Vannskelig og se veien fremover.

[neelie (ferri)]

Prøver og tenke positivt, men jeg klarer ikke og se hvordan dette kommer til og ende bra.. Det er så veldig mye! Tenker vel spessielt på dette med og ha kontakt med mennesker idag, jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg vet ikke om jeg vil det heller, eller er det at jeg er redd?

Jeg merker at jeg egentlig ikke har interesse av og være sammen med mennesker. Det virker kjedelig på en måte når jeg prøver og forestille meg det, men så er det jo jeg som er den kjedelige! Eller jeg husker at jeg kjedet meg før jeg isolerte meg, jeg hadde liksom ingen interesse av og være rundt folk.. Det er jo min feil at jeg er så kjedelig at alt blir kjedelig for meg.

Jeg "sovner" når andre har prøvd og snakke med meg. Fordi jeg I situasjonen ikke bryr meg`? Hvorfor har jeg før blitt stum, hvorfor har ikke jeg hatt noen ord i samtaler? Er det bare det at jeg ikke klarer små-prat?

Jeg husker at jeg ikke sa noe før jeg isolerte meg, jeg er utrolig stille av meg.. Og det plager meg, at jeg ikke klarer og snakke. Noe er jo galt med meg, jeg tror jeg alltid har vært sånn, jeg slipper ingen innpå meg. Låser dem ute med og ikke prate. Blir så mystisk.. jeg er jo verdens kjedeligste person.

Føler det liksom i beina at jeg kommer til og være alene hele livet. Og det er så deprimerende.. Jeg vil jo ha noen, men jeg klarer liksom ikke forestille meg hvordan det er og ha kontakt med mennesker. Ser ikke hvordan noen kunne ha lyst til og være sammen med meg i det heletatt. Føler meg så veldig utenfor, og usynlige barrierer som jeg ikke aner hvordan man bryter.

Hater kroppen min, annsiktet mitt, stemmen min.. vil ikke bli sett, vil ikke eksistere.. Vil akseptere hvem jeg er, men ser ikke hvordan det kan gå.. vil forrandre på kroppen.. Men er det bare ett halmstrå..

Skal snart til psykiater og sånt.. men jeg fatter ikke hvordan jeg kan bli frisk av og prate om ting.. men hva er feil med meg, Hvorfor merker jeg at alt det normale føles kjedelig ut? Heter det noe, når man ikke føler noe interesse av og være rundt mennesker? Kan det fikses? Er det isolasjonen sin skyld? Kan jeg bli frisk og normal?

Jeg merker jeg vegrer meg på morningene.. slo meg for litt siden når jeg skulle ut og ta MR sist uke, merket det veldig.. Jeg ville bare ikke gå, det skremte meg. Hvordan skal jeg klare og leve normalt når jeg bare ikke vil ting?

Det var den akuratt samme følelsen jeg fikk i barneskolen når jeg skulket skolen, jeg gadd bare ikke!! også ballet det seg på.. og det ble vannskeligere og vannskeligere og gå på skolen når jeg selv valgte og bli personen som ga faen i alt i gjengen.

Samme vegringen jeg følte i barnskolen når jeg begynte og isolere meg.. Det var latskap, det må det være. Det må bety at jeg er en utrolig lat person.. jeg husker ikke noe værre ord for det nå.

Bortskjemt må være det beste ordet for det, vant til og få vilja si, og når man ikke får det, så nekter man!!! Jeg var utrolig fri helt fra jeg var 4 år gammel, jeg ville gjøre ting alene, jeg ville fikse ting selv og det fikk jeg lov til.

Også ble mamma syk i 1'st klasse og det var ingen som klarte og sette grenser for meg, det var ingen som satt ned foten. Mamma gjorde tilogmed leksene mine et par ganger. Og når pappa slo/gikk amok, og vi sloss så ga jeg bare enda mere faen.

