Å fremstå som et offer

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Jeg går i gruppeterapi og det har gått opp for meg at jeg har fremstilt meg selv som et offer. Skjønte det etter jeg fikk en tullekommentar på det i en diskusjon. Jeg legger ofte skylden på andre, eller aller helst systemet. Eller også er det situasjonen som ikke tillater ting. Nå har det blitt sånn at jeg ikke vil si noe mer om meg selv, i frykt for å få de andre imot meg. Ingen orker jo å høre på et innbilt offer, eller liker sytepaver.

Jeg føler at jeg har fått lite tilbakemelding på det jeg har fortalt, selv om jeg vet at endel av det er tøffe ting (for alle som har opplevd lignende, ikke bare for meg). Gruppen er generelt dårlig på respons etter min mening. Jeg har tatt opp dette i forhold til meg selv, da kritikk er noe jeg sliter med.

Nå har jeg igjen blitt deprimert og sliter med å holde masken. Jeg har fått ny jobb og kommet igang med studier, begge deler har vært tøft for meg tidligere. Særlig studier. Det går jo bra med meg så jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir deprimert nå! Vurderer om jeg skal be legen om å øke dosen lamictal, men jeg kan ikke øke i all evighet heller. (Bipolar II )

Tenker på selvmord flere dager i uken. Vet at jeg ikke kommer til å gjøre det, men jeg føler at jeg ikke har noe glede av livet. Selv om jeg mestrer utfordringer og livet går fremover, føler jeg meg så sinsykt ensom. Har ingen å dele det positive med. Ingen å le med. Jeg savner sånn å le helt fra magen!

Min største utfordring er å skape nære relasjoner til andre. Jeg vet ikke hvem jeg er og hva jeg har å tilby. Føler meg som en 15-åring, selv om jeg er dobbelt så gammel. Relasjonsproblemene er i kategorien unnvikende pf, som jeg har forsont meg med. Skjønner at jeg alltid kommer til å slite med dette og at jeg ikke må måle meg med de som er utadvendte og ikke har problemer med å komme i kontakt med andre.

Dette er altså litt av det jeg ønsker tilbakemeldinger på i gruppen, men om jeg oppfattes som et selvgjort offer får jeg jo sjelden noe. Æsj, nå er det depresjonen som snakker. Vet ikke hva jeg vil frem til. Måtte bare tømme hodet litt.

[frosken]

''Nå har det blitt sånn at jeg ikke vil si noe mer om meg selv, i frykt for å få de andre imot meg. Ingen orker jo å høre på et innbilt offer, eller liker sytepaver. ''

Er ikke dette også en variant av det å legge ansvaret på omgivelsene for at ting ikke fungerer? Du går jo ikke i stykker av at de evt. ikke liker det, eller skulle komme med kritikk?

Si til gruppa at du savner tilbakemeldinger:-)

[Gjest Multippel]

Når man har opplevd tøffe ting så må det jo være lov til å fortelle om det.

Det er jo ikke sånn at man går inn i offerrollen av den grunn.

Jeg tenker meg offerrollen som noe man "klamrer" seg til og det er jo slettes ikke bra om det blir sånn.

I det du tar skrittet i retning av selvutviklng og det å GJØRE noe med problemene så tar du også skrittet ut av offerrollen.

Syns det høres ut som du er godt igang jeg!

[Gjest obladi-da]

Hvorfor er du i utgangspunktet med i denne gruppa da? For å bli godt likt? For å snakke om deg selv og dele ting med andre? Det er ikke å syte når settingen er den i en gruppe at man skal snakke om sine problemer. Noe annet er det jo hvis man sitter sånn på et "sy-møte."

[Gjest vil ikke være sånn mere]

''Nå har det blitt sånn at jeg ikke vil si noe mer om meg selv, i frykt for å få de andre imot meg. Ingen orker jo å høre på et innbilt offer, eller liker sytepaver. ''

Er ikke dette også en variant av det å legge ansvaret på omgivelsene for at ting ikke fungerer? Du går jo ikke i stykker av at de evt. ikke liker det, eller skulle komme med kritikk?

