Bipolar og forhold til andre mennesker

[Gjest ikke mitt nick]

Jeg har store problemer med å stole på folk,problemer med å tro at de virkelig liker meg når det kommer til stykke.har derfor flere ganger når jeg har møtt nye mennesker mistet dem ut av livet mitt etter kort tid pga dette og når de finner ut at jeg har bipolar lidelse så orker de ikke.har netopp møtt en mann jeg liker så utrolig godt,har pratet mye med hvareandre og sendt hverandre meldinger,han har sagt han synes jeg er helt fantastisk og jeg har vært i strålende humør.men selfølgelig,her om dagen fikk jeg en nedtur igjen og selvtillitten min er på bånn.jeg føler meg rar og sier mye rare ting og er lei meg og føler at denne personen nesten er lei meg allerede.jeg er så dårlig på å takle sånne situasjoner og vet ikke om jeg takler å skal bruke månedsvis på å eventuelt få personen til å skjønne meg eller støtte meg.er ikke mange som har taklet meg når jeg har vært på mitt verste.

Hva bør jeg gjøre?han bor ett stykke unna meg så det er ikke ofte vi får sett hverandre heller,har bare kjent han et par måneder men liker han så utrolig mye.bør jeg holde kjeft og late som jeg er glad hele tiden?er hardt å "gå på nåler" til en hver tid for å unngå at folk skal merke noe.er jo nesten umulig:( får også dødstanker og har lyst å skade meg selv hver gang jeg gjør eller sier noe feil.kjenner at nok en gang har en person virkelig fått sett mitt sanne og forferdelige meg og at jeg ikke fortjener noen som kan ta vare på meg.Jeg blir aldri lykkelig..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Finnes det ingen mellomting? Må du "holde kjeft og late som om du er glad hele tiden" eller omvendt spille ut dine verste sider - "er ikke mange som har taklet meg når jeg har vært på mitt verste."?

Kan du ta sannheten frem litt gradvis? Vær dog forberedt på at han kan gå. Ikke alle ønsker å innlede forhold der en i starten får forventninger om "å forstå og støtte" en person med betydelige personlige vansker.

Handler dette om bipolaritet eller om personlighet?

[Sambojambo]

Hei!

Jeg er litt uenig med NHD og litt betenkt når han spør om dette dreier seg om bipolaritet eller personlighet. Hvordan kan man egentlig skille dette? Jeg har ikke vondt for å tro at det å være bipolar, med alle oppturer og nedturer det fører med seg, ikke vil påvirke ens personlighet - eller selvbilde.

Selv er jeg samboer med en kjempe fin mann som har diagnosen bipolar lidelse (iallfall foreløpig diagnose). Jeg har ingen problem med å se at det har skapt problemer i forhold til å knytte seg til andre mennesker. Han kommer stadig i konflikt med venner og familie - for ikke å snakke om tidligere kjærester/samboere. Det er jo ikke altid like lett å forholde seg til ett menneske med disse problemene og kanskje spesielt ikke når man lever veldig tett på og har ett svært nært forhold til personen. Jeg tenker iallfall sånn at jeg lettere lar meg såre av noen jeg er veldig glad i enn av en jeg ikke ett så nært forhold til.

Og slik jeg oppfatter deg har du i perioder en oppførsel som lett kan såre andre?

Visst jeg skulle gi deg noen råd er det å være så ærlig som mulig ovenfor denne mannen. Ikke oppføre deg så ille som mulig. Men ikke legge skjul på noe. Å spille glad og munter holder ikke i lengden - du blir fort gjennomskuet. Men visst denne personen får vite mest mulig om diagnosen din og hvilke konsekvenser den har for deg tror jeg det er mye lettere å takle deg når de dårlige periodene kommer. Slik har det iallfall vært for meg. Jeg må ofte si til meg selv at han sier ikke det han sa nå fordi han ikke liker meg, men fordi han er syk. Og han har selv sagt at hadde det ikke vært fordi jeg vet at han er syk så tror han ikke at jeg hadde holdt ut med han. Jeg ser også at han lider under det å ikke altid ha kontroll over humøret sitt...

Å leve nært sammen med en kronisk syk person (samme diagnose - psykisk eller fysisk) tror jeg i det lange løp kun er mulig visst man vet mest mulig om sykdommen, konsekvensene, forløp, medisiner, bivirkniner osv.

Og du - visst mannen lar seg skremme og stikker, er det vel bedre at han gjør det når forholdet er ferskt enn når dere har kjent hverandre lenge og du virkelig har blitt kjempekjempe glad i han?

Lykke til med kjærligheten samme hvilke måte du måtte velge å gjøre det på! )

Klem

[duffen]

Hei!

Jeg er litt uenig med NHD og litt betenkt når han spør om dette dreier seg om bipolaritet eller personlighet. Hvordan kan man egentlig skille dette? Jeg har ikke vondt for å tro at det å være bipolar, med alle oppturer og nedturer det fører med seg, ikke vil påvirke ens personlighet - eller selvbilde.

Selv er jeg samboer med en kjempe fin mann som har diagnosen bipolar lidelse (iallfall foreløpig diagnose). Jeg har ingen problem med å se at det har skapt problemer i forhold til å knytte seg til andre mennesker. Han kommer stadig i konflikt med venner og familie - for ikke å snakke om tidligere kjærester/samboere. Det er jo ikke altid like lett å forholde seg til ett menneske med disse problemene og kanskje spesielt ikke når man lever veldig tett på og har ett svært nært forhold til personen. Jeg tenker iallfall sånn at jeg lettere lar meg såre av noen jeg er veldig glad i enn av en jeg ikke ett så nært forhold til.

Og slik jeg oppfatter deg har du i perioder en oppførsel som lett kan såre andre?

Visst jeg skulle gi deg noen råd er det å være så ærlig som mulig ovenfor denne mannen. Ikke oppføre deg så ille som mulig. Men ikke legge skjul på noe. Å spille glad og munter holder ikke i lengden - du blir fort gjennomskuet. Men visst denne personen får vite mest mulig om diagnosen din og hvilke konsekvenser den har for deg tror jeg det er mye lettere å takle deg når de dårlige periodene kommer. Slik har det iallfall vært for meg. Jeg må ofte si til meg selv at han sier ikke det han sa nå fordi han ikke liker meg, men fordi han er syk. Og han har selv sagt at hadde det ikke vært fordi jeg vet at han er syk så tror han ikke at jeg hadde holdt ut med han. Jeg ser også at han lider under det å ikke altid ha kontroll over humøret sitt...

Å leve nært sammen med en kronisk syk person (samme diagnose - psykisk eller fysisk) tror jeg i det lange løp kun er mulig visst man vet mest mulig om sykdommen, konsekvensene, forløp, medisiner, bivirkniner osv.

Og du - visst mannen lar seg skremme og stikker, er det vel bedre at han gjør det når forholdet er ferskt enn når dere har kjent hverandre lenge og du virkelig har blitt kjempekjempe glad i han?

Lykke til med kjærligheten samme hvilke måte du måtte velge å gjøre det på! )

Klem

Takk til "Sambojambo" for velskrevet svar til "ikke mitt nick". Det svaret skal jeg ta vare på; virkelig noe som også gjelder meg. Føler meg litt "hjemme" i innlegget,har også dianoser mm. å streve med;selvom jeg vet at vi ikke "er" diagnoser".....

Jeg har valgt omvendt strategi: kun mine helt nære vet om psyk. lidelser. Det sliter, er redd for å bli stigmatisert, både av venner og øvrige familie.