Jeg tror faktiskt at den eneste grunnen til at jeg var hoss venner i barneskolen var fordi vi skulle gjøre noe morsomt. Og i ungdomstiden så var vi og grøfta og drakk oss fulle. Jeg må liksom gjøre noe konstant, eller så kjeder jeg meg!!!

Hvorfor er jeg sånn, kan psykiatern/psykologen helbrede bortskjemthet? For det er jo det dette er, er det ikke? Det må være det, eller er jeg ordentlig psykiskt syk? Jeg håper jeg er syk, jeg håper det kan fiskes, men jeg vet ikke.

Er det ikke meningen at mennesker skal ha lyst til og være sammen med andre? Hvorfor føler jeg ingen interesse av det? Annet en at jeg er blitt utrolig deppa av og ikke ha noe kontakt med noen...

det ble rot.. jeg fortjener og være alene fordi jeg har gjort alle valgene selv. Men samtidig så ønsker jeg at jeg vokste opp i et normalt hjem, da hadde jeg vel vært frisk?! Eller hadde jeg sittet i fengsel? Fri sjel.. vakkert ord.. men alt for fri, så blir det kaos? Bortskjemt av for mye frihet, også kommer hverdagen og banker deg opp.. eller noe..... kay...vet ikke hva man skulel kunne svare her.. ville bare tømme meg litt.!!

[Gjest til deg]

Jeg tror slett ikke bortskjemt er det rette ordet for å forklare eller forstå hvorfor livet ditt er slik det er. Og kanskje bir det bra å finne ut av litt hos en psykiater. Jeg vet ikke om noen har prøvd å utrede deg noen gang. Kanskje sosial fobi er alfor enkel forklaring på isolasjonen du har vært i.

Ikke vits i å spekulere rundt det her på nettet. Men bortskjemt er nok for enkelt og galt ja.

Og målet er ikke å bli såkalt normal. Målet er å ha det bedre med seg selv og verden.

Klem fra meg

[Gjest til deg]

Jeg ser heller ikke veien fremover. Den må nok bli til mens vi går.

[Gjest Jente31]

"Prøver og tenke positivt, men jeg klarer ikke og se hvordan dette kommer til og ende bra.. Det er så veldig mye!"

Mine umiddelbare tanker var - om det er mye, så må du ikke gi opp på veien, men ta det gradvis..

"Tenker vel spessielt på dette med og ha kontakt med mennesker idag, jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg vet ikke om jeg vil det heller, eller er det at jeg er redd?"

Jeg tror du er redd jeg.. Angst som hindrer deg..

"Jeg merker at jeg egentlig ikke har interesse av og være sammen med mennesker. Det virker kjedelig på en måte når jeg prøver og forestille meg det, men så er det jo jeg som er den kjedelige!"

Her på dol virker du iallefall ikke kjedelig. Du høres ut som en med humor :-) Jeg tenker det er selvtilliten din som spiller deg et puss jeg.. at den er dårlig.. Jeg tror du har mye å gi andre, om du bare tør slippe deg løs (vet det er vanskelig, er der selv:)

"Eller jeg husker at jeg kjedet meg før jeg isolerte meg, jeg hadde liksom ingen interesse av og være rundt folk.. Det er jo min feil at jeg er så kjedelig at alt blir kjedelig for meg."

Var det (den dårlige) selvtilliten som gjorde at du begynte å isolere deg?

"Jeg "sovner" når andre har prøvd og snakke med meg. Fordi jeg I situasjonen ikke bryr meg`? Hvorfor har jeg før blitt stum, hvorfor har ikke jeg hatt noen ord i samtaler? Er det bare det at jeg ikke klarer små-prat?"

Tenker du mye om dagen?

"Jeg husker at jeg ikke sa noe før jeg isolerte meg, jeg er utrolig stille av meg.. Og det plager meg, at jeg ikke klarer og snakke. Noe er jo galt med meg, jeg tror jeg alltid har vært sånn, jeg slipper ingen innpå meg. Låser dem ute med og ikke prate. Blir så mystisk.. jeg er jo verdens kjedeligste person."

