Gå til innhold

fortvilet situasjon


Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

hva gjør jeg når jeg er i så dårlig form at jeg ikke greier å nyttiggjøre meg de poliklininske timene, og ikke takler en innleggelse?

Er så fortvila. Føler jeg havner mellom to stoler... Jeg både trenger og ønsker hjelp, men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

frosken

Hvis du ikke allerede har diskutert situasjonen med din behandler, så bør du gjøre dette :-)

Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?

En annen innfallsvinkel kan være å fokusere på hvilke alterantiver som finnes; kanskje har du kun valget mellom to ting; enten å ikke oppnå noen bedring eller å strekke deg selv slik at du oppnår noe utbytte av behandling.

Det finnes alltid et handlingsrom, utfordringen er ofte å se det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Hvis du ikke allerede har diskutert situasjonen med din behandler, så bør du gjøre dette :-)

Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?

En annen innfallsvinkel kan være å fokusere på hvilke alterantiver som finnes; kanskje har du kun valget mellom to ting; enten å ikke oppnå noen bedring eller å strekke deg selv slik at du oppnår noe utbytte av behandling.

Det finnes alltid et handlingsrom, utfordringen er ofte å se det.

Ser nå at det var dumt av meg å skrive her, når jeg er i så dårlig form som jeg er, for jeg greier dessverre ikke å forstå hva det er du mener, hvor du vil med svaret ditt.

Kanskje en grunn til at jeg ikke klarer å nyttiggjøre meg timene…

Kan du forklare litt nærmere hva du mente med det du skrev her?

"Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?"

Tror/mener du at jeg har bestemt meg/gått inn for å ikke klare å nyttiggjøre meg timene, evt. en innleggelse? Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hvorfor skulle det være viktig?

Det jeg ser viktigheten av, er nettopp å klare å nyttiggjøre meg timene. Hadde ikke skrevet her hvis det ikke var for at jeg trengte hjelp.

Og, jeg har virkelig slitt, kjempet og strekt meg til det ytterste for å få utbytte av timene, men nå befinner jeg meg i en kjeller som er mørk som en avgrunn, og da er det ikke like lett/enkelt å være konstruktiv og se løsninger/alternativer. Hadde jeg visst at en innleggelse hadde hjulpet meg, skulle jeg selvfølgelig ha takket ja til det, men det finnes gode grunner for at jeg takker nei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest twin1

Ser nå at det var dumt av meg å skrive her, når jeg er i så dårlig form som jeg er, for jeg greier dessverre ikke å forstå hva det er du mener, hvor du vil med svaret ditt.

Kanskje en grunn til at jeg ikke klarer å nyttiggjøre meg timene…

Kan du forklare litt nærmere hva du mente med det du skrev her?

"Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?"

Tror/mener du at jeg har bestemt meg/gått inn for å ikke klare å nyttiggjøre meg timene, evt. en innleggelse? Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hvorfor skulle det være viktig?

Det jeg ser viktigheten av, er nettopp å klare å nyttiggjøre meg timene. Hadde ikke skrevet her hvis det ikke var for at jeg trengte hjelp.

Og, jeg har virkelig slitt, kjempet og strekt meg til det ytterste for å få utbytte av timene, men nå befinner jeg meg i en kjeller som er mørk som en avgrunn, og da er det ikke like lett/enkelt å være konstruktiv og se løsninger/alternativer. Hadde jeg visst at en innleggelse hadde hjulpet meg, skulle jeg selvfølgelig ha takket ja til det, men det finnes gode grunner for at jeg takker nei.

Jeg tenker ofte sånn når jeg er langt nede at det er ingen vits i å bli innlagt. Skjønner ikke da hva godt det skal kunne gjøre meg. Men må vel innrømme at det har gjort noe bra likevel, selv om jeg har hatt forskjellige opplevelser ved dette.

Har du fortalt behandleren din hvordan du tenker/har det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Jeg tenker ofte sånn når jeg er langt nede at det er ingen vits i å bli innlagt. Skjønner ikke da hva godt det skal kunne gjøre meg. Men må vel innrømme at det har gjort noe bra likevel, selv om jeg har hatt forskjellige opplevelser ved dette.

Har du fortalt behandleren din hvordan du tenker/har det?

Har prøvd å snakke med behandleren, uten at jeg føler at det har kommet noe ut av det.

