Utredning dag en. Hva er å dissosiere?

[Gjest Jente31]

Da har jeg vært på utredning dag en. Noen av dere ville gjerne høre hvordan det gikk.

Jeg er kjempe fornøyd så langt. Faktisk veldig positivt overrasket. Jeg kom til en meget skarp, "streng" og oppriktig dame i 50 årene. Hun stilte spm, og jeg svarte ut i fra dette.

Men jeg "falt ut" av samtalen da det ble vanskelig... (Og det er noe jeg gjør til vanlig også, når noen kommer for nær.. )

Hun mener (foreløpig) at jeg dissosierer. Ba meg se litt på dette, og hva det betyr. Jeg har forsøkt å finne info men jeg forstår det ikke helt. Har noen lyst til å forklare meg hva det er..?

Ellers synes hun, utifra den forandring som har skjedd siden henvisningen ble sendt, at jeg har jobbet veldig bra på egenhånd. At dere og nhd har betydd mye for meg og vært en kjempestøtte, var helt tydelig, sa hun. Men samtidig at dette var så lett for meg, fordi jeg slipper den nærheten som jeg ikke takler i RL....

Jeg sa jeg ønsker å komme til bunns i ting en gang for alle, og jeg skulle få en skikkelig utredning, sa hun.

Det var vanskelig, å åpne seg slik for en fremmed. Men jeg har bestemt meg for å ikke legge skjul på noe, men bare la det stå til, samme hvor ubehagelig det var.

Så - nå er jeg i gang :-) Tusen hjertelig takk til dere alle og nhd som har holdt ut med meg. Kommer aldri til å glemme dette jeg!

[pekkaline]

Selvskading og dissosiering

Å dissosiere vil si å avspalte bevissthetsopplevelser, minner og inntrykk. Dette gjør at en opplever seg selv, eller hendelsen på avstand. En føler seg nummen, eller opplever det som om alle følelser forsvinner. Eventuelt at en ikke husker noe i det hele tatt. Dissosiering er en mestringsstrategi mennesker bruker når de blir utsatt for overgrep, eller blir vitne til vold. Kronisk mishandlede mennesker kan ha lært å dissosiere allerede som barn, og bruker denne evnen til å mestre vansker i voksen alder. Av og til tar dissosieringen kontroll over personen. Noen har lært seg å kontrollere dissosieringen ved å bruke selvskade. Andre har lært å bruke selvskade som en måte å dissosiere og komme vekk på

[Gjest appalusa]

Hei, så bra du er igang ). Hvis du søker på nettet finner du sikkert masse stoff om det å dissosiere. Det finnes vel også mange typer av dette.

Jeg dissosierer i forskjellige situasjoner, spes. ved stress.Forlater da "virkeligheten" å går inn i en transelignende tilstand. Når jeg kommer til overflaten igjen, merker jeg dette ved en slags uvirkelighetsfølelse. Lurer på om jeg er her, eller om jeg drømmer. Kan høre noen snakke f.eks., men skjønner ingenting. Det suser i hodet og føler meg helt rar i lang tid etterpå. Dette kommer og går i perioder. De rundt meg kommenterer dette da og klager på at jeg ikke følger med, "går ikke an å få kontakt med deg, ingenting går inn." Dette har jeg fått høre ganske ofte. Tror dette har veldig nær sammenheng med traumer. Hvis jeg får for nær kontakt med visse personer skjer dette nesten alltid. Så kunsten min er å holde meg vekk fra forskjellige situasjoner, personer, ikke stresse for mye, og så tyr jeg til medisiner. Det er vel AP som har virket best imot dette tidligere. Nå bruker jeg ingenting fast, men tar truxal når minnene trenger på for mye. Denne hjelper også på søvn. Blir verre hvis jeg er sliten.

Håper du finner ut av dette og lærer deg å takle det bedre når du nå får behandling. Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men jeg "falt ut" av samtalen da det ble vanskelig... (Og det er noe jeg gjør til vanlig også, når noen kommer for nær.. )

Dette er å dissosiere.

[Gjest Multippel]

Hei Jente 31

Jeg ville bare si at jeg glad for at du kom til en dame som du har tiltro til! Det høres ut for meg som dette var veldig bra!