Som å lese om meg selv dette.. Er du usikker på andre, hvordan de vil reagere om du åpner deg osv? Har du blitt kritisert og kjeftet på når du først har åpnet deg, har noen reagert som gjør at du ikke tør?

"Føler det liksom i beina at jeg kommer til og være alene hele livet. Og det er så deprimerende.. Jeg vil jo ha noen, men jeg klarer liksom ikke forestille meg hvordan det er og ha kontakt med mennesker."

Lenger oppe sier du at du ikke er sikker på om du er en som ønsker kontatkt med folk. Men har sier du noe annet. Jeg tror at du ønsker det, men at dårlig selvtillit gjør deg usikker, fordi du føler deg ille..? Og slike tanker gjør deg helt klart deprimert.

"Ser ikke hvordan noen kunne ha lyst til og være sammen med meg i det heletatt. Føler meg så veldig utenfor, og usynlige barrierer som jeg ikke aner hvordan man bryter."

Dette er noe jeg tror du kan ha nytte av i en terapi. Ha en som hjelper deg til å bryte denne barrieren. Men du må bruke tid. Ikke stresse. Du må ta små skritt. Hvis ikke blir det så overveldende at det er lett å gi opp.

Du ser det kansje ikke nå. Men jeg er sikker på at det er mange som har lyst til å være sammen med deg, jeg, bare du gir dem lov (men dette er altså noe som vil ta tid, og jeg tror altså at en terapi kan hjelpe deg med dette - om du lar en terapeut få lov..) Jeg er sikker på at når du har fått bygt opp selvtilliten din, så vil du begynne å se ting fra et annet lys.

"Hater kroppen min, annsiktet mitt, stemmen min.. vil ikke bli sett, vil ikke eksistere.. Vil akseptere hvem jeg er, men ser ikke hvordan det kan gå.. vil forrandre på kroppen.. Men er det bare ett halmstrå.."

Jeg tror det beste vi kan gjøre for oss selv, er å akseptere at vi ble skapt slik vi ble, og at vi er unike av den grunn. Tenk hvor kjedelig det hadde vært om alle var like! Kansje henger også dette sammen med selvtilliten. Jeg hatet kroppen min og hele meg før jeg også.. For bare ett år siden. Og da hadde jeg hatet og hatet i alle de år......... (men jeg var kun stygg i mitt hode).

"Skal snart til psykiater og sånt.. men jeg fatter ikke hvordan jeg kan bli frisk av og prate om ting.."

Jeg tenkte som deg før. Men vet du hva. Jeg tror at hvis du går litt inn i deg selv og tenker etter hvilke problemer du har, så er terapeuten der for å hjelpe deg å løse de. Sammen kan dere trene på ting, h*n kan gi deg råd, samtidig som denne er der for å backe deg opp.

Jeg har ikke vært i en terapi selv. Men jeg vil tro det er slik det funker - hvis du vil ha et bedre liv..

"men hva er feil med meg, Hvorfor merker jeg at alt det normale føles kjedelig ut? Heter det noe, når man ikke føler noe interesse av og være rundt mennesker? Kan det fikses? Er det isolasjonen sin skyld? Kan jeg bli frisk og normal?"

Ja, jeg tror at du kan bli frisk. Og du er ikke unormal. Men jeg tror at du bare har hatt det så galt, at du derfor føler deg unormal.

Vet du hva mitt første innlegg her på dol handlet om ? "Føler meg unormal". Det var sånn jeg så på meg selv for ett år siden. men nå forstår jeg mer og tenker annerledes..

Desssuten vil jeg tro at å isolere seg og ikke treffe folk kan gjøre noe med alle og enhver. Jeg tror dette vil gi seg utslag i dårlig selvtillit, bl.a. Men du må jobbe med dette selv også, sammen med en terapeut, for å få det bedre.

