Flere personligheter. Erfaringer?

[Gjest Jente31]

Jeg har tenkt endel på dette siden jeg var på utredningssamtale, og ble spurt om dette.

Hvordan er det egentlig å ha flere personligheter? Jeg synes dette er vanskelig, for jeg vet jo ikke om noe annet..

Synes også det høres litt drastisk ut..

Men utifra en artikkel jeg leste om dissosiasjon (jeg dissosierer) og dissosiativ lidelse, så sto det noe om at man har stemmer i hodet, noe som man tror alle har (men som ikke er normalt).

Jeg har "stemmer" i hodet som diskuterer med hverandre. Jeg snakker også med meg selv..Ikke høylytt men..Inni meg. Det er så rart.. Kan dette være fordi jeg ikke har snakket med noen i RL om mine tanker (før nå)?

Dessuten vet jeg ikke hvem jeg er. Det kan føles forvirrende i noen sammenhenger. Men det jeg har skrevet hittil her på DOL er iallefall mine tanker - og reelt.

Har noen lyst til å dele litt erfarinnger med meg vedr dette? Eller har noen en god link å dele?

[Orio]

Det er stor forskjell på å dissosiere og å ha flere personligheter/dissosiativ lidelse. Å ha flere personligheter er sjelden. Det at du "snakker med deg selv" i form av stemmer i stedet for tanker i hodet trenger ikke å være en dissosiativ lidelse. Hvis du klarer, tror jeg det er best om du ikke grubler for mye på dette, men heller venter til du får snakket med utrederen din om det.

[Gjest skal]

For meg funker det litt sånn at jeg er veldig anderledes i ulike settinger. Alle er jo et til en viss grad. Man har ulike roller eller masker.

For meg har det vært mer adskilt enn vanlig. De veldig få som har opplevd meg f.eks både på jobb og som venn har vært veldig forvirret fordi det er som de kjenner to forskjellige personer. Vet det har vært vanskelig for de.

Er også sånn at når vanskelige minner trenger på, eller bare jeg snakker om, leser d jeg har skrevet osv, så har jeg vanskelig for å dra nytte av de ressursene jeg har. Som et voksent menneske som egentlig er i stand til å ta vare på meg selv.

Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte? Jobber mye for å kunne ha kontakt med hele meg på en gang og på å kunne styre. Både for å kunne ta vare på meg selv, men og for å ikke måtte holde så enormt på grenser mellom de ulike delen av livet.

Før kunne jeg ikke snakke om jobben med behandler, den fikk ikke eksistere sammen med den delen som hadde vært barn en gang.Bl.a. Sånne skiller hr vært livsviktige. Men ikke nå lenger heldigvis, selvom det fortsatt kan være vanskelig.

Har ikke noe did-diagnose, tror ikke det handler om det, selvom det er mulig det er innen for samme spekter. Det vet jeg egentlig lite om.

Vel. vet ikke om det var noen hjelp, er fryktelig vanskelig å forklare sånt, ordene mangler.

[Gjest Jente31]

Det er stor forskjell på å dissosiere og å ha flere personligheter/dissosiativ lidelse. Å ha flere personligheter er sjelden. Det at du "snakker med deg selv" i form av stemmer i stedet for tanker i hodet trenger ikke å være en dissosiativ lidelse. Hvis du klarer, tror jeg det er best om du ikke grubler for mye på dette, men heller venter til du får snakket med utrederen din om det.

Takk for svar, orio. Jeg merker at jeg er ganske sliten for tiden, og ikke klarer å tenke helt klart.

Jeg forsøker å ikke gruble for mye på dette.

Ikke er jeg opptatt av diagnose heller, for da har jeg nok symptomer på litt av hvert Dessuten er det å finne løsninger viktigere for meg.

Men utreder sa jeg måtte prøve å tenke litt på dette til neste gang jeg kom (som er førstkommende mandag). Det har jeg forsøkt, men det er forvirrende. Det er altfor vanskelig dette.

Var iallefall godt å sette noen ord på dette, for det lettner litt i tankekaoset det også )

[Gjest Jente31]

For meg funker det litt sånn at jeg er veldig anderledes i ulike settinger. Alle er jo et til en viss grad. Man har ulike roller eller masker.

For meg har det vært mer adskilt enn vanlig. De veldig få som har opplevd meg f.eks både på jobb og som venn har vært veldig forvirret fordi det er som de kjenner to forskjellige personer. Vet det har vært vanskelig for de.

