Fortalt at jeg skal flytte hjemmenifra. NHD?pls.

[Gjest Multippel]

Hei igjen

litt seint svar fra meg men ;P

Gjorde veldig vondt dette ja.. skjønner ikke hvorfor de må prøve og slå meg ned hele tiden, som jeg først nå ser klart at det er det de gjør. Hvorfor kan de ikke bare være foreldre, istede for behandle livet som en matrett de skal kritisere? er så kjipt...

kay, prøve og ikke tenke på det for mye, blir bare deppa..

Tokk den klemmen jeg, og sender over..hmmm... tyggegymmi!

Jeg vet lite om deg Ferri. Jeg har jo ikke vært her så lenge. Jeg forstår at mange har vært her i flere år.

Jeg får liksom et inntrykk av at du er innvadert med kritikk.

Kanskje ville det vært lurt å "studere" forholdet ditt til foreldrene dine hos hjelpeapparatet?

Jeg har også en familie hvor jeg aldri fikk den støtten jeg trenger. Det å føle seg helt alene kan være utrolig angstskapene.Min familie er hyggelige på mange måter, men de forstår ikke alvoret. Det hjalp meg å tenke at de aldri vil gi meg den støtten jeg trenger. Det hjalp meg å ta ett skritt bakover å bare se på de som noen mennesker med sine ting og problemer....ikke som foreldre. Jeg har nok rygget kraftig og er lite på besøk. en stund måtte jeg ha stor avstand. Nå er det greit. Jeg tar det som er positivt og snur ryggen til det som er negativt.

Sett deg noen små mål og sørg for at de er så små at du får gjennomført de.

what would we do without wishfull thinking;-)

Takk for tyggegummi.-)

[Gjest obladi-da]

Takk,obladi-da, obla-da life goes on, lalala life goes on !

Jeg tror det er best at jeg bare kommer meg bort og får klare megselv ja, prøve få avstand til dem litt, få meg et eget live, og forhåpentligvis plukke opp noen venner på veien

Men blir vel ikke sånn akuratt med det første, kanskje rundt juletider.. Skal vist først trene meg på og gå litt på visninger, skummelt.. blir vel litt opp til megselv hvor fort jeg tørr.. litt redd for at jeg ikke kommer så veldig langt alene, men vi får se

Du greier dette Ferri, det er jeg sikker på! Ta imot den hjelpen du måtte få fra helsevesen og annet. Du fortjener dette. Foreldre som "tviholder" på barna sine sånn har misforstått helt hva kjærlighet er. De tenker mere på seg selv enn på deg. Nei, vis dem at du kan stå på egne bein du.

Det er alltid sårt for foreldrene når barna flytter, men de fleste greier jo å glede seg sammen med dem. Man skal jo være glad for at barna blir voksne og ønsker å stå på egne bein og støtte dem i dette. Der vil jo du mangle noe når foreldrene dine ikke støtter deg på dette. Men da er det dem det er noe feil ved, ikke deg. Har du fått deg hus nå da?

[Gjest Blåbærpiken]

Ja, veldig gode nyheter for meg

Men jeg glemte helt at det var gode nyheter sånn som de reagerte når jeg fortalte det til dem. Forsvant helt ned i kjellern og så svart..

Men det er gode nyheter ja! Litt redd for at jeg ikke får flyttet så fort som jeg håper, ettersom ett av "kravene" er at jeg må klare og gå på visninger litt alene ser det ut som. Det jeg hadde tenkt til og spørre mamma og pappa om de kunne bistå med, bare være med meg liksom, men kom ikke så langt akuratt..

Får se litt hva som skjer, det er jo ikke helt ute av verden at jeg kanskje blir innlagt heller, kanskje psykiateren jeg skal få møte mener det blir best med en innleggelse, vet ikke helt.. ein døg å gingin..

''Men jeg glemte helt at det var gode nyheter sånn som de reagerte når jeg fortalte det til dem. Forsvant helt ned i kjellern og så svart..''

Det skjønner jeg godt. Det som er så trist, er jo at de, foreldre oftest mener det godt, og så forstår de ikke helt at det de gjør for deg er det motsatte av det de mener å gjøre. Det er trist.

Jeg har sluttet å fortelle foreldrene mine ting, for da blir gledene mine liksom ødelagt av kritikken deres, og reaksjonene deres. Men det er jo også sårt, at det skal være sånn. Men av og til må det til for at man skal kunne beskytte seg selv. Og jobbe hardt for å ikke bli lik selv, for det som man lærer, sitter i en ofte, selv om man ikke vil det.

Jeg håper du klarer å komme deg på visning, det håper jeg så inderlig at du klarer. Det er ikke farlig, ingen vil deg vondt. Får du ikke den første, så får du en av de andre. Men dørstokkmilen blir noen km lenger når man sliter.

Lykke lykke til :-)

[Orio]

Hei Orio!

Ja, det er vel en liiiten vei til før jeg kan flytte altså, vel, det kommer nok veldig ann på hvordan jeg takler og møte totalt ukjente, de jeg skulle leie av f.eks.. Kommer jo ikke noen vei om jeg bare stikker av hele tia noen ser meg i øynene liksom, hehe, neida.. det skal gå bra!!

Innleggelse er ikke ute av verden nei, det kan fortsatt skje. Skal bli henvist til DPS nå, og få prate med Psykiater der, så får vi se hva han mener er best.

Jeg er kanskje mere en noensinne nå åpen for en innleggelse.

Nei, uff, har ikke tenkt til og prate med foreldrene mine om noe igjen.. Nå kan de ha det så godt!! haste la vista, life here I come! Får jeg håpe

Vel, skal jo fortsatt hjelpe til her hjemme og sånt da, selv om jeg skulle flytte for megselv.. må jo det liksom..