Har prøvd innleggelse, men jeg har for mye uro inni meg til å klare å slå meg til ro. Jeg greier ikke være på et sted over flere dager, samme hvor det måtte være. Jeg blir så urolig og vil bare "bort". Jeg har virkelig snakket med meg selv, prøvd å ta meg sammen, men jeg greier det ikke, samme hvor mye jeg prøver.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Vet ikke.. Men kansje fortelle din(e) behandler(e) nettopp det du skriver her...?

Gode tanker fra

Føler at jeg har prøvd å ta opp dette, men jeg har ikke nådd inn tror jeg...

Er ganske så fortvila nå, så jeg må innrømme at jeg er i ferd med å gi opp. Vet ikke om jeg greier å finne krefter til å kjempe videre.

Men, takk for at du brydde deg så mye at du svarte meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest skal

Ser nå at det var dumt av meg å skrive her, når jeg er i så dårlig form som jeg er, for jeg greier dessverre ikke å forstå hva det er du mener, hvor du vil med svaret ditt.

Kanskje en grunn til at jeg ikke klarer å nyttiggjøre meg timene…

Kan du forklare litt nærmere hva du mente med det du skrev her?

"Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?"

Tror/mener du at jeg har bestemt meg/gått inn for å ikke klare å nyttiggjøre meg timene, evt. en innleggelse? Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hvorfor skulle det være viktig?

Det jeg ser viktigheten av, er nettopp å klare å nyttiggjøre meg timene. Hadde ikke skrevet her hvis det ikke var for at jeg trengte hjelp.

Og, jeg har virkelig slitt, kjempet og strekt meg til det ytterste for å få utbytte av timene, men nå befinner jeg meg i en kjeller som er mørk som en avgrunn, og da er det ikke like lett/enkelt å være konstruktiv og se løsninger/alternativer. Hadde jeg visst at en innleggelse hadde hjulpet meg, skulle jeg selvfølgelig ha takket ja til det, men det finnes gode grunner for at jeg takker nei.

Forsto ikke helt jeg heller hvis det er noen trøst.. Men kan vær hun mente at iblant må man bare godta at nå er jeg på et sted der jeg ikke kommer noen vei på en stund. Å takle å kunne la ting være en stund.

Vet at jeg er avhengi av å kunne det. Iblant er det ingenting som funker, alt er jævlig og ingenting hjelper. Men det er ikke en konstant situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Hvis du ikke allerede har diskutert situasjonen med din behandler, så bør du gjøre dette :-)

Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?

En annen innfallsvinkel kan være å fokusere på hvilke alterantiver som finnes; kanskje har du kun valget mellom to ting; enten å ikke oppnå noen bedring eller å strekke deg selv slik at du oppnår noe utbytte av behandling.

Det finnes alltid et handlingsrom, utfordringen er ofte å se det.

Hei Frosken.

Jeg har tenkt en del på det du skrev, og jeg greier å se at du kanskje hadde en annen mening med svaret ditt enn det jeg først antok. Er fortsatt litt usikker, så jeg hadde satt pris på å få høre dine tanker, om du vil dele de med meg da. Forstår om du ikke har mulighet til det. Forventer ikke å få svar.

Det var kanskje dumt av meg å stille deg de spørsmålene jeg gjorde. Skulle sikkert ha forstått det du skrev med en gang, men det roterer litt for tregt noen ganger ;-)

Vet ikke om du kommer til å lese dette, men jeg skriver noen tanker likevel og håper det er greit.

Føler meg mange ganger som et barn med alle mine spørsmål. De har vel også en periode i livet der de lurer på det meste og stiller derfor mange spørsmål!?! Hvorfor ditt, hvorfor datt, hva er det, og det.. osv.

Og hvorfor gjør de det? Er ikke det nettopp fordi at de vil vite, lære, forstå ,sette ting i en sammenheng? osv.

Da jeg var barn stilte jeg også mange spørsmål, men jeg fikk svært sjelden svar, så jeg lærte fort at det var dumt å spørre. Fikk høre at jeg var dum, beviset på det var nettopp pga. at jeg stilte de spørsmålene jeg gjorde.

