Angst ved å tenke på kjæresten min

[Gjest Signert]

De siste ukene har jeg ved flere tilfeller opplevd å få en følelse av angst når jeg har tenkt på kjæresten min. Jeg har ikke tenkt negative tanker. Hva kan en slik følelse komme av? Vi er begge i starten av 20-årene og har vært sammen fire år. For tiden lever vi i et avstandsforhold, men det har ikke alltid vært sånn...

[Gjest Torleif]

Jeg opplever at mange forhold, inklusive det jeg er i selv, i disse dager er preget av en slags indre drakamp, hvor den ene parten avviser, og den andre parten holder døren åpen. I min situasjon dreier det seg om kontroll. Den ene parten vil styre den andre, og den andre trasser. Litt som mor-barn konflikten. Moren stresser, og barnet trasser. Jeg tror det er sunt med avstand, når det kjennes riktig ut med avstand. Men at man prøver i det lengste å holde døren åpen for dialog, og holder forsvarsmuren godt nede slik at en kan ta imot kritikk. Uten at begge lytter, vil det ikke bli tilnærming i forholdet. Og "ja" er like viktig som "nei". Sette grenser. Stenge den andre ute når det er "nei" som gjelder, og invitere til dans når det kjennes naturlig med et "ja". Hvem er det som fører, og hvem er det som styres? Hvem er det som forsøker å styre den andre parten i en eller annen retning, og hvem er det som setter ned foten og krever sin selvstendighet, og sin frie vilje, til å styre sitt eget liv? Drakampen handler om kontroll over den andre parten. Og trass er reaksjonen fra den andre parten. Hvorpå den som forsøker å få kontroll, velger å avvise den trassige. For slippe å tape ansikt. For å bevare stoltheten. Og "kontrollen". Min erfaring.

[Gjest Signert]

Jeg opplever at mange forhold, inklusive det jeg er i selv, i disse dager er preget av en slags indre drakamp, hvor den ene parten avviser, og den andre parten holder døren åpen. I min situasjon dreier det seg om kontroll. Den ene parten vil styre den andre, og den andre trasser. Litt som mor-barn konflikten. Moren stresser, og barnet trasser. Jeg tror det er sunt med avstand, når det kjennes riktig ut med avstand. Men at man prøver i det lengste å holde døren åpen for dialog, og holder forsvarsmuren godt nede slik at en kan ta imot kritikk. Uten at begge lytter, vil det ikke bli tilnærming i forholdet. Og "ja" er like viktig som "nei". Sette grenser. Stenge den andre ute når det er "nei" som gjelder, og invitere til dans når det kjennes naturlig med et "ja". Hvem er det som fører, og hvem er det som styres? Hvem er det som forsøker å styre den andre parten i en eller annen retning, og hvem er det som setter ned foten og krever sin selvstendighet, og sin frie vilje, til å styre sitt eget liv? Drakampen handler om kontroll over den andre parten. Og trass er reaksjonen fra den andre parten. Hvorpå den som forsøker å få kontroll, velger å avvise den trassige. For slippe å tape ansikt. For å bevare stoltheten. Og "kontrollen". Min erfaring.

Du har kanskje rett? I mitt tilfelle er det i så fall jeg som kontrollerer, mens han holder døren åpen. Når han har borte klarer jeg jo ikke å kontrollere ham. Jeg har prøvd å få ham til å vise meg mer interesse, men ikke lykkes helt. Kanskje jeg opplever å miste kontrollen? I tilfelle er jo det bra, for jeg vil ikke være en som kontrollerer (selv om jeg godt kan innrømme at jeg gjør det). Forholdet vårt har mange kvaliteter, og jeg har reflektert mye over det i det siste. Jeg innser at jeg har vært blind for hvem han egentlig er og at jeg har tenkt veldig mye på meg selv. Kjæresten min er en fantastisk gutt. Dette har jeg ikke innsett fullt ut før i det siste. Jeg har vært utrolig flink til å se svakhetene hans, men ikke hans sterke sider. Samtidig har jeg vært dårlig til å se mine egne svake sider. Egentlig burde jeg jo være veldig glad for at jeg har oppdaget dette. Og det er jeg. Derfor blir jeg litt overrasket over at jeg opplever denne følelsen av angst. Men det kan være at den skyldes en følelse av å ikke ha kontroll...