NHD, om off. retn.slinjer for diagnostikk og beh

[Gjest skal]

Angående falske minner/ fortrengte/dissosierte minner som kommer frem etter mange år. Har prøvd å spørre om dette før men ikke fått noe utfyllende svar, kanskje har jeg ikke spurt tydelig nok.

Men - for oss som står i denne situasjonene er dagens psykiatri/psykologei svært forvirrende. Altså som vi som i en lang periode ikke har husket, men der minnene kommer frem av ulike årsaker.

Hvor står det offentlige helsevesende i norge når det gjelder diagnose og behandling, og hvor står du? Antar at både diagnose og behandling er vesentlig forskjellig om dette er opplevd i RL eller bare oppleves inni.

Jeg håper det er en problemstilling du kan svare utfyllende på, men respekterer hvis du ikke vil. Skriver litt om min konkrete situasjon og. Ikke like viktig å få svar på og innser at det kanskje er tynt grunnlag å si noe på.

Man har offentlige tilbud som Betanei Malvik ol der dette ses på som en selvfølge og som påstår like fast som andre siden at de bygger på viteskap.

Og den andre linjen som sier at når slike minner kommer frem er de falske. Bygger på ting man har lest/sett osv.

Det er fortvilende fordi som lekperson er det umulig å kunne vurdere hva som er bra og dårlig forskning, eller hva jeg skal kalle det.

Jeg har en behandler som er nyansert i forhold til dette, som mener (baserte på forskning/vitenskap) at det ikke er vanlig, men men at det skjer. Og som tidlig i behandlingen forhodlt seg nøytral men etterhvert gir mer og mer utrykk for at hun ikke tviler på at det har skjedd, om ikke alt nøyaktig sånn så grovt sett.

Selv vet jeg ikke! Jeg tror, og er oftest rimelig sikker på at jeg opplevde det jeg husker av mange grunner som jeg ikke skal komme inn på her. Men både konkrete ting som jeg vet stemmer og konsekvensene i meg både den gangen og nå. Men kanskje først og fremst fordi det er vanskelig å tro at man husker noe som bare har oppstått inni hodet.

Men så kommer tvilen. når jeg leser hva du skriver og andre. Og når det blir for tøft og jeg ønske av hele hjertet at det aldri skjedde så vil jeg jo gjerne tro det.

Og krysser fingrene for at jeg har klart å formulere meg tydelig nok. er ikke så lett.

[Gjest hvor er nicket mitt?]

Hei, jeg var vel en av de som skrev endel her inne om hvordan jeg opplevde en del av behandlingen jeg har fått (husker heller ikke nicket mitt fra den gangen). Jeg opplevde et voldsomt press om å huske fra behandlerne mine i begynnelsen. Det var ikke "nok" liksom det jeg fortalte, det måtte være noe mere. Og dette gjorde meg selvsagt usikker, fikk meg veldig psyk.

Jeg tror det går an å fortrenge overgrep ja, det gjør jeg selv til stadighet. Eller kanskje jeg heller kan si jeg fornekter dem nå, ikke alltid jeg greier å ta inn over meg hva som har skjedd. Men så kommer marerittene på nytt, bilder som er så klare som dagen, og jeg vet at det har skjedd likevel.

Behandling kan være mye, men poenget mitt var (og er) at det ikke er riktig å presse på og grave for mye i fortiden når man er dypt deprimert. Det mener jeg var en feil behandling av meg og det vil jeg fortsette og mene. Var også igang med en klage på den behandlingen jeg fikk, men ble psyk og greide ikke å stå på for meg selv.

Det var vel egentlig ikke meg du spurte om dette, og kanskje ble det et sidespor av det du spurte om. Men synes det er et interessant tema. Jeg har gått i terapi i mange år, men har enda ikke blitt frisk, men bedre. Kanskje bør en være fornøyd med det?

[Gjest skal]

Hei, jeg var vel en av de som skrev endel her inne om hvordan jeg opplevde en del av behandlingen jeg har fått (husker heller ikke nicket mitt fra den gangen). Jeg opplevde et voldsomt press om å huske fra behandlerne mine i begynnelsen. Det var ikke "nok" liksom det jeg fortalte, det måtte være noe mere. Og dette gjorde meg selvsagt usikker, fikk meg veldig psyk.

Jeg tror det går an å fortrenge overgrep ja, det gjør jeg selv til stadighet. Eller kanskje jeg heller kan si jeg fornekter dem nå, ikke alltid jeg greier å ta inn over meg hva som har skjedd. Men så kommer marerittene på nytt, bilder som er så klare som dagen, og jeg vet at det har skjedd likevel.

Behandling kan være mye, men poenget mitt var (og er) at det ikke er riktig å presse på og grave for mye i fortiden når man er dypt deprimert. Det mener jeg var en feil behandling av meg og det vil jeg fortsette og mene. Var også igang med en klage på den behandlingen jeg fikk, men ble psyk og greide ikke å stå på for meg selv.

Det var vel egentlig ikke meg du spurte om dette, og kanskje ble det et sidespor av det du spurte om. Men synes det er et interessant tema. Jeg har gått i terapi i mange år, men har enda ikke blitt frisk, men bedre. Kanskje bør en være fornøyd med det?

Nei, var ikke det jeg spurte om, men ok å høre likevel. Er den linjen min behandler er på. Ikke grave når man er deprimert og aldri grave lenger enn jeg vill for å si det sånn.

Dvs at vi jobber m det jeg husker. Om det finnes mer så får det komme frem av seg selv eller ligge begravd.

Har egentlig jobbet mest med stabilitet i livet og følelseshåndtering til nå. Men skal gå dypere ned i ting nå er tanken.

Høres ikke bra ut å skulle presses/tvinges til å grave. Bra du er bedre iallfall. Er neppe for sent til å bli enda bedre. :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Temaet om falske minner er særdeles vanskelig.

Sjelden kan en med sikkerhet fastslå om et minne er korrekt eller falskt.

Mitt poeng er at en skal unngå alt påtrykk på pasienten i retning av "det må være mer". La det som kommer komme i pasientens eget tempo.

Likeledes må en unngå behandlings- "settinger" der gruppepress ubevisst kan bevege pasienten i retning av å produsere minner. Noen slike settinger kan i verste fall bli helt suggererende i sin form og gi seg groteske utslag.

Det høres ut som om du har en balansert, nøktern og profesjonell behandler.

[Gjest skal]

Temaet om falske minner er særdeles vanskelig.

Sjelden kan en med sikkerhet fastslå om et minne er korrekt eller falskt.

Mitt poeng er at en skal unngå alt påtrykk på pasienten i retning av "det må være mer". La det som kommer komme i pasientens eget tempo.

Likeledes må en unngå behandlings- "settinger" der gruppepress ubevisst kan bevege pasienten i retning av å produsere minner. Noen slike settinger kan i verste fall bli helt suggererende i sin form og gi seg groteske utslag.

Det høres ut som om du har en balansert, nøktern og profesjonell behandler.

Tusen takk!