Er også sånn at når vanskelige minner trenger på, eller bare jeg snakker om, leser d jeg har skrevet osv, så har jeg vanskelig for å dra nytte av de ressursene jeg har. Som et voksent menneske som egentlig er i stand til å ta vare på meg selv.

Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte? Jobber mye for å kunne ha kontakt med hele meg på en gang og på å kunne styre. Både for å kunne ta vare på meg selv, men og for å ikke måtte holde så enormt på grenser mellom de ulike delen av livet.

Før kunne jeg ikke snakke om jobben med behandler, den fikk ikke eksistere sammen med den delen som hadde vært barn en gang.Bl.a. Sånne skiller hr vært livsviktige. Men ikke nå lenger heldigvis, selvom det fortsatt kan være vanskelig.

Har ikke noe did-diagnose, tror ikke det handler om det, selvom det er mulig det er innen for samme spekter. Det vet jeg egentlig lite om.

Vel. vet ikke om det var noen hjelp, er fryktelig vanskelig å forklare sånt, ordene mangler.

"For meg funker det litt sånn at jeg er veldig anderledes i ulike settinger. Alle er jo et til en viss grad. Man har ulike roller eller masker".

Jeg har ikke tenkt over det.. Men det høres ganske logisk ut..

"For meg har det vært mer adskilt enn vanlig. De veldig få som har opplevd meg f.eks både på jobb og som venn har vært veldig forvirret fordi det er som de kjenner to forskjellige personer".

Vel. Jeg tror at jeg forstår hva du mener. Irettesett meg om du ikke gjør; Du er en person på jobb, en annen privat? Fordi dette er to forskjellige situasjoner?

Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad.

Min lærer på ungd.skolen sa til meg: jeg tror det skjuler seg mye bak smilet ditt".

"Er også sånn at når vanskelige minner trenger på, eller bare jeg snakker om, leser d jeg har skrevet osv, så har jeg vanskelig for å dra nytte av de ressursene jeg har. Som et voksent menneske som egentlig er i stand til å ta vare på meg selv".

Vil det si at du ikke "ser" de ressursene du faktisk har, når dette skjer? Du klarer ikke ta innover deg at du har de når dette skjer?

"Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte?"

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det er vanskelig å sette ord på. Opplever du dette selv som forvirrende..?

"Jobber mye for å kunne ha kontakt med hele meg på en gang og på å kunne styre. Både for å kunne ta vare på meg selv, men og for å ikke måtte holde så enormt på grenser mellom de ulike delen av livet."

Her forsto jeg ikke helt hva du mente. Mener du at du jobber for å "finne deg selv"?

"Før kunne jeg ikke snakke om jobben med behandler, den fikk ikke eksistere sammen med den delen som hadde vært barn en gang.Bl.a. Sånne skiller hr vært livsviktige. Men ikke nå lenger heldigvis, selvom det fortsatt kan være vanskelig".

Vet ikke om jeg forsto deg helt nå heller.. Nå er jeg kansje på bærtur men mener du at du måtte ta en ting i gangen, og ikke blande sammen ting?

"Har ikke noe did-diagnose, tror ikke det handler om det, selvom det er mulig det er innen for samme spekter. Det vet jeg egentlig lite om".

Hadde vært interessant å vite om det er innenfor samme spekter, for det er ganske forvirrende dette.

Hvis det ikke er bare jeg selv som "gjør det" mer forvirrende enn jeg trenger. Jeg vet med meg selv at jeg kan å gjøre ting mer komplisert enn det trenger..

Men uansett håper jeg at det finnes noen løsninger på dette også. Det virker som du har jobbet bra med dette.. Og jeg vet med meg selv, at kunnskap og forståelse er noe som iallefall hjelper meg, for å finne svar/løsninger på hvordan fungere best mulig.

"Vel. vet ikke om det var noen hjelp, er fryktelig vanskelig å forklare sånt, ordene mangler".

Det var til stor hjelp. Jeg vet det er fryktelig vanskelig å forklare sånt. Har problemer selv. Tusen takk,skal )

[Gjest skal]

"For meg funker det litt sånn at jeg er veldig anderledes i ulike settinger. Alle er jo et til en viss grad. Man har ulike roller eller masker".

Jeg har ikke tenkt over det.. Men det høres ganske logisk ut..

"For meg har det vært mer adskilt enn vanlig. De veldig få som har opplevd meg f.eks både på jobb og som venn har vært veldig forvirret fordi det er som de kjenner to forskjellige personer".

Vel. Jeg tror at jeg forstår hva du mener. Irettesett meg om du ikke gjør; Du er en person på jobb, en annen privat? Fordi dette er to forskjellige situasjoner?

Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad.