Si til gruppa at du savner tilbakemeldinger:-)

Ikke sikker på om jeg skjønner helt hva du mener. At jeg legger ansvaret på de andre for at ikke gruppa fungerer? Vi er jo alle ansvarlige for at den skal fungere. Jeg har sagt at jeg er med i gruppa for å få tilbakemeldinger og at det er noe jeg sliter med, likevel føler jeg at det ikke når frem. Gruppa vår er i det hele tatt redd for å såre kan det virke som.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Hvorfor er du i utgangspunktet med i denne gruppa da? For å bli godt likt? For å snakke om deg selv og dele ting med andre? Det er ikke å syte når settingen er den i en gruppe at man skal snakke om sine problemer. Noe annet er det jo hvis man sitter sånn på et "sy-møte."

Jeg er med i gruppa for å få bedre selvtillitt og for å få et mer klart bilde av hvem jeg er, bl.a. Å takle hverdagen, rett og slett.

Syns det er vanskelig å få et inntrykk av hva andre mener om meg. Ikke at det alltid er de andre som vet best, men jeg har bare mottatt kritikk og måttet være usynlig fra barndommen av. Derfor har jeg ikke våget å vise hvem som er meg. Jeg føler kanskje at jeg må få kritikk for at jeg skal kunne rette det opp. Hmm...rette opp hvem jeg er som person. Som jeg egentlig ikke vet helt hvem er. Jeg vil vel fortsatt være det andre mener jeg skal være, innså jeg plutselig nå.

Men jeg vil aller helst få frem det andre har oppdaget er positivt med meg sånn at jeg selv skjønner hva jeg har å bidra med.

[Gjest obladi-da]

Jeg er med i gruppa for å få bedre selvtillitt og for å få et mer klart bilde av hvem jeg er, bl.a. Å takle hverdagen, rett og slett.

Syns det er vanskelig å få et inntrykk av hva andre mener om meg. Ikke at det alltid er de andre som vet best, men jeg har bare mottatt kritikk og måttet være usynlig fra barndommen av. Derfor har jeg ikke våget å vise hvem som er meg. Jeg føler kanskje at jeg må få kritikk for at jeg skal kunne rette det opp. Hmm...rette opp hvem jeg er som person. Som jeg egentlig ikke vet helt hvem er. Jeg vil vel fortsatt være det andre mener jeg skal være, innså jeg plutselig nå.

Men jeg vil aller helst få frem det andre har oppdaget er positivt med meg sånn at jeg selv skjønner hva jeg har å bidra med.

Målet er kanskje å finne deg sjøl da, som det så fint heter :-). Det er greit å få skryt og ros og positiv respons på det man gjør. Men kritikk kan også være veldig godt ment, spørs jo på hvilken måte det framlegges og om kritikken er konstruktiv. Den som gir kritikk trenger ikke å mene noe galt med dette, det er kanskje på denne måten mennesker og verden skjønner at de må forandre seg?

Å motta kritikk på en god måte forutsetter vel at en ikke er så "hårsår" og at en skjønner at dette er godt ment. F.eks. i en arbeidssituasjon vil du aldri lære hva du kan gjøre bedre hvis ingen sier dette til deg. Man lærer jo på denne måten. Neste gang noen sier noe negativt til deg, kanskje du skulle spørre deg selv: Hva kan jeg lære av dette? Er du usikker på hva vedkommende mener er det jo bare å spørre.

Men selvsagt er det et skille her, mobbing f.eks. er noe helt annet.

[Gjest Jente31]

Jeg er med i gruppa for å få bedre selvtillitt og for å få et mer klart bilde av hvem jeg er, bl.a. Å takle hverdagen, rett og slett.

Syns det er vanskelig å få et inntrykk av hva andre mener om meg. Ikke at det alltid er de andre som vet best, men jeg har bare mottatt kritikk og måttet være usynlig fra barndommen av. Derfor har jeg ikke våget å vise hvem som er meg. Jeg føler kanskje at jeg må få kritikk for at jeg skal kunne rette det opp. Hmm...rette opp hvem jeg er som person. Som jeg egentlig ikke vet helt hvem er. Jeg vil vel fortsatt være det andre mener jeg skal være, innså jeg plutselig nå.

Men jeg vil aller helst få frem det andre har oppdaget er positivt med meg sånn at jeg selv skjønner hva jeg har å bidra med.

''Men jeg vil aller helst få frem det andre har oppdaget er positivt med meg sånn at jeg selv skjønner hva jeg har å bidra med''

Vil du utdype litt hva du mener med den setningen?