"Jeg merker jeg vegrer meg på morningene.. slo meg for litt siden når jeg skulle ut og ta MR sist uke, merket det veldig.. Jeg ville bare ikke gå, det skremte meg. Hvordan skal jeg klare og leve normalt når jeg bare ikke vil ting?"

Er det angsten som hindrer deg? Jeg tror at du vil klare dette med trening og atter trening, men i små skritt. Ikke for mye på en gang. Det er trening over tid, tror jeg..

"Det var den akuratt samme følelsen jeg fikk i barneskolen når jeg skulket skolen, jeg gadd bare ikke!! også ballet det seg på.. og det ble vannskeligere og vannskeligere og gå på skolen når jeg selv valgte og bli personen som ga faen i alt i gjengen.

Samme vegringen jeg følte i barnskolen når jeg begynte og isolere meg.. Det var latskap, det må det være. Det må bety at jeg er en utrolig lat person.. jeg husker ikke noe værre ord for det nå."

Mener du at du er lat selv.. eller er det andre ting som hindrer deg?

"Bortskjemt må være det beste ordet for det, vant til og få vilja si, og når man ikke får det, så nekter man!!! Jeg var utrolig fri helt fra jeg var 4 år gammel, jeg ville gjøre ting alene, jeg ville fikse ting selv og det fikk jeg lov til."

Vet ikke om jeg ville kalt det bortskjemt. Men at du er viljesterk er vel kansje en bra egenskap som du kansje kan bygge videre på?

"Også ble mamma syk i 1'st klasse og det var ingen som klarte og sette grenser for meg, det var ingen som satt ned foten. Mamma gjorde tilogmed leksene mine et par ganger. Og når pappa slo/gikk amok, og vi sloss så ga jeg bare enda mere faen."

Høres ut som du har hatt det vanskelig. Jeg kan faktisk forstå at du ga f.. Jeg hadde heller ingen grenser. Det har gjort meg usikker i mye, bl.a. Men nå er du voksen, og du kan selv velge hvordan du vil ha det i livet, ferri... Jeg tror at du kan få det bra, om du går inn for det..

"Jeg tror faktiskt at den eneste grunnen til at jeg var hoss venner i barneskolen var fordi vi skulle gjøre noe morsomt. Og i ungdomstiden så var vi og grøfta og drakk oss fulle. Jeg må liksom gjøre noe konstant, eller så kjeder jeg meg!!! Hvorfor er jeg sånn, kan psykiatern/psykologen helbrede bortskjemthet?"

jeg ville kalt det rastløshet..

"For det er jo det dette er, er det ikke? Det må være det, eller er jeg ordentlig psykiskt syk? Jeg håper jeg er syk, jeg håper det kan fiskes, men jeg vet ikke."

Jeg tror det kan fikses..

"Er det ikke meningen at mennesker skal ha lyst til og være sammen med andre? Hvorfor føler jeg ingen interesse av det? Annet en at jeg er blitt utrolig deppa av og ikke ha noe kontakt med noen..."

Jeg tror at vi mennesker er skapt for hverandre, og at vi trenger hverandre. Du sier at du blir deppa av å ikke ha kontakt med noen. Det sier meg at du vil ha kontakt, men at det er andre ting som hindrer deg. For meg høres det altså ut som at du ikke har troen på deg selv..

"det ble rot.. jeg fortjener og være alene fordi jeg har gjort alle valgene selv."

Det er ikke sant!

" Men samtidig så ønsker jeg at jeg vokste opp i et normalt hjem, da hadde jeg vel vært frisk?! Eller hadde jeg sittet i fengsel?"

Det vet jeg ikke. Men det kan virke som opppveksten kansje har gjort noe med deg også. Og det håper jeg at du får hjelp til å finne ut av..

"Fri sjel.. vakkert ord.. men alt for fri, så blir det kaos? Bortskjemt av for mye frihet, også kommer hverdagen og banker deg opp.. eller noe..... kay...vet ikke hva man skulel kunne svare her.. ville bare tømme meg litt.!!"

