hva er vanlig dose av Orfiril?

[Gjest Bipolarinnen]

Jeg startet på Orfiril for en måned siden, 600 mg, men har ikke merket noe spesielt på hypomaniene eller impulsiviteten. Har bare blitt mer trøtt. Gikk på Lamictal før, som fungerte bedre for meg, men som ga meg for mange bivirkninger så jeg måtte slutte.

Bør jeg forvente effekt av den dosen jeg står på nå?

Hvor lang tid skal jeg la det gå før jeg konkluderer med at Orfiril ikke fungerer på meg?

[Gjest prust]

Svigerfar har gått/evt går på Orfiril mot hypomani. Han begynte med ganske lav dose - lurer på om det var ca 300 mg - men økte til 600 eller 700 g, tror jeg. Det gav god virkning for ham.

En gang han ble lagt inn på sykehus på vanlig avdeling (ikke psykaiatrisk), satte legen der ned dosen til under halvparten av det psykiateren hadde sagt. Og vi pårørende så virkning etter bare et par dager på lav dose.

Hvis ikke du synes det virker, bør du ta kontakt med legen din igjen!

[Gjest prust]

Jeg fant det innlegget jeg skrev i frustrasjon over legen på den somatiske avdelingen!

Han fikk altså 900 mg pr døgn:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3404602

[Gjest Bipolarinnen]

Svigerfar har gått/evt går på Orfiril mot hypomani. Han begynte med ganske lav dose - lurer på om det var ca 300 mg - men økte til 600 eller 700 g, tror jeg. Det gav god virkning for ham.

En gang han ble lagt inn på sykehus på vanlig avdeling (ikke psykaiatrisk), satte legen der ned dosen til under halvparten av det psykiateren hadde sagt. Og vi pårørende så virkning etter bare et par dager på lav dose.

Hvis ikke du synes det virker, bør du ta kontakt med legen din igjen!

Har tatt serumspeil, men aner ikke hvor mye det er meningen at jeg skal gå på. Jeg begynte rett på 600 mg. Har desverre en fastlege som ikke har så mye peiling på feltet, bortsett fra å lese felleskataloger.

[Gjest prust]

Har tatt serumspeil, men aner ikke hvor mye det er meningen at jeg skal gå på. Jeg begynte rett på 600 mg. Har desverre en fastlege som ikke har så mye peiling på feltet, bortsett fra å lese felleskataloger.

Svigerfar og vi pårørende fikk ikke mye hjelp fra fastlegen - dessverre. Skikkelig hjelp fikk han ikke før han kom til en dyktig psykiater på et sykehus.

Hvis du føler at ikke fastlegen kan hjelpe deg, be ham/henne om henvisning til psykiater!

[Gjest Bipolarinnen]

Svigerfar og vi pårørende fikk ikke mye hjelp fra fastlegen - dessverre. Skikkelig hjelp fikk han ikke før han kom til en dyktig psykiater på et sykehus.

Hvis du føler at ikke fastlegen kan hjelpe deg, be ham/henne om henvisning til psykiater!

Jeg har forsøkt det, men det har vært veldig vanskelig. Ingen har hatt plass til meg. Da må jeg gå til en uten avtale og det koster meg ca en tusenlapp i timen. Har for dårlig råd til det nå.

[Gjest prust]

Jeg har forsøkt det, men det har vært veldig vanskelig. Ingen har hatt plass til meg. Da må jeg gå til en uten avtale og det koster meg ca en tusenlapp i timen. Har for dårlig råd til det nå.

Kan jeg spørre deg om noe? Du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

Vi har opplevd svigerfars hypomani-perioder mange ganger de siste 15 årene. For ham selv var de periodene positive, dvs han følte seg veldig frisk og opplagt, og full av energi (selv om han er en gammel mann).

Vi pårørende så jo det positive i at han var opplagt, men så først og fremst de negative episodene hvor han snakket grovt og uhemmet og brukte mye penger - noe som gikk veldig sterkt inn på svigermor.

Han selv følte ikke behov for hjelp, det var hver gang vi (mannen min og jeg) som måtte overbevise fastlegen om at han igjen var syk.