Jeg har ikke deltatt i noen gruppe slik som deg (kun på dol:)

Og jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Ang kritikk, at du ikke vet hvem du er, at du har måttet være usynlig og fått mye kritikk helt fra barnsben av osv.

Nå vet jeg ikke om det er sånn, så her er mine tanker bare:

Du sier du ikke tør vise hvem du er. Vil det si at du ikke er helt ærlig i terapien? VIl du at de andre skal si bare det du ønsker å høre? Snakker du bare om vonde ting som har skjedd deg, eller ønsker du å utvikle deg? Er du redd for å bli krenket på nytt, slik du ble i barndommen?

Jeg kunne spurt mer. Men vet ikke om jeg har misforstått deg.

Iallefall er det utrolig viktig å åpne sine ubehagelige sider, tror jeg, i en terapi. Fortell hva du føler og tenker. Hva dine svakheter er. Ikke vær redd for at andre skal si noe du ikke ønsker å høre, men lytt til det de har å si, og kjenn godt etter om dette stemmer for deg. Ikke tro at alt negativt som sies er vondt ment.

Jeg har kommet langt på egenhånd ved å tenke slik. Jeg har fått meg noen aha opplevelser, og det har ikke alltid vært lett! Men jeg har vokst på det..

Vet ikke om jeg er helt på bærtur i forhold til deg. Jeg ville bare dele noen tanker..

Håper du finner ut av dette, og hvem du er! Hilsen en i samme båt, tror jeg :-)

[cathlin]

Så du har gitt deg selv munnkurv som du lar de andre i gruppen få ansvar for ("Nå har det blitt sånn at jeg ikke vil si noe mer om meg selv, i frykt for å få andre i mot meg. Ingen orker jo å høre på et innbildt offer, eller sytepaver") Her kommer man ingen vei uten å teste disse teoriene ut. Ellers låser du deg fast.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

''Men jeg vil aller helst få frem det andre har oppdaget er positivt med meg sånn at jeg selv skjønner hva jeg har å bidra med''

Vil du utdype litt hva du mener med den setningen?

Jeg har ikke deltatt i noen gruppe slik som deg (kun på dol:)

Og jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Ang kritikk, at du ikke vet hvem du er, at du har måttet være usynlig og fått mye kritikk helt fra barnsben av osv.

Nå vet jeg ikke om det er sånn, så her er mine tanker bare:

Du sier du ikke tør vise hvem du er. Vil det si at du ikke er helt ærlig i terapien? VIl du at de andre skal si bare det du ønsker å høre? Snakker du bare om vonde ting som har skjedd deg, eller ønsker du å utvikle deg? Er du redd for å bli krenket på nytt, slik du ble i barndommen?

Jeg kunne spurt mer. Men vet ikke om jeg har misforstått deg.

Iallefall er det utrolig viktig å åpne sine ubehagelige sider, tror jeg, i en terapi. Fortell hva du føler og tenker. Hva dine svakheter er. Ikke vær redd for at andre skal si noe du ikke ønsker å høre, men lytt til det de har å si, og kjenn godt etter om dette stemmer for deg. Ikke tro at alt negativt som sies er vondt ment.

Jeg har kommet langt på egenhånd ved å tenke slik. Jeg har fått meg noen aha opplevelser, og det har ikke alltid vært lett! Men jeg har vokst på det..

Vet ikke om jeg er helt på bærtur i forhold til deg. Jeg ville bare dele noen tanker..

Håper du finner ut av dette, og hvem du er! Hilsen en i samme båt, tror jeg :-)

"Vil du utdype litt hva du mener med den setningen?"

> Jeg søker bekreftelse og ny input. Fikk høre helt uventet om en positiv egenskap jeg visstnok har som jeg aldri trodde jeg hadde. Men andre har altså oppdaget dette, noe som igjen har ført til at jeg har turt å utvikle den. Jeg har vel innerst inne alltid hatt len drøm om å utvikle denne egenskapen, men har ikke turt fordi jeg har trodd jeg ikke var "god nok". Denne egenskapen har aldri blitt verdsatt i min familie, nærmest blitt rakket ned på. Men nå som jeg får inntrykk av at jeg faktisk er god på noe og har turt å hive meg uti det, kan jeg tilføre livet mitt så uendelig mye mer innhold. Livet mitt kan så og si bli snudd oppned. Bare jeg våger.