Mulig det er der jeg er nå. Har kommet så langt, at selv om jeg føler meg/er dum som stiller alle de spørsmålene jeg gjør, er det fordi at jeg så gjerne vil sette ting i perspektiv, en større sammenheng. Jeg vil skjønne, jeg vil forstå, vite, slik at jeg har mulighet til å lære, og dermed få muligheten til å endre på ting. For jeg kommer ikke videre føler jeg, før jeg greier å forstå enkelte ting og da tenker jeg spesielt på å forstå meg selv. Vet selvfølgelig at det er umulig å finne/få svar på alt, selv om jeg skulle ønske det.

Jeg er heldig som har fått en utrolig tålmodig behandler, som har holdt ut med meg og alle mine spørsmål. Har til og med fått svar J Utrolig takknemlig for at jeg har fått så mye hjelp som jeg har fått. Håper jeg igjen kommer dit at jeg greier å nyttiggjøre meg de polikliniske timene, få utbytte av de, slik at jeg kan bruke det til å komme meg videre.

Du skrev: ”En annen innfallsvinkel kan være å fokusere på hvilke alterantiver som finnes; kanskje har du kun valget mellom to ting; enten å ikke oppnå noen bedring eller å strekke deg selv slik at du oppnår noe utbytte av behandling.”

Ja, kanskje finnes det bare to alternativer. I tilfelle er det noe jeg bare må akseptere, forsone meg med, godta, for deretter og ta et valg.

Om jeg kun har de to alternativene du nevnte, så er jo valget ganske enkelt om jeg ønsker å fortsette å leve dette livet og prøve å få det bedre. Må innrømme at jeg er usikker på om det er det jeg vil akkurat nå… Kanskje derfor jeg står fast!? Har alltid ønsket meg et bedre liv, helst godt, men der jeg er nå, greier jeg ikke å se at det er mulig for meg å oppnå det. Jeg vet den tanken er destruktiv, men ja, når formen er som den er, er det lett å tenke sånn. Er det noe jeg er flink til, så er det å rakke ned på meg selv, noe som ikke akkurat gjør at selvfølelsen vokser, og formen blir kanskje deretter (?).

Jeg skrev i mitt forrige svar til deg, noe sånt som at jeg føler jeg er tøyd til bristepunktet, en følelse som er ganske sterk hos meg akkurat nå, men selv om det føles som om bristepunktet er nådd, så er det kanskje mulig at det kan strekkes litt til (?) Vi har jo som kjent mer å gå på enn hva vi tror.

Alternativet med å ikke oppnå noen bedring, betyr vel det samme som å gi opp, akseptere at livet forblir slik det er nå? Men, er det egentlig et alternativ? Nei, ikke for meg. Kunne aldri greie å godta at livet forblir slik det er nå. Så, om jeg velger det, velger jeg også å ta livet av meg.

Alt dette er det vel bare jeg som kan/må finne ut av det.

På et vis har jeg vel gitt opp, men et sted inni meg finnes det vel fortsatt et håp, om endring, hvis ikke hadde jeg ikke sittet her og skrevet nå. Er bare så fryktelig sliten for tida.

Kanskje må jeg bare godta at jeg for en periode ikke greier noe?, at jeg må stå på stedet hvil inntil jeg finner den styrken jeg trenger for at jeg skal greie å gå videre på en vei som føles uendelig lang, men som forhåpentligvis fører til noe godt.

Tror jeg gir meg her. Dette ble fryktelig langt, med mange tanker. Vet vel egentlig ikke hva jeg vil med å skrive dette, ikke noe spesielt tror jeg. Det var uansett godt og få rable ned/tømme ut noen tanker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Hei Frosken.

Jeg har tenkt en del på det du skrev, og jeg greier å se at du kanskje hadde en annen mening med svaret ditt enn det jeg først antok. Er fortsatt litt usikker, så jeg hadde satt pris på å få høre dine tanker, om du vil dele de med meg da. Forstår om du ikke har mulighet til det. Forventer ikke å få svar.

Det var kanskje dumt av meg å stille deg de spørsmålene jeg gjorde. Skulle sikkert ha forstått det du skrev med en gang, men det roterer litt for tregt noen ganger ;-)

Vet ikke om du kommer til å lese dette, men jeg skriver noen tanker likevel og håper det er greit.

Føler meg mange ganger som et barn med alle mine spørsmål. De har vel også en periode i livet der de lurer på det meste og stiller derfor mange spørsmål!?! Hvorfor ditt, hvorfor datt, hva er det, og det.. osv.