Min lærer på ungd.skolen sa til meg: jeg tror det skjuler seg mye bak smilet ditt".

"Er også sånn at når vanskelige minner trenger på, eller bare jeg snakker om, leser d jeg har skrevet osv, så har jeg vanskelig for å dra nytte av de ressursene jeg har. Som et voksent menneske som egentlig er i stand til å ta vare på meg selv".

Vil det si at du ikke "ser" de ressursene du faktisk har, når dette skjer? Du klarer ikke ta innover deg at du har de når dette skjer?

"Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte?"

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det er vanskelig å sette ord på. Opplever du dette selv som forvirrende..?

"Jobber mye for å kunne ha kontakt med hele meg på en gang og på å kunne styre. Både for å kunne ta vare på meg selv, men og for å ikke måtte holde så enormt på grenser mellom de ulike delen av livet."

Her forsto jeg ikke helt hva du mente. Mener du at du jobber for å "finne deg selv"?

"Før kunne jeg ikke snakke om jobben med behandler, den fikk ikke eksistere sammen med den delen som hadde vært barn en gang.Bl.a. Sånne skiller hr vært livsviktige. Men ikke nå lenger heldigvis, selvom det fortsatt kan være vanskelig".

Vet ikke om jeg forsto deg helt nå heller.. Nå er jeg kansje på bærtur men mener du at du måtte ta en ting i gangen, og ikke blande sammen ting?

"Har ikke noe did-diagnose, tror ikke det handler om det, selvom det er mulig det er innen for samme spekter. Det vet jeg egentlig lite om".

Hadde vært interessant å vite om det er innenfor samme spekter, for det er ganske forvirrende dette.

Hvis det ikke er bare jeg selv som "gjør det" mer forvirrende enn jeg trenger. Jeg vet med meg selv at jeg kan å gjøre ting mer komplisert enn det trenger..

Men uansett håper jeg at det finnes noen løsninger på dette også. Det virker som du har jobbet bra med dette.. Og jeg vet med meg selv, at kunnskap og forståelse er noe som iallefall hjelper meg, for å finne svar/løsninger på hvordan fungere best mulig.

"Vel. vet ikke om det var noen hjelp, er fryktelig vanskelig å forklare sånt, ordene mangler".

Det var til stor hjelp. Jeg vet det er fryktelig vanskelig å forklare sånt. Har problemer selv. Tusen takk,skal )

"Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad."

Skjønner hva du mener. Men jeg har egentlig ikke spilt. Jeg er rollen. Jeg blir det som forventes av meg. I ulike settinger. Og har ikke kjent de følelsene i nevneverdig grad før. Hadde veldig effektive avknapper. Så lenge de funket har jeg fungert.

"Vil det si at du ikke "ser" de ressursene du faktisk har, når dette skjer? Du klarer ikke ta innover deg at du har de når dette skjer?"

Ja, jeg vet at de er der, men ser de ikke og aner ikke hvordan jeg bruker de.

""Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte?"

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det er vanskelig å sette ord på. Opplever du dette selv som forvirrende..?"

Veldig!!!

"Her forsto jeg ikke helt hva du mente. Mener du at du jobber for å "finne deg selv"?"

På en måte. Er et puslespill, for jeg (og alle andre) er jo så mye. Jeg ER jo alt det jeg viser på jobb, over for venner, for familie, for de som trenger meg, på dol osv. Men også mer. Og alle bitene ligger på en måte i hvert sitt rom. Kan se på, snakke om tenke på f.eks hvordan jeg er på jobb. Men eksisterer ikke reten av verden på en måte? Ingen familie eller venner, ingen bakgrunn, ingen fremtid? Vet ikke om det går å forstå. Vet jo at de finnes, men bare teoretisk på en måte.

Beste måten for meg å kunne forholde meg til det på er at de ulike delene av meg ligger i ulike rom. Som tidligere har hatt sånne doble dører, der det ikke er noen kontakt på tvers. Men at jeg nå prøver å ta med meg en bit til et annet rom. Kikke på dem sammen.

Det er et bilde på hvordan jeg opplever det, kjenner det og tenker om det. Har ingen konkret beskrivelse av hva det er, dessverre.

"Vet ikke om jeg forsto deg helt nå heller.. Nå er jeg kansje på bærtur men mener du at du måtte ta en ting i gangen, og ikke blande sammen ting?"

Ikke blande sammen ting ja. Er litt sånn magisk tankegang, vet den ikke stemmer men det kjennes sånn. At det som er ekkelt og vondt smitter. Så hvis det "eksiskterer samtidig med f.eks gode ting fra jobben, så vil dette og bli ekkelt. Før var det helt ekstremt sånn.