Jeg har jo fortalt deg før hva dissosiering er for meg.Så det trenger jeg jo ikke gjenta:-)

Sender over en klem

[Gjest Jente31]

Men jeg "falt ut" av samtalen da det ble vanskelig... (Og det er noe jeg gjør til vanlig også, når noen kommer for nær.. )

Dette er å dissosiere.

Jeg har forsøkt å finne ut hva det vil si tidligere også. Multippel har forklart meg hvordan hun opplever det. Men det er så rart å få høre at det er det jeg også gjør. Det er lettere å forstå andre, enn seg selv.

Jeg har vært klar over at jeg er mye fjern o.l. men aldri tenkt over at det kansje er en sammenheng i dette.

Jeg må ha dissosiert for å beskytte meg selv jeg da? For det er jo ikke ukjent her på DOL iallefall, at jeg har levd med vold hele mitt liv... derfor har jeg heller ikke vært klar over eller skjønt, at jeg dissosierer - fordi dette har vært en del av mitt liv?

Bare noen tanker jeg får her og nå.. Takk for nyttig svar:)

[Gjest Jente31]

Hei Jente 31

Jeg ville bare si at jeg glad for at du kom til en dame som du har tiltro til! Det høres ut for meg som dette var veldig bra!

Jeg har jo fortalt deg før hva dissosiering er for meg.Så det trenger jeg jo ikke gjenta:-)

Sender over en klem

Det er lettere å forstå andre ser du, enn seg selv

Ja, jeg har meget stor tiltro til henne, så langt. Jeg liker den oppriktigheten som nhd viser her på DOL, og akkurat den oppriktigheten opplevde jeg med henne også. Jeg ønsker ikke at noen skal "dulle" med meg, eller gå rundt grøten. Men samtidig viste hun at hun vil hjelpe meg.. For jeg vil bare en vei - fremover. Det er meningen at jeg skal bli ferdig med dette en gang i fremtiden.

Fikk masse skryt av psykepleieren min i dag også. For jeg er så villig til å prøve ut hennes forslag. Samtidig som jeg også sier fra hvis det viser seg å være et dårlig forslag, for da prøver vi noe annet. Eller - at jag har vært for dårlig den og den dagen.

Hun Har satt av 6 mdr til meg nå. Jeg skal med små skritt, bygge meg opp et liv. Akkurat nå jobber vi med strukturering i hverdagen. Å få et mindre kaotisk hverdagsliv med mer faste rutiner.

Jeg ser for meg at jeg skal klare å få meg et bra liv en gang i fremtiden.. Jeg merker små "sprekker", at noe bra er i ferd med å skinne gjennom. Men at det er tid som skal til. Jeg kan ikke "stresse" meg til et bra liv. Kan ikke Påskynde prosessen, tror jeg.. små små skritt... det er tingen.. resultatet kan bli bra det.. iallefall bedre enn det det er og har vært!

[Gjest Jente31]

Selvskading og dissosiering

Å dissosiere vil si å avspalte bevissthetsopplevelser, minner og inntrykk. Dette gjør at en opplever seg selv, eller hendelsen på avstand. En føler seg nummen, eller opplever det som om alle følelser forsvinner. Eventuelt at en ikke husker noe i det hele tatt. Dissosiering er en mestringsstrategi mennesker bruker når de blir utsatt for overgrep, eller blir vitne til vold. Kronisk mishandlede mennesker kan ha lært å dissosiere allerede som barn, og bruker denne evnen til å mestre vansker i voksen alder. Av og til tar dissosieringen kontroll over personen. Noen har lært seg å kontrollere dissosieringen ved å bruke selvskade. Andre har lært å bruke selvskade som en måte å dissosiere og komme vekk på

Takker:-) Jeg skal se nærmere på dette

[Gjest Jente31]

Hei, så bra du er igang ). Hvis du søker på nettet finner du sikkert masse stoff om det å dissosiere. Det finnes vel også mange typer av dette.

