Å bli "stakkarsliggjort"

[Gjest Stakkars liten]

Jeg merker at jeg begynner å bli litt amper nå, etter at jeg endelig våget å si fra om at jeg var psykisk syk, så er det endel personer som stakkarsliggjør meg på en måte jeg nesten blir kvalm av.

Jeg har begynt hos psykolog, og da så jeg meg nesten nødt til å informere skole og nærmeste venner. Vennene mine er fantastiske, de oppfører seg helt som før med meg, men sier at dersom det er noe jeg vil prate om så må jeg ikke være redd for å si fra. Den støtten setter jeg pris på.

Men det er voksne mennesker (særlig på skolen) jeg holder på å bli sprø(ere) av. Mange sender meg medlidende blikk. Noen sier de synes forferdelig synd på meg. Noen har tatt meg inn til samtale på grunnlag av at jeg ikke smilte/dermed så trist ut, og lurte på hva som var galt. Noen tar meg ofte til side og gir meg en klem, eller holder rundt meg og stryker på meg, og sier ofte stakkars fine jenta..

La meg få gjøre det helt klart: Jeg er ikke en stakkarslig person og jeg har heller aldri ønsket å være det. Jeg har et psykisk problem (sf) som jeg får hjelp med av profesjonell psykolog. Jeg ønsker ikke denne oppmerksomheten, jeg prøver å gjøre meg så usynlig som mulig på skolen - men de gir meg ikke fred. De tar ikke hintet. For all del; det er fint at folk kan vise omtanke, men jeg får jo profesjonell hjelp, når jeg er på skolen vil jeg være som alle de andre.

Er det vanlig å bli behandlet sånn? Det er en annen jente som også går til psykolog, men hun blir ikke behandlet sånn. Jeg er ikke en som skriker etter oppmerksomhet, men allikevel får jeg det. Jeg er ofte både smilende og fornøyd, men allikevel "velger" folk å synes synd på meg... Hvorfor?

Er det andre som har opplevd lignende?

[org]

Tror dette er ei felle som mange av oss har lett for å gå i. Kjenner med meg selv at det er elever jeg har _lyst_ til å trekke til siden, bry meg litt mer om, høre om trenger hjelp etc. At jeg sender dem medfølgende blikk, er jeg ganske sikker på (ikke bevisst, men likevel).

Men man må jo respektere et nei, enten med kroppsspråk eller med det uttalte ord. Det er viktig. Men vanskelig.

[isprinsessen]

Først å fremst vil jeg si at du er modig som har sagt ifra om at du får psykolog-hjelp. Deretter vil jeg si at du er heldig som har gode venner som behandler deg som vanlig. Det er slike venner som du kan ta vare på!

Grunnen til at andre "stakkarsliggjør" deg er vel fordi de ikke vet hvordan de skal behandle deg. Nei, det er ikke riktig, men det er tross alt bedre det enn at de skyr deg! Uhorvelig mange mennesker er redd for hva de skal si og gjør når de møter mennesker med psykiske problemer. Noen vil hjelpe og mener godt med å ta litt rundt deg eller gi deg litt ekstra snakketid. Greit det, men du vil jo ikke blii sett ned på aller blitt gjort til et stakkarslig lite offer. Heller vil du ikke bli behandlet som om det du har er smittsomt, som om du kommer til å angripe en hel folkemengde med motorsag, du vil rett og slett bli behandlet med respekt. Det kan jeg forstå! Drit i dem som du ikke bryr deg om. Snakk med dem som du bryr deg litt mer om, fortell dem at du ikke trenger medlidenhet, at du er ok, og takk for omsorg, men du trenger bare å bli behandlet helt NORMALT!

Jeg tror mange mennesker har et slags gameldags forhold til psykiske lidelser. Du skal ikke vise at du har det vondt, ingen skal vite det, en gœrning skal låses inne i stabburet og mates en gang iblandt, men ingen må vite om dette, for det er skam....Og så har du dem som vil, men bare ikke helt får det til... Der kan du velge å overse, eller fortelle dem hva som er best for deg.

Du virker som om du er en sterk person og jeg synes det er flott at du går til en hjernekrymper for å lœre om deg selv. Mange mennesker kunne ha nytte av det, selv om de ikke er psykisk syke!

[PieLill]

Forstår godt at du blir sint og frustrert.

Om det er til noen trøst, er det sannsynligvis bare godt ment.

Hva om du skriver ned noe av dette som en melding til de som neddynger deg med "omsorg" og skriver det ut. Ha noen slike lapper i lomma og lever dem ut ved behov. Kan vennene dine hjelpe deg med å si ifra om dette?

Kan foreldrene dine slå i bordet overfor skolen?

Lykke til med behandlingen.

mvh

[Gjest lysegrønt]

Har ikke så mye glupt å si, men til ditt siste spørmål kan jeg bare svare ja. Jeg har opplevd lignende. Men jeg har ikke noen gode svar på hvordan man kan unngå det eller hva man skal gjøre med det. Dessverre.