"Vil det si at du ikke er helt ærlig i terapien? VIl du at de andre skal si bare det du ønsker å høre? Snakker du bare om vonde ting som har skjedd deg, eller ønsker du å utvikle deg? Er du redd for å bli krenket på nytt, slik du ble i barndommen?"

> Jeg er ærlig i terapien, men jeg holder mye tilbake mtp offerstempelet som jeg har omtalt. I tillegg er de andre i gjennomsnitt 20 år eldre enn meg, med en annen livssituasjon og andre problemstillinger. Føler meg som en unge..

Jeg ønsker å høre alt mulig, både positivt og negativt. Jeg ønsker å dele, å føle at jeg -bidrar- med noe. Og jeg ønsker å -være- noen, ikke bare en gjenstand som skal være 'flink' og sees, men ikke høres. Å bli sett.

Jeg forteller ikke bare vonde ting, men har prøvd å fokusere på oppvekst og det som har gjort meg til den jeg er. Jeg vil at de skal se hvor jeg kommer fra sånn at de skjønner reaksjonene mine og på den måten kan hjelpe meg med å komme videre med utfordringer som jeg kan takle. Kan nok oppfattes som feig, men jeg er ikke like tøff som andre. Enda. Vil ikke ta for store steg, for jeg har lett for å gi opp. På den andre siden er jeg lett å glede, lett å få fart i. Men gleden må holdes varm og der kommer ensomheten inn. Ensomheten er det som er verst.

Ja, jeg er redd for å bli tråkket ned som i oppveksten. Men det er jeg forberedt på. Jeg kommer ingen vei om jeg ikke prøver. Utvikling er hovedmålet med terapien. Men jeg trenger andres ærlige reaksjoner for å innse ting. Jeg trenger speiling fra andre for å "se" meg selv.

"Jeg kunne spurt mer. Men vet ikke om jeg har misforstått deg."

> På kornet! )

"Fortell hva du føler og tenker. Hva dine svakheter er. Ikke vær redd for at andre skal si noe du ikke ønsker å høre, men lytt til det de har å si, og kjenn godt etter om dette stemmer for deg."

> Jeg prøver. Jeg blir bare så redd for at det er bare svakhetene som kommer frem. Alltid selvkritisk... Ofte klarer jeg ikke å fortsette å snakke fordi jeg bare gråter i timene. Det føles så bunnløst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Så du har gitt deg selv munnkurv som du lar de andre i gruppen få ansvar for ("Nå har det blitt sånn at jeg ikke vil si noe mer om meg selv, i frykt for å få andre i mot meg. Ingen orker jo å høre på et innbildt offer, eller sytepaver") Her kommer man ingen vei uten å teste disse teoriene ut. Ellers låser du deg fast.

Her skyter du meg -og jeg liker det!

Ser at jeg fortsetter å gjøre meg usynlig i gruppen. Min beskyttelsesmekanisme. Det var der jeg fikk rosen min som barn. "Ja, 'vil ikke være sånn mere' var flink og satt stille hele timen."

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Målet er kanskje å finne deg sjøl da, som det så fint heter :-). Det er greit å få skryt og ros og positiv respons på det man gjør. Men kritikk kan også være veldig godt ment, spørs jo på hvilken måte det framlegges og om kritikken er konstruktiv. Den som gir kritikk trenger ikke å mene noe galt med dette, det er kanskje på denne måten mennesker og verden skjønner at de må forandre seg?

Å motta kritikk på en god måte forutsetter vel at en ikke er så "hårsår" og at en skjønner at dette er godt ment. F.eks. i en arbeidssituasjon vil du aldri lære hva du kan gjøre bedre hvis ingen sier dette til deg. Man lærer jo på denne måten. Neste gang noen sier noe negativt til deg, kanskje du skulle spørre deg selv: Hva kan jeg lære av dette? Er du usikker på hva vedkommende mener er det jo bare å spørre.

Men selvsagt er det et skille her, mobbing f.eks. er noe helt annet.

Konstruktiv kritkk er det jeg er ute etter.

''F.eks. i en arbeidssituasjon vil du aldri lære hva du kan gjøre bedre hvis ingen sier dette til deg. ''

Det er vel det som er problemet. At det sjelden sies noe. Når jeg kommenterer andre i gruppen prøver jeg å legge det frem med litt snert og humor, men det blir ofte ikke bygget videre på. Så blir jeg hårsår igjen og tenker "sa jeg for mye/noe feil nå?" Jeg er nok litt hårsår og kritiserer lett meg selv.

