Overgrep

[Pauline99]

Kjære noen som kan hjelpe.

Jeg er nå i dag fylt 23 år gammel, men på innsiden sliten jeg fortsatt med min barndom, og klarer ikke komme meg videre.

Jeg ble seksuelt misbrukt av min pappa fra jeg var ca 4år til jeg fylte 13. Foreldrene mine skiøte seg da jeg var 3, og etter dette hadde pappa utallige kjærester og beundrere, mens min mor giftet seg på nytt da jeg var 5.

Når overgrepene begynte, husker jeg ikke, my er fortrengt og glemt etter egen vilje. Men da jeg var 14 år begynte alt å komme tilbake til meg, og jeg opplevde det å komme i puberteten veldig vanskelig.

Jeg var veldig ensom i oppveksten min, selvom jeg hadde mange venner som brydde seg, trivdes jeg best alene og med min egen tristhet. Jeg gjorde alt for å få oppmerksomhet og glorifiserte alltid faren min til klassevenner ol. Jeg var hos pappa annerhver helg, og dette fortsatte til jeg kom i tenårene. Jeg ble mer og mer bevisst over hva som skjedde ettersom tiden gikk, og husker godt at jeg følte meg mer og mer redd for å besøke pappa, og gruet meg alltid til det tidspunktet hvor han ba meg komme inn til han om morgenen. Da han var i forhold med noen var det aldri noe som skjedde, men jeg kan huske at det skjedde da han ikke hadde noen.

Jeg fortalte mammaen min om overgrepene etter å ha snakket med skolepsykologen på videregående. Etter en nylig samtale med mamma fant jeg ut at hun egentlig aldri hadde trodd på at det hadde skjedd da vi var til samtale med skolepsykologen, hun trodde bare det var nok et påfunn om å få oppmerksomhet.

Etter denne samtalen med skolepsykologen ble jeg sendt til en kommunal psykolog, og gikk til henne i ca 6mnd. Jeg var da 17 år, og det ble utarbeidet at jeg hadde en mild depresjon, men hun fortalte meg stadig hvor godt jeg hadde kommet ut av hele oppveksten min, og var overrasket over at jeg ikke hadde større problemer med seksualiteten min.

Nå derimot er historien en helt annen. Etter å ha vokst mye siden denne gangen har jeg nå også vært i et forhold i snart ett og et halvt år, jeg har riktignok hatt mange forhold siden tenårene, men har aldri kommet til det punktet i livet som jeg er nå. Kjæresten min er utrolig snill og omtenksom. Jeg fortalte han tidlig i forholdet om bakgrunnen min, så han skulle forstå meg bedre, og det har også hjulpet oss veldig bare å snakke om det. Vi har et utrolig åpent og godt forhold, men lidenskapen forsvant for nesten 8mnd siden. Vi har ikke hatt sex på nesten 6mnd, og selvom han er frustrert viser han det aldri. Jeg har lenge hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke kan gi han mer enn det jeg gjør, men jeg klarer ikke, jeg fungerer rett og slett ikke på det punket lenger.

Men det jeg synes er aller verst er at jeg fortsatt tenner på menn (jevnaldrende) i en annen situasjon. Det å ha sex uten forpliktelser og følelser er noe jeg ikke ser på som noe problem i det hele tatt, jeg har aldri gjort det etter jeg ble sammen med kjæresten min, men er noe jeg tenker på innimellom. Forholdet vårt som det er nå virker som om det er i en veldig nedgangsfase, og kan ikke reddes, men jeg lurer på om dette er kun fordi jeg sliter så vanvittig med å gi av hele meg når det er så store følelser tilstede, eller om han ikke er den rette for meg.

Jeg har snakket med moren min og bedt henne om hjelp til å finne en privat psykolog til meg så jeg kan få bearbeidet alt før ting går helt ut av kontroll. Jeg merker også at jeg vil deale med alt dette nå, og ikke vente lenger. Jeg bekymrer meg hele tiden for hvordan det kommer til å bli når jeg etterhvert vil få egne barn og hva slags forhold jeg vil ha til faren deres, og om jeg kommer til å bli altfor overbeskyttende osv. Jeg har veldig liten kontakt med faren min, jeg ser han nesten bare en gang i året, og vi snakker veldig sjelden sammen på telefonen. Jeg lurer alltid på om han husker, og om han vet hva han har gjort med meg. Jeg har så delte følelser for han, jeg hater han så inderlig for det han gjorde mot meg, men jeg er også tvunget til å være glad i han pga at han er faren min. Mest av alt vil jeg bare ringe han og skrike ut alt jeg tenker på "HVORFOR!?" Hvorfor gjorde han det mot meg, og jeg vil at han skal si unnskyld og bare være en normal pappa. Jeg er 23, men jeg er fortsatt en liten jente som ønsker seg en pappa som er glad i meg og som jeg kan se opp til. I perioder er jeg så trist at jeg vil helst gå inn i en deprimert tilstand, men jeg holder meg alltid opptatt, og har alltid noe å henge fingrene i så jeg ikke har så mye tid til å tenke..men innser at jeg må gi meg selv tid til å komme over dette før jeg blir enda eldre........

[Gjest Ridder Ruth]

Leit å lese at du sliter så mye i en alder av bare 23 år.

Det er en lang og vanskelig hostorie du forteller om.

Og jeg kan kjenne igjen mye av det du skriver, selv om jeg ikke selv har blitt misbrukt.

Egentlig har jeg ikke så mange ord til deg, men ønsket å gi deg en tilbakemelding på innlegget ditt.

Fortelle deg at jeg har lest det og at jeg føler med deg.

Lykke til i din søken på en behandler

Håper du får det bedre med deg selv i fremtiden og får bearbeidet det vonde.

*klem*