Takle ensomhet og avvisning

[godtmenneske]

Jeg føler meg ikke bra. Er en mann med barn som har blitt forlatt av min kjæreste over mange år. Er klar over at min følelse av ensomhet har sammenheng med min selvtillit. Har et svært begrenset sosialt nettverk, i praksis vil det si at jeg har ingen venner. Jeg savner mennesker, jeg savner at noen er glad i meg og ikke er redd for å vise det.

Jeg vet også at det kan bli bedre. Men mitt opp i det føles det helt jævlig. Mitt ønske hadde vært om noen bare ga meg en klem og sa at ting ordner seg. Er et lite barn i en voksen manns kropp. Og atskilt fra venner, familie og slekt føler jeg at jeg likegodt bare kan forsvinne, og det ville gått uker om ikke måneder før noen hadde registrert min forsvinning.

Kan tenke meg at dette er et ganske vanlig problem til mange som skriver i dette forumet, og jeg har nærmest ikke noe håp at det kommer noe hjelpende svar. Men likevel prøver jeg, og har et håp at det er en engel der ute som kan hjelpe meg ut av mørket.

[multippel]

Høres ikke godt ut. Tror nok ikke det finnes en engel der ute...jeg tror du må jobbe for å få det nettverket du ønsker deg!

[Gjest Hei33]

Hei! Du skriver at du er adskilt fra familien din. Jeg regner med at det geografisk. Kanskje en idé å flytte tilbake til hjemstedet du en gang kom fra?

Hvis du sliter psykisk, har kommunene ulike tilbud for at folk skal "komme seg ut" litt og treffe nye folk. Kanskje du skulle snakke med legen din om det finnes noe slikt for deg?

Her jeg bor er det noe som heter "Optimisten", og i nabokommunen har de "Huset". Der treffer man mennesker og har det litt sosialt sammen. Det går også an å drive med ulike aktiviteter der som f.eks. maling, friluftsliv, trim, osv.

Og for sikkerhets skyld: Det er som regel et lavterskeltilbud, og man må ikke være "gal" for å gå der! ;-)

Lykke til!