Deprimert av frykten for å bli deprimert

[timbre]

Etter flere år med ineffektiv behandling mot depresjon (lavdose ymse SSRI og utflytende samtaleterapi) opplevde jeg i vår for første gang bedring. Etter et selvmordsforsøk (første og siste) la jeg meg inn frivillig og opplevde god effekt av behandlingen - 300 mg Efexor og målrettet samtaleterapi. Vanskelig å avgjøre hvilken av de to komponentene bedringen skyldtes.

Jeg innså også at jeg selv hadde et ansvar for å komme meg ut av grøften - at selv om min depresjon nok har en biologisk komponent, har livssituasjonen hatt en vel så stor innvirkning. Har endret de av rammebetingelsene som kan endres, begynt i en krevende jobb, seponert SNRI etter avtale (rask nedtrapping, men uten at depresjonen kom tilbake), alt går i utgangspunktet bra - og så merker jeg at jeg er livredd for å bli deprimert på nytt. Nå er jeg ikke sikker på om jeg er i ferd med å bli deprimert eller ikke, og i så fall om det skyldes en selvoppfyllende profeti, biologisk sårbarhet (har i utgangspunktet diagnosen alvorlig, tilbakevendende depresjon - men jeg tror egentlig livssituasjonen heller enn biologien har forårsaket de dårlige periodene), eller, tja, høst.

Jeg sliter med å stå opp om morgenen, har bare lyst til å sove, føler generell håpløshet mht fremtiden. Men hvis jeg bare ikke hadde vært så j**** *bekymret* for å møte veggen nok en gang, tror jeg heller ikke livet hadde føltes så vanskelig...

Hva bør jeg egentlig gjøre? Oppsøke psykiatrien nok en gang, eller finnes det noen positive mantraer jeg kan klamre meg fast til og forsøke å komme på rett kjøl på egen hånd?

[Orio]

Har jeg forstått deg rett: I vår startet du med 300 mg efexor og målrettet samtaleterapi. Og nå får du ikke lenger samtaleterapi, og efexoren har du trappet raskt ned? Det er en veldig kort behandlingstid, særlig når du har vært plaget i flere år og du har alvorlige, tilbakevendende depresjoner. Jeg synes du bør oppsøke fastlegen og avtale hva slags behandling du skal få videre. Mest sannsynlig bør du begynne på efexor igjen, og hvis mulig fortsette samtaleterapien. Det har du jo hatt god effekt av. Siden du har tilbakevendende depresjoner kan det også være lurt å bruke en stemningsstabiliserende medisin som lamictal for å hindre nye depresjoner.

[timbre]

Har jeg forstått deg rett: I vår startet du med 300 mg efexor og målrettet samtaleterapi. Og nå får du ikke lenger samtaleterapi, og efexoren har du trappet raskt ned? Det er en veldig kort behandlingstid, særlig når du har vært plaget i flere år og du har alvorlige, tilbakevendende depresjoner. Jeg synes du bør oppsøke fastlegen og avtale hva slags behandling du skal få videre. Mest sannsynlig bør du begynne på efexor igjen, og hvis mulig fortsette samtaleterapien. Det har du jo hatt god effekt av. Siden du har tilbakevendende depresjoner kan det også være lurt å bruke en stemningsstabiliserende medisin som lamictal for å hindre nye depresjoner.

Takk for svar :-)

Ja, du har oppfattet det riktig. Men jeg bør vel legge til at jeg ikke opplevde å bli deprimert verken i løpet av eller de tre månedene etter hurtig nedtrapping, noe som vel kan tyde på at det var samtaleterapien heller enn Efexoren som hadde effekt. Og jeg er slettes ikke sikker på at jeg er på vei inn i noen klinisk depresjon, det er mer det at jeg er så redd for å bli deprimert igjen. Jeg er så uvant med å fungere normalt igjen at jeg klarer å overbevise meg selv om at det ikke kan vare...

Jeg burde vel snakke med fastlegen igjen, jeg har også muligheten til å oppsøke DPSen jeg gikk til tidligere, men det føles som et nederlag, jeg vil liksom klare det her på egenhånd. Trives ikke i rollen som psyk, og alle rundt meg er stolte over at jeg endelig har klart å komme meg over kneika...