"Hadde vært interessant å vite om det er innenfor samme spekter, for det er ganske forvirrende dette."

Tenkte mye sånn før, men klarer mer å "bare la det være som det er" nå. Forstår det ikke likevel! Men finner fler av svarene i hvordan jeg tenker og kjenner enn i å forstå hvorfor og hvite hva det er og kalles.

Vil og ha kunnskap! Men har begynt å hvile litt der. Kan jo fortelle at når fysioterapauten min oppmuntret meg til å blir kjent m kroppen min, så gikke jeg og kjøpte tre bøker om kroppen! :-)

Vi har ledd mye av det, og visst lærte jeg mye om kroppen. Men var ikke nok. Man blir nødt til å lære av seg selv og, hvis du skjønner.

Lykke til i prosessen

[neelie (ferri)]

Jeg har en god link!

http://www.youtube.com/watch?v=DhwuIe_riJU

Men eller så... ja, jeg føler meg som noen personer, de fleste er godt nedlåst, under maske som ikke pleier og bryte når jeg er ute. En passiv maske som bare har øyne som observerer, mens personen under masken skriker om og få komme ut, men som ikke tør, for det er ikke trygt og vise seg.. Det er ikke trygt og være en person der ute enda.. for mye usikkerhet, for dårlig selvtillit til og bli sett.

...jo full av liv egentlig, men personene vil ikke ut.. tørr ikke.. opptatt med og leke gjømsel en så lenge.. leter

[neelie (ferri)]

ps.. legen min sa sist jeg var hoss ham at han snakket med segselv iblandt han også... så da er det vel normalt.. er det din egen stemme du hører?

[serenity777]

Jeg vet at en psykiater som tror på dissasosiativ identitetsforstyrrelse treffer mange de mener har lidelsen, mens de psykiaterne som ikke tror på lidelsen finner ingen. Dette ifølge en reportasje på i det seriøse programmet 60 minutes.

Alle mennesker har forskjellige skygger av personligheten, jeg diskuterer og krangler med en indre stemme jeg har, og jeg føler en kamp mellem det gode og det onde i meg selv. Men hadde jeg møtt en psykiater som fortalte meg at jeg muligens hadde multippel personlighet, hadde jeg løpt.

Hvis det er en reel lidelse, dreier det seg om en epidemi. Tragisk nok er det mange som blander det sammen med schizofreni, o.l. Det er vel den mest tabloidvennlige diagnosen som finnes innen psykiatrien også.

[Orio]

"Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad."

Skjønner hva du mener. Men jeg har egentlig ikke spilt. Jeg er rollen. Jeg blir det som forventes av meg. I ulike settinger. Og har ikke kjent de følelsene i nevneverdig grad før. Hadde veldig effektive avknapper. Så lenge de funket har jeg fungert.

"Vil det si at du ikke "ser" de ressursene du faktisk har, når dette skjer? Du klarer ikke ta innover deg at du har de når dette skjer?"

Ja, jeg vet at de er der, men ser de ikke og aner ikke hvordan jeg bruker de.

""Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte?"

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det er vanskelig å sette ord på. Opplever du dette selv som forvirrende..?"

Veldig!!!

"Her forsto jeg ikke helt hva du mente. Mener du at du jobber for å "finne deg selv"?"

På en måte. Er et puslespill, for jeg (og alle andre) er jo så mye. Jeg ER jo alt det jeg viser på jobb, over for venner, for familie, for de som trenger meg, på dol osv. Men også mer. Og alle bitene ligger på en måte i hvert sitt rom. Kan se på, snakke om tenke på f.eks hvordan jeg er på jobb. Men eksisterer ikke reten av verden på en måte? Ingen familie eller venner, ingen bakgrunn, ingen fremtid? Vet ikke om det går å forstå. Vet jo at de finnes, men bare teoretisk på en måte.

Beste måten for meg å kunne forholde meg til det på er at de ulike delene av meg ligger i ulike rom. Som tidligere har hatt sånne doble dører, der det ikke er noen kontakt på tvers. Men at jeg nå prøver å ta med meg en bit til et annet rom. Kikke på dem sammen.

Det er et bilde på hvordan jeg opplever det, kjenner det og tenker om det. Har ingen konkret beskrivelse av hva det er, dessverre.

"Vet ikke om jeg forsto deg helt nå heller.. Nå er jeg kansje på bærtur men mener du at du måtte ta en ting i gangen, og ikke blande sammen ting?"

