usikker på psykiateren

[Gjest grubeline]

Hei For over et år siden begynte jeg i terapi hos en psykiater , etter at avsløring av min manns langvarige utroskapsforhold sendte meg ut i en voldsom personlig krise. Har siden gått der 2 ganger/uke, og det har vært til hjelp bl.a. fordi det har åpnet opp for nye perspektiv og fått meg til å se "ting" i et større og mer langsiktig perspektiv. Jeg er nå der at jeg er sikker på at jeg har "overlevd" krisa - selv om jeg fortsatt sliter med å være følelsesmessig labil og bruker mye tid på introspeksjon og grublerier mm. Har blitt enig med psykiateren om at jeg vil fortsette i terapi for å komme videre i livet og bruke dette som en mulighet til å få en verdifull forandring. Så til det problematiske: Jeg har heile tida slitt med å vende meg til selve terapisituasjonen. Psykiateren min (P) arbeider psykoanalytisk - og har en avventende og "nøytral" måte å møte meg på. Han gir lite av seg selv dvs. jeg kan ikke vite hvem han er som menneske, hva han tenker synes og mener. Timen begynner med at jeg legger meg ned og han sitter i stolen - og venter. Det er stille heilt til jeg sier noe - Dette stresser meg noe fryktelig, og har gjort det hver eneste time. "Tusen" mulige åpningssetninger og temaer fyker gjennom hodet mitt, mens hjertet dunker fort. Tilslutt må jeg bare velge å si noe for å bryte tausheten og komme igang. Han kunne sitte hvor lenge som helst å vente på meg; "Bare la det komme som kommer" sier han. Men jeg er så stresset at jeg ikke får tilgang på noen "dype" tanker eller annet. Blir sjelden så rolig innvendig at jeg vet hva som ville kommet... Dette var ikke så "farlig" i starten, for da skjedde det så mye voldsomt på hjemmebane mellom meg og mannen min at det var nok å fortelle om og "lette seg" for. Men nå har jeg fortalt alle de vanlige tingene, og jeg begynner å bli trøtt av å referere og da lurer jeg på: "Hva nå"? Hva om det ikke kommer noe annet? Hva om jeg ikke får dette til? osv osv. Har snakket med han om dette, men han sier stort sett bare at jeg skal la det komme som kommer - føler det som om jeg ligger og spreller i mitt eget garn der på divanen, mens han sitter og ser på! Dette gjør meg veldig frustrert. - I tillegg har jeg begynt å tenke mer og mer på forholdet til P utenom timene. jeg fører lange dialoger med han om hvordan timen har vært, hva jeg føler og tenker, hva jeg egentlig mener og ville ha sagt. Forteller han hva jeg opplever, hvordan jeg er osv. Merker at jeg "snakker" med han i veldig mange situasjoner, og kommenterer til han om hva som skjer og hva jeg ser, hva jeg tenker osv. Har alltid vært en person som har drevet mye med introspeksjon og har tidligere også hatt mye indre dialog, men da med en eller annen fiktiv og uidentifiserbar person. - Men jeg er redd for at dette skal tilta pga. terapien og lurer på om dette er bra for meg eller ikke?! Tenker snart like mye på forholdet til P som på forholdet til mannen min! - Har lest meg kraftig opp på artikler mv. om psykoanalyse, overføring og motoverføring, karakteranalyser, terapeutiske tilnærminger mm. for å finne ut hva som foregår, og skape trygghet for meg selv (antar jeg) Det jeg lurer på er om du kan si om du tror dette kanskje er noe jeg må igjennom for å komme videre med mine "ting"- om det faktisk er sånn det noen ganger kan være... eller om du tror at jeg bare burde bryte over tvert. At P ikke er "den rette" for meg. Må si at det noen ganger har vært godt å være der og at han absolutt gjennom noen av sine små kommentarer og spørsmål har gitt meg veldig verdifulle innspill. Han er alltid vennlig og har aldri gjort meg noe vondt, og har gjennom sin måte å være på fått meg til å se at jeg også har god tid og at det egentlig ikke er noen "tids-frist" for å løse problemer mv. Har også fått hjelp til å se oppveksten min i et nytt lys, og hvordan den preger meg også i dag. Den veldig tilbaketrukne stilen til P har også gjort at jeg er blitt veldig tydelig for meg selv; Bl.a. ser jeg hvor forsiktig og tilbakeholden jeg er, når jeg ikke først får "røyket ut" den andre og har noe og spille opp til. Jeg ser at jeg vegrer meg for å bli privat, intim og nær når den andre ikke gir mer av seg, at jeg er veldig opptatt av prestasjon, gjøre det "riktig". Dette er forsåvidt sider ved meg selv som jeg har visst noe om fra før, men som nå er blitt veldig tydeliggjort. - Jeg ville gjerne visst hva som var normen for "vellykket pasient-atferd" i terapirommet. Skulle gjerne sett hvordan "alle de andre" oppfører seg når de er der, sånn at jeg kunne tilpasset min væremåte til det. Sliter når jeg ikke har noen holdepunkter, og sliter fordi jeg vet at han vet alt dette, men ikke vil si det til meg. Han sitter der og vurderer meg - ser/hører hva jeg sier og gjør, og kan sammenligne. På den måten tenker han selvfølgelig mye om meg - det frustrerer meg å ikke få del i det. - Føler meg fryktelig aleine og sårbar der jeg ligger, og når jeg reiser meg fra divanen synes jeg det er veldig merkelig, ubehagelig og nesten litt trist å møte blikket hans. Får bare lyst til å skyndte meg ut. Er redd for å slutte i terapien også - føler at det er et slags holdpunkt i tilværeslsen, og at det burde være en mulighet for å komme videre. Føles som om han er en veldig viktig person i livet mitt på tross av at jeg ikke kjenner han....... Kanskje virker dette bare som luksusproblemer og "dill dall"? Små ting som har fått bli for store for meg, men for meg er dette veldig viktig og opptar mye av min oppmerksomhet..... Hva tror du om dette??? Er det bra eller ille?? - Burde jeg bare kutte ut - begynne å tenke på andre ting - ta meg sammen - gjøre jobben min - ikke sitte å tulle sånn som dette.... Eller tror du det er noe jeg kan komme styrket utav om jeg bare holder ut og gir det tid...????