Og hvorfor gjør de det? Er ikke det nettopp fordi at de vil vite, lære, forstå ,sette ting i en sammenheng? osv.

Da jeg var barn stilte jeg også mange spørsmål, men jeg fikk svært sjelden svar, så jeg lærte fort at det var dumt å spørre. Fikk høre at jeg var dum, beviset på det var nettopp pga. at jeg stilte de spørsmålene jeg gjorde.

Mulig det er der jeg er nå. Har kommet så langt, at selv om jeg føler meg/er dum som stiller alle de spørsmålene jeg gjør, er det fordi at jeg så gjerne vil sette ting i perspektiv, en større sammenheng. Jeg vil skjønne, jeg vil forstå, vite, slik at jeg har mulighet til å lære, og dermed få muligheten til å endre på ting. For jeg kommer ikke videre føler jeg, før jeg greier å forstå enkelte ting og da tenker jeg spesielt på å forstå meg selv. Vet selvfølgelig at det er umulig å finne/få svar på alt, selv om jeg skulle ønske det.

Jeg er heldig som har fått en utrolig tålmodig behandler, som har holdt ut med meg og alle mine spørsmål. Har til og med fått svar J Utrolig takknemlig for at jeg har fått så mye hjelp som jeg har fått. Håper jeg igjen kommer dit at jeg greier å nyttiggjøre meg de polikliniske timene, få utbytte av de, slik at jeg kan bruke det til å komme meg videre.

Du skrev: ”En annen innfallsvinkel kan være å fokusere på hvilke alterantiver som finnes; kanskje har du kun valget mellom to ting; enten å ikke oppnå noen bedring eller å strekke deg selv slik at du oppnår noe utbytte av behandling.”

Ja, kanskje finnes det bare to alternativer. I tilfelle er det noe jeg bare må akseptere, forsone meg med, godta, for deretter og ta et valg.

Om jeg kun har de to alternativene du nevnte, så er jo valget ganske enkelt om jeg ønsker å fortsette å leve dette livet og prøve å få det bedre. Må innrømme at jeg er usikker på om det er det jeg vil akkurat nå… Kanskje derfor jeg står fast!? Har alltid ønsket meg et bedre liv, helst godt, men der jeg er nå, greier jeg ikke å se at det er mulig for meg å oppnå det. Jeg vet den tanken er destruktiv, men ja, når formen er som den er, er det lett å tenke sånn. Er det noe jeg er flink til, så er det å rakke ned på meg selv, noe som ikke akkurat gjør at selvfølelsen vokser, og formen blir kanskje deretter (?).

Jeg skrev i mitt forrige svar til deg, noe sånt som at jeg føler jeg er tøyd til bristepunktet, en følelse som er ganske sterk hos meg akkurat nå, men selv om det føles som om bristepunktet er nådd, så er det kanskje mulig at det kan strekkes litt til (?) Vi har jo som kjent mer å gå på enn hva vi tror.

Alternativet med å ikke oppnå noen bedring, betyr vel det samme som å gi opp, akseptere at livet forblir slik det er nå? Men, er det egentlig et alternativ? Nei, ikke for meg. Kunne aldri greie å godta at livet forblir slik det er nå. Så, om jeg velger det, velger jeg også å ta livet av meg.

Alt dette er det vel bare jeg som kan/må finne ut av det.

På et vis har jeg vel gitt opp, men et sted inni meg finnes det vel fortsatt et håp, om endring, hvis ikke hadde jeg ikke sittet her og skrevet nå. Er bare så fryktelig sliten for tida.

Kanskje må jeg bare godta at jeg for en periode ikke greier noe?, at jeg må stå på stedet hvil inntil jeg finner den styrken jeg trenger for at jeg skal greie å gå videre på en vei som føles uendelig lang, men som forhåpentligvis fører til noe godt.

Tror jeg gir meg her. Dette ble fryktelig langt, med mange tanker. Vet vel egentlig ikke hva jeg vil med å skrive dette, ikke noe spesielt tror jeg. Det var uansett godt og få rable ned/tømme ut noen tanker.

Alle spørsmålene dine er gode og viktige, og jeg ble glad over å lese at du har en stabil behandler som du setter pris på.