Når du sier at du ønsker hjelp, og ønsker rett dose av Orphiril, så synes jeg det er flott! For du merker at du er syk, ikke sant? På hvilken måte opplever du hypermanien din?

Hvis du synes jeg blir for nærgående, så bare la være å svare :-)

[Gjest Bipolarinnen]

Kan jeg spørre deg om noe? Du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

Vi har opplevd svigerfars hypomani-perioder mange ganger de siste 15 årene. For ham selv var de periodene positive, dvs han følte seg veldig frisk og opplagt, og full av energi (selv om han er en gammel mann).

Vi pårørende så jo det positive i at han var opplagt, men så først og fremst de negative episodene hvor han snakket grovt og uhemmet og brukte mye penger - noe som gikk veldig sterkt inn på svigermor.

Han selv følte ikke behov for hjelp, det var hver gang vi (mannen min og jeg) som måtte overbevise fastlegen om at han igjen var syk.

Når du sier at du ønsker hjelp, og ønsker rett dose av Orphiril, så synes jeg det er flott! For du merker at du er syk, ikke sant? På hvilken måte opplever du hypermanien din?

Hvis du synes jeg blir for nærgående, så bare la være å svare :-)

Nei, det går greit å svare på

jeg føler hypomanien som en sterk rastløshet. Jeg finner ikke roen i kroppen. Det er nærmest umulig for meg å sitte stille og lytte til noe. Jeg skulle etter planen ha tatt opp noen studier i høst, men tanken på å sitte og høre på en forelesning i flere timer er uutholdelig. Jeg har mest lyst til å bombardere foreleser med spørsmål mens jeg sitter der, bare for å få tiden til å gå.

Det har også vært situasjoner hvor jeg ikke har klart å holde kjeft, og jeg bare MÅ si det jeg tenker. Det har ført med seg en del ubehagelige episoder. Og andre ganger har jeg gjort rare ting på impuls, som jeg etterpå skammer meg over, fordi jeg følte at jeg handlet helt utenfor meg selv.

Samtidig så er det å være hypoman også en fantastisk følelse. Det er som å være ruset på stoff. Man er stjerne i sitt eget tv-show og man tror at man kan få til absolutt alt. Så jo, det har sine gode sider det også. Men det er utmattende i lengden. Men jeg føler en sorgfølelse av at denne følelsen skal medisineres bort.

Jeg har mine erfaringer rundt dette. Men jeg vet ærlig talt ikke om hypomaniene oppleves likt for alle bipolare. Det er så store forskjeller. Jeg har antakelig en Rapid cycling variant, hvor jeg svinger veldig hurtig. Andre bipolare har kanskje en hypoman episode i året.

[Gjest prust]

Nei, det går greit å svare på

jeg føler hypomanien som en sterk rastløshet. Jeg finner ikke roen i kroppen. Det er nærmest umulig for meg å sitte stille og lytte til noe. Jeg skulle etter planen ha tatt opp noen studier i høst, men tanken på å sitte og høre på en forelesning i flere timer er uutholdelig. Jeg har mest lyst til å bombardere foreleser med spørsmål mens jeg sitter der, bare for å få tiden til å gå.

Det har også vært situasjoner hvor jeg ikke har klart å holde kjeft, og jeg bare MÅ si det jeg tenker. Det har ført med seg en del ubehagelige episoder. Og andre ganger har jeg gjort rare ting på impuls, som jeg etterpå skammer meg over, fordi jeg følte at jeg handlet helt utenfor meg selv.

Samtidig så er det å være hypoman også en fantastisk følelse. Det er som å være ruset på stoff. Man er stjerne i sitt eget tv-show og man tror at man kan få til absolutt alt. Så jo, det har sine gode sider det også. Men det er utmattende i lengden. Men jeg føler en sorgfølelse av at denne følelsen skal medisineres bort.

Jeg har mine erfaringer rundt dette. Men jeg vet ærlig talt ikke om hypomaniene oppleves likt for alle bipolare. Det er så store forskjeller. Jeg har antakelig en Rapid cycling variant, hvor jeg svinger veldig hurtig. Andre bipolare har kanskje en hypoman episode i året.

Takk for at du forteller om dette!

Kjenner veldig godt igjen det du skriver her:

''Samtidig så er det å være hypoman også en fantastisk følelse. Det er som å være ruset på stoff. Man er stjerne i sitt eget tv-show og man tror at man kan få til absolutt alt.''

