Syk og dødsønske

[Snøll]

Jeg har vært syk siden september i fjor. Fikk diagnostisert en cyste i hjernen i februar og har etter det vært gjennom to operasjoner.

Jeg er konstant trett, sliten, fungerer ikke i det vanlige livet lengre, ikke kommer jeg meg ut av huset, er mye kvalm, svimmel og ør samt at jeg har store magesmerter og kan ikke lengre kjøre bil.

Jeg hadde en god jobb som jeg trivdes med, hadde en stor sosialomgangskrets og var mye ute på ting. Nå er jeg redusert til en skygge av hva jeg en gang var.

De vennene jeg har igjen kommer nesten aldri på besøk. Jeg tror de er redde for å trenge seg på. Jeg setter pris på besøket og har det gøy når de er her. De er selvfølglig opptatt med sine ting og jeg har respekt for det. Men jeg setter ikke pris på om jeg må spørre om de vil komme, da føler jeg meg som en byrde.

Jeg har samboer, men samboeren tjenestegjør i utlandet og er derfor borte til over nyttår. Jeg har en mor som bor 14 mil unna, men hun kommer og overnatter noen dager annenhver uke. Jeg selv er 27 og får matvarer levert hjem på døra.

Livskvaliteten er lik null, selvbildet er lik null, jeg har ikke mer å leve for. Ønsker bare at jeg skal dø når som helst. Hver natt når jeg endelig kryper til sengs håper jeg så inderlig at jeg ikke skal våkne igjen neste morgen, at det er over.

Jeg har en sterk vilje og egentlig en sterk psyke, jeg tar en dag ad gangen og når jeg våkner håper jeg at jeg føler meg bedre. Jeg prøver, til tross for at jeg er trett og sliten, og engasjere meg mest mulig. Enten ved å rydde, vaske klær, se på TV eller surfe på internett. Hver gang jeg tenker negativt tvinger jeg meg selv til å snu tankene til noe positivt, og det går som regel veldig bra. Likevel sitter jeg med dette ønsket om at jeg ikke må få oppleve morgendagen. Livet er blitt så tomt og stusselig. Selvfølgelig har jeg noen som jeg vet ville ha savnet meg om jeg forlot planeten, men jeg vet ikke om jeg har lyst til å leve og ha det vondt bare for at dem.

Kanskje jeg tenker feil, kanskje ikke.

[Gjest c-optimisten]

Kjære Snøll:-)

Ingen tenker feil, men noen ganger trenger vi at andre hjelper oss til å se ting på andre måter.. Ta en telefon til fastlegen din, og fortell hvordan du har det. For meg høres det ut som du er inne i en depresjon, som du trenger hjelp til å komme igjennom. Lykke til:-)

Ps Jeg håper NHD tar seg tid til å svare deg.

[Gjest anna lovise]

Det høres ut som om du har fått utløst en depresjon i forbindelse med det du har vært igjennom. Det er ikke så rart synes jeg. Jeg ville tatt kontakt med legen min og blitt testet for depresjon. Det høres ut som om du trenger noe som kunne hjulpet deg ut av den vonde sirkelen, og kanskje antidepressiva er verdt et forsøk. Spesielt med tanke på at du virkelig prøver så hardt å være positiv ut fra hvordan forutsetningene dine er nå.

Det høres ikke noe godt ut. Jeg håper du har noen du kan prate med om det du har vært igjennom.

Det hjelper på å gå seg en tur. Kanskje ikke der og da, men på sikt. Selv om jeg vet hvor håpløst vanskelig det kan være til tider. Jeg sliter med det selv. Minner både meg selv og deg om det. Og som faren min sier; Ikke gå i deppemodusfart når du går tur!

Mvh

[lof]

Jeg har vært syk siden desember I fjor. Fikk påvist cyste I hjernen I mai, og ble operert for to uker siden. Er fryktelig sliten, og klarer ikke å se noen fremtid. Depresjonen er like ikke som den har vært, og I tillegg kommer slitenhet etter operasjonen. Når tar marerittet slutt? Kan man ikke få fred fra tankene sine en liten stund? Er sliten langt inn I ryggmargen. Har to små barn og en fantastisk kone, men har bare dårlig samvittighet.

Hvilke medisiner tar du? Er det ingenting som virker? Skal nok holde ut litt til, men hvor lenge?

[Snøll]

Jeg har vært syk siden desember I fjor. Fikk påvist cyste I hjernen I mai, og ble operert for to uker siden. Er fryktelig sliten, og klarer ikke å se noen fremtid. Depresjonen er like ikke som den har vært, og I tillegg kommer slitenhet etter operasjonen. Når tar marerittet slutt? Kan man ikke få fred fra tankene sine en liten stund? Er sliten langt inn I ryggmargen. Har to små barn og en fantastisk kone, men har bare dårlig samvittighet.