Er det ikke godt, å kunne få sette ord på det..

Vel, jeg har gitt deg mine tanker og erfaringer. ta det derfor ikke som et fasit svar. Men jeg håper at det kan hjelpe deg litt iallefall )

[neelie (ferri)]

"Prøver og tenke positivt, men jeg klarer ikke og se hvordan dette kommer til og ende bra.. Det er så veldig mye!"

Mine umiddelbare tanker var - om det er mye, så må du ikke gi opp på veien, men ta det gradvis..

"Tenker vel spessielt på dette med og ha kontakt med mennesker idag, jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare det. Jeg vet ikke om jeg vil det heller, eller er det at jeg er redd?"

Jeg tror du er redd jeg.. Angst som hindrer deg..

"Jeg merker at jeg egentlig ikke har interesse av og være sammen med mennesker. Det virker kjedelig på en måte når jeg prøver og forestille meg det, men så er det jo jeg som er den kjedelige!"

Her på dol virker du iallefall ikke kjedelig. Du høres ut som en med humor :-) Jeg tenker det er selvtilliten din som spiller deg et puss jeg.. at den er dårlig.. Jeg tror du har mye å gi andre, om du bare tør slippe deg løs (vet det er vanskelig, er der selv:)

"Eller jeg husker at jeg kjedet meg før jeg isolerte meg, jeg hadde liksom ingen interesse av og være rundt folk.. Det er jo min feil at jeg er så kjedelig at alt blir kjedelig for meg."

Var det (den dårlige) selvtilliten som gjorde at du begynte å isolere deg?

"Jeg "sovner" når andre har prøvd og snakke med meg. Fordi jeg I situasjonen ikke bryr meg`? Hvorfor har jeg før blitt stum, hvorfor har ikke jeg hatt noen ord i samtaler? Er det bare det at jeg ikke klarer små-prat?"

Tenker du mye om dagen?

"Jeg husker at jeg ikke sa noe før jeg isolerte meg, jeg er utrolig stille av meg.. Og det plager meg, at jeg ikke klarer og snakke. Noe er jo galt med meg, jeg tror jeg alltid har vært sånn, jeg slipper ingen innpå meg. Låser dem ute med og ikke prate. Blir så mystisk.. jeg er jo verdens kjedeligste person."

Som å lese om meg selv dette.. Er du usikker på andre, hvordan de vil reagere om du åpner deg osv? Har du blitt kritisert og kjeftet på når du først har åpnet deg, har noen reagert som gjør at du ikke tør?

"Føler det liksom i beina at jeg kommer til og være alene hele livet. Og det er så deprimerende.. Jeg vil jo ha noen, men jeg klarer liksom ikke forestille meg hvordan det er og ha kontakt med mennesker."

Lenger oppe sier du at du ikke er sikker på om du er en som ønsker kontatkt med folk. Men har sier du noe annet. Jeg tror at du ønsker det, men at dårlig selvtillit gjør deg usikker, fordi du føler deg ille..? Og slike tanker gjør deg helt klart deprimert.

"Ser ikke hvordan noen kunne ha lyst til og være sammen med meg i det heletatt. Føler meg så veldig utenfor, og usynlige barrierer som jeg ikke aner hvordan man bryter."

Dette er noe jeg tror du kan ha nytte av i en terapi. Ha en som hjelper deg til å bryte denne barrieren. Men du må bruke tid. Ikke stresse. Du må ta små skritt. Hvis ikke blir det så overveldende at det er lett å gi opp.

Du ser det kansje ikke nå. Men jeg er sikker på at det er mange som har lyst til å være sammen med deg, jeg, bare du gir dem lov (men dette er altså noe som vil ta tid, og jeg tror altså at en terapi kan hjelpe deg med dette - om du lar en terapeut få lov..) Jeg er sikker på at når du har fått bygt opp selvtilliten din, så vil du begynne å se ting fra et annet lys.

