får ikke sove :-(

[vanilje]

Jeg vil, jeg vil, men får ikke til...

Kroppen er utslitt, dehydrert, skjelven. Øynene svir, bena hovne, angst i magen, eller hvor den nå sitter.

Men hodet, tankene..raser avgårde i et helt vilt tempo, tusen tanker, om musikk, psykehus, samtaler, fremtid, fortid, nåtid, hva må fikses, hva skal tas tak i nå, hva kan vente. Konserter, filmer, bøker, _alt_ skal liksom forholdes til nå. Og for å klare dette skriver jeg lister, laaange lister, men inni hodet...

Kverna går.. *sukk*

Har bråsluttet med de eneste små pillene som ga meg noen timers hvile, den forb* sobrilen. 10 dager tok det, med abstinenser av en annen verden, influensa, null søvn (da også), kaldsvetting etc. Men hadde ikke noe valg, måtte ha høyere og høyere doser, kvelden før jeg startet dette "prosjektet", tok jeg 100mg samtidig, og null virkning.

Og nå..vil ikke tilbake til det der, men ingenting annet virker, har prøvd stort sett det meste.

Kroppen og hodet mitt trenger hvile nå..

:-((((

[Gjest anonym og tilbaketrukket for tiden]

Kjære vanilje.

Jeg trapper også ned sobril. Og er helt på felgen. Det finnes ikke håp i angstabstinensen. Og da er ikke de suicidale tankene langt borte. Denne gangen valgte jeg å trappe ned skate, pgs at jeg må fungere i forhold til barn. Har vel ikke fungert så godt da. Jeg har trappet ned på den måten du gjør også. Og det er et helvete av en annen verden. Og jeg skjønner godt du er deprimert og utslitt. Har den verste angstabstinensen gitt seg nå, eller henger den i en stund føler du? Jeg må slutte på den minste dosen nå, 15 mg er jeg kommet ned på. Så dette har vært bare seigpininga. Jeg må si jeg foretrekker en raskere variant, hvis jeg hadde vært innlagt eller hadde hatt hjelp til å passe på meg, noe jeg ikke har.

Kroppen verker som basatt, ledd og muskler, stikninger. En merkelig følelse i hodet hodepine, kvalm, svimmel, kaldsvetting, drømmer, enorm isende angst. Tanker som er helt syke. Intet håp. Insomnia. Ingen matlyst.

Jeg har kapitulert og ringt etter mamma. Jeg må ha hjelp til å komme helt av medisinen, og jeg tør ikke være alene denne gangen. Jeg føler meg til tider litt syk oppe i tankene, suicidal kanskje. Jeg vet ikke, kanskje jeg ikke er det når alt kommer til alt. Det har vært så mye så lenge. Jeg vil ikke gamble på det.

Dette er sistegang jeg blir avhengig av benco. Jeg orker ikke flere slike nedtrappinger. Jeg synes det har vært verre denne andre gangen.

Det er en mening med denne sporadiske bruken, men jeg ser ikke at jeg kunne overlevd i perioder som har vært uten heller.

Jeg er så innmari ulykkelig, men jeg må bli meg selv igjen så jeg kjenner hva som er hva.

Ha en så god dag som mulig, vanilje. Du har vært utrolig flink, og de verste abstinenesene er over for deg nå.

Om ikke angsten har helt sluppet taket gjør den det gradvis. Den som kommer av abstinens da.

[Gjest liste]

Hva med å skrive listene på et papir i stedet for i hodet?

[vanilje]

Hva med å skrive listene på et papir i stedet for i hodet?

Ja, gjør det etterhvert, men bør nok bli flinkere å gjøre det med én gang.

[vanilje]

Kjære vanilje.

Jeg trapper også ned sobril. Og er helt på felgen. Det finnes ikke håp i angstabstinensen. Og da er ikke de suicidale tankene langt borte. Denne gangen valgte jeg å trappe ned skate, pgs at jeg må fungere i forhold til barn. Har vel ikke fungert så godt da. Jeg har trappet ned på den måten du gjør også. Og det er et helvete av en annen verden. Og jeg skjønner godt du er deprimert og utslitt. Har den verste angstabstinensen gitt seg nå, eller henger den i en stund føler du? Jeg må slutte på den minste dosen nå, 15 mg er jeg kommet ned på. Så dette har vært bare seigpininga. Jeg må si jeg foretrekker en raskere variant, hvis jeg hadde vært innlagt eller hadde hatt hjelp til å passe på meg, noe jeg ikke har.

Kroppen verker som basatt, ledd og muskler, stikninger. En merkelig følelse i hodet hodepine, kvalm, svimmel, kaldsvetting, drømmer, enorm isende angst. Tanker som er helt syke. Intet håp. Insomnia. Ingen matlyst.

Jeg har kapitulert og ringt etter mamma. Jeg må ha hjelp til å komme helt av medisinen, og jeg tør ikke være alene denne gangen. Jeg føler meg til tider litt syk oppe i tankene, suicidal kanskje. Jeg vet ikke, kanskje jeg ikke er det når alt kommer til alt. Det har vært så mye så lenge. Jeg vil ikke gamble på det.

Dette er sistegang jeg blir avhengig av benco. Jeg orker ikke flere slike nedtrappinger. Jeg synes det har vært verre denne andre gangen.

Det er en mening med denne sporadiske bruken, men jeg ser ikke at jeg kunne overlevd i perioder som har vært uten heller.

Jeg er så innmari ulykkelig, men jeg må bli meg selv igjen så jeg kjenner hva som er hva.

Ha en så god dag som mulig, vanilje. Du har vært utrolig flink, og de verste abstinenesene er over for deg nå.

Om ikke angsten har helt sluppet taket gjør den det gradvis. Den som kommer av abstinens da.

Tusen takk for svar, leste det rimelig rett etter du skrev det, men hadde ikke krefter til å svare da.

Ja, er viktig å kunne ha sobril i et nødsfall, eller noe lignende, men begynner å bli "farlig" når man trenger mer og mer. Og viktig det å kunne be om hjelp mye før man må ha disse helvetes avvenningsperiodene.

Jeg fikk, hmm, hva skal jeg si, et totalt sammenbrudd for noen dager siden, svært suicidal, akuttavdeling, forfølging etc, er veldig lenge siden jeg har vært på akutt. Men ser nå at det hadde en helt klar sammenheng med minimalt med søvn de siste 4-5 ukene.

Fikk noe medisiner i går ettermiddag, som et forsøk på å få meg til å sove. Og jeg sov i 14 timer i strekk, var ubeskrivelig deilig! Å våkne i morrest, med avslappete muskler, ingen panisk hjertebank, og i løpet av dagen en ny gnist om å fortsette.

Helt utrolig og har skjønt det med å virkelig ta søvnmangel på alvor.

Er fortsatt sliten, men på en helt annen måte. Tilbake på åpen avd, og fortsetter forsiktig videre.

Håper det ordner seg for deg også. Lykke til :-)