angst?

[Gjest mr_darko]

Jeg har et problem, eller kanskje rettere sagt samboeren min har et problem. jeg lurer på om det kan være en form for angst, og jeg lurer på om hva vi kan gjøre. Litt bakgrunnsoppsyninger: jeg er 26 og min samboer (og forlovede) er 19 vi har vært sammen i snart 3 år, og samboere i ca 1/2 år. For en uke siden startet hun med å ha fryktelig dårlig sammvitighet oven for meg, så kraftig dårlig samvittighet at hun fikk veldig vondt i magen, og en kraftig trykk i brystet. Det hun fikk dårlig samvitighet for var alt mulig små rare ting, at hun en eller anen gang i løpet av de 3 årene vi hadde vært sammen hadde tenkt at jeg hadde hatt stor nese, eller at hun hadde vært litt skuffa for at et smykke hun hadde fått av meg, som ikke hadde vært akkurat sånn hun hadde tenkt og masse sånne små ting, som gjerne lå langt tilbake. Det ble litt bedre når hun fikk lette på hjertet sitt til meg (selv om det potensielt kunne ha såret meg). Hun har hatt det sånn i perioder før i livet også at hun har hatt *veldig* dårlig samvitighet for små ting. Når hun gråtkvalt fortalte om det hun hadde dårlig samvittighet for kunne hun av og til bryte ut "jeg vil ikke dø", eller andre dager "jeg vil bare dø" sånn tilsynelatende helt uten sammenheng. I de siste dagene har hun slutte å ha dårligsamvitighet men symptomene med mageknipe og press i bryste har forsatt. Først var hun redd for at "halvårskrisa" hun hadde skulle komme tilbake. "halvårskrisa" var en litt lignende episode men den var kraftigere. Hun var ekstremt fortvilet seg for hun sa hun var usikker på om hun elsket meg. På samme måte så var det assosiert av mange destruktive tanker "jeg ødelegger alt for alle rundt meg" "jeg ønsker å dø" men selv om sa hun var usikker på om elsket meg, klarte hun ikke å være borte fra meg. Og alle spørsmål om hun ønsket å ta en pause i forholde ble hysterisk gråt og at jeg ikke måtte gå fra henne" "halvårskrisa" blåste over på en måned eller to og vi har hatt det veldig fint sammen uten noen problemer i forholdet, hun har hatt små issues i forhold til skole, og hva hun vil gjøre i livet sitt men ikke noe særlig alvorlig i forhold til vanlig usikkerhet i forhold å være ferdig med obligatorisk vidregående og til en situasjon hvor en må velge hva en skal gjøre med livet sitt. Men som sagt nå startet det med dårligsammvittighet, og angst for at krisa skulle komme tilbake (for det føltes på samme måte i magen og i brystet) Og nå har "krisa" kommet tilbake. Men nå er tenker hun i perioder svært rasjonelt over det hele. Hun sier at det er tanker hun ikke har kontroll over, tanker som spør "Er du sikker på at elsker du han?, hvordan kan du vite at du elsker han? hvordan skal det føles å elske?" Men når hun er på sitt mer rasjonelle så sier hun, at vet at hun elsker meg, og at det at en elsker en betyer ikke at en går å tenker på at en elsker en person hele tiden, og at hun vet at de tankene og spørsmålene er bare "tull". Hun sier også som eksempel at hun har spurt seg selv om hun er glad i sin mor, uten å ha fått noe bekreftende svar. Og hun vet at hun er svært knyttet og glad i sin mor og det faktum at hun ikke får noe bekreftende svar på det når hun er i den perioden gjør at hun mener at tankene hennes er urasjonelle. Når hun er inne i de urasjonelle periode (som kan vare alt fra noen minutter til et par dager) sier hun ting som "Hvorfor vil ikke hode mitt at jeg skal ha det bra?", "jeg vil ikke dø", "jeg vil bare dø", "jeg ødelegger alt for alle". "kanskje du vil ha det best uten meg, jeg ødelegger jo bare for deg, jeg ødelegger alt" Etter det siste bryter hun ut i panisk gråt. Til tross for hennes "usikkerhet" virker det som tanker på at vi ikke skal være sammen gir henne en nesten panisk angst. Men av og til så klarer hun å si til seg selv "Herre gud, dette gidder jeg ikke bruke tid på, tanken på at jeg ikke elsker deg er så latterlig at jeg fatter ikke hva jeg driver med" og så har hun den bra en stund før perioden kommer tilbake. Jeg elsker henne og er lei meg for disse problemene nå er jeg mest lei meg for den jeg er så glad i har det vondt. Ved tre års krisa var jeg mer såra over hennes usikkerhet. Nå føler jeg meg mindre såra for jeg tror ikke helt at problemet egentlig skylles at hun ikke elsker jeg, og jeg tror egentlig ikke at forholdet skal ta slutt (selv om jeg av og til kjenner et litt stikk av angst for det). Hun har i peridoer vært redd når det har ringt, hun har trodd at det har vært noen som skal fortelle at noe er døde, eller syke. Hun kan også ofte brytt ut i hysterisk gråt for de hun mener at hun kommer til å leve lengre en meg (noe hun fortsatt har gjort, selv etter hun er "usikker" Er dette bare en vanlig 3 års krise i et forhold, eller er det mest at hun har en usikkerhet og muligens et "pyskologiskproblem" som f.eks. angst? hvordan kan jeg hjelpe henne best? trenger hun/vi mere profesjonell hjelp (evetuelt og hvordan finne en god privat psykolog, forstår det er lange ventetider på offentlige)