Hvilke medisiner tar du? Er det ingenting som virker? Skal nok holde ut litt til, men hvor lenge?

Jeg tar ingen medisiner fast, eneste jeg har i forbindelse med cysten er Stemetil til å true kvalmen og svimmelheten med, ikke at de hjelper særlig godt. Jeg tar også Nexium som er mot mageproblemene, hos meg er de et eget kapittel og ikke i sammenheng med cysten. I tillegg så tar jeg vitaminer og mineraler samt at jeg drikker proteindrikk i tillegg til at jeg spiser jerntabletter. Jeg har gått ned 10 kilo i vekt det siste året, og ser nå ut som om jeg kommer direkte fra Bergen-Belsen.

Hvor lenge man skal holde ut er jo et godt spørsmål. Jeg har satt en deadline rundt nyttårstider. Er jeg ikke frisk innen det, så tror jeg at jeg finner en måte å få slutt på ting på. Noen utfører et selvmord ganske spontant, andre vurderer det over lang tid og planlegger nøye. Jeg har jo lyst til å bli frisk og at alt skal bli som det en gang var, og jeg har jo forstått at det ikke vil skje i en brenning, Da er det viktig at man gir seg selv tid.

Første operasjonen hadde jeg i april, den var særdeles mislykket. Jeg var helt ødelagt i en måned etter operasjonen. Lå mer eller mindre i senga hele dagen, kun avløst av at jeg måtte spise eller måtte på toalettet. Den andre operasjonen var for tre uker siden, og allerede senere samme dagen som operasjonen var kunne jeg egentlig like godt ha reist hjem igjen. Jeg følte meg så bra. Sikkert alt dopet:)

I perioden mellom operasjoenene hadde jeg både innsovningstabletter (Imovane) og beroligende (Vival), men nå etter operasjonen har legen gitt meg stopp på begge deler. Hvorfor han har gjort det, det vet jeg ikke helt sikkert. Han sa bare at nå var det nok. Kanskje for å unngå at jeg skulle bli for avhengig av dem?

Dårlig samvittighet har jeg hele tida. jeg har en samboer som hele tiden prøver å stille krav til hva jeg skal utføre. Det kan være alt fra småting til litt større, og når jeg ikke ser at jeg klarer gjøre dem blir jeg bare sint og skuffet over meg selv. Enda verre er det at samboeren gjerne vil ha meg med på besøk til felles venner, men jeg klarer det ikke og da vil ikke samboeren gå alene heller - og igjen får jeg dårlig samvittighet.

Vi kjøpte oss hus i sommer, et som det må gjøres en del med for at vi skal bli fornøyde med det. For all del, det er bra nok i utgangspunktet, men man vil jo gjerne sette sittt eget preg på saker og ting. Problemet er igjen at jeg er så sliten og trett at jeg ikke klarer gjøre noe med det.

[Gjest c-optimisten]

Jeg tar ingen medisiner fast, eneste jeg har i forbindelse med cysten er Stemetil til å true kvalmen og svimmelheten med, ikke at de hjelper særlig godt. Jeg tar også Nexium som er mot mageproblemene, hos meg er de et eget kapittel og ikke i sammenheng med cysten. I tillegg så tar jeg vitaminer og mineraler samt at jeg drikker proteindrikk i tillegg til at jeg spiser jerntabletter. Jeg har gått ned 10 kilo i vekt det siste året, og ser nå ut som om jeg kommer direkte fra Bergen-Belsen.

Hvor lenge man skal holde ut er jo et godt spørsmål. Jeg har satt en deadline rundt nyttårstider. Er jeg ikke frisk innen det, så tror jeg at jeg finner en måte å få slutt på ting på. Noen utfører et selvmord ganske spontant, andre vurderer det over lang tid og planlegger nøye. Jeg har jo lyst til å bli frisk og at alt skal bli som det en gang var, og jeg har jo forstått at det ikke vil skje i en brenning, Da er det viktig at man gir seg selv tid.

Første operasjonen hadde jeg i april, den var særdeles mislykket. Jeg var helt ødelagt i en måned etter operasjonen. Lå mer eller mindre i senga hele dagen, kun avløst av at jeg måtte spise eller måtte på toalettet. Den andre operasjonen var for tre uker siden, og allerede senere samme dagen som operasjonen var kunne jeg egentlig like godt ha reist hjem igjen. Jeg følte meg så bra. Sikkert alt dopet:)

I perioden mellom operasjoenene hadde jeg både innsovningstabletter (Imovane) og beroligende (Vival), men nå etter operasjonen har legen gitt meg stopp på begge deler. Hvorfor han har gjort det, det vet jeg ikke helt sikkert. Han sa bare at nå var det nok. Kanskje for å unngå at jeg skulle bli for avhengig av dem?