Jeg tenker at jeg er så vant til å tenke på meg selv som deprimert at jeg automatisk tolker noen "dårlige dager" som en begynnende depresjon.

Æsj... Men igjen: Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding!

[Gjest skal]

Takk for svar :-)

Ja, du har oppfattet det riktig. Men jeg bør vel legge til at jeg ikke opplevde å bli deprimert verken i løpet av eller de tre månedene etter hurtig nedtrapping, noe som vel kan tyde på at det var samtaleterapien heller enn Efexoren som hadde effekt. Og jeg er slettes ikke sikker på at jeg er på vei inn i noen klinisk depresjon, det er mer det at jeg er så redd for å bli deprimert igjen. Jeg er så uvant med å fungere normalt igjen at jeg klarer å overbevise meg selv om at det ikke kan vare...

Jeg burde vel snakke med fastlegen igjen, jeg har også muligheten til å oppsøke DPSen jeg gikk til tidligere, men det føles som et nederlag, jeg vil liksom klare det her på egenhånd. Trives ikke i rollen som psyk, og alle rundt meg er stolte over at jeg endelig har klart å komme meg over kneika...

Jeg tenker at jeg er så vant til å tenke på meg selv som deprimert at jeg automatisk tolker noen "dårlige dager" som en begynnende depresjon.

Æsj... Men igjen: Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding!

Håper du har rett, kan godt være du er frisk som en fisk! Men, hvis du klarer å jobbe deg bort fra tanken at kontakt m dps og medisiner er et nederlag, så kan du nok spare deg for mye psykdom.

Og være ansvarig for eget liv og helse og be om hjelp er en seier, ikke et nederlag! Flott at du fikk god hjelp og har jobbet deg ut av det. Lykke til!

[Orio]

Takk for svar :-)

Ja, du har oppfattet det riktig. Men jeg bør vel legge til at jeg ikke opplevde å bli deprimert verken i løpet av eller de tre månedene etter hurtig nedtrapping, noe som vel kan tyde på at det var samtaleterapien heller enn Efexoren som hadde effekt. Og jeg er slettes ikke sikker på at jeg er på vei inn i noen klinisk depresjon, det er mer det at jeg er så redd for å bli deprimert igjen. Jeg er så uvant med å fungere normalt igjen at jeg klarer å overbevise meg selv om at det ikke kan vare...

Jeg burde vel snakke med fastlegen igjen, jeg har også muligheten til å oppsøke DPSen jeg gikk til tidligere, men det føles som et nederlag, jeg vil liksom klare det her på egenhånd. Trives ikke i rollen som psyk, og alle rundt meg er stolte over at jeg endelig har klart å komme meg over kneika...

Jeg tenker at jeg er så vant til å tenke på meg selv som deprimert at jeg automatisk tolker noen "dårlige dager" som en begynnende depresjon.

Æsj... Men igjen: Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding!

Hei.

Jeg skjønner godt at du helst vil klare dette selv, kan også forstå at du føler det er et nederlag å kontakte fastlege eller DPS. Men depresjon kan faktisk være en ganske alvorlig sykdom, husk det. Og mistenker du en alvorlig sykdom er da det eneste fornuftige å oppsøke lege. Er du ikke enig? Og en av oppgavene til fastlegen og DPS er jo å vurdere om du er syk og trenger behandling. Det er ikke meningen at du skal finne ut av det på egen hånd. Å oppsøke lege er ikke en form for "eksamen" hvor du "stryker" hvis det viser seg at du er frisk. :- )

[timbre]

Håper du har rett, kan godt være du er frisk som en fisk! Men, hvis du klarer å jobbe deg bort fra tanken at kontakt m dps og medisiner er et nederlag, så kan du nok spare deg for mye psykdom.

Og være ansvarig for eget liv og helse og be om hjelp er en seier, ikke et nederlag! Flott at du fikk god hjelp og har jobbet deg ut av det. Lykke til!

Jeg mener overhodet ikke at det å søke hjelp er et nederlag - jeg hadde ikke vært der jeg er i dag (eller kanskje der jeg var for en måned siden, heh) uten hjelp! Men jeg er redd for å bruke det som en krykke - og for å feiltolke enhver nedtur som ny depresjon.

Takk for svar, forresten :-)