Å fremstå som et offer

[Gjest Jente31]

''Det er ikke så enkelt som å bare slutte. Selv når vi kognitivt forstår våre problemer.''

Nei, det skal være sikkert. Men nå har jeg jo gruppa til å hjelpe meg. Forhåpentligvis tar de litt tak i meg når jeg begynner med offerinnstillingen min igjen.

''Forhåpentligvis tar de litt tak i meg når jeg begynner med offerinnstillingen min igjen''

Jeg tror jeg ville tatt opp dette med gruppen, om jeg var deg.. Fortell det du har kommet frem til her. At du faktisk har en slik innstilling, og at du ønsker at de skal gjøre deg oppmerksom på det. For det høres slett ikke ut som du ønsker å være et offer, men ønsker å komme videre. Kansje har du bare vært litt fastlåst.

For det er ikke alltid like lett å være klar over dette selv. Ofte er det slik at andre ser ting bedre enn den det gjelder, tror jeg..

Synes denne tråden er svært intressant, også for min egen del :-) GOdt man kan dele litt erfaringer med hverandre!

[Gjest Jente31]

Gjerne skriv igjen, hvis du har lyst. Syns det var et interessant og aktuelt tema:-)

*Signeres*

[Gjest Multippel]

''Det er ikke så enkelt som å bare slutte. Selv når vi kognitivt forstår våre problemer.''

Nei, det skal være sikkert. Men nå har jeg jo gruppa til å hjelpe meg. Forhåpentligvis tar de litt tak i meg når jeg begynner med offerinnstillingen min igjen.

Jeg har vært med i gruppeterapi selv. Det største for meg var å fortelle om det jeg opplevde som skamfullt. Ting jeg hadde opplevd som var svært pinlige syns jeg eller pinlige følelser.

Jeg hadde ingen forventing til at de andre i gruppa skulle hjelpe meg:-) Det tenkte jeg ikke på.

Men når trollet kommer ut i sola så sprekker det:-) jeg syns gruppeterapi var mer meningsfylt enn masse timer hos psykolog. Men jeg drev med min egen greie. jeg tok bare ansvaret for meg selv. Jeg tenkte ikke på at jeg hadde ansvar for de andre i gruppa. Jeg deltok selvsagt så mye som jeg klarte. men jeg hadde nok med det å prestere i forhold til det å snakke i en forsamling.

Jeg tror det kan være lurt å tenke på at den eneste som kan hjelpe deg er egentlig deg selv.

[Gjest Jente31]

''Forhåpentligvis tar de litt tak i meg når jeg begynner med offerinnstillingen min igjen''

Jeg tror jeg ville tatt opp dette med gruppen, om jeg var deg.. Fortell det du har kommet frem til her. At du faktisk har en slik innstilling, og at du ønsker at de skal gjøre deg oppmerksom på det. For det høres slett ikke ut som du ønsker å være et offer, men ønsker å komme videre. Kansje har du bare vært litt fastlåst.

For det er ikke alltid like lett å være klar over dette selv. Ofte er det slik at andre ser ting bedre enn den det gjelder, tror jeg..

Synes denne tråden er svært intressant, også for min egen del :-) GOdt man kan dele litt erfaringer med hverandre!

GJøre deg oppmerksom på det når det skjer, skulle det stå. Beklager :-)

[Gjest Multippel]

''Det er ikke så enkelt som å bare slutte. Selv når vi kognitivt forstår våre problemer.''

Nei, det skal være sikkert. Men nå har jeg jo gruppa til å hjelpe meg. Forhåpentligvis tar de litt tak i meg når jeg begynner med offerinnstillingen min igjen.

Jeg må tilføye:-) Så dette blir liksom svar nummer 2

Den form for gruppeterapi jeg gikk i var det ca 30 stykker på. Det var et døgnbasert opplegg med svært ulik bakgrunn for de som var deltagere. Alle var jo vettaskremte:-) Og disse stundene hvor vi snakket bar mer preg av at man snakket om seg og ikke slik at det var samtale og respons annet fra terapeuten. Jeg forstår at det sikkert også er forskjellige former på gruppetrapi.

[Gjest Jente31]

"Vil du utdype litt hva du mener med den setningen?"

> Jeg søker bekreftelse og ny input. Fikk høre helt uventet om en positiv egenskap jeg visstnok har som jeg aldri trodde jeg hadde. Men andre har altså oppdaget dette, noe som igjen har ført til at jeg har turt å utvikle den. Jeg har vel innerst inne alltid hatt len drøm om å utvikle denne egenskapen, men har ikke turt fordi jeg har trodd jeg ikke var "god nok". Denne egenskapen har aldri blitt verdsatt i min familie, nærmest blitt rakket ned på. Men nå som jeg får inntrykk av at jeg faktisk er god på noe og har turt å hive meg uti det, kan jeg tilføre livet mitt så uendelig mye mer innhold. Livet mitt kan så og si bli snudd oppned. Bare jeg våger.