Skal prøve å svare deg litt mer ordentlig i kveld, men kunne du tenke deg å si hva du mener med at du ikke nyttiggjør deg poliklinisk behandling? Betyr det at du ikke klarer å møte til timene? At du ikke snakker om ting du er opptatt av? Eller at du kort og godt har det svært vanskelig for tiden og tenker at dersom du nyttiggjorde deg behandlingen, så ville du hatt det bedre?

Etter at jeg hadde svart deg forrige gang, og så din respons, så tenkte jeg at jeg skulle ha startet med å spørre om disse tingene?

Skal forklare ordentlig hva jeg mente med mitt forrige svar i kveld, da dette er et perspektiv som jeg mener kan være viktig å ta med seg både i behandling og ellers, men du var tydeligvis ikke den eneste som skjønte hva jeg mente, så jeg kan ikke ha uttrykt meg spesielt klart :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Føler at jeg har prøvd å ta opp dette, men jeg har ikke nådd inn tror jeg...

Er ganske så fortvila nå, så jeg må innrømme at jeg er i ferd med å gi opp. Vet ikke om jeg greier å finne krefter til å kjempe videre.

Men, takk for at du brydde deg så mye at du svarte meg.

Hvorfor føler du at du ikke har nådd inn..?

Er det noe du kunne sagt til de for å nå inn, tror du? Kan du feks skrive et brev til de?

Jeg synes ikke du må gi opp, selv om det føles håpløst.

Er det like håpløst hver dag?

Eller har du det bedre feks i dag?

Sender deg noen gode tanker og en klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Alle spørsmålene dine er gode og viktige, og jeg ble glad over å lese at du har en stabil behandler som du setter pris på.

Skal prøve å svare deg litt mer ordentlig i kveld, men kunne du tenke deg å si hva du mener med at du ikke nyttiggjør deg poliklinisk behandling? Betyr det at du ikke klarer å møte til timene? At du ikke snakker om ting du er opptatt av? Eller at du kort og godt har det svært vanskelig for tiden og tenker at dersom du nyttiggjorde deg behandlingen, så ville du hatt det bedre?

Etter at jeg hadde svart deg forrige gang, og så din respons, så tenkte jeg at jeg skulle ha startet med å spørre om disse tingene?

Skal forklare ordentlig hva jeg mente med mitt forrige svar i kveld, da dette er et perspektiv som jeg mener kan være viktig å ta med seg både i behandling og ellers, men du var tydeligvis ikke den eneste som skjønte hva jeg mente, så jeg kan ikke ha uttrykt meg spesielt klart :-)

Takk :-) Har dessverre ikke fått svart deg før nå, for Skrotten gikk i streikemodus etter forrige skriveri. Perser den til en økt igjen nå. Gir meg ikke så lett ;-)

Ja, behandleren min har vært det mest positivt stabile i livet mitt, og hadde det ikke vært for det, tror jeg nok ikke jeg hadde sittet her i dag.

Over til dine spørsmål. Først: Vil du utdype dette (ditt) spørsmål litt nærmere? "Eller at du kort og godt har det svært vanskelig for tiden og tenker at dersom du nyttiggjorde deg behandlingen, så ville du hatt det bedre?"

Har det noen sammenheng med dette?: "Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?"

Vet vel egentlig ikke helt hva det er jeg mener med at jeg ikke greier å nyttiggjøre meg timene. Komplisert. En ting er at jeg sliter med å møte til timene, noe som har variert veldig, men i den senere tid har jeg greid å møte jevnlig, takket være behandleren min.

Noe annet er det når hele skrotten streiker, og jeg ikke finner krefter nok til å gripe fatt i i ting. Det resulterer i at det blir vanskelig å konsentrere seg om det viktigste. "Leksene" mellom timene greier jeg ikke alltid å gjøre heller, og da blir det ofte til at jeg møter uforberedt til neste time, og det igjen gir ikke akkurat noe godt grunnlag for en mest mulig konstruktiv behandling.

I det store og hele tror jeg kanskje problemet ligger der at jeg ikke greier å finne ut/bestemme meg for hva det er jeg egentlig vil og om jeg vil, og så gå for det. Greier ikke å ta en endelig avgjørelse på om jeg vil eller ikke vil fortsette dette livet. Tenker hver dag på å ta livet av meg, men håpet om at det kanskje finnes et håp det ute, også for meg, holder meg gående. Jeg lever på en måte på "vent" og iom. at jeg gjør det, så ser jeg jo at det er nytteløst å komme videre.

