NHD: Jeg trenger virkelig din vurdering.

[Mihra]

Jeg er så fortvilt.Skal forsøke å forklare så enkelt som mulig.

Jeg er bipolar 2 og har mye angst. Jeg har vært ustabil de siste 9 mnd med ekstremt mye angst. Situasjonen roet seg mye etter en alvorlig depressiv episode i vår. Hadde i forbindelse med denne to kortere oppturer.

De siste par ukene har jeg litt etter litt blitt mer og mer irritabel og aggresiv. Oppfører meg på en helt annen måte hjemme en jeg pleier. Kjefter og roper. Har sagt masse stygge ting til mannen min, som at jeg ikke vil bo sammen med han lengre. Jeg får ikke sove om kvelden, men ligger i en slags døs. Har mareritt hver gang jeg sovner, og husker alt av dem når jeg våkner opp igjen fra denne døsen.

Jeg oppfatter det som at jeg har en blanding av depressive og hypomane trekk. I det ytre virker det som at de slår hverandre litt ihjel, slik at det ikke åpenbart synes. Inni meg har jeg en forferdelig blanding av selvmordstanker, enormt sinne og frustrasjon og energi som ikke kommer ut. Jeg har alle de aktive trekkene av en hypoman fase, men tankeinnholdet til en depressiv.

Jeg forsøkte å kontakte psykiateren min torsdag morgen, men hun er borte til tidligst mandag. Så prøvde jeg å kontakte fastlegen uten å komme igjennom. Så ringte mannen min fastlegen og krevde å få snakke med henne. Da kom vi endelig igjennom.

Fastlegen skjønte alvoret med en gang, selv om hun ikke fikk noe særlig med detaljer. Hun forøkte å ordne at jeg kunne komme innom en avdeling hvor de kjenner meg, som dagpasient på lørdag. Det var dette jeg hadde bedt om. Avdelingen aksepterte ikke fastlegens ønske.

Det finnes et akutteam i kommunen, men de har et forferdelig dårlig rykte. Jeg forsøkte å kontakte dem en gang i sommer, og fikk en helt forferdelig behandling. Jeg ble skjelt ut på telefonen og fikk beskjed om å ta meg sammen. At jeg hadde problemer anså de ikke å være deres problem. Ganske utrolig egentlig,

Jeg kommer ikke til å kontakte dem igjen.

Situasjonen utvikler seg stadig, og jeg har nå kommet så langt inn i elendigheten at motivasjonen for å søke hjelp er borte. Jeg er sint på alle. Stoler ikke på noen og merker at jeg begynner å få paranoide tanker.

Jeg har forsøkt å stoppe utviklingen på alle måter som jeg kan. Jeg er ikke av den typen som hele tiden prøver å få oppmerksomhet. Jeg har aldri før vurdert det som nødvendig å kontakte fastlegen bare fordi det er noen dager å vente til psykiateren er tilbake.

Jeg er ikke psykotisk og har fremdeles innsikt i egen situasjon. Jeg merker at jeg mer og mer driter i konsekvenser og at jeg bli impulsstyrt. Det er flere år siden sist jeg hadde en slik blandet episode, og det var i forbindelse med bruk av SSRI, noe jeg ikke tåler. Den gangen endte det med intox, nestenulykke med bilen og balansekunster på en bro. Utviklingen da gikk fra ingenting til full pakke på under en uke. Det er nå fire dager siden jeg begynte å merke noe på alvor.

Så: Fastlegen har gjort det hun kan, men har blitt avvist.

Psykiateren er bortreist.

Akutteamet gir blanke f....

Og jeg er dritlei, forbannet og i ferd med å bli helt likgyldig til konsekvenser.

Vil bare legge til at vi har to barn under 4 år og at jeg er midt inne i et 6årig universitetsstudie.

Jeg mener sykehusets vurdering av min situasjon er uforsvarlig, lite gjennomtenkt og full av tilfeldigheter. Hvor lite går det egentlig an å vite om bipolar lidelse? Inkompetente idioter.

[Gjest Majja Kr.]

FY faen i svarte helvete.

[Gjest går det an det da?]

FY faen i svarte helvete.

Signerer!!

[Gjest annet nick]

FY faen i svarte helvete.

Godt sagt.

[Gjest går det an det da?]