"Vil det si at du ikke er helt ærlig i terapien? VIl du at de andre skal si bare det du ønsker å høre? Snakker du bare om vonde ting som har skjedd deg, eller ønsker du å utvikle deg? Er du redd for å bli krenket på nytt, slik du ble i barndommen?"

> Jeg er ærlig i terapien, men jeg holder mye tilbake mtp offerstempelet som jeg har omtalt. I tillegg er de andre i gjennomsnitt 20 år eldre enn meg, med en annen livssituasjon og andre problemstillinger. Føler meg som en unge..

Jeg ønsker å høre alt mulig, både positivt og negativt. Jeg ønsker å dele, å føle at jeg -bidrar- med noe. Og jeg ønsker å -være- noen, ikke bare en gjenstand som skal være 'flink' og sees, men ikke høres. Å bli sett.

Jeg forteller ikke bare vonde ting, men har prøvd å fokusere på oppvekst og det som har gjort meg til den jeg er. Jeg vil at de skal se hvor jeg kommer fra sånn at de skjønner reaksjonene mine og på den måten kan hjelpe meg med å komme videre med utfordringer som jeg kan takle. Kan nok oppfattes som feig, men jeg er ikke like tøff som andre. Enda. Vil ikke ta for store steg, for jeg har lett for å gi opp. På den andre siden er jeg lett å glede, lett å få fart i. Men gleden må holdes varm og der kommer ensomheten inn. Ensomheten er det som er verst.

Ja, jeg er redd for å bli tråkket ned som i oppveksten. Men det er jeg forberedt på. Jeg kommer ingen vei om jeg ikke prøver. Utvikling er hovedmålet med terapien. Men jeg trenger andres ærlige reaksjoner for å innse ting. Jeg trenger speiling fra andre for å "se" meg selv.

"Jeg kunne spurt mer. Men vet ikke om jeg har misforstått deg."

> På kornet! )

"Fortell hva du føler og tenker. Hva dine svakheter er. Ikke vær redd for at andre skal si noe du ikke ønsker å høre, men lytt til det de har å si, og kjenn godt etter om dette stemmer for deg."

> Jeg prøver. Jeg blir bare så redd for at det er bare svakhetene som kommer frem. Alltid selvkritisk... Ofte klarer jeg ikke å fortsette å snakke fordi jeg bare gråter i timene. Det føles så bunnløst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

''Fikk høre helt uventet om en positiv egenskap jeg visstnok har som jeg aldri trodde jeg hadde. Men andre har altså oppdaget dette, noe som igjen har ført til at jeg har turt å utvikle den. Jeg har vel innerst inne alltid hatt len drøm om å utvikle denne egenskapen, men har ikke turt fordi jeg har trodd jeg ikke var "god nok". Denne egenskapen har aldri blitt verdsatt i min familie, nærmest blitt rakket ned på. Men nå som jeg får inntrykk av at jeg faktisk er god på noe og har turt å hive meg uti det, kan jeg tilføre livet mitt så uendelig mye mer innhold. Livet mitt kan så og si bli snudd oppned. Bare jeg våger''

For å være helt ærlig ble jeg litt nysjerrig jeg nå. Har du lyst til å fortelle oss hvilken egenskap dette er?

Er det ikke godt, å ha oppdaget en slik god egenskap? Jeg ville følt meg mer verd på den måten, fordi jeg _kan_ noe. Tenker jeg. Den egenskapen er "min" liksom. Ingen andres. Dette er meg. Skjønner du hva jeg mener? Er ikke så god til å få frem mitt budskap alltid.

Og jeg hadde ikke brydd meg noe om at mine nærmeste ikke verdsatte den, men jeg tror faktisk jeg ville vist de at jeg ikke er så avhengige av de at jeg ikke tør å gå mine egne veier. Iallefall ville jeg ha jobbet med meg selv, for å våge å utvikkle den. Jeg tror at jeg ville vokst ganske mye på den måten, og fått mer selvtillit.

Tørre å være seg selv, samt stå for det. Jeg tror livet hadde hatt mye mer å by på, på den måten. Tenk hvor spennende det hadde vært! :-)

Vel. Noen tanker fra meg igjen.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

''Fikk høre helt uventet om en positiv egenskap jeg visstnok har som jeg aldri trodde jeg hadde. Men andre har altså oppdaget dette, noe som igjen har ført til at jeg har turt å utvikle den. Jeg har vel innerst inne alltid hatt len drøm om å utvikle denne egenskapen, men har ikke turt fordi jeg har trodd jeg ikke var "god nok". Denne egenskapen har aldri blitt verdsatt i min familie, nærmest blitt rakket ned på. Men nå som jeg får inntrykk av at jeg faktisk er god på noe og har turt å hive meg uti det, kan jeg tilføre livet mitt så uendelig mye mer innhold. Livet mitt kan så og si bli snudd oppned. Bare jeg våger''

For å være helt ærlig ble jeg litt nysjerrig jeg nå. Har du lyst til å fortelle oss hvilken egenskap dette er?