Jeg dissosierer i forskjellige situasjoner, spes. ved stress.Forlater da "virkeligheten" å går inn i en transelignende tilstand. Når jeg kommer til overflaten igjen, merker jeg dette ved en slags uvirkelighetsfølelse. Lurer på om jeg er her, eller om jeg drømmer. Kan høre noen snakke f.eks., men skjønner ingenting. Det suser i hodet og føler meg helt rar i lang tid etterpå. Dette kommer og går i perioder. De rundt meg kommenterer dette da og klager på at jeg ikke følger med, "går ikke an å få kontakt med deg, ingenting går inn." Dette har jeg fått høre ganske ofte. Tror dette har veldig nær sammenheng med traumer. Hvis jeg får for nær kontakt med visse personer skjer dette nesten alltid. Så kunsten min er å holde meg vekk fra forskjellige situasjoner, personer, ikke stresse for mye, og så tyr jeg til medisiner. Det er vel AP som har virket best imot dette tidligere. Nå bruker jeg ingenting fast, men tar truxal når minnene trenger på for mye. Denne hjelper også på søvn. Blir verre hvis jeg er sliten.

Håper du finner ut av dette og lærer deg å takle det bedre når du nå får behandling. Lykke til!

Takk for lykkeønskninger.

Jeg har søkt på nettet, men som beskrevet over er det litt vanskelig å forstå at det gjelder en selv.. Vet jo ikke av noe annet.. Litt kompliserte greier. Rart.. )

Er iallefall glad jeg kom til en som tar meg på alvor. Hun virket veldig profesjonell også. Bl.a i forhold til det å informere meg om mine rettigheter, hva som skal være målet, klokka osv..

Takk for at du deler din erfaring rundt dette med meg. Det er lettere å forstå andres erfaringer, enn generelle opplysninger når det gjelder det meste, synes jeg.. Jeg skal se mer på svaret ditt etterhvert, men allerede nå går det opp et "lys" for meg, at jeg kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. En lærer mye av andres erfaringer .-)

[Gjest Multippel]

Det er lettere å forstå andre ser du, enn seg selv

Ja, jeg har meget stor tiltro til henne, så langt. Jeg liker den oppriktigheten som nhd viser her på DOL, og akkurat den oppriktigheten opplevde jeg med henne også. Jeg ønsker ikke at noen skal "dulle" med meg, eller gå rundt grøten. Men samtidig viste hun at hun vil hjelpe meg.. For jeg vil bare en vei - fremover. Det er meningen at jeg skal bli ferdig med dette en gang i fremtiden.

Fikk masse skryt av psykepleieren min i dag også. For jeg er så villig til å prøve ut hennes forslag. Samtidig som jeg også sier fra hvis det viser seg å være et dårlig forslag, for da prøver vi noe annet. Eller - at jag har vært for dårlig den og den dagen.

Hun Har satt av 6 mdr til meg nå. Jeg skal med små skritt, bygge meg opp et liv. Akkurat nå jobber vi med strukturering i hverdagen. Å få et mindre kaotisk hverdagsliv med mer faste rutiner.

Jeg ser for meg at jeg skal klare å få meg et bra liv en gang i fremtiden.. Jeg merker små "sprekker", at noe bra er i ferd med å skinne gjennom. Men at det er tid som skal til. Jeg kan ikke "stresse" meg til et bra liv. Kan ikke Påskynde prosessen, tror jeg.. små små skritt... det er tingen.. resultatet kan bli bra det.. iallefall bedre enn det det er og har vært!

Høres ut som en bra strategi!

Tror det er litt rart for de fleste når de oppdager slike symptomer hos seg selv.

For meg er jeg ganske sikker på at det er en beskyttelsesmekanisme når jeg føler meg totalt innvadert eller står ovenfor utfordringer som er mer enn jeg egentlig takler. Under rettsaken mot min eks dissosierte jeg kraftig ikke under rettsaken, men etterpå og før. Jeg tror det hang sammen med at jeg måtte møte en ekstrem frykt i meg selv. Jeg måtte bryte med et mønster jeg før ikke hadde turt å gjøre. Jeg måtte virkelig sette grenser og gå i konflikt.

Men jeg har ikke forsket så mye i det. Det bare skjer og er litt pussig.

[Gjest appalusa]

Takk for lykkeønskninger.

Jeg har søkt på nettet, men som beskrevet over er det litt vanskelig å forstå at det gjelder en selv.. Vet jo ikke av noe annet.. Litt kompliserte greier. Rart.. )

Er iallefall glad jeg kom til en som tar meg på alvor. Hun virket veldig profesjonell også. Bl.a i forhold til det å informere meg om mine rettigheter, hva som skal være målet, klokka osv..