"Hater kroppen min, annsiktet mitt, stemmen min.. vil ikke bli sett, vil ikke eksistere.. Vil akseptere hvem jeg er, men ser ikke hvordan det kan gå.. vil forrandre på kroppen.. Men er det bare ett halmstrå.."

Jeg tror det beste vi kan gjøre for oss selv, er å akseptere at vi ble skapt slik vi ble, og at vi er unike av den grunn. Tenk hvor kjedelig det hadde vært om alle var like! Kansje henger også dette sammen med selvtilliten. Jeg hatet kroppen min og hele meg før jeg også.. For bare ett år siden. Og da hadde jeg hatet og hatet i alle de år......... (men jeg var kun stygg i mitt hode).

"Skal snart til psykiater og sånt.. men jeg fatter ikke hvordan jeg kan bli frisk av og prate om ting.."

Jeg tenkte som deg før. Men vet du hva. Jeg tror at hvis du går litt inn i deg selv og tenker etter hvilke problemer du har, så er terapeuten der for å hjelpe deg å løse de. Sammen kan dere trene på ting, h*n kan gi deg råd, samtidig som denne er der for å backe deg opp.

Jeg har ikke vært i en terapi selv. Men jeg vil tro det er slik det funker - hvis du vil ha et bedre liv..

"men hva er feil med meg, Hvorfor merker jeg at alt det normale føles kjedelig ut? Heter det noe, når man ikke føler noe interesse av og være rundt mennesker? Kan det fikses? Er det isolasjonen sin skyld? Kan jeg bli frisk og normal?"

Ja, jeg tror at du kan bli frisk. Og du er ikke unormal. Men jeg tror at du bare har hatt det så galt, at du derfor føler deg unormal.

Vet du hva mitt første innlegg her på dol handlet om ? "Føler meg unormal". Det var sånn jeg så på meg selv for ett år siden. men nå forstår jeg mer og tenker annerledes..

Desssuten vil jeg tro at å isolere seg og ikke treffe folk kan gjøre noe med alle og enhver. Jeg tror dette vil gi seg utslag i dårlig selvtillit, bl.a. Men du må jobbe med dette selv også, sammen med en terapeut, for å få det bedre.

"Jeg merker jeg vegrer meg på morningene.. slo meg for litt siden når jeg skulle ut og ta MR sist uke, merket det veldig.. Jeg ville bare ikke gå, det skremte meg. Hvordan skal jeg klare og leve normalt når jeg bare ikke vil ting?"

Er det angsten som hindrer deg? Jeg tror at du vil klare dette med trening og atter trening, men i små skritt. Ikke for mye på en gang. Det er trening over tid, tror jeg..

"Det var den akuratt samme følelsen jeg fikk i barneskolen når jeg skulket skolen, jeg gadd bare ikke!! også ballet det seg på.. og det ble vannskeligere og vannskeligere og gå på skolen når jeg selv valgte og bli personen som ga faen i alt i gjengen.

Samme vegringen jeg følte i barnskolen når jeg begynte og isolere meg.. Det var latskap, det må det være. Det må bety at jeg er en utrolig lat person.. jeg husker ikke noe værre ord for det nå."

Mener du at du er lat selv.. eller er det andre ting som hindrer deg?

"Bortskjemt må være det beste ordet for det, vant til og få vilja si, og når man ikke får det, så nekter man!!! Jeg var utrolig fri helt fra jeg var 4 år gammel, jeg ville gjøre ting alene, jeg ville fikse ting selv og det fikk jeg lov til."

Vet ikke om jeg ville kalt det bortskjemt. Men at du er viljesterk er vel kansje en bra egenskap som du kansje kan bygge videre på?

"Også ble mamma syk i 1'st klasse og det var ingen som klarte og sette grenser for meg, det var ingen som satt ned foten. Mamma gjorde tilogmed leksene mine et par ganger. Og når pappa slo/gikk amok, og vi sloss så ga jeg bare enda mere faen."