Er det ikke godt, å ha oppdaget en slik god egenskap? Jeg ville følt meg mer verd på den måten, fordi jeg _kan_ noe. Tenker jeg. Den egenskapen er "min" liksom. Ingen andres. Dette er meg. Skjønner du hva jeg mener? Er ikke så god til å få frem mitt budskap alltid.

Og jeg hadde ikke brydd meg noe om at mine nærmeste ikke verdsatte den, men jeg tror faktisk jeg ville vist de at jeg ikke er så avhengige av de at jeg ikke tør å gå mine egne veier. Iallefall ville jeg ha jobbet med meg selv, for å våge å utvikkle den. Jeg tror at jeg ville vokst ganske mye på den måten, og fått mer selvtillit.

Tørre å være seg selv, samt stå for det. Jeg tror livet hadde hatt mye mer å by på, på den måten. Tenk hvor spennende det hadde vært! :-)

Vel. Noen tanker fra meg igjen.

Kreativitet. ) Jeg kan skape noe. Så jeg prøver å skape noe på forskjellige områder og forskjellige måter. Farger, former, lyder, bevegelser. Og det er jo et felt man må våge litt for å skape noe unikt.

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Gjerne skriv igjen, hvis du har lyst. Syns det var et interessant og aktuelt tema:-)

Det skal jeg gjøre. Dette er god terapi. )

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Jeg har vært med i gruppeterapi selv. Det største for meg var å fortelle om det jeg opplevde som skamfullt. Ting jeg hadde opplevd som var svært pinlige syns jeg eller pinlige følelser.

Jeg hadde ingen forventing til at de andre i gruppa skulle hjelpe meg:-) Det tenkte jeg ikke på.

Men når trollet kommer ut i sola så sprekker det:-) jeg syns gruppeterapi var mer meningsfylt enn masse timer hos psykolog. Men jeg drev med min egen greie. jeg tok bare ansvaret for meg selv. Jeg tenkte ikke på at jeg hadde ansvar for de andre i gruppa. Jeg deltok selvsagt så mye som jeg klarte. men jeg hadde nok med det å prestere i forhold til det å snakke i en forsamling.

Jeg tror det kan være lurt å tenke på at den eneste som kan hjelpe deg er egentlig deg selv.

Det med skam tenkte jeg nettopp på selv. Jeg skjemmes over denne offerinnstillingen min. At jeg ikke har sett det før! Og for en negativ virkning jeg må ha på andre. Det er jo ikke rart at jeg sliter med å oppnå kontakt når jeg er negativ fra begynnelsen av.

Jeg har begynt å endre de rent praktiske tingene som jeg har hatt unnskyldninger for å ikke kunne gjennomføre. Tankemønsteret er ikke like lett å gjøre om på. Men jeg er på vei! )

[Gjest vil ikke være sånn mere]

Jeg må tilføye:-) Så dette blir liksom svar nummer 2

Den form for gruppeterapi jeg gikk i var det ca 30 stykker på. Det var et døgnbasert opplegg med svært ulik bakgrunn for de som var deltagere. Alle var jo vettaskremte:-) Og disse stundene hvor vi snakket bar mer preg av at man snakket om seg og ikke slik at det var samtale og respons annet fra terapeuten. Jeg forstår at det sikkert også er forskjellige former på gruppetrapi.

Så mange i gruppe må være litt skummelt ja.Kjenner litt igjen det med å snakke om seg selv, istedet for at det blir en samtale. Det varierer litt hos oss også, selvfølgelig. Men forventningene til mer samhørighet og samtale var nok større enn realiteten.

[Gjest offerrolle]

Har ikke lest hele innlegget ditt, men folk flest liker ikke folk som klager hvis de da ikke klager selv. Jeg har også blitt sett på som en som legger skylden på andre. Det har jeg tatt til meg. Det er klart, at vi har jo ansvaret for oss selv uansett situasjon. Men samtidig er vi alle et produkt av tidligere opplevelser. Det er tøft å overleve i det samfunnet vi lever i. Det er mye konkurranse og folk som dolker hverandre i ryggen. Når man er klar over det og at psykiatrien er full av mennesker med feil og mangler og usatt for medisinindustri, kan man innta en mer realistisk holdning til verden. En dose kritiskhet er på sin plass, men å stadig klage over alt og alle, gjør for irriterte. Det kan også være et utrykk for naivitet.