Takk for at du deler din erfaring rundt dette med meg. Det er lettere å forstå andres erfaringer, enn generelle opplysninger når det gjelder det meste, synes jeg.. Jeg skal se mer på svaret ditt etterhvert, men allerede nå går det opp et "lys" for meg, at jeg kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. En lærer mye av andres erfaringer .-)

Ja, er det ikke rart dette? Jeg har vært "sånn" så lenge jeg kan huske. Har vel egentlig skjønt at kanskje ikke andre har det sånn da. Husker jeg satt på barneskolen og dissosierte veldig hver gang vi hadde en bestemt frøken (ble misbrukt av hennes samboer/nabo). Alt var hvitt og det suste i ørene hver gang hun snakket til meg, kom bort rett og slett. Husker jeg skjønte selv at jeg måtte prøve å kamuflere dette, de andre elevene lo av meg. Ble mobbet mye i den tiden fordi jeg nok var ganske rar ja.

Nå ser jeg sammenhengen mellom misbruk og dissosiering. Hver gang jeg skal forsøke å fortelle om dette til psykologen min, kommer jeg til et punkt og så "forsvinner" jeg. Stresser ikke med å få det frem heller lenger, har sluttet i terapi for en stund. Roer ned systemet og forsøker heller å fokusere på alt annet, kanskje ikke bra, men kommer dessverre ikke lenger akkurat nå. Så ting tar tid, men bedre har jeg blitt, og bedre skal jeg bli ). Bra du har funnet en behandler hvor kjemien ser ut til å stemme, det har veldig mye å si!

[Gjest Jente31]

Høres ut som en bra strategi!

Tror det er litt rart for de fleste når de oppdager slike symptomer hos seg selv.

For meg er jeg ganske sikker på at det er en beskyttelsesmekanisme når jeg føler meg totalt innvadert eller står ovenfor utfordringer som er mer enn jeg egentlig takler. Under rettsaken mot min eks dissosierte jeg kraftig ikke under rettsaken, men etterpå og før. Jeg tror det hang sammen med at jeg måtte møte en ekstrem frykt i meg selv. Jeg måtte bryte med et mønster jeg før ikke hadde turt å gjøre. Jeg måtte virkelig sette grenser og gå i konflikt.

Men jeg har ikke forsket så mye i det. Det bare skjer og er litt pussig.

Det er veldig pussig!

Men jeg gjør det ganske mye, faktisk.. Når jeg tenker etter. Jeg takler ikke fysisk eller psykisk nærhet; eller - jeg "faller" ofte ut av samtalen når jeg prater med andre, og det snakkes om noe som gjelder meg.. Det er ekkelt også, for jeg har ikke vist noen det. Jeg har jo ikke sluppet noen innpå meg. Jeg blir helt stressa innvendig etter at det har skjedd, og tenker nå må jeg ro meg i land før h*n skjønner at jeg har "vært borte"..

Håper det finnes gode løsninger på dette her.

[Gjest Jente31]

Ja, er det ikke rart dette? Jeg har vært "sånn" så lenge jeg kan huske. Har vel egentlig skjønt at kanskje ikke andre har det sånn da. Husker jeg satt på barneskolen og dissosierte veldig hver gang vi hadde en bestemt frøken (ble misbrukt av hennes samboer/nabo). Alt var hvitt og det suste i ørene hver gang hun snakket til meg, kom bort rett og slett. Husker jeg skjønte selv at jeg måtte prøve å kamuflere dette, de andre elevene lo av meg. Ble mobbet mye i den tiden fordi jeg nok var ganske rar ja.

Nå ser jeg sammenhengen mellom misbruk og dissosiering. Hver gang jeg skal forsøke å fortelle om dette til psykologen min, kommer jeg til et punkt og så "forsvinner" jeg. Stresser ikke med å få det frem heller lenger, har sluttet i terapi for en stund. Roer ned systemet og forsøker heller å fokusere på alt annet, kanskje ikke bra, men kommer dessverre ikke lenger akkurat nå. Så ting tar tid, men bedre har jeg blitt, og bedre skal jeg bli ). Bra du har funnet en behandler hvor kjemien ser ut til å stemme, det har veldig mye å si!

Det må ha vært fælt for deg på barneskolen. Fikk du noen hjelp på den tiden, for mobbingen mener jeg?

Jeg håper at du klarer å snakke om dette til psykologen din.. Hva sier h*n til dette, når det skjer? Merker h*n det, og sier at du kan si det senere? Eller må du si fra selv?

