Nå sitter pappa nede og skriker..

[Gjest Blomsterbarnet]

Kjenner igjen mye fra da jeg bodde hjemme. Det underlige var at da jeg flytta hjemmefra så ble alt mye bedre. Føler med deg og VET at det er et helvete. Har du noen mulighet for å flytte hjemmefra? Har du rettigheter på attføring/trygd? Dersom du sliter psykisk så har du en mulighet til å søke om dette. Rådfør deg med legen din.

Familiemønstre er kompliserte og det er alltid to i saken, men jeg mener likevel at foreldrene har ansvaret for "klimaet" hjemme. Jeg har jobbet med relasjonen til foreldrene mine i årevis og fant ut at for å bli helt uavhengig av dem så måtte jeg først og fremst bli økonomisk uavhengig. Så jeg gikk inn for at sosialkontoret disponerer hele min inntekt, dvs trygd og sykepenger. Hadde veldig lite å rutte med en periode, men nå er faktisk budsjettet mitt i pluss :-) Det gir en enorm selvtillit og følelse av å klare meg selv. Jeg går også i kognitiv terapi hvor jeg jobber med at foreldrene mine vil ikke forandre seg, men hvordan jeg skal takle dem. Når mamma kritiserer meg så svarer jeg på en måte som fraskriver meg skyld og ansvar som er urimelig. Merker at hun blir stille da. Jeg har blitt mer fandenivoldsk og selvhevdende. Faktisk så tror jeg det hjelper på forholdet til foreldre. Mange foreldre av den generasjon har sterke fordommer mot sosialkontoret. Mine foreldre ville jo lenge at jeg bare skulle jobbe, men de har da etterhvert forstått at saken er som den er.

Ta skritt for skritt er mitt råd. Oppsøk legen din og forhør deg om det å søke på attføring/rehabiliteringspenger. Da får du mer utbetalt i måneden. Kanskje får du etterhvert råd til en liten hybel. Det er ikke enkelt, men jeg tror det er en vei å gå.

[Gjest Blomsterbarnet]

Ja, dette var teit. Like håpløse begge to. Du må ivareta din egen verdighet.

Det er faktisk ikke så lett å ta vare på sin verdighet når man føler seg lite verdig. Og når man bor hjemme, så blir kommunikasjonsmønstrene så innfløkte at det er vanskelig å tenke klart. Derfor tror jeg det er veldig sunt å flytte hjemmefra.

[Gjest Blomsterbarnet]

Hei Neelie/ferri

Vet du, blir så glad for en ting, eller egentlig flere! At du ser at han reagerer helt på trynet. Mannen oppfører seg jo værre enn en treåring i trassalder! Og at du blir sint og får lyst å a igjen skulle bare mangle!

Om det er en smart måte å handle på til vanlig vet jeg ikke, 60+-åringer viser seg temmelig vanskelig å oppdra, og det er ike din oppgave heller. (vær du gla for det..)

Men for i kveld, vær bare glad for opprøreren i deg! Han trenger du massevis av! :-)

Og tenk - du er på vei ut av foreldreheimen, endelig. Visst - du er utålmodig og ting tar tid, men tenk så mye nærmere du er nå!

hilsen en overtrøtt og (sikkert på grensen til ufyselig) optimist på dine vegne -

Åja. Visste ikke at hun allerede skulle flytte. :-)

[multippel]

Hei Neelie(ferri)

Du skriver veldig godt syns jeg. Så hele situasjonene for meg, alle de små tingene og dynamikken som foregår.

Tenker det er jo et fremskritt i skrivingen din dette:-) Jeg har ikke vært her så lenge og har ikke lest alt...men tenkte...det betyr at noe holder på å skje med Ferri som jeg kjenner deg som.

Å flytte etterhvert i det tempo du klarer er jo helt innlysende at du må.

Du har to foreldre med store problemer selv.

Sender over en støttende tanke og masse tro på at du kommer til å bevege deg bort og over i noe annet.

Det høres ut for meg sm om du er på veldig god vei:-)

[musikeren]

Ja, jeg var teit jeg også.. vurderte og bare gi ham iskremen med engang, stuet alt nede igjen. Dette var ett mildt senario ikveld. Og første gang jeg bevisst har gjort noe som dette tror jeg.