Kjenner meg veldig godt igjen i symptomene du beskriver, denne tilstanden er ikke bra og kan fort ende ganske ille som du selv sier. Jeg også hadde en sånne periode i fjord sommer og det var bare sekunder fra at jeg forlot denne verden, en helt grusom tilstand. Etterpå fikk jeg lamictal og ble mere stabil. Bruker du medisiner? Du må da kunne få noe som kan roe ned denne tilstanden? Fastlegen kan jo også hjelpe deg med dette?

Når jeg kjenner disse symptomene nå, så tar jeg truxal (25-50mg) og noen ganger sobril i tillegg. Vet at får jeg sove skikkelig i mange timer er jeg stort sett bedre når jeg våkner.

Ring fastlegen din på nytt, mas-mas-mas, ikke gi deg!!

[Mihra]

Kjenner meg veldig godt igjen i symptomene du beskriver, denne tilstanden er ikke bra og kan fort ende ganske ille som du selv sier. Jeg også hadde en sånne periode i fjord sommer og det var bare sekunder fra at jeg forlot denne verden, en helt grusom tilstand. Etterpå fikk jeg lamictal og ble mere stabil. Bruker du medisiner? Du må da kunne få noe som kan roe ned denne tilstanden? Fastlegen kan jo også hjelpe deg med dette?

Når jeg kjenner disse symptomene nå, så tar jeg truxal (25-50mg) og noen ganger sobril i tillegg. Vet at får jeg sove skikkelig i mange timer er jeg stort sett bedre når jeg våkner.

Ring fastlegen din på nytt, mas-mas-mas, ikke gi deg!!

Jeg bruker Lamictal, og ligger helt fint på serum. Tar medisinen min hver dag uten unntak. Jeg har brukt vival/sobril for å roe ned tidligere, men det hjelper ikke nå. Er en annen type uro, om du skjønner. Mer agressjon og irritasjon.

Fastlegen har dratt hjem for helga. Hun gjorde hva hun kunne. Sykehuset har avvist henvendelsen hennes.

[frosken]

Hva var det siste fastlegen din sa til deg? Hadde hun noen forslag til hvordan håndtere helgen?

Du kan evt. kontakte legevakten dersom du ikke faller litt mer til ro i løpet av de nærmeste timene. Det at din fastlege har vært enig i din egen vurdering, gjør at også andre leger kan se situasjonen likt. Sykehuset plikter neppe å ta i mot deg som dagpasient, men de vil derimot være nødt til å legge deg inn akutt dersom behovet er tilstede.

Gjør en avtale med mannen din om hvordan dere sammen best mulig kan håndtere situasjonen.

Jeg ville også ha ansett det som et alternativ at du fikk dempende medikamenter frem til mandag og du var villig til å ta det, du ville sannsynligvis bli slått ut av nozinan og tilsvarende. Jeg er ikke lege, så på dette siste punktet bare "synser" jeg.

[Mihra]

Hva var det siste fastlegen din sa til deg? Hadde hun noen forslag til hvordan håndtere helgen?

Du kan evt. kontakte legevakten dersom du ikke faller litt mer til ro i løpet av de nærmeste timene. Det at din fastlege har vært enig i din egen vurdering, gjør at også andre leger kan se situasjonen likt. Sykehuset plikter neppe å ta i mot deg som dagpasient, men de vil derimot være nødt til å legge deg inn akutt dersom behovet er tilstede.

Gjør en avtale med mannen din om hvordan dere sammen best mulig kan håndtere situasjonen.

Jeg ville også ha ansett det som et alternativ at du fikk dempende medikamenter frem til mandag og du var villig til å ta det, du ville sannsynligvis bli slått ut av nozinan og tilsvarende. Jeg er ikke lege, så på dette siste punktet bare "synser" jeg.

Fastlegen hadde ingen forslag. Jeg vil ikke ha noen akuttinnleggelse. Jeg hater akuttposter, og så langt er det ikke skrikende nødvendig. Sansynligvis vil jeg ikke samtykke til innleggelse på akuttpost uansett. Enten fordi det ikke er nødvendig, eller fordi jeg har mistet gangsynet såpass at jeg ikke skjønner nødvendigheten.

Så, nei. Det får bare gå som det går. Jeg er dritlei av hele elendigheten. Det er nedverdigende nok å måtte be om hjelp, om man ikke skal måtte krype rundt på knærne i dagesvis for å få det.

[frosken]

Fastlegen hadde ingen forslag. Jeg vil ikke ha noen akuttinnleggelse. Jeg hater akuttposter, og så langt er det ikke skrikende nødvendig. Sansynligvis vil jeg ikke samtykke til innleggelse på akuttpost uansett. Enten fordi det ikke er nødvendig, eller fordi jeg har mistet gangsynet såpass at jeg ikke skjønner nødvendigheten.