Min utreder merket det på meg. Jeg prøver å bortforklare det.. prøver å ro.. ror som bare det... Men jeg klarte å si det også, at nå falt jeg ut..

"Hver gang jeg skal forsøke å fortelle om dette til psykologen min, kommer jeg til et punkt og så "forsvinner" jeg"

Det er slik jeg også opplever det. Jeg "forsvinner".. som du sier, går inn i en slags transe.. helt merkerlig..

[Gjest appalusa]

Det må ha vært fælt for deg på barneskolen. Fikk du noen hjelp på den tiden, for mobbingen mener jeg?

Jeg håper at du klarer å snakke om dette til psykologen din.. Hva sier h*n til dette, når det skjer? Merker h*n det, og sier at du kan si det senere? Eller må du si fra selv?

Min utreder merket det på meg. Jeg prøver å bortforklare det.. prøver å ro.. ror som bare det... Men jeg klarte å si det også, at nå falt jeg ut..

"Hver gang jeg skal forsøke å fortelle om dette til psykologen min, kommer jeg til et punkt og så "forsvinner" jeg"

Det er slik jeg også opplever det. Jeg "forsvinner".. som du sier, går inn i en slags transe.. helt merkerlig..

Ja, veldig merkelig, vi er noen "rare" individer ;-). Men jeg tror dette er en veldig bra beskyttelsesmekanisme også i mange tilfeller. Men ikke morsomt i voksen alder da, spes. hvis det skjer når du f.eks. prøver å holde tale el.

Nei, ikke morsomt å være barn å ha ingen å betro seg til. Men tror kanskje jeg ikke ville sagt noe uansett, dette er/var jo et helt tabu område. Jeg ble ganske så vanvittig mobbet på den tiden ja. Fikk liksom bekreftelse på hvor skitten og misbrukt jeg var på en måte. Ble jo stengt ute av "fellesskapet."

Det er ingenting som gjør meg så sint som når jeg hører om slike ting nå i voksnen alder. Hadde noe sånt skjedd med mine barn, hadde jeg garantert både kastrert og drept.(Unnskyld, litt aggresjon som måtte ut ).

Jeg synes du er tøff da som skriver under samme nick her hele tiden. Jeg er så paranoid i mine verste stunder at jeg skifter hele tiden (kan sende deg en mail med alle nickene jeg har brukt . Veksler veldig mellom å være kjempeglad (ingenting biter på meg), til lyst til å gjemme meg under senga i noen dager, og svært paranoid. Dette har vel sammenheng med mobbing og at jeg blir deprimert. Men, men, nok om meg for denne gang .

Vet egentlig ikke om noen blir helt kvitt denne dissosieringen? Har liksom ikke snakket med noen i det "virkelige livet" om akkurat dette, utenom psykologen min da. Det er jo ikke noe man går å annonserer for venner og arbeidskollegaer heller. Men jeg har ihvertfall mere forståelse nå for hvorfor dette skjer og hva som "trigger" dissosieringen min. Sånn sett kan man ihvertfall unngå situasjoner man vet dette kommer. I tillegg leve et liv og finne et arbeid som ikke "stresser" fram dette. I tillegg som jeg nevnte, kan det hjelpe med AP i perioder med mye tankekjør som en ikke blir kvitt. Men det har jo sine bivirkninger igjen på andre måter da. Den hjalp ihvertfall meg ved at jeg greide å ta fram forskjellige hendelser i terapien, dette har jeg ikke greid uten. Sånn sett kan det kanskje også hjelpe litt på dissosiering også over tid (min teori). Ved å greie å snakke om vonde hendelser, slutter en kanskje også å dissosiere så mye rundt akkurat den hendelsen.

Som du skjønner har jeg mye tanker rundt dette :-), men du må selvsagt gjøre dine egne erfaringer og finne ut hvordan du best kan nyttiggjøre deg terapien. Lykke til !!

[Gjest Multippel]

Det er veldig pussig!

Men jeg gjør det ganske mye, faktisk.. Når jeg tenker etter. Jeg takler ikke fysisk eller psykisk nærhet; eller - jeg "faller" ofte ut av samtalen når jeg prater med andre, og det snakkes om noe som gjelder meg.. Det er ekkelt også, for jeg har ikke vist noen det. Jeg har jo ikke sluppet noen innpå meg. Jeg blir helt stressa innvendig etter at det har skjedd, og tenker nå må jeg ro meg i land før h*n skjønner at jeg har "vært borte"..