[Gjest obladi-da]

Konstruktiv kritkk er det jeg er ute etter.

''F.eks. i en arbeidssituasjon vil du aldri lære hva du kan gjøre bedre hvis ingen sier dette til deg. ''

Det er vel det som er problemet. At det sjelden sies noe. Når jeg kommenterer andre i gruppen prøver jeg å legge det frem med litt snert og humor, men det blir ofte ikke bygget videre på. Så blir jeg hårsår igjen og tenker "sa jeg for mye/noe feil nå?" Jeg er nok litt hårsår og kritiserer lett meg selv.

Kanskje er det gruppemiljøet det er noe feil ved? Du kan jo kanskje snakke med lederen av gruppen om dette og høre hva denne mener? Det viktigste når man er med i en gruppe må vel være å få tilbakemeldigner på det en sier. På denne måten kommer man jo framover, ellers blir det vel som du sier usikkerhet av det. Det verste som jeg opplever er taushet. Tar ellers gjerne imot både ros og ris.

Jeg ble "straffet" mye med taushet/likegyldighet i min barndom og dette er det verste jeg vet den dag idag. Det var f.eks et voldsomt sjokk for meg da jeg begynte på skolen og lærerinnen var sint på meg. Hadde det vondt i lengre tid etterpå, visste jo ikke at sinte mennesker pleier å bli blide igjen :-). Ja, ja, man lærer så lenge man lever. Håper det går bedre med deg i gruppen da, men ta opp det du liker/ikke liker så kanskje det blir en forandring. Lykke til!

[frosken]

"Vil du utdype litt hva du mener med den setningen?"

> Jeg søker bekreftelse og ny input. Fikk høre helt uventet om en positiv egenskap jeg visstnok har som jeg aldri trodde jeg hadde. Men andre har altså oppdaget dette, noe som igjen har ført til at jeg har turt å utvikle den. Jeg har vel innerst inne alltid hatt len drøm om å utvikle denne egenskapen, men har ikke turt fordi jeg har trodd jeg ikke var "god nok". Denne egenskapen har aldri blitt verdsatt i min familie, nærmest blitt rakket ned på. Men nå som jeg får inntrykk av at jeg faktisk er god på noe og har turt å hive meg uti det, kan jeg tilføre livet mitt så uendelig mye mer innhold. Livet mitt kan så og si bli snudd oppned. Bare jeg våger.

"Vil det si at du ikke er helt ærlig i terapien? VIl du at de andre skal si bare det du ønsker å høre? Snakker du bare om vonde ting som har skjedd deg, eller ønsker du å utvikle deg? Er du redd for å bli krenket på nytt, slik du ble i barndommen?"

> Jeg er ærlig i terapien, men jeg holder mye tilbake mtp offerstempelet som jeg har omtalt. I tillegg er de andre i gjennomsnitt 20 år eldre enn meg, med en annen livssituasjon og andre problemstillinger. Føler meg som en unge..

Jeg ønsker å høre alt mulig, både positivt og negativt. Jeg ønsker å dele, å føle at jeg -bidrar- med noe. Og jeg ønsker å -være- noen, ikke bare en gjenstand som skal være 'flink' og sees, men ikke høres. Å bli sett.

Jeg forteller ikke bare vonde ting, men har prøvd å fokusere på oppvekst og det som har gjort meg til den jeg er. Jeg vil at de skal se hvor jeg kommer fra sånn at de skjønner reaksjonene mine og på den måten kan hjelpe meg med å komme videre med utfordringer som jeg kan takle. Kan nok oppfattes som feig, men jeg er ikke like tøff som andre. Enda. Vil ikke ta for store steg, for jeg har lett for å gi opp. På den andre siden er jeg lett å glede, lett å få fart i. Men gleden må holdes varm og der kommer ensomheten inn. Ensomheten er det som er verst.

Ja, jeg er redd for å bli tråkket ned som i oppveksten. Men det er jeg forberedt på. Jeg kommer ingen vei om jeg ikke prøver. Utvikling er hovedmålet med terapien. Men jeg trenger andres ærlige reaksjoner for å innse ting. Jeg trenger speiling fra andre for å "se" meg selv.

