Diagnoser

[Orio]

Er det vanlig å sette diagnoser uten å ha truffet pasienten? Bare ved gjennomlesing av journal? Deler av journalen, som også er brukt for å sette diagnose, er bare ting jeg har fortalt om fra barndom/ungdom, og jeg har fått en diagnose også på grunnlag av det, en lidelse som startet da jeg var ganske liten. På meg virker det en smule uforsvarlig.

Burde jeg ikke vært informert om de diagnosene som er blitt satt på meg? For det første at jeg faktisk har fått dem. Og også hvorfor og hva de innebærer av sykdomstegn? Og så hvordan de nye diagnosene vil få betydning for behandlingen fremover.

Som det er nå oppdaget jeg helt tilfeldig en haug med diagnoser ved at jeg fikk et glimt av et brev behandler hadde skrevet i forbindelse med en søknad. Det ble ganske overveldende å se den lange lista, så jeg valgte å ikke tenke mer på det der og da og heller fokusere på søknaden vi holdt på med. Det var heller ikke behandleren min jeg var sammen med, så jeg hadde ikke mulighet til å spørre om dette da.

[Gjest Torleif]

Min erfaring er at helsepersonell generelt er lite kompetent til å fastslå troverdige, korrekte diagnoser. Både tilstedeværende situasjonsdiagnoser etter konkrete egne øyeblikksobservasjoner og analytiske avstandsdiagnoser basert på input fra andre (journal, andres observasjonsberetninger, etc). Min erfaring er at "psykotisk" blir brukt like hyppig som en fjortis bruker ordet "liksom". Psykiatrien har i det store og hele lite greie på hva "psykotisk" innebærer. Fordi psykiatriens helsepersonell i mange situasjoner, befinner seg i en psykotisk tilstand selv. En situasjon de ikke håndterer, og som får dem til å fare opp som rastløse, urolige, uansvarlige smågutter og småjenter. Som diagnostiserer og medisinerer akutt og panikkartet, for å roe ned det som allerede er fullstendig fattet og rolig. Min erfaring.

[Orio]

Min erfaring er at helsepersonell generelt er lite kompetent til å fastslå troverdige, korrekte diagnoser. Både tilstedeværende situasjonsdiagnoser etter konkrete egne øyeblikksobservasjoner og analytiske avstandsdiagnoser basert på input fra andre (journal, andres observasjonsberetninger, etc). Min erfaring er at "psykotisk" blir brukt like hyppig som en fjortis bruker ordet "liksom". Psykiatrien har i det store og hele lite greie på hva "psykotisk" innebærer. Fordi psykiatriens helsepersonell i mange situasjoner, befinner seg i en psykotisk tilstand selv. En situasjon de ikke håndterer, og som får dem til å fare opp som rastløse, urolige, uansvarlige smågutter og småjenter. Som diagnostiserer og medisinerer akutt og panikkartet, for å roe ned det som allerede er fullstendig fattet og rolig. Min erfaring.

Beklager, men jeg hadde håpet på et litt mer seriøst svar på det jeg spurte om, ikke en masse negativt om psykiatrien generelt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du i hovedsak reiser to spørsmål:

1. Diagnostikk uten å se pasienten.

Det er lagt mye vekt på betydningen av å treffe pasienten. I virkeligheten er ikke dette alltid så viktig siden psykiatrisk diagnosikk går svært mye på sykehistorien. Dersom en får tak i en korrekt beskrivelse av sykehistorien og og nåværende status hva gjelde symptomer, kan en stille meget presise diagnoser på grunnlag av dette.

2. Har fremgangsmåten vært i tråd med god legeskikk?

Jeg synes informasjonen til deg som pasient har vært for dårlig.

[Orio]

Jeg synes du i hovedsak reiser to spørsmål:

1. Diagnostikk uten å se pasienten.

Det er lagt mye vekt på betydningen av å treffe pasienten. I virkeligheten er ikke dette alltid så viktig siden psykiatrisk diagnosikk går svært mye på sykehistorien. Dersom en får tak i en korrekt beskrivelse av sykehistorien og og nåværende status hva gjelde symptomer, kan en stille meget presise diagnoser på grunnlag av dette.

2. Har fremgangsmåten vært i tråd med god legeskikk?

Jeg synes informasjonen til deg som pasient har vært for dårlig.

Takk.

Nå føler jeg meg i alle fall rimelig trygg på at diagnosene er riktige (selv om jeg ikke er spesielt glad for dem.) Det meste bygger på ting jeg har tatt opp med min forrige behandler (som jeg har stor tillit til) og skjemaer jeg har svart på der.

[Gjest Torleif73]

Beklager, men jeg hadde håpet på et litt mer seriøst svar på det jeg spurte om, ikke en masse negativt om psykiatrien generelt.

Hva slags betraktninger du personlig velger å oppfatte som "seriøse og troverdige", er opp til deg å vurdere. Hvis du føler du får hjelp, og har tiltro til systemet, så er det bra for deg det. Jeg har opplevd et annet scenario, og priser meg lykkelig for at jeg har kommet meg ut av helvetet, og fått kontakt med følelsene mine igjen. Jeg har sett utrolig mange som har blitt feildiagnostisert og putta full av uvirksom medisin, som har gjort dem om til de reneste zombier, og låst hele kjeven og ansiktsmuskulaturen dems. "Død-trost-med-plystremunn-og-trillrunde-øyne" vil jeg diagnostisere dem som. Men jeg har jo ikke peiling på psykologi, har jeg vel?

Du har kanskje vært mer heldig enn meg, i din prosess.

Personlig er jeg lykkelig ute i friheten, uten dop, og uten unødvendig tilsyn. Uten plagsomme mennesker som i utide og utide prøver å fortelle meg at jeg må være annerledes. Jeg er lykkelig, og dèt holder i massevis for meg.

Lykke til videre i din prosess, Orio.