Håper det finnes gode løsninger på dette her.

Ja sånn er jo jeg også. Men sånn haar jeg vært mer eller mindre hele livet. Kan ikke påstå at jeg har en fryktelig traumatisk barndom. Men den kraftige dissosieringen...hehe...jeg skiller på ting. den hvor jeg blir liksom helt "borte" over lengere tid, den mener jeg har kommet i voksen alder og i mitt voksne liv har det skjedd mye shit.

[duffen]

Takker:-) Jeg skal se nærmere på dette

Hei, og gratulere med oppstarten i dag. Skjønner at du er overveldet av inntrykk. Kan ikke selv noe om å dissosiere; til tross for traumatisk overgrep. Fant vel min løsning; "lagret" det i kroppen, så det gav seg utslag i bl.a. kroppslig besvær.

Ønsker deg lykke til videre, på din "spennende ferd". Ja, for det er spennende jobb, selvom det er utrolig slitsomt ogsmertefullt. Men du vil nok klare deg-

[Gjest Jente31]

Ja sånn er jo jeg også. Men sånn haar jeg vært mer eller mindre hele livet. Kan ikke påstå at jeg har en fryktelig traumatisk barndom. Men den kraftige dissosieringen...hehe...jeg skiller på ting. den hvor jeg blir liksom helt "borte" over lengere tid, den mener jeg har kommet i voksen alder og i mitt voksne liv har det skjedd mye shit.

Men du har jo hatt et grusomt voksenliv med din ex.. Så det er ikke noe rart om du dissosierer.

Jeg var veldig sliten i hodet da jeg svarte dere i går. Har lest litt om dette temaet. Og jeg ser flere sammenhenger.

Som feks grunnen til at jeg grudde meg så fælt til utredningen - fordi jeg var så redd for at hodet skulle "koble ut"; det var dette jeg mente... Men heldigvis fikk jeg sagt det som det var. Dessuten så hun det på meg sa hun.. Dette har vært et problem for meg, men det har vært vanskelig å forklare. Derfor er jeg glad det er oppdaget, slik at jeg/de (forhåpentligvis) kan finne noen løsninger.

Er det noen spesielle situasjoner som gjør at du dissosierer? Stress feks?

Jeg sa til henne i går at det går bra i jobben. Det gjør jo det - for jeg liker meg, og jeg trives. Hyggelige kollegaer, og trivelige kunder. Men jeg har angst for å prøve meg bak disken.. Ha lyst, men det er så mye som liksom hindrer meg. Er jo ikke helt "med".. )

Ja ja, håper de finnner ut av dette her iallefall, og viktigst av alt - at det går an å gjøre noe med det! Tusen takk for svar :-)

[Gjest Jente31]

Ja, veldig merkelig, vi er noen "rare" individer ;-). Men jeg tror dette er en veldig bra beskyttelsesmekanisme også i mange tilfeller. Men ikke morsomt i voksen alder da, spes. hvis det skjer når du f.eks. prøver å holde tale el.

Nei, ikke morsomt å være barn å ha ingen å betro seg til. Men tror kanskje jeg ikke ville sagt noe uansett, dette er/var jo et helt tabu område. Jeg ble ganske så vanvittig mobbet på den tiden ja. Fikk liksom bekreftelse på hvor skitten og misbrukt jeg var på en måte. Ble jo stengt ute av "fellesskapet."

Det er ingenting som gjør meg så sint som når jeg hører om slike ting nå i voksnen alder. Hadde noe sånt skjedd med mine barn, hadde jeg garantert både kastrert og drept.(Unnskyld, litt aggresjon som måtte ut ).

Jeg synes du er tøff da som skriver under samme nick her hele tiden. Jeg er så paranoid i mine verste stunder at jeg skifter hele tiden (kan sende deg en mail med alle nickene jeg har brukt . Veksler veldig mellom å være kjempeglad (ingenting biter på meg), til lyst til å gjemme meg under senga i noen dager, og svært paranoid. Dette har vel sammenheng med mobbing og at jeg blir deprimert. Men, men, nok om meg for denne gang .