Slik tror jeg svigerfar har det når han er manisk. Han er verdensmester, og vet alt og kan alt, og har opplevd alt....

''Så jo, det har sine gode sider det også. Men det er utmattende i lengden. Men jeg føler en sorgfølelse av at denne følelsen skal medisineres bort.''

Det forstår jeg. En sorg over at den livlige, kreative, impulsive deg, ikke får lov til å eksistere... Men som du sier - så er det utmattende.

For ham så kunne det begynne snikende, at vi merket litt høyere stemmebruk, litt mer intens når han snakket, og litt fortere sint. Så begynte kampen med å få ham til legen. Det kunne ta et par måneder. Så var det å få overbevist fastlegen om at dette kjente vi godt til, at det var hypermanien som hadde begynt. Men legen mente at han var frisk, ofte i et par måneder.... Så til slutt ble han henvist til psykiater - der han ble tatt på alvor, og satt på medisinering, og etter et par uker kunne vi merke bedring.

Så skjedde det noen ganger lange perioder med utprøving av medisiner (ikke den siste gangen, for to år siden), flere måneder med ups and downs...før han fant roen. Men så kunne det går en stund igjen, og han begynte å kutte ut medisinen...

Og etter noen måneder, så var det på'an igjen.

Det er trist når et menneske en er glad i endrer personlighet! Har du fått noe terapi for dette? Det tror jeg aldri svigerfar har hatt.

[Gjest Bipolarinnen]

Takk for at du forteller om dette!

Kjenner veldig godt igjen det du skriver her:

''Samtidig så er det å være hypoman også en fantastisk følelse. Det er som å være ruset på stoff. Man er stjerne i sitt eget tv-show og man tror at man kan få til absolutt alt.''

Slik tror jeg svigerfar har det når han er manisk. Han er verdensmester, og vet alt og kan alt, og har opplevd alt....

''Så jo, det har sine gode sider det også. Men det er utmattende i lengden. Men jeg føler en sorgfølelse av at denne følelsen skal medisineres bort.''

Det forstår jeg. En sorg over at den livlige, kreative, impulsive deg, ikke får lov til å eksistere... Men som du sier - så er det utmattende.

For ham så kunne det begynne snikende, at vi merket litt høyere stemmebruk, litt mer intens når han snakket, og litt fortere sint. Så begynte kampen med å få ham til legen. Det kunne ta et par måneder. Så var det å få overbevist fastlegen om at dette kjente vi godt til, at det var hypermanien som hadde begynt. Men legen mente at han var frisk, ofte i et par måneder.... Så til slutt ble han henvist til psykiater - der han ble tatt på alvor, og satt på medisinering, og etter et par uker kunne vi merke bedring.

Så skjedde det noen ganger lange perioder med utprøving av medisiner (ikke den siste gangen, for to år siden), flere måneder med ups and downs...før han fant roen. Men så kunne det går en stund igjen, og han begynte å kutte ut medisinen...

Og etter noen måneder, så var det på'an igjen.

Det er trist når et menneske en er glad i endrer personlighet! Har du fått noe terapi for dette? Det tror jeg aldri svigerfar har hatt.

Jeg fikk diagnosen bipolar for først halvannet år siden. Før det har jeg gått i åresvis hos psykologer uten at jeg ble så mye bedre av det.

har akkurat gått i intensiv gruppeterapibehandling og føler at det har hjulpet meg en del. Men det er fortsatt en del igjen. Jeg har presset meg til det ytterste alle disse årene. utfordringene er å se hvor jeg må stoppe opp. Det er en kjempebelastning for kroppen å være så hyper hele tiden.

Jeg begynte å kutte medisinene mine i sommer, fordi jeg savnet svingningene mine. Men jeg måtte innse at jeg trengte medisiner.

[Gjest prust]

Jeg fikk diagnosen bipolar for først halvannet år siden. Før det har jeg gått i åresvis hos psykologer uten at jeg ble så mye bedre av det.

har akkurat gått i intensiv gruppeterapibehandling og føler at det har hjulpet meg en del. Men det er fortsatt en del igjen. Jeg har presset meg til det ytterste alle disse årene. utfordringene er å se hvor jeg må stoppe opp. Det er en kjempebelastning for kroppen å være så hyper hele tiden.