Ikke blande sammen ting ja. Er litt sånn magisk tankegang, vet den ikke stemmer men det kjennes sånn. At det som er ekkelt og vondt smitter. Så hvis det "eksiskterer samtidig med f.eks gode ting fra jobben, så vil dette og bli ekkelt. Før var det helt ekstremt sånn.

"Hadde vært interessant å vite om det er innenfor samme spekter, for det er ganske forvirrende dette."

Tenkte mye sånn før, men klarer mer å "bare la det være som det er" nå. Forstår det ikke likevel! Men finner fler av svarene i hvordan jeg tenker og kjenner enn i å forstå hvorfor og hvite hva det er og kalles.

Vil og ha kunnskap! Men har begynt å hvile litt der. Kan jo fortelle at når fysioterapauten min oppmuntret meg til å blir kjent m kroppen min, så gikke jeg og kjøpte tre bøker om kroppen! :-)

Vi har ledd mye av det, og visst lærte jeg mye om kroppen. Men var ikke nok. Man blir nødt til å lære av seg selv og, hvis du skjønner.

Lykke til i prosessen

Fint at du har klart å sette ord på det, tror jeg opplever noe lignende uten at jeg noen gang har klart å uttrykke det. (Og for meg eksisterer ikke ting før jeg har uttrykt det i ord.)

Jeg føler ikke at jeg "spiller" forskjellige roller når jeg er sammen med ulike mennesker, men at det er forskjellige sider av meg som kommer til syne avhengig av hvem jeg er sammen med. Den siden jeg viser frem er også veldig "rendyrket". Veldig klart uttrykt, ikke sant? Hvis du forstår noe som helst er jeg imponert. Jeg tror i alle fall jeg forstår hva du mener, og kjenner meg igjen i det.

[Orio]

Takk for svar, orio. Jeg merker at jeg er ganske sliten for tiden, og ikke klarer å tenke helt klart.

Jeg forsøker å ikke gruble for mye på dette.

Ikke er jeg opptatt av diagnose heller, for da har jeg nok symptomer på litt av hvert Dessuten er det å finne løsninger viktigere for meg.

Men utreder sa jeg måtte prøve å tenke litt på dette til neste gang jeg kom (som er førstkommende mandag). Det har jeg forsøkt, men det er forvirrende. Det er altfor vanskelig dette.

Var iallefall godt å sette noen ord på dette, for det lettner litt i tankekaoset det også )

Du har i alle fall tenkt en hel masse. :- )

Du har mange tanker/spørsmål å diskutere med henne, og jeg antar det var det som var meningen.

[Gjest Bærogsånn]

For meg funker det litt sånn at jeg er veldig anderledes i ulike settinger. Alle er jo et til en viss grad. Man har ulike roller eller masker.

For meg har det vært mer adskilt enn vanlig. De veldig få som har opplevd meg f.eks både på jobb og som venn har vært veldig forvirret fordi det er som de kjenner to forskjellige personer. Vet det har vært vanskelig for de.

Er også sånn at når vanskelige minner trenger på, eller bare jeg snakker om, leser d jeg har skrevet osv, så har jeg vanskelig for å dra nytte av de ressursene jeg har. Som et voksent menneske som egentlig er i stand til å ta vare på meg selv.

Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte? Jobber mye for å kunne ha kontakt med hele meg på en gang og på å kunne styre. Både for å kunne ta vare på meg selv, men og for å ikke måtte holde så enormt på grenser mellom de ulike delen av livet.

Før kunne jeg ikke snakke om jobben med behandler, den fikk ikke eksistere sammen med den delen som hadde vært barn en gang.Bl.a. Sånne skiller hr vært livsviktige. Men ikke nå lenger heldigvis, selvom det fortsatt kan være vanskelig.

Har ikke noe did-diagnose, tror ikke det handler om det, selvom det er mulig det er innen for samme spekter. Det vet jeg egentlig lite om.

Vel. vet ikke om det var noen hjelp, er fryktelig vanskelig å forklare sånt, ordene mangler.

Underskriver her jeg.

God natt skal.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

"For meg funker det litt sånn at jeg er veldig anderledes i ulike settinger. Alle er jo et til en viss grad. Man har ulike roller eller masker".

Jeg har ikke tenkt over det.. Men det høres ganske logisk ut..

"For meg har det vært mer adskilt enn vanlig. De veldig få som har opplevd meg f.eks både på jobb og som venn har vært veldig forvirret fordi det er som de kjenner to forskjellige personer".

Vel. Jeg tror at jeg forstår hva du mener. Irettesett meg om du ikke gjør; Du er en person på jobb, en annen privat? Fordi dette er to forskjellige situasjoner?

Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad.

Min lærer på ungd.skolen sa til meg: jeg tror det skjuler seg mye bak smilet ditt".

"Er også sånn at når vanskelige minner trenger på, eller bare jeg snakker om, leser d jeg har skrevet osv, så har jeg vanskelig for å dra nytte av de ressursene jeg har. Som et voksent menneske som egentlig er i stand til å ta vare på meg selv".

Vil det si at du ikke "ser" de ressursene du faktisk har, når dette skjer? Du klarer ikke ta innover deg at du har de når dette skjer?

"Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte?"

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det er vanskelig å sette ord på. Opplever du dette selv som forvirrende..?

"Jobber mye for å kunne ha kontakt med hele meg på en gang og på å kunne styre. Både for å kunne ta vare på meg selv, men og for å ikke måtte holde så enormt på grenser mellom de ulike delen av livet."

Her forsto jeg ikke helt hva du mente. Mener du at du jobber for å "finne deg selv"?

"Før kunne jeg ikke snakke om jobben med behandler, den fikk ikke eksistere sammen med den delen som hadde vært barn en gang.Bl.a. Sånne skiller hr vært livsviktige. Men ikke nå lenger heldigvis, selvom det fortsatt kan være vanskelig".

Vet ikke om jeg forsto deg helt nå heller.. Nå er jeg kansje på bærtur men mener du at du måtte ta en ting i gangen, og ikke blande sammen ting?

"Har ikke noe did-diagnose, tror ikke det handler om det, selvom det er mulig det er innen for samme spekter. Det vet jeg egentlig lite om".

Hadde vært interessant å vite om det er innenfor samme spekter, for det er ganske forvirrende dette.

Hvis det ikke er bare jeg selv som "gjør det" mer forvirrende enn jeg trenger. Jeg vet med meg selv at jeg kan å gjøre ting mer komplisert enn det trenger..

Men uansett håper jeg at det finnes noen løsninger på dette også. Det virker som du har jobbet bra med dette.. Og jeg vet med meg selv, at kunnskap og forståelse er noe som iallefall hjelper meg, for å finne svar/løsninger på hvordan fungere best mulig.

"Vel. vet ikke om det var noen hjelp, er fryktelig vanskelig å forklare sånt, ordene mangler".

Det var til stor hjelp. Jeg vet det er fryktelig vanskelig å forklare sånt. Har problemer selv. Tusen takk,skal )

"Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad.

Min lærer på ungd.skolen sa til meg: jeg tror det skjuler seg mye bak smilet ditt"."

Jeg synes dette høres mye mer ut som om du er en person som ikke har hatt lett for å vise følelser overfor andre. Du har hatt følelsene, holdt de inni deg, men ikke latt de komme ut.

Ut i fra det du har skrevet av innlegg her på DOL synes ikke jeg at du virker som om du er "mange i èn" som alle styrer i ulike retninger og som sier forskjellige ting.

Vet du at jeg tror man kan bli totalt forvirra av slike spørsmål som du fikk: Er du flere personer?

At vi er i ulike roller og ikke opptrer likt til enhver tid er slettes ikke unormalt. Er ikke akkurat sånn at læreren på jobben, setter seg ned hjemme og fortsetter undervisningen. Og vi forholder oss ikke likt til Petter på 4 og Olga på 90 heller. Om du skjønner hva jeg mener...

Jeg tenker at du er veldig i rådville nå. Og at du ikke lenger vet hva som er normalt og ikke fordi du plutselig er blitt veldig usikker etter psykepleierens utsagn.

Er du forresten sikker på at du hører stemmer? Og at dette ikke er kun dine egne tanker og en form for indre monolog (altså din egen stemme)?

Håper du kan få kommentar av NHD på dette, for synes personlig ikke det virker bra mtp hvordan du er blitt møtt...

[Gjest Jente31]

"Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad.

Min lærer på ungd.skolen sa til meg: jeg tror det skjuler seg mye bak smilet ditt"."

Jeg synes dette høres mye mer ut som om du er en person som ikke har hatt lett for å vise følelser overfor andre. Du har hatt følelsene, holdt de inni deg, men ikke latt de komme ut.

Ut i fra det du har skrevet av innlegg her på DOL synes ikke jeg at du virker som om du er "mange i èn" som alle styrer i ulike retninger og som sier forskjellige ting.

Vet du at jeg tror man kan bli totalt forvirra av slike spørsmål som du fikk: Er du flere personer?