Det er ikke det at jeg ikke ønsker å foreta et valg, men jeg greier ikke å finne ut hva jeg skal velge og hvordan jeg skal komme fram til å ta et valg, mitt valg. Tips?

Har tenkt litt på en ting: Å ikke ta et valg, kan vel også være et valg, eller?

Det er så vanskelig når jeg ikke greier å se for meg at noe blir annerledes. Se for meg at det finnes et håp, også for meg.

Finner ikke viljen, kreftene og motivasjonen til å reise meg fra nederlag etter nederlag, gang på gang. Og, når jeg runde på runde blir slått i bakken, og jeg ikke greier å se at elendigheta har en ende, så føles det så meningsløst og fortsette kampen.

Kunne sikkert ha skrevet mye mer, men streikemodusen begynner å melde seg igjen. Håper noe ble forståelig, selv om det ble rotete og dumt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Hvorfor føler du at du ikke har nådd inn..?

Er det noe du kunne sagt til de for å nå inn, tror du? Kan du feks skrive et brev til de?

Jeg synes ikke du må gi opp, selv om det føles håpløst.

Er det like håpløst hver dag?

Eller har du det bedre feks i dag?

Sender deg noen gode tanker og en klem fra

Vet ikke helt… Kanskje fordi at jeg/vi ikke har funnet et alternativ/en løsning til hvordan jeg skal takle/hva jeg skal gjøre når jeg ikke greier verken det ene eller det andre..

Kanskje er det bare jeg som kan/må finne ut av det alene, men det er ikke lett. Det skal vel ikke være lett/enkelt heller?, men av og til skulle jeg ønske at _noe_ var det ;-)

Selv om alt virker håpløst, noe det har vært i lang, lang tid, hver dag, så sitter jeg nå her, og prøver å se bort fra at alternativet med å gi opp ikke finnes :-)

Gode tanker og klem tilbake.

Takk, igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Alle spørsmålene dine er gode og viktige, og jeg ble glad over å lese at du har en stabil behandler som du setter pris på.

Skal prøve å svare deg litt mer ordentlig i kveld, men kunne du tenke deg å si hva du mener med at du ikke nyttiggjør deg poliklinisk behandling? Betyr det at du ikke klarer å møte til timene? At du ikke snakker om ting du er opptatt av? Eller at du kort og godt har det svært vanskelig for tiden og tenker at dersom du nyttiggjorde deg behandlingen, så ville du hatt det bedre?

Etter at jeg hadde svart deg forrige gang, og så din respons, så tenkte jeg at jeg skulle ha startet med å spørre om disse tingene?

Skal forklare ordentlig hva jeg mente med mitt forrige svar i kveld, da dette er et perspektiv som jeg mener kan være viktig å ta med seg både i behandling og ellers, men du var tydeligvis ikke den eneste som skjønte hva jeg mente, så jeg kan ikke ha uttrykt meg spesielt klart :-)

Fikk lyst til å dele en "erfaring" med deg, før jeg går videre…

En ting jeg har lært og forstått viktigheten av, er det å overholde avtaler. (Spesielt viktig i RL, men greit å ta med seg ellers også(?) Det kan oppstå ting som gjør at avtaler må utsettes/avlyses, og det er noe de fleste forstår og respekterer. Greit å gi/få beskjed om dette(?). Hvis ikke kan det lett føre til bla usikkerhet for den som må vente.

I alle mellommenneskelige forhold er tillit viktig, og tillit bygges blant annet ved at man holder avtaler…

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Takk :-) Har dessverre ikke fått svart deg før nå, for Skrotten gikk i streikemodus etter forrige skriveri. Perser den til en økt igjen nå. Gir meg ikke så lett ;-)

Ja, behandleren min har vært det mest positivt stabile i livet mitt, og hadde det ikke vært for det, tror jeg nok ikke jeg hadde sittet her i dag.

Over til dine spørsmål. Først: Vil du utdype dette (ditt) spørsmål litt nærmere? "Eller at du kort og godt har det svært vanskelig for tiden og tenker at dersom du nyttiggjorde deg behandlingen, så ville du hatt det bedre?"

Har det noen sammenheng med dette?: "Av og til kan det være nyttig å se på det faktum at man klarer å la noe være, at du evt. klarer å ikke nyttiggjøre deg polikliniske samtaler eller at du klarer å si nei til innleggelse. Hvorfor er det viktig å klare dette?"