[Gjest R_Fiona]

Du beskriver akkuratt slik det føles å gå i terapi. Jeg tror jeg kan skrive under på nesten hver eneste setning du taster her.

Jeg leser at du virker mest redd for avhengigheten til P.

Dette er noe som opptar de fleste som går i terapi. Jeg har inge svar eller gode råd til deg.

Jeg ville bare fortelle deg at det du opplever er helt normale tanker og følelser i den situasjonen du befinner deg i.

[Gjest]

Du beskriver akkuratt slik det føles å gå i terapi. Jeg tror jeg kan skrive under på nesten hver eneste setning du taster her.

Jeg leser at du virker mest redd for avhengigheten til P.

Dette er noe som opptar de fleste som går i terapi. Jeg har inge svar eller gode råd til deg.

Jeg ville bare fortelle deg at det du opplever er helt normale tanker og følelser i den situasjonen du befinner deg i.

Hei og takk for svar. bare det å få vite at andre har opplevd noe tilsvarende er nyttig for meg. har så lett for å tenke at det jeg tenker og føler, burde være annerledes.

[Orio]

Hvorfor går du i terapi? Hva er det du ønsker å endre/hvilke problemer trenger du hjelp med?

[cathlin]

For min del ville det være helsikkes frustrerende med en såpass taus behandler. Men alt du skriver her er joveldig viktig, har du mulighet for å vise det til din behandler, eventulet snakke om det i timene?

[Gjest Skjebnefellesskap]

Går også hos en sånn veldig over-psykodynamisk person. Jeg holder nesten på å bli sprø av det. Tenker som deg på ørten ting omkring behandling ørten timer i døgnet, fører disse indre monolgene osv, osv. Begynte lure på om hva som egentlig skjer med meg. Takler tydeligvis ikke en så "spesiell" setting særlig godt. Har gått i kortidsterapi før med en veldig brukermedvirkende terapeut - da var jeg veldig avslappet og det var dialog, fikk mange innspill igrunn.

Spesielt det jeg får helt hetta av - akkurat som deg - er den avventende tilbakelente væremåten. Han bare sitter og ser og ser helt til jeg sier noe. Det virker veldig ubehagelig (og sosialt snålt i grunn:P). Føler ofte jeg bare må kaste meg uti på en eller annen triviell smalltalk setning i det jeg setter meg i sofaen, for orker ikke de tausheten fra hans side, som sikkert kunne vart og vart.. Så oppfører meg nok veldig forskjellig på flere måter i den her settingen enn hva jeg ville gjort i en annen (og kanskje mer "normal"). Blir også - som deg - skikkelig usikker over å aldri få noe feedback. Bare at det jeg sier blir notert. Det nikkes, ses, skrives. Og ja, så sitter vedkommende der og tenker i sitt hode, men meddeler det ikke. Blir skikkelig stressa av det faktisk. Det er kanskje fordi jeg føler meg så som et objekt for studie og analyser, snarere enn en samtalepartner. Flere ganger i mine indre monologer med han så tenker jeg at kanskje ville det vært det samme om jeg satt i et rom å snakket til veggen. Ville følt meg tryggere da.

Det at du t.o.m. ligger på en divan - det høres jo ekstremt gammeldags ut da. Min terapeut er 100% freundianer på sin hals han og. Han har sofa, men jeg ligger ikke på den.

Jeg også som deg føler en ambivalens. Kanskje burde jeg fortsette og vil jeg være i behov av disse samtalene. Samtidig dette med at i og med at det stresser meg så mye og jeg bruker timesvis av tanker på det, så ville jeg kanskje fått frigjort mye tid, energi osv. om jeg avbrøt terapien.

Han jeg gikk til før, var bare en sånn interagerende person, som flekset seg til etter situasjonen. Noen ganger snakket vi like mye, andre ganger jeg mest osv. alt etter hva jeg hadde på hjertet og ikke. Følte også det var mye mer målrettet og tidsbesparende.