At vi er i ulike roller og ikke opptrer likt til enhver tid er slettes ikke unormalt. Er ikke akkurat sånn at læreren på jobben, setter seg ned hjemme og fortsetter undervisningen. Og vi forholder oss ikke likt til Petter på 4 og Olga på 90 heller. Om du skjønner hva jeg mener...

Jeg tenker at du er veldig i rådville nå. Og at du ikke lenger vet hva som er normalt og ikke fordi du plutselig er blitt veldig usikker etter psykepleierens utsagn.

Er du forresten sikker på at du hører stemmer? Og at dette ikke er kun dine egne tanker og en form for indre monolog (altså din egen stemme)?

Håper du kan få kommentar av NHD på dette, for synes personlig ikke det virker bra mtp hvordan du er blitt møtt...

Tusen takk for svar/råd.

Jeg antar at det er normalt, å ha slike "stemmer".. Jeg hører iallefall ingen andres stemmer enn min egen.

Jeg fikk et råd tidligere, at når jeg ikke har noen å snakke med, så "lufter tankene seg selv" hvis du skjønner. Men jeg har jo noen å snakke med nå (psykepleier).

Men det er vel det at det er mye som skjer på en gang, at det er derfor jeg opplever det slik. Det har jo alltid vært slik. Mye stress og press, uten å si noe til noen om det.

Det var iallefall ok å ta det opp her. Få høre litt andres tanker rundt det, selv om det var litt "flaut".

Men jeg må nok innrømme at jeg syntes det var merkelig at utreder spurte meg om det og ba meg tenke på det. Det satte jo igang noen tanker hos meg..

Men jeg er mye klokere nå, når jeg vet mer om hvordan andre opplever det :-)

[Gjest Jente31]

"Jeg har aldri åpnet meg for noen før.. Jeg har "spilt" (kun en) rolle ovenfor alle; både i skole, jobb og privatliv - dvs den glade og positive jenta. Jeg har ikke klart å utagere eller vise noen mine følelser. Om jeg har vært sint, har jeg bitt det i meg. Om jeg har vært lei meg, har jeg smilt. Om jeg har vært redd, har jeg skjult det osv. Jeg har vært positiv og spilt fornøyd, samme hva. Sånn sett er jeg en person utad, en annen innad.. her på DOL har jeg vist hvordan jeg er innad. Mens i RL den som er utad."

Skjønner hva du mener. Men jeg har egentlig ikke spilt. Jeg er rollen. Jeg blir det som forventes av meg. I ulike settinger. Og har ikke kjent de følelsene i nevneverdig grad før. Hadde veldig effektive avknapper. Så lenge de funket har jeg fungert.

"Vil det si at du ikke "ser" de ressursene du faktisk har, når dette skjer? Du klarer ikke ta innover deg at du har de når dette skjer?"

Ja, jeg vet at de er der, men ser de ikke og aner ikke hvordan jeg bruker de.

""Er som om ulike deler av meg har vanskelig for å finnes samtidig på en måte?"

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Men det er vanskelig å sette ord på. Opplever du dette selv som forvirrende..?"

Veldig!!!

"Her forsto jeg ikke helt hva du mente. Mener du at du jobber for å "finne deg selv"?"

På en måte. Er et puslespill, for jeg (og alle andre) er jo så mye. Jeg ER jo alt det jeg viser på jobb, over for venner, for familie, for de som trenger meg, på dol osv. Men også mer. Og alle bitene ligger på en måte i hvert sitt rom. Kan se på, snakke om tenke på f.eks hvordan jeg er på jobb. Men eksisterer ikke reten av verden på en måte? Ingen familie eller venner, ingen bakgrunn, ingen fremtid? Vet ikke om det går å forstå. Vet jo at de finnes, men bare teoretisk på en måte.

Beste måten for meg å kunne forholde meg til det på er at de ulike delene av meg ligger i ulike rom. Som tidligere har hatt sånne doble dører, der det ikke er noen kontakt på tvers. Men at jeg nå prøver å ta med meg en bit til et annet rom. Kikke på dem sammen.

Det er et bilde på hvordan jeg opplever det, kjenner det og tenker om det. Har ingen konkret beskrivelse av hva det er, dessverre.

"Vet ikke om jeg forsto deg helt nå heller.. Nå er jeg kansje på bærtur men mener du at du måtte ta en ting i gangen, og ikke blande sammen ting?"

Ikke blande sammen ting ja. Er litt sånn magisk tankegang, vet den ikke stemmer men det kjennes sånn. At det som er ekkelt og vondt smitter. Så hvis det "eksiskterer samtidig med f.eks gode ting fra jobben, så vil dette og bli ekkelt. Før var det helt ekstremt sånn.

