litt av kvert

[Gjest henriettera]

heisann, jeg er en jente på 23 år som har slete me psykiske problemer i 10 år uten at nåken har tatt tak i det, eg e d sorta fåre i familien kan du sei,et vandranes problem syns ei andre,ingen sympati å få. bur hima sjå mamma kor eg hjelpe te me alt siå u blei skilt, har ein bror på 12 og søster på 33. de øveser meg totalt og vil ikkje hørra ka eg seie når eg skrike itte hjelp og litt forståelse. vil eg nåken gong komma øve svike fra de, vil eg konna legga bak meg den følelsen av at de ikkje bryr sg?? eg går nå i terapi uten at nåken vett d ,men føle at d kje hjelpe i d heila tatt.har gått i ca 5 md ein gong i vekå, føle mg lika håplause og leite alltid itte ein måte så eg sleppe livet.ka kan eg gjer? eg vil så gjerna beg å leva livet???? itte psykiataren så e d kje sikkert at de kan hjelpa, eg vett sjøl at ting kan bli litt bedre me hjelp, men trenge litt mær enn d behandlaren yte e mg. ka kan eg gjer?????? desperat itte å bli hørt..... takk for at du tok dg tid te å lesa. hilsen en som ikke har flere tårer igjenn å gråte....

[Gjest Wita]

Det er vel ikke spesielt sundt for deg å bo hjemme i en alder av 23 år?

[multippel]

Slik det høres ut for meg så kan det være det vil være ok for deg å få litt avstand til din familie en periode. Hvis det er slik at de bryter deg ned må du finne et rom hvor du kan få bygget deg selv opp.