Høres ut som du har hatt det vanskelig. Jeg kan faktisk forstå at du ga f.. Jeg hadde heller ingen grenser. Det har gjort meg usikker i mye, bl.a. Men nå er du voksen, og du kan selv velge hvordan du vil ha det i livet, ferri... Jeg tror at du kan få det bra, om du går inn for det..

"Jeg tror faktiskt at den eneste grunnen til at jeg var hoss venner i barneskolen var fordi vi skulle gjøre noe morsomt. Og i ungdomstiden så var vi og grøfta og drakk oss fulle. Jeg må liksom gjøre noe konstant, eller så kjeder jeg meg!!! Hvorfor er jeg sånn, kan psykiatern/psykologen helbrede bortskjemthet?"

jeg ville kalt det rastløshet..

"For det er jo det dette er, er det ikke? Det må være det, eller er jeg ordentlig psykiskt syk? Jeg håper jeg er syk, jeg håper det kan fiskes, men jeg vet ikke."

Jeg tror det kan fikses..

"Er det ikke meningen at mennesker skal ha lyst til og være sammen med andre? Hvorfor føler jeg ingen interesse av det? Annet en at jeg er blitt utrolig deppa av og ikke ha noe kontakt med noen..."

Jeg tror at vi mennesker er skapt for hverandre, og at vi trenger hverandre. Du sier at du blir deppa av å ikke ha kontakt med noen. Det sier meg at du vil ha kontakt, men at det er andre ting som hindrer deg. For meg høres det altså ut som at du ikke har troen på deg selv..

"det ble rot.. jeg fortjener og være alene fordi jeg har gjort alle valgene selv."

Det er ikke sant!

" Men samtidig så ønsker jeg at jeg vokste opp i et normalt hjem, da hadde jeg vel vært frisk?! Eller hadde jeg sittet i fengsel?"

Det vet jeg ikke. Men det kan virke som opppveksten kansje har gjort noe med deg også. Og det håper jeg at du får hjelp til å finne ut av..

"Fri sjel.. vakkert ord.. men alt for fri, så blir det kaos? Bortskjemt av for mye frihet, også kommer hverdagen og banker deg opp.. eller noe..... kay...vet ikke hva man skulel kunne svare her.. ville bare tømme meg litt.!!"

Er det ikke godt, å kunne få sette ord på det..

Vel, jeg har gitt deg mine tanker og erfaringer. ta det derfor ikke som et fasit svar. Men jeg håper at det kan hjelpe deg litt iallefall )

Hei Jente31!

Jeg leste dette i dag tidlig og det hjalp, jeg skal lese det igjen og igjen, men jeg er ganske så deprimert idag så får se når jeg får svart deg

Tusen klemmer og uendelige vakkre netter til deg. snakkes snartt!!!!

[neelie (ferri)]

Jeg ser heller ikke veien fremover. Den må nok bli til mens vi går.

MMMM, takk... ja... bare veien er så mørk idag..

[Gjest Jente31]

Hei Jente31!

Jeg leste dette i dag tidlig og det hjalp, jeg skal lese det igjen og igjen, men jeg er ganske så deprimert idag så får se når jeg får svart deg

Tusen klemmer og uendelige vakkre netter til deg. snakkes snartt!!!!

Så bra at det hjalp! Det er jeg glad for å høre.

Du vet, du er ferri gutten som jeg har stor tro på vil komme videre, for du virker til å ha selvinnsikt. Men jeg tror kansje at du trenger støtte til å klare å ta noen valg. Vi på dol er her for å støtte deg. Samtidig håper jeg at du får støtte i RL også.

Hvordan går det med ny leiilighet, har du hørt noe mer?

*Klem*

Ps. Ikke stress med å svare på det over. Du trenger heller ikke svare, det var jo ganske mye