Vet vel egentlig ikke helt hva det er jeg mener med at jeg ikke greier å nyttiggjøre meg timene. Komplisert. En ting er at jeg sliter med å møte til timene, noe som har variert veldig, men i den senere tid har jeg greid å møte jevnlig, takket være behandleren min.

Noe annet er det når hele skrotten streiker, og jeg ikke finner krefter nok til å gripe fatt i i ting. Det resulterer i at det blir vanskelig å konsentrere seg om det viktigste. "Leksene" mellom timene greier jeg ikke alltid å gjøre heller, og da blir det ofte til at jeg møter uforberedt til neste time, og det igjen gir ikke akkurat noe godt grunnlag for en mest mulig konstruktiv behandling.

I det store og hele tror jeg kanskje problemet ligger der at jeg ikke greier å finne ut/bestemme meg for hva det er jeg egentlig vil og om jeg vil, og så gå for det. Greier ikke å ta en endelig avgjørelse på om jeg vil eller ikke vil fortsette dette livet. Tenker hver dag på å ta livet av meg, men håpet om at det kanskje finnes et håp det ute, også for meg, holder meg gående. Jeg lever på en måte på "vent" og iom. at jeg gjør det, så ser jeg jo at det er nytteløst å komme videre.

Det er ikke det at jeg ikke ønsker å foreta et valg, men jeg greier ikke å finne ut hva jeg skal velge og hvordan jeg skal komme fram til å ta et valg, mitt valg. Tips?

Har tenkt litt på en ting: Å ikke ta et valg, kan vel også være et valg, eller?

Det er så vanskelig når jeg ikke greier å se for meg at noe blir annerledes. Se for meg at det finnes et håp, også for meg.

Finner ikke viljen, kreftene og motivasjonen til å reise meg fra nederlag etter nederlag, gang på gang. Og, når jeg runde på runde blir slått i bakken, og jeg ikke greier å se at elendigheta har en ende, så føles det så meningsløst og fortsette kampen.

Kunne sikkert ha skrevet mye mer, men streikemodusen begynner å melde seg igjen. Håper noe ble forståelig, selv om det ble rotete og dumt.

Jeg tror at det kan være viktig i behandling å ta et langsiktig valg i forhold til dette med selvmord. Sålenge man tillater seg selv å "vippe" mellom liv og død, så tror jeg det er vanskelig å forplikte seg fullt ut i forhold til å orke smertefulle oppgaver i livet og i terapi. Noen ganger kan det være et alternativ å forplikte seg til å leve i minst to år til, før man tillater seg å overveie løsningen med selvmord. Det blir litt som i et ekteskap; dersom den ene parten skal flytte hver gang et vanskelig tema kommer til overflaten, så blir det umulig å jobbe med det vanskelige temaet.

Når man sliter, så synes jeg det kan være ok å ha som et overordnet perspektiv, at man sjelden kan styre sine følelser, men man kan stort sett alltid styre sine handlinger. Du kan ikke velge å ha det bra følelsesmessig, men innenfor et vidt spektrum så kan du velge hvordan du velger å forholde deg til det.

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at det er viktig at du diskuterer behandlingsopplegg og dine tanker rundt dette med din behandler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Fikk lyst til å dele en "erfaring" med deg, før jeg går videre…

En ting jeg har lært og forstått viktigheten av, er det å overholde avtaler. (Spesielt viktig i RL, men greit å ta med seg ellers også(?) Det kan oppstå ting som gjør at avtaler må utsettes/avlyses, og det er noe de fleste forstår og respekterer. Greit å gi/få beskjed om dette(?). Hvis ikke kan det lett føre til bla usikkerhet for den som må vente.

I alle mellommenneskelige forhold er tillit viktig, og tillit bygges blant annet ved at man holder avtaler…

Beklager at jeg ikke svarte deg som avtalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Jeg tror at det kan være viktig i behandling å ta et langsiktig valg i forhold til dette med selvmord. Sålenge man tillater seg selv å "vippe" mellom liv og død, så tror jeg det er vanskelig å forplikte seg fullt ut i forhold til å orke smertefulle oppgaver i livet og i terapi. Noen ganger kan det være et alternativ å forplikte seg til å leve i minst to år til, før man tillater seg å overveie løsningen med selvmord. Det blir litt som i et ekteskap; dersom den ene parten skal flytte hver gang et vanskelig tema kommer til overflaten, så blir det umulig å jobbe med det vanskelige temaet.