Dårlig samvittighet har jeg hele tida. jeg har en samboer som hele tiden prøver å stille krav til hva jeg skal utføre. Det kan være alt fra småting til litt større, og når jeg ikke ser at jeg klarer gjøre dem blir jeg bare sint og skuffet over meg selv. Enda verre er det at samboeren gjerne vil ha meg med på besøk til felles venner, men jeg klarer det ikke og da vil ikke samboeren gå alene heller - og igjen får jeg dårlig samvittighet.

Vi kjøpte oss hus i sommer, et som det må gjøres en del med for at vi skal bli fornøyde med det. For all del, det er bra nok i utgangspunktet, men man vil jo gjerne sette sittt eget preg på saker og ting. Problemet er igjen at jeg er så sliten og trett at jeg ikke klarer gjøre noe med det.

Visst du ikke har en fastlege som du kan kommunisere med, så er det kanskje en ide å ta kontakt med den avdeligen du var innlagt på sist.

Er det bare tre uker siden operasjonen, så kan jo dette ha en sammenheng, og dermed ses på som en "komplikasjon" etter både operasjonene og den tiden du nettopp har vært gjennom.

Har selv hatt to store inngrep siden februar, og jeg opplevde å bli møtt svært positivt på avdelingen, også etter utskrivelsen.

Det er normalt å ha det tøfft etter slike opplevelser, men det finnes hjelp å få.

Jeg startet på Cipralex for snart et par uker siden, og allerede nå gjør jeg ting som overrasker meg selv.. Lagte middag sammen med minstemann i dag, og det har ikke skjedd på LENGE...:-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har vært syk siden desember I fjor. Fikk påvist cyste I hjernen I mai, og ble operert for to uker siden. Er fryktelig sliten, og klarer ikke å se noen fremtid. Depresjonen er like ikke som den har vært, og I tillegg kommer slitenhet etter operasjonen. Når tar marerittet slutt? Kan man ikke få fred fra tankene sine en liten stund? Er sliten langt inn I ryggmargen. Har to små barn og en fantastisk kone, men har bare dårlig samvittighet.

Hvilke medisiner tar du? Er det ingenting som virker? Skal nok holde ut litt til, men hvor lenge?

Jeg har også en slik i hjernen og venter på å komme til hos nevrolog. Legen min tror den er lite farlig. Har tapt hørsel og merket noen balanseproblemer/småepileptiske anfall. Hvor lenge måtte dere vente før dere kom til? Mente de det var nødvendig med operasjon? Legen min antar det ikke er noe hast, fordi det ikke er en svulst. Det er jo heldigvis stor forskjell på cyster og kreftsvulster. Likevel kjenner jeg dette av og til plager meg...

Beklager innlegget ble litt på siden. Men ønsker svar fra dere to i samme situasjon!

Snøll: situasjonen din hørtes ikke fin ut, kan høres ut som depresjon ja.

[Snøll]

Jeg har også en slik i hjernen og venter på å komme til hos nevrolog. Legen min tror den er lite farlig. Har tapt hørsel og merket noen balanseproblemer/småepileptiske anfall. Hvor lenge måtte dere vente før dere kom til? Mente de det var nødvendig med operasjon? Legen min antar det ikke er noe hast, fordi det ikke er en svulst. Det er jo heldigvis stor forskjell på cyster og kreftsvulster. Likevel kjenner jeg dette av og til plager meg...

Beklager innlegget ble litt på siden. Men ønsker svar fra dere to i samme situasjon!

Snøll: situasjonen din hørtes ikke fin ut, kan høres ut som depresjon ja.

Jeg ble sjuk i januar 2005, men siden ingen kom på å ta en MR av skallen før fdebruar i år, så var det heller ingen som visste hva som var feil. Jeg hadde konstant diarré, mye luft i magen og så store synsforstyrrelser at jeg ofte ikke så noe som helst.

I september 2006 ble jeg sykemeldt og gikk til legen hvis fokuserte på mageproblemene mine. Jeg fikk da "gleden av" å svelge slangen, ta rektoskopi og coloskopi samt at jeg fikk en hel del piller som jeg skulle ta for magen (Largactil, Surmontil), samt mot stress (Buspiron).

Så i januar i år begynte det å komme smell-lyder i skallen, og jeg ble sendt avgårde til MR. Cysten var ikke av de største, den var 2,5 x 4 x 5 centimeter (hxbxl). I slutten av februar ble jeg skikkelig dårlig og noen dager etter fikk jeg resultatet fra MR-undersøkelsen, så ventet jeg til slutten av april før jeg fikk min første operasjon på Haukeland, det var en såkalt fenestrasjon. Denne operasjonen viste seg ganske snart å være mislykket og jeg gikk dårlig hele sommeren inntil jeg fikk ny operasjon i slutten på august.

