.

Si til tanten din at du ikke ønsker at hun skal fortelle mer om deg enn det "alle" vet allerede.

Takk for svar. Jeg er så til de grader skuffet. Tanten min ytret til meg: "Det at jeg har psykiske problemer er da noe alle vet". Vel, jeg har ikke utbasunert dette til noen andre, og jeg oppfører meg heller ikke på en måte som vekker oppmerksomhet i uheldige retninger.

Jeg er så skuffet, og så opprørt at jeg nesten ikke har lyst til å delta på familiære sammenkomster mer.

Jeg kommer til å stryke min tante som nærmeste pårørende på alle aktuelle steder, og da heller finne en annen pårørende som helsevesenet kan kontakte i påkommende tilfeller.

Det stimulerer ikke akkurat tilliten til medmenneskene når den man stoler aller mest på inntar rollen som informasjonssentral på den måten.

[Gjest twin1]

Takk for at du delte tankene dine med meg. Jeg opplever at denne form for utspørring bak min rygg er misforstått omsorg, hvis det i det hele tatt fortjener å bli kalt det.

Jeg er så skuffet at jeg har ikke ord. Skikkelig nedtur hva angår det å stole på noen. Det kommer til å ta lang tid før jeg inkluderer denne personen i mine personlige ting igjen.

Vet du at hun har utlevert noe personlig om deg da? Har hun fortalt din historie til mange?

[Gjest Majja Kr.]

Takk for svar fra deg! Jeg tenker du har en god strategi!

Jepp.. strategien heter: stay on litium

[frosken]

Takk for svar. Jeg er så til de grader skuffet. Tanten min ytret til meg: "Det at jeg har psykiske problemer er da noe alle vet". Vel, jeg har ikke utbasunert dette til noen andre, og jeg oppfører meg heller ikke på en måte som vekker oppmerksomhet i uheldige retninger.

Jeg er så skuffet, og så opprørt at jeg nesten ikke har lyst til å delta på familiære sammenkomster mer.

Jeg kommer til å stryke min tante som nærmeste pårørende på alle aktuelle steder, og da heller finne en annen pårørende som helsevesenet kan kontakte i påkommende tilfeller.

Det stimulerer ikke akkurat tilliten til medmenneskene når den man stoler aller mest på inntar rollen som informasjonssentral på den måten.

Når du tidligere har valgt din tante som "nærmeste pårørende" så hadde jeg ventet litt med å diskvalifisere henne i ditt liv. Snakk ordentlig med henne, og finn ut hva som egentlig har skjedd.

Kanskje "en fjær som er i ferd med å bli til fem høns"?