"Jeg kunne spurt mer. Men vet ikke om jeg har misforstått deg."

> På kornet! )

"Fortell hva du føler og tenker. Hva dine svakheter er. Ikke vær redd for at andre skal si noe du ikke ønsker å høre, men lytt til det de har å si, og kjenn godt etter om dette stemmer for deg."

> Jeg prøver. Jeg blir bare så redd for at det er bare svakhetene som kommer frem. Alltid selvkritisk... Ofte klarer jeg ikke å fortsette å snakke fordi jeg bare gråter i timene. Det føles så bunnløst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Når jeg leser det du har skrevet i denne tråden, så tenker jeg at du er i faresonen for å bruke din fortid som en undskyldning for en manglende fremtid. Det er ok å forstå hvordan fortiden virker inn på nåtiden, men det er ikke sånn at du _må_ reagere på bestemte måter i nåtid fordi du ble behandlet på en bestemt måte i fortiden.

Du har vilje og ansvar, og dette avgjør din fremtid mer enn hva din fortid gjør.

Det vesentlige er ikke hvorvidt du fremstår som et offer eller ikke, men hvorvidt du inntar en offerposisjon og tolker virkeligheten ut fra dette perspektivet.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Kanskje er det gruppemiljøet det er noe feil ved? Du kan jo kanskje snakke med lederen av gruppen om dette og høre hva denne mener? Det viktigste når man er med i en gruppe må vel være å få tilbakemeldigner på det en sier. På denne måten kommer man jo framover, ellers blir det vel som du sier usikkerhet av det. Det verste som jeg opplever er taushet. Tar ellers gjerne imot både ros og ris.

Jeg ble "straffet" mye med taushet/likegyldighet i min barndom og dette er det verste jeg vet den dag idag. Det var f.eks et voldsomt sjokk for meg da jeg begynte på skolen og lærerinnen var sint på meg. Hadde det vondt i lengre tid etterpå, visste jo ikke at sinte mennesker pleier å bli blide igjen :-). Ja, ja, man lærer så lenge man lever. Håper det går bedre med deg i gruppen da, men ta opp det du liker/ikke liker så kanskje det blir en forandring. Lykke til!

Jeg kjenner igjen det med taushet. Og følelser skulle man ikke ha. Fremdeles klarer jeg ikke å le ordentlig så lenge min far er i huset.

Takk! Jeg skal prøve å si noe mer om det med tilbakemeldinger i gruppen.

[cathlin]

Her skyter du meg -og jeg liker det!

Ser at jeg fortsetter å gjøre meg usynlig i gruppen. Min beskyttelsesmekanisme. Det var der jeg fikk rosen min som barn. "Ja, 'vil ikke være sånn mere' var flink og satt stille hele timen."

Jepp. Barn bli voksne og da blir slike beskyttelsesmekanismer noe man ofte trenger å bryte med for å komme videre. Man kan ikke styre/endre andre eller fortiden, men man rår over seg selv her og nå.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Når jeg leser det du har skrevet i denne tråden, så tenker jeg at du er i faresonen for å bruke din fortid som en undskyldning for en manglende fremtid. Det er ok å forstå hvordan fortiden virker inn på nåtiden, men det er ikke sånn at du _må_ reagere på bestemte måter i nåtid fordi du ble behandlet på en bestemt måte i fortiden.

Du har vilje og ansvar, og dette avgjør din fremtid mer enn hva din fortid gjør.

Det vesentlige er ikke hvorvidt du fremstår som et offer eller ikke, men hvorvidt du inntar en offerposisjon og tolker virkeligheten ut fra dette perspektivet.

Jeg skjønner hva du sier, og jeg har tenkt tanken. Det er vel ikke bare at jeg fremstiller meg som et offer, jeg gjør meg ofte til det også. I terapitimene har jeg prøvd å fokusere på det positive, men offerinnstillingen min skinner tydeligvis igjennom likevel. Men hva gjør man for å snu dette? Jeg vil absolutt ikke ha en fremtid som blir som fortiden min. Samtidig vil jeg ikke ta for store steg heller.

''Du har vilje og ansvar, og dette avgjør din fremtid mer enn hva din fortid gjør.''