Så, nei. Det får bare gå som det går. Jeg er dritlei av hele elendigheten. Det er nedverdigende nok å måtte be om hjelp, om man ikke skal måtte krype rundt på knærne i dagesvis for å få det.

Jeg synes det er synd at du ikke blir møtt på ditt forsøk på å være konstruktiv i tide. Synes imidlertid at du bør drøfte situasjonen løpende med mannen din, slik at ting ikke går ut av kontroll. Hvis det ikke er noen vei utenom, så er akuttinnleggelse et nødvendig tiltak - men dette vet du jo selv.

Håper helgen blir best mulig.

[Mihra]

Jeg håper NHD stikker innom snart... Ikke at han egentlig kan gjøre noe fra eller til, men det hjelper litt på alenefølelsen ihvertfall. Det svinger så innmari. Mannen er ute. Barna sover. Men jeg sitter her, fordi jeg greier egentlig ikke å gjøre noe annet. Har telefonen i hånden, men ingen å ringe til. Ingenting å si heller, om jeg hadde hatt noen å ringe til. Kanskje er i dag dagen det virkelig kommer til å klikke for meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du burde vært tatt i i en sengeavdeling frem til mandag.

Når dette ikke går, står kun medisiner igjen. Jeg tror det beste er at du øker dosen av antipsykotika slik at du får sove og roe deg ned. Evt også noe å sove på.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kjenner meg veldig godt igjen i symptomene du beskriver, denne tilstanden er ikke bra og kan fort ende ganske ille som du selv sier. Jeg også hadde en sånne periode i fjord sommer og det var bare sekunder fra at jeg forlot denne verden, en helt grusom tilstand. Etterpå fikk jeg lamictal og ble mere stabil. Bruker du medisiner? Du må da kunne få noe som kan roe ned denne tilstanden? Fastlegen kan jo også hjelpe deg med dette?

Når jeg kjenner disse symptomene nå, så tar jeg truxal (25-50mg) og noen ganger sobril i tillegg. Vet at får jeg sove skikkelig i mange timer er jeg stort sett bedre når jeg våkner.

Ring fastlegen din på nytt, mas-mas-mas, ikke gi deg!!

!Når jeg kjenner disse symptomene nå, så tar jeg truxal (25-50mg) og noen ganger sobril i tillegg. Vet at får jeg sove skikkelig i mange timer er jeg stort sett bedre når jeg våkner."

Et godt råd! Jeg utstyerer alltid mine BP-pasienter med Truxal eller lignende.

[Mihra]

Du burde vært tatt i i en sengeavdeling frem til mandag.

Når dette ikke går, står kun medisiner igjen. Jeg tror det beste er at du øker dosen av antipsykotika slik at du får sove og roe deg ned. Evt også noe å sove på.

Jeg bruker ikke anti-psykotika. Kun Lamictal og benzo. Så der er det ikke noe å øke med.

[frosken]

Jeg håper NHD stikker innom snart... Ikke at han egentlig kan gjøre noe fra eller til, men det hjelper litt på alenefølelsen ihvertfall. Det svinger så innmari. Mannen er ute. Barna sover. Men jeg sitter her, fordi jeg greier egentlig ikke å gjøre noe annet. Har telefonen i hånden, men ingen å ringe til. Ingenting å si heller, om jeg hadde hatt noen å ringe til. Kanskje er i dag dagen det virkelig kommer til å klikke for meg.

Jeg håper at nhd svarer deg på nytt vedr. medikamentene, men i tilfelle det tar tid, så vil jeg bare si at jeg tror at enhver legevaktslege vil være villig til å skrive ut medikamenter som truxal, nozinan og tilsvarende i en slik situasjon som den du beskriver. Benzo vil ofte være et stridstema, men som regel ikke truxal og tilsvarende.

[Mihra]

Jeg håper at nhd svarer deg på nytt vedr. medikamentene, men i tilfelle det tar tid, så vil jeg bare si at jeg tror at enhver legevaktslege vil være villig til å skrive ut medikamenter som truxal, nozinan og tilsvarende i en slik situasjon som den du beskriver. Benzo vil ofte være et stridstema, men som regel ikke truxal og tilsvarende.