Jeg blir helt smågal nå av at det ikke er noe struktur. Vi har all tiden for oss, får jeg høre. Det virker som om disse i denne freudfløyen mener at med et hav av tid og avventende stillhet fra deres side, får de analysert gjennom våre frie assosiasjoner inn i vårt ubesvisste sjeleliv.

[Gjest kvinne 46]

Å ha indre dialog med terapeuten, har eg gjort med alle fire behandlerane. Det opplevde eg ikkje som negativt.

Dei to første dreiv sånn som du beskriv, og det var utruleg frustrerande. Å ikkje få tilbakemelding på det eg opplevde, eller få "veiledning". Livet mitt var kaos, og uten substans, og det var det eg følte slo tilbake på meg. Eg trengte å bli sett og spegla. Men eg visste ikkje korleis terapi skulle vere.

Med dei to siste var det annaleis. Det var som å treffe ein "far" og ei "mor". Dei hadde lang erfaring (nesten pensjonistar), og eg følte dei var trygge på seg sjølv og hadde kunnskap om "veien min framover".

[Orio]

Går også hos en sånn veldig over-psykodynamisk person. Jeg holder nesten på å bli sprø av det. Tenker som deg på ørten ting omkring behandling ørten timer i døgnet, fører disse indre monolgene osv, osv. Begynte lure på om hva som egentlig skjer med meg. Takler tydeligvis ikke en så "spesiell" setting særlig godt. Har gått i kortidsterapi før med en veldig brukermedvirkende terapeut - da var jeg veldig avslappet og det var dialog, fikk mange innspill igrunn.

Spesielt det jeg får helt hetta av - akkurat som deg - er den avventende tilbakelente væremåten. Han bare sitter og ser og ser helt til jeg sier noe. Det virker veldig ubehagelig (og sosialt snålt i grunn:P). Føler ofte jeg bare må kaste meg uti på en eller annen triviell smalltalk setning i det jeg setter meg i sofaen, for orker ikke de tausheten fra hans side, som sikkert kunne vart og vart.. Så oppfører meg nok veldig forskjellig på flere måter i den her settingen enn hva jeg ville gjort i en annen (og kanskje mer "normal"). Blir også - som deg - skikkelig usikker over å aldri få noe feedback. Bare at det jeg sier blir notert. Det nikkes, ses, skrives. Og ja, så sitter vedkommende der og tenker i sitt hode, men meddeler det ikke. Blir skikkelig stressa av det faktisk. Det er kanskje fordi jeg føler meg så som et objekt for studie og analyser, snarere enn en samtalepartner. Flere ganger i mine indre monologer med han så tenker jeg at kanskje ville det vært det samme om jeg satt i et rom å snakket til veggen. Ville følt meg tryggere da.

Det at du t.o.m. ligger på en divan - det høres jo ekstremt gammeldags ut da. Min terapeut er 100% freundianer på sin hals han og. Han har sofa, men jeg ligger ikke på den.

Jeg også som deg føler en ambivalens. Kanskje burde jeg fortsette og vil jeg være i behov av disse samtalene. Samtidig dette med at i og med at det stresser meg så mye og jeg bruker timesvis av tanker på det, så ville jeg kanskje fått frigjort mye tid, energi osv. om jeg avbrøt terapien.

Han jeg gikk til før, var bare en sånn interagerende person, som flekset seg til etter situasjonen. Noen ganger snakket vi like mye, andre ganger jeg mest osv. alt etter hva jeg hadde på hjertet og ikke. Følte også det var mye mer målrettet og tidsbesparende.

Jeg blir helt smågal nå av at det ikke er noe struktur. Vi har all tiden for oss, får jeg høre. Det virker som om disse i denne freudfløyen mener at med et hav av tid og avventende stillhet fra deres side, får de analysert gjennom våre frie assosiasjoner inn i vårt ubesvisste sjeleliv.

Jeg vet ikke så mye om den typen terapi du beskriver, men på meg virker det som du kunne hatt like mye igjen for å skrive en form for dagbok, bare la tankene flyte fritt og feste seg til papiet.

Må innrømme jeg er veldig skeptisk til behandling hvor "behandleren" ikke bidrar med noe annet enn å lytte.

[Orio]

Å ha indre dialog med terapeuten, har eg gjort med alle fire behandlerane. Det opplevde eg ikkje som negativt.

Dei to første dreiv sånn som du beskriv, og det var utruleg frustrerande. Å ikkje få tilbakemelding på det eg opplevde, eller få "veiledning". Livet mitt var kaos, og uten substans, og det var det eg følte slo tilbake på meg. Eg trengte å bli sett og spegla. Men eg visste ikkje korleis terapi skulle vere.

Med dei to siste var det annaleis. Det var som å treffe ein "far" og ei "mor". Dei hadde lang erfaring (nesten pensjonistar), og eg følte dei var trygge på seg sjølv og hadde kunnskap om "veien min framover".

Synes du nå i ettertid at du har hatt nytte av behandlingen du fikk hos de to første?