Vet egentlig ikke om noen blir helt kvitt denne dissosieringen? Har liksom ikke snakket med noen i det "virkelige livet" om akkurat dette, utenom psykologen min da. Det er jo ikke noe man går å annonserer for venner og arbeidskollegaer heller. Men jeg har ihvertfall mere forståelse nå for hvorfor dette skjer og hva som "trigger" dissosieringen min. Sånn sett kan man ihvertfall unngå situasjoner man vet dette kommer. I tillegg leve et liv og finne et arbeid som ikke "stresser" fram dette. I tillegg som jeg nevnte, kan det hjelpe med AP i perioder med mye tankekjør som en ikke blir kvitt. Men det har jo sine bivirkninger igjen på andre måter da. Den hjalp ihvertfall meg ved at jeg greide å ta fram forskjellige hendelser i terapien, dette har jeg ikke greid uten. Sånn sett kan det kanskje også hjelpe litt på dissosiering også over tid (min teori). Ved å greie å snakke om vonde hendelser, slutter en kanskje også å dissosiere så mye rundt akkurat den hendelsen.

Som du skjønner har jeg mye tanker rundt dette :-), men du må selvsagt gjøre dine egne erfaringer og finne ut hvordan du best kan nyttiggjøre deg terapien. Lykke til !!

Jeg synes det er kjempefint at du deler dine tanker rundt dette her. Så tusen takk for det. Jeg synes det er nyttig! Og jeg kommer vel til å finne mine egne måter også, tenker jeg. Jeg ble bare så "overrasket" da jeg bla. fikk "bekreftet" noen av mine mistanker i går. Men jeg har nok ikke helt skjønt hva det vil si å dissosiere..

Du sier: Fikk liksom bekreftelse på hvor skitten og misbrukt jeg var på en måte. Ble jo stengt ute av "fellesskapet."

Det må ha vært forferdelig. SLiter du med konsekvensene av dette? Ikke bare er du misbrukt, men også mobbet.. Grusomt. Jeg får vondt av deg.. Skjønner at du følte det slik. Men en viktig ting er jo å huske på at det ikke er din feil....

Håper du har god nytte av behandlingen du får også.

Det er både fordeler og ulemper med å bruke fast nick. Men jeg har klart å nyttigjøre meg ulempene litt også ) Lært litt på det også, faktisk. Jeg har lært meg å tenke annerledes, har fått mange gode råd underveis.

Som jeg sa til utreder igår - jeg tror at jeg er i ferd med å finne min plass her i livet. Jeg er i ferd med å føle meg mer verdifull. For bare ett år siden trodde jeg ikke at jeg hadde noen betydning her i verden...

Jaja.. bare noen tanker fra meg. Tusen takk for at du svarte og delte nyttige erfaringer med meg )

[Gjest Jente31]

Hei, og gratulere med oppstarten i dag. Skjønner at du er overveldet av inntrykk. Kan ikke selv noe om å dissosiere; til tross for traumatisk overgrep. Fant vel min løsning; "lagret" det i kroppen, så det gav seg utslag i bl.a. kroppslig besvær.

Ønsker deg lykke til videre, på din "spennende ferd". Ja, for det er spennende jobb, selvom det er utrolig slitsomt ogsmertefullt. Men du vil nok klare deg-

Tusen takk :-) Og, for at du delte erfaringer før jeg kom til utredning. Det føltes veldig mer betryggende når jeg visste hva som ventet meg, og jeg fikk slappet litt mer av..

[Gjest Jente31]

Men jeg "falt ut" av samtalen da det ble vanskelig... (Og det er noe jeg gjør til vanlig også, når noen kommer for nær.. )

Dette er å dissosiere.

Jeg vil bare si at jeg er kjempetakknemlig for at du svarte på dette. Var sliten i hodet da jeg svarte dere i går. Godt at noen kan "se" dette så klart. Nå forstår jeg hva som skjer når jeg er hos legen også... eller når jeg skal prate med andre som bryr seg om meg. Det er det jeg mener med at jeg blir så stresset at jeg "kobler ut".. Det var mye grunnet dette jeg var så bekynret for utredningen også. Jeg har alltid vært sånn, og det er hemmende. Derfor er jeg glad jeg klarte å si fra om det da det skjedde, slik at jeg forhåpentligvis kan få hjelp, finne noen løsninger. Tror neppe jeg hadde klart å være så åpen om dette, hvis jeg ikke hadde hatt den tryggheten jeg har fått via dere. Så takk )