Du er snill du Frosken, som bryr deg:-)

[cathlin]

Du er snill du Frosken, som bryr deg:-)

Frosker er omtenksomme dyr:-)

[frosken]

Du er snill du Frosken, som bryr deg:-)

Bra at du merker at jeg bryr meg :-)

Hvordan går det med deg i dag? Kommer du deg helskinnet gjennom helgen?

[Mihra]

Bra at du merker at jeg bryr meg :-)

Hvordan går det med deg i dag? Kommer du deg helskinnet gjennom helgen?

Hei igjen Frosken.

Jo, det er ihvertfall liv i meg enda. Jeg har bestemt meg for å aldri aldri aldri mer ta kontakt med psykiatrien. Jeg hører selv hvor tåpelig det høres ut, men akkurat føles det fullt mulig. Jeg skal "straffe dem" med å ikke være sammen med dem mer. Omtrent som på barneskolen. Overse dem skal jeg det. Da blir de sikkert fryktelig lei seg og kommer ikke til å få sove de heller.

Neida, det har ikke klikket helt;-)

Men det er omtrent sånn jeg føler det. Jeg blir litt skremt av min egen motvilje til å søke hjelp. I morgen er psykiateren min nok tilbake, men jeg kommer ikke til å ringe. Har liksom ikke noe mer å si. Hva skal hun kunne gjøre liksom?

Nei. Jeg trives med mine nykonstruerte vrangforestillinger, og bare venter på å se om jeg får oppleve noen nye ekstremvarianter av det mennesklige sinn. Jeg gir i det store og det hele en stor F i hele skiten. Bare ingen kommer å plager meg og avbryter bobblen min.

Jeg har en følelse av at jeg er 5 cm stor og sitter oppe i hjørnet og ser ned på meg selv. Lille meg oppi hjørnet danser til musikken inni hodet og oppfører seg som en tegneseriefigur. Man er aldri alene når man er to. Chiao!

[frosken]

Hei igjen Frosken.

Jo, det er ihvertfall liv i meg enda. Jeg har bestemt meg for å aldri aldri aldri mer ta kontakt med psykiatrien. Jeg hører selv hvor tåpelig det høres ut, men akkurat føles det fullt mulig. Jeg skal "straffe dem" med å ikke være sammen med dem mer. Omtrent som på barneskolen. Overse dem skal jeg det. Da blir de sikkert fryktelig lei seg og kommer ikke til å få sove de heller.

Neida, det har ikke klikket helt;-)

Men det er omtrent sånn jeg føler det. Jeg blir litt skremt av min egen motvilje til å søke hjelp. I morgen er psykiateren min nok tilbake, men jeg kommer ikke til å ringe. Har liksom ikke noe mer å si. Hva skal hun kunne gjøre liksom?

Nei. Jeg trives med mine nykonstruerte vrangforestillinger, og bare venter på å se om jeg får oppleve noen nye ekstremvarianter av det mennesklige sinn. Jeg gir i det store og det hele en stor F i hele skiten. Bare ingen kommer å plager meg og avbryter bobblen min.

Jeg har en følelse av at jeg er 5 cm stor og sitter oppe i hjørnet og ser ned på meg selv. Lille meg oppi hjørnet danser til musikken inni hodet og oppfører seg som en tegneseriefigur. Man er aldri alene når man er to. Chiao!

Jeg smålo da jeg leste innlegget ditt, samtidig som jeg er litt bekymret.

Tror mange av oss kan kjenne oss igjen i dine reaksjoner i forhold til det å bli avvist, men som regel forsvinner de barnslige fantasiene om "å flytte hjemmefra" ganske raskt.

Håper du kontakter psykiateren din i morgen.

Hvordan opplever familien din situasjonen nå? Og når har du neste time hos psykiateren?

[Mihra]

Jeg smålo da jeg leste innlegget ditt, samtidig som jeg er litt bekymret.

Tror mange av oss kan kjenne oss igjen i dine reaksjoner i forhold til det å bli avvist, men som regel forsvinner de barnslige fantasiene om "å flytte hjemmefra" ganske raskt.

Håper du kontakter psykiateren din i morgen.

Hvordan opplever familien din situasjonen nå? Og når har du neste time hos psykiateren?

Jeg har time i slutten av måneden en gang.

Mannen skjønner ikke bæret. Skulle tro det var han som var på bærtur, og ikke jeg.

Han tok akkurat med seg to fremmede hjem på middag, uten å gi beskjed før de var helt inne på stua. jeg lå i senga å prøvde å sove.

Så nå ha vi visst middagsselskap. Hurra hurra.