Psyk.sykepleier har åpnet opp mange dører for meg i det siste.. men alt skremmer meg litt. Jeg er vel litt for ambivalent, eller, redd for det ukjente kanskje.

Vi har ikke pratet om spessielt dagsenter, men merker at hun vil at jeg skal bestemme meg for noe jeg vil gjøre. Støttekontakt, skole, aktiviteter.. alt er liksom der for meg, men jeg kviier meg... vet ikke om jeg tørr helt, vet ikke om jeg er klar for det enda.. får se, jeg tenkte jeg skulle starte en tråd om hvordan det var og ha en støttekontakt, for meg har vel mange dumme negative tanker i forhold til det som jeg må "lufte" snart..

Litt lyst til at hun bare bestemmer noe jeg skal gjøre, for jeg har vel litt problemer med motivasjonen.. men jeg må vel vise litt vilje selv også.. (vil ikke!!! hehe )

Hei igjen.

Tror jeg skylder deg en stor stjerne, forresten, etter at du tok sjansen på å komme tilbake etter at du "sto frem". Unnskyld, jeg har ikke for vane å underslå stjerner, særlig ikke når de er så velfortjent. :-)

Du har mye å slite med, men du bør prøve å komme deg ut av isolasjonen. Den fører ikke noe godt med seg. Jeg er enig i at du bør tenke gjennom hva du vil fremover, om du har lyst til å gå på skole f. eks. Støttekontakt kan også være et bra tiltak, men det kan ofte ta litt tid å få tak i en støttekontakt. Skal du gå på skole må du også vente en stund, skolene har jo nettopp startet for i år. Så hva skal du gjøre i mellomtiden? Fortsette å isolere deg, og på den måten la det bli enda vanskeligere å bryte ut av isolasjonen? Eller prøve å komme deg litt ut og treffe andre mennesker? Jeg vet ikke hva slags tilbud som finnes der du bor, men for meg har et dagsenter vært en god løsning. Forferdelig skummelt i starten, orket ikke noe som helst etter å ha vært der, var helt utslått av angst resten av dagen. Kanskje sykepleieren kan bli med i starten? De som jobber der kan også hjelpe deg i starten. Du trenger ikke være der lenge, eller gå dit ofte, kanskje en halv til en time en gang i uka? Det viktige er at du kommer deg ut og treffer folk, og at du får litt struktur på dagene.

Når det gjelder støttekontakt er det veldig avhengig av hvordan du kommer overens med vedkommende. Selv har jeg vært veldig heldig, har nok hatt litt flaks, men også flinke folk til å finne "den rette". Hva du og støttekontakten ev. skal gjøre sammen kommer helt an på hva du har behov for og lyst til. Det er vanskelig å si noe mer om det, i alle fall her og nå. Hjernen er ikke helt på sporet i dag.

[Gjest Jente31]

Tusen tusen takk Jente31!

Ja, veldig lyst til og klare meg alene, jeg har vel helt siden jeg var 3-4 år gammel ha villet klare det meste alene, nektet og bli kjør til barnehagen f.eks, og gikk selv fra jeg var 4-5 år gammel et sted

Jeg tror det skal bli en utrolig lettelse når jeg faktiskt har klart og komme meg et lite stykke ut i verden "alene". Når jeg har noe som er "mitt eget".. Et sted som jeg klarer og slappe, og sakte men sikkert bygge meg opp igjen med hjelp fra støtteapparatet. Klare være megselv kanskje, uten og måtte føle meg undertrykket, noe jeg ser nå at jeg føler her hjemme.

Takk igjen for lykkeønskningen, jeg ønsker deg det samme!! Vi klarer biffen vi Jente31!! =)

Vet det var et eldre svar fra deg jeg ikek har fått svart på enda, skal ta en titt på det nå.. går litt i rykk og napp her..!!

''Jeg tror det skal bli en utrolig lettelse når jeg faktiskt har klart og komme meg et lite stykke ut i verden "alene". Når jeg har noe som er "mitt eget".. Et sted som jeg klarer og slappe, og sakte men sikkert bygge meg opp igjen med hjelp fra støtteapparatet. Klare være megselv kanskje, uten og måtte føle meg undertrykket, noe jeg ser nå at jeg føler her hjemme''

Jeg synes du viser en veldig god innstilling.

Får du hjelp til å finne deg leilighet? Og økonomisk støtte..?

Jeg håper at du får så god hjelp som mulig. Det fortjener du, ferri. Jeg tror at du får det bedre når du får foreldrene dine mer på avstand. Det virker som de har en innvirkning på din psyke.

Selv flyttet jeg hjemmefra som 16 - 17 åring (vel og merke inn til en som var voldelig da men). Jeg fikk det mye bedre, selv om jeg er veldig glad i mamma, og syntes synd på henne. Men jeg fant ut at jeg ikke kunne passe på henne lenger.

Etter det fikk jeg det bedre. Det var rotete og skittent i barmdomshjemmet mitt også. Så ille at jeg begynte å vaske som ti åring, iallefall til de gangene jeg skulle ha med meg noen hjem. så jeg forstår deg. Det øker ikke trivselen å ha det rotete og eller skittent.

Ønsker deg masse lykke til på ferden. Stå på. Ta i mot hjelpen du får. Bygg deg opp ved hjelp av støtteapparatet. Og vedr ditt svar i det andre innlegget - tusen takk for støtten. Jeg har reist meg hver gang jeg har fått pepper, og blitt sterkere av det.. utrolig nok :-) Klem!