Det ble misslykket såklart, han bryr seg jo ikke om hva jeg skulle mene uansett.. Men jeg stod i allefall litt opp for megselv. Selv om jeg mistet litt fattningen.

Jeg vil helst gjøre dette mere egentlig.. ikke på denne måten, men jeg vil helst kunne klare og reagere med engang når jeg føler at jeg blir trampet på.. Det har jeg ikke klart enda, er for redd tror jeg. Redd for at han skal bli voldelig, noe han ikke har blitt på veldig lenge.. men det er der fortsatt kanskje..

Vi sloss mye når jeg var tenåring, og det var ganger vi begge nok ble ganske skremt av hverandre.. men etterhvert så sluttet jeg og si imot, for da ble det ikke noe fysiskt ut av det, og har vel egentlig blitt trampet på i flere år nå..

Men Takk, når alt kommer til alt, og hvis alt skal være korrekt så skulle jeg vel ha holdt meg for god til og gjøre noe ut av dette.. men det er så frustrerende når han ikke er klar over hvordan han er liksom, får ikke forklart det ordentlig tror jeg..

Synes du skriver gode tanker om dette. Skjønner at det er vanskelig. Jeg trur det beste du kan gjøre akkurat i denne saken er å være ærlig om følelsene dine. Fortell ham direkte og uten omsvøp at "Jeg blir faktisk veldig såra og lei meg når du gjør sånn." Vær saklig og direkte. Hvis han fortsetter å gjøre narr, så spør han hvorfor han gjør det. Spør om det er hensikten hans å såre deg. Ikke bli sint eller gå i forsvarsposisjon, men bare vær ærlig, saklig og direkte. Men prøv å skille mellom filleting, og hva som er viktig for deg.

Kanskje hjelper ikke dette med en gang. Kanskje hjelper det ikke noen gang. Men jeg trur du vil merke bedring. Noe annet skulle forundre meg stort. Uansett ivaretar du din egen verdighet når du gjør det på denne måten.

:-)

[Tweak]

Ja, jeg var teit jeg også.. vurderte og bare gi ham iskremen med engang, stuet alt nede igjen. Dette var ett mildt senario ikveld. Og første gang jeg bevisst har gjort noe som dette tror jeg.

Det ble misslykket såklart, han bryr seg jo ikke om hva jeg skulle mene uansett.. Men jeg stod i allefall litt opp for megselv. Selv om jeg mistet litt fattningen.

Jeg vil helst gjøre dette mere egentlig.. ikke på denne måten, men jeg vil helst kunne klare og reagere med engang når jeg føler at jeg blir trampet på.. Det har jeg ikke klart enda, er for redd tror jeg. Redd for at han skal bli voldelig, noe han ikke har blitt på veldig lenge.. men det er der fortsatt kanskje..

Vi sloss mye når jeg var tenåring, og det var ganger vi begge nok ble ganske skremt av hverandre.. men etterhvert så sluttet jeg og si imot, for da ble det ikke noe fysiskt ut av det, og har vel egentlig blitt trampet på i flere år nå..

Men Takk, når alt kommer til alt, og hvis alt skal være korrekt så skulle jeg vel ha holdt meg for god til og gjøre noe ut av dette.. men det er så frustrerende når han ikke er klar over hvordan han er liksom, får ikke forklart det ordentlig tror jeg..

Jeg synes du skal være stolt av deg selv for at du begynner å gjøre noe med situasjonen!

Men jeg er usikker på om faren din så sammenhengen mellom hvorfor han ikke fikk isen han, som moren din. For han (som et lite barn) var det kanskje ikke en klar linje mellom at han såret deg med å si noe stygt (som du sa, han forsto ikke at han såret deg en gang?) og å ikke få is. Ser paralleller til nanny911 her, når jeg gir deg råd om konsekvenssammenheng! :-)

Jeg tror at en vil komme lenger med å si rett ut at "det du sa der, sårer meg". Det kan være tøft å si det, for en vil få kommentarer tilbake med en gang. Men du behøver ikke ha noen forklaring på hvorfor det sårer deg, bare at det gjør det.

Føler virkelig med deg! Og som sagt, vær stolt av deg selv! Du er flink!