"Hadde vært interessant å vite om det er innenfor samme spekter, for det er ganske forvirrende dette."

Tenkte mye sånn før, men klarer mer å "bare la det være som det er" nå. Forstår det ikke likevel! Men finner fler av svarene i hvordan jeg tenker og kjenner enn i å forstå hvorfor og hvite hva det er og kalles.

Vil og ha kunnskap! Men har begynt å hvile litt der. Kan jo fortelle at når fysioterapauten min oppmuntret meg til å blir kjent m kroppen min, så gikke jeg og kjøpte tre bøker om kroppen! :-)

Vi har ledd mye av det, og visst lærte jeg mye om kroppen. Men var ikke nok. Man blir nødt til å lære av seg selv og, hvis du skjønner.

Lykke til i prosessen

Tusen takk for at du delte nyttige erfaringer med meg skal )

[Gjest Jente31]

Jeg vet at en psykiater som tror på dissasosiativ identitetsforstyrrelse treffer mange de mener har lidelsen, mens de psykiaterne som ikke tror på lidelsen finner ingen. Dette ifølge en reportasje på i det seriøse programmet 60 minutes.

Alle mennesker har forskjellige skygger av personligheten, jeg diskuterer og krangler med en indre stemme jeg har, og jeg føler en kamp mellem det gode og det onde i meg selv. Men hadde jeg møtt en psykiater som fortalte meg at jeg muligens hadde multippel personlighet, hadde jeg løpt.

Hvis det er en reel lidelse, dreier det seg om en epidemi. Tragisk nok er det mange som blander det sammen med schizofreni, o.l. Det er vel den mest tabloidvennlige diagnosen som finnes innen psykiatrien også.

"Alle mennesker har forskjellige skygger av personligheten, jeg diskuterer og krangler med en indre stemme jeg har, og jeg føler en kamp mellem det gode og det onde i meg selv. Men hadde jeg møtt en psykiater som fortalte meg at jeg muligens hadde multippel personlighet, hadde jeg løpt"

Takk :-)

[Gjest Jente31]

ps.. legen min sa sist jeg var hoss ham at han snakket med segselv iblandt han også... så da er det vel normalt.. er det din egen stemme du hører?

Ja, det er min egen stemme. godt å høre at det ikke er bare jeg :-)

[Gjest Jente31]

Jeg har en god link!

http://www.youtube.com/watch?v=DhwuIe_riJU

Men eller så... ja, jeg føler meg som noen personer, de fleste er godt nedlåst, under maske som ikke pleier og bryte når jeg er ute. En passiv maske som bare har øyne som observerer, mens personen under masken skriker om og få komme ut, men som ikke tør, for det er ikke trygt og vise seg.. Det er ikke trygt og være en person der ute enda.. for mye usikkerhet, for dårlig selvtillit til og bli sett.

...jo full av liv egentlig, men personene vil ikke ut.. tørr ikke.. opptatt med og leke gjømsel en så lenge.. leter

"Det er ikke trygt og være en person der ute enda.. for mye usikkerhet, for dårlig selvtillit til og bli sett"

Klokt sagt, ferri.. Det er noe ala sånn jeg opplever det også..

[Gjest skal]

Fint at du har klart å sette ord på det, tror jeg opplever noe lignende uten at jeg noen gang har klart å uttrykke det. (Og for meg eksisterer ikke ting før jeg har uttrykt det i ord.)

Jeg føler ikke at jeg "spiller" forskjellige roller når jeg er sammen med ulike mennesker, men at det er forskjellige sider av meg som kommer til syne avhengig av hvem jeg er sammen med. Den siden jeg viser frem er også veldig "rendyrket". Veldig klart uttrykt, ikke sant? Hvis du forstår noe som helst er jeg imponert. Jeg tror i alle fall jeg forstår hva du mener, og kjenner meg igjen i det.

Forstod det aldeles utmerket! :-)

''Og for meg eksisterer ikke ting før jeg har uttrykt det i ord.''

Det der er så rart, har det mye på samme måten. Dermed blir ordene så sterke og farlige avogtil.

[willow]

komplisert spørsmål. om du liker å lese: lån eller kjøp en bok som heter Når Kaninen Hyler/When the Rabbit Howls av Truddi Chase. Det er en virkelig historie, en bok som ble skrevet som en del av en terapi-prosess. Om du leser denne kan du få et bilde av lidelsen, iallefall av den ekstreme varianten. Det er nok mer enn "bare" stemmer og krangler i hodet. Tror jeg.