Når man sliter, så synes jeg det kan være ok å ha som et overordnet perspektiv, at man sjelden kan styre sine følelser, men man kan stort sett alltid styre sine handlinger. Du kan ikke velge å ha det bra følelsesmessig, men innenfor et vidt spektrum så kan du velge hvordan du velger å forholde deg til det.

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at det er viktig at du diskuterer behandlingsopplegg og dine tanker rundt dette med din behandler.

''Jeg tror at det kan være viktig i behandling å ta et langsiktig valg i forhold til dette med selvmord. Sålenge man tillater seg selv å "vippe" mellom liv og død, så tror jeg det er vanskelig å forplikte seg fullt ut i forhold til å orke smertefulle oppgaver i livet og i terapi. Noen ganger kan det være et alternativ å forplikte seg til å leve i minst to år til, før man tillater seg å overveie løsningen med selvmord''

Ikke dumt.. Kan være nyttig for også oss andre å tenke på kansje..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Beklager at jeg ikke svarte deg som avtalt.

Mente ikke på noe vis og "tvinge" fram et svar. Var i ferd med å gå videre… :-)

Kom et langt skritt videre bare ved å skrive dette til deg, da det var første gang i mitt liv at jeg turte og gjøre noe annet enn bare å godta og tie still, som jeg har gjort i hele mitt liv…

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikkevetjeghvajegskalgjøre

Jeg tror at det kan være viktig i behandling å ta et langsiktig valg i forhold til dette med selvmord. Sålenge man tillater seg selv å "vippe" mellom liv og død, så tror jeg det er vanskelig å forplikte seg fullt ut i forhold til å orke smertefulle oppgaver i livet og i terapi. Noen ganger kan det være et alternativ å forplikte seg til å leve i minst to år til, før man tillater seg å overveie løsningen med selvmord. Det blir litt som i et ekteskap; dersom den ene parten skal flytte hver gang et vanskelig tema kommer til overflaten, så blir det umulig å jobbe med det vanskelige temaet.

Når man sliter, så synes jeg det kan være ok å ha som et overordnet perspektiv, at man sjelden kan styre sine følelser, men man kan stort sett alltid styre sine handlinger. Du kan ikke velge å ha det bra følelsesmessig, men innenfor et vidt spektrum så kan du velge hvordan du velger å forholde deg til det.

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at det er viktig at du diskuterer behandlingsopplegg og dine tanker rundt dette med din behandler.

Fornuftig og forståelig :-)

Har allerede "forpliktet" meg til behandleren min om og "holde ut" i to år… (Han er en luring ;-) Om det ikke skjer en vesentlig endring innen den tid, står fortsatt siste utvei åpen… Tankene er dessverre ikke mulig å stoppe, men når det kommer til "handlingen" er det bare jeg som kan sette på bremsa…

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg. Setter utrolig stor pris på det, og skal ta med meg tankene dine videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

''Jeg tror at det kan være viktig i behandling å ta et langsiktig valg i forhold til dette med selvmord. Sålenge man tillater seg selv å "vippe" mellom liv og død, så tror jeg det er vanskelig å forplikte seg fullt ut i forhold til å orke smertefulle oppgaver i livet og i terapi. Noen ganger kan det være et alternativ å forplikte seg til å leve i minst to år til, før man tillater seg å overveie løsningen med selvmord''

Ikke dumt.. Kan være nyttig for også oss andre å tenke på kansje..

Jeg har stor tro på denne type behandlingsavtaler. De gjør at behandlingen kan utfordre vanskeligheter mye mer direkte. Det er ikke så lett å ta opp vanskelige ting med en pasient hvis det er grunn til å tro at pasienten velger å ta livet av seg som følge av de følelser/reaksjoner vedkommende måtte i etterkant av en terapitime.

En helt annen sak; håper du ser at diskusjonen vi akkurat nå har om psykiatriforumet og nhds rolle, ikke handler om at noen "vil deg noe vondt", eller ikke ønsker at du skal være her :-) Tvert i mot tror jeg at det også for deg er en fordel at temaet bringes opp i lyset, siden såpass mange har reaksjoner i forhold til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...