Man la mye håp i den siste operasjonen, men foreløpig ser det ikke ut til at dette heller har virket slik det var meningen. De har lagt inn et shunt, eller rør om du vil. Dette røret drenerer væska ut av cysten og sørger for at trykket er like stort inne i cysten som i hjernen ellers.

Jeg er stadig svimmel, kvalm, mye vondt i hodet, vondt i magen og problemer med luft som setter seg i øvre deler av fordøyelsessystemet og det kjennes derfor ut som om jeg skal kaste opp hele tida. Jeg har dog ikke mistet matlysten og har etter at jeg gikk ned 10 kilo i sommer nå gått opp igjen 2 kilo etter siste operasjon.

[fuji1365380447]

Jeg syntes det høres ut som om du lider av en depresjon utløst av sykdom og inngrep.

Jeg har selv opplevd å gå fra å være sterk, frisk og livskraftig, til å være totalt flat, hjelpeløs og deprimert i etterkant av en operasjon. (I mitt tilfelle var det ikke så alvorlig som deg, men hadde to inngrep - hjerteoperasjon og underlivsoperasjon - på kort tid).

Jeg tror vi undervurderer hva en slik belastning gjør med oss - selv om vi får bedøvelse og ikke kjenner smerten vi blir utsatt for, så er jeg sikker på at kroppen lagerer den smerten vi er påført i narkos og reagerer på den i etterkant.

Jeg syntes at du bør ta kontakt med fastlegen din og se om det er noe h*n kan hjelpe med. Jeg fikk god hjelp av antidepresiva i en kort periode for å komme meg ovenpå igjen.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg ble sjuk i januar 2005, men siden ingen kom på å ta en MR av skallen før fdebruar i år, så var det heller ingen som visste hva som var feil. Jeg hadde konstant diarré, mye luft i magen og så store synsforstyrrelser at jeg ofte ikke så noe som helst.

I september 2006 ble jeg sykemeldt og gikk til legen hvis fokuserte på mageproblemene mine. Jeg fikk da "gleden av" å svelge slangen, ta rektoskopi og coloskopi samt at jeg fikk en hel del piller som jeg skulle ta for magen (Largactil, Surmontil), samt mot stress (Buspiron).

Så i januar i år begynte det å komme smell-lyder i skallen, og jeg ble sendt avgårde til MR. Cysten var ikke av de største, den var 2,5 x 4 x 5 centimeter (hxbxl). I slutten av februar ble jeg skikkelig dårlig og noen dager etter fikk jeg resultatet fra MR-undersøkelsen, så ventet jeg til slutten av april før jeg fikk min første operasjon på Haukeland, det var en såkalt fenestrasjon. Denne operasjonen viste seg ganske snart å være mislykket og jeg gikk dårlig hele sommeren inntil jeg fikk ny operasjon i slutten på august.

Man la mye håp i den siste operasjonen, men foreløpig ser det ikke ut til at dette heller har virket slik det var meningen. De har lagt inn et shunt, eller rør om du vil. Dette røret drenerer væska ut av cysten og sørger for at trykket er like stort inne i cysten som i hjernen ellers.

Jeg er stadig svimmel, kvalm, mye vondt i hodet, vondt i magen og problemer med luft som setter seg i øvre deler av fordøyelsessystemet og det kjennes derfor ut som om jeg skal kaste opp hele tida. Jeg har dog ikke mistet matlysten og har etter at jeg gikk ned 10 kilo i sommer nå gått opp igjen 2 kilo etter siste operasjon.

Takk for svaret Snøll. Du har virkelig fått erfare hva en utvekst i hjernen kan medføre! Vil det si at du må igjennom ny runde med operasjon? Vet ikke, men jeg fikk høre at mine småepileptiske anfall i alle fall kom til å forsvinne dersom de velger/kan fjerne min cyste. Men at hørselen ikke er reversibel.

Har du prøvd kvalmestillende? Kanskje det kan hjelpe. Det er jo grusomt i seg selv å gå rundt å være kvalm hele tiden - i tillegg til alle de andre senfølgene du sliter med.

Å bli slik syk som du har blitt og er, er det ikke så underlig at du blir deprimert av hele situasjonen/din fysiske dårlige tilstand. Håper virkelig du får den beste hjelp som er å oppdrive, så du kan få det bra igjen og lysten på livet tilbake.

(Må si for egen del at min cyste er en god del mindre enn din. Sikkert derfor jeg venter i køen fremdeles. Men må si jeg ble litt bekymret av å høre hvordan du har fått det. Cysten din har sikkert vokst med tiden, antar jeg)

Tusen takk for at du ville dele din situasjon med meg , og takk for at du tok deg tid til å svare!

God bedring!