Skal henge den linjen der på veggen. For jeg har helt klart vist manglende vilje tidligere. Ved å bli med i gruppeterapi føler jeg har begynt å snu på det. Det er bare litt vanskelig å holde på viljen, særlig når jeg ikke har noen nære å dele med og få oppbacking fra. Men det finnes massevis av andre som klarer seg selv, så jeg har egentlig ingen unnskyldning. (Dvs, jeg har som regel mange..hehe.)

Godt å få skrive fra seg litt her inne. Og ikke minst få respons. )

Takk for det, alle sammen.

[Gjest Multippel]

Jeg skjønner hva du sier, og jeg har tenkt tanken. Det er vel ikke bare at jeg fremstiller meg som et offer, jeg gjør meg ofte til det også. I terapitimene har jeg prøvd å fokusere på det positive, men offerinnstillingen min skinner tydeligvis igjennom likevel. Men hva gjør man for å snu dette? Jeg vil absolutt ikke ha en fremtid som blir som fortiden min. Samtidig vil jeg ikke ta for store steg heller.

''Du har vilje og ansvar, og dette avgjør din fremtid mer enn hva din fortid gjør.''

Skal henge den linjen der på veggen. For jeg har helt klart vist manglende vilje tidligere. Ved å bli med i gruppeterapi føler jeg har begynt å snu på det. Det er bare litt vanskelig å holde på viljen, særlig når jeg ikke har noen nære å dele med og få oppbacking fra. Men det finnes massevis av andre som klarer seg selv, så jeg har egentlig ingen unnskyldning. (Dvs, jeg har som regel mange..hehe.)

Godt å få skrive fra seg litt her inne. Og ikke minst få respons. )

Takk for det, alle sammen.

Jeg tror du har tatt et stort steg jeg når du selv ser hva du gjør.

Da kan du møte det hver gang og jeg tror at for hver gang du gjør det så flytter du deg bort fra det.

Det er som dårlige vaner.....vanskelig å snu...men fullt ut mulig.

Jeg tror at vi er nødt til både følesemessig og kognitivt få "kontroll" på det som skjer i kroppen vår. Det kan også innebære at du må gå flere runder også noenganger med fortiden.

Det er ikke så enkelt som å bare slutte. Selv når vi kognitivt forstår våre problemer.

Håper det jeg skriver er forståelig.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Jeg tror du har tatt et stort steg jeg når du selv ser hva du gjør.

Da kan du møte det hver gang og jeg tror at for hver gang du gjør det så flytter du deg bort fra det.

Det er som dårlige vaner.....vanskelig å snu...men fullt ut mulig.

Jeg tror at vi er nødt til både følesemessig og kognitivt få "kontroll" på det som skjer i kroppen vår. Det kan også innebære at du må gå flere runder også noenganger med fortiden.

Det er ikke så enkelt som å bare slutte. Selv når vi kognitivt forstår våre problemer.

Håper det jeg skriver er forståelig.

''Det er ikke så enkelt som å bare slutte. Selv når vi kognitivt forstår våre problemer.''

Nei, det skal være sikkert. Men nå har jeg jo gruppa til å hjelpe meg. Forhåpentligvis tar de litt tak i meg når jeg begynner med offerinnstillingen min igjen.

[cathlin]

Jeg skjønner hva du sier, og jeg har tenkt tanken. Det er vel ikke bare at jeg fremstiller meg som et offer, jeg gjør meg ofte til det også. I terapitimene har jeg prøvd å fokusere på det positive, men offerinnstillingen min skinner tydeligvis igjennom likevel. Men hva gjør man for å snu dette? Jeg vil absolutt ikke ha en fremtid som blir som fortiden min. Samtidig vil jeg ikke ta for store steg heller.

''Du har vilje og ansvar, og dette avgjør din fremtid mer enn hva din fortid gjør.''

Skal henge den linjen der på veggen. For jeg har helt klart vist manglende vilje tidligere. Ved å bli med i gruppeterapi føler jeg har begynt å snu på det. Det er bare litt vanskelig å holde på viljen, særlig når jeg ikke har noen nære å dele med og få oppbacking fra. Men det finnes massevis av andre som klarer seg selv, så jeg har egentlig ingen unnskyldning. (Dvs, jeg har som regel mange..hehe.)

Godt å få skrive fra seg litt her inne. Og ikke minst få respons. )

Takk for det, alle sammen.

Gjerne skriv igjen, hvis du har lyst. Syns det var et interessant og aktuelt tema:-)