Jeg begynte å kutte medisinene mine i sommer, fordi jeg savnet svingningene mine. Men jeg måtte innse at jeg trengte medisiner.

Takk for at du delte dette med meg! Håper du finner en god løsning, slik at du trives med deg selv, og finner roen til å studere!

[jylland]

Kan jeg spørre deg om noe? Du trenger ikke svare hvis du ikke vil....

Vi har opplevd svigerfars hypomani-perioder mange ganger de siste 15 årene. For ham selv var de periodene positive, dvs han følte seg veldig frisk og opplagt, og full av energi (selv om han er en gammel mann).

Vi pårørende så jo det positive i at han var opplagt, men så først og fremst de negative episodene hvor han snakket grovt og uhemmet og brukte mye penger - noe som gikk veldig sterkt inn på svigermor.

Han selv følte ikke behov for hjelp, det var hver gang vi (mannen min og jeg) som måtte overbevise fastlegen om at han igjen var syk.

Når du sier at du ønsker hjelp, og ønsker rett dose av Orphiril, så synes jeg det er flott! For du merker at du er syk, ikke sant? På hvilken måte opplever du hypermanien din?

Hvis du synes jeg blir for nærgående, så bare la være å svare :-)

Jeg gikk raskt opp til 900 mg Orfiril, da legen mente jeg var mere hypoman enn deppresiv etter suicidal periode.Orfiril virker raskt i forhold til Litium/Lamiktal.

Dette sammen med potent benzo i en kort periode fikk meg opp av kjelleren.

Før dette hadde en bipolar lidelse fra barndommen, men skjønnte det ike selv.

Prøvde ut Orfiril 600 mg/400 mg Lamiktal i ca et 1/2 år før jeg nå går på 400

mg Lamiktal/83 Litium pr dag. Dette fungerer utmerket for meg, hypomanien er der,

men jeg selv mener at jeg kan være kritiskt ovenfor den. M.A.O: Kreativ. Depresjonen

er i sjakk. Tror Litium er det beste for mani/depresjon.Sånn er det for meg .

[Gjest prust]

Jeg gikk raskt opp til 900 mg Orfiril, da legen mente jeg var mere hypoman enn deppresiv etter suicidal periode.Orfiril virker raskt i forhold til Litium/Lamiktal.

Dette sammen med potent benzo i en kort periode fikk meg opp av kjelleren.

Før dette hadde en bipolar lidelse fra barndommen, men skjønnte det ike selv.

Prøvde ut Orfiril 600 mg/400 mg Lamiktal i ca et 1/2 år før jeg nå går på 400

mg Lamiktal/83 Litium pr dag. Dette fungerer utmerket for meg, hypomanien er der,

men jeg selv mener at jeg kan være kritiskt ovenfor den. M.A.O: Kreativ. Depresjonen

er i sjakk. Tror Litium er det beste for mani/depresjon.Sånn er det for meg .

Så fint at du har funnet en kombinasjon av medisiner som fungerer for deg!

Svigerfar er på sykehjem nå, og er veldig svak fysisk, og ganske tungsindig for tiden, så han får trolig ganske høy dose med Orphiril ennå. Tror ikke han har noen andre typer medisiner som går på psyken.

[Gjest Bipolarinnen]

Takk for at du delte dette med meg! Håper du finner en god løsning, slik at du trives med deg selv, og finner roen til å studere!

kanskje kan du/dere få flere råd fra bipolare og andre pårørende her:

http://www.bptreffpunkt.org/index.php

[Gjest prust]

kanskje kan du/dere få flere råd fra bipolare og andre pårørende her:

http://www.bptreffpunkt.org/index.php

Takk for linken. Skal kikke litt nøyere på den en annen kveld. Nå må jeg legge meg.

Takk for praten!

[hu']

Jeg har brukt Orifiril som stabilisator i flere år. Har til tider stått på doser opptil 2400 mg/døgn, delt på 2 om dagen. I det siste har jeg brukt 1800 mg i døgnet. det er ikke uvalnlig med større doser for behandling av bipolaritet enn det som gjelder for epilepsi.