stemmer i hodet etter plutselig død hos far

[Gjest Mamma som ønsker å være en hjelp for sitt barn]

Hei. Jeg har et spørsmål knyttet til min sønn som nå er 13 år. I vinter opplevde vi at hans far, som hadde levd med en bipolar lidelse i en årrekke ikke orket å leve lenger. Hans pluteselige død kom som et sjokk på vår sønn. Faren levde på en annen kant av landet, og min sønn så faren sin i de periodene han ikke var for syk. De hadde ofte telefonisk kontakt og min sønn opplevde faren som en støtte. Jeg vil si at de var knyttet til hverandre. Min sønn har vært veldig lei seg (naturlig nok) etter farens død - han har vært sint, hatt skyldfølelse for farens selvmord, vært veldig lei seg og utafor periodevis. (Alt i tråd med slik dette beskrives av A. Dyregorv for barn/unge som har opplevd at en forelder tar selvmord). Det jeg nå er bekymret for er at han er ekstremt "stressa", han spiser dårlig, sover dårlig, er redd for å komme for sent til ting (selv om han har god tid) - i disse siruasjonene "mister han helt hodet", og selv om jeg prøve rå roe han ned med å være vennlig og rolig når jeg ikke inn. I det siste (fra juni mnd) sier han at han har hørt stemmer i hodet sitt. Dette fremstår som "mumling" sier han , og stemmen er så laveat han ikke kan oppfatte hvilke ord som blir sagt. Han sier at det er farens stemme han hører. Første gang han hørte dette var på en overnattingstur med flere. Det var midt på natten og han satt våken i det rommet som alle de andre lå og sov i. Han ble vveldig forundret, og trodde det var noen i rommet som snakket, men der sov alle. Slik han selv forteller det sier han at han da etter hvert skjønte at stemmen kom fra inne i hans eget hode. Når først stemmen er der tar det lang tid før den går bort, (én time eller mer -opp til en halv dag). Han sier også at han hører sin egen stemme, men da som liten gutt - som om han snakker til faren sin. Er dette en del av en naturlig sorgprosess? Er dette noe som kan gå over hvis jeg legger maksimalt til rette for han, eliminerer stressfaktorer (er hjemme og legger til rette før han går til skolen, hjelper til med alle frister og lekser, at jeg avhjelper på alle disse praktiske tingene som skaper så mye stress hos ham? - som jeg kanskje ikke gjort nok av) Kan dette være en "naturlig" reaksjon på en ekstrem belastning? Vi voksne kan jo være sykmeldte etter tap av nærstående, mens barn og unge må prestere som før på skolen. Eller er dette et tegn på en begynnende psykisk sykdom hos min sønn? Det er vanskelig å se sitt barn ha det så vondt som min sønn har det nå, og jeg vil gjøre alt som står i min makt for at han skal få det bedre.

[frosken]

Jeg ville bedt fastlegen om å henvise ham til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk for en vurdering.

Du kan også selv ringe til nærmeste bup (før du evt. har fått henvisningen fra fastlegen) og fortelle om dette og spørre dem om råd. I allefall fungerer det slik på noen bup at det hver dag er en person som er ansvarlig for alle henvendelser vedr. "inntak", og de mottar også spørsmål fra foreldre som har god grunn til bekymring.

Jeg blir bekymret når jeg leser din beskrivelse av hvordan sønnen din har det, og ville ikke ventet med å be om hjelp. Hvis dette skulle vise seg å "kun være et normal sorgreaksjon", så finnes det også en del steder egne tiltak rettet mot barn som har mistet sine foreldre.

[Gjest søk hjelp!]

Uansett i hvilken grad dette er såkalte normale reaksjoner på en ekstremt vanskelig situasjon for sønnen din, ville jeg søkt profesjonell hjelp. Det er jo normalt å reagere på noe så vondt og vanskelig som dette, men selv opplever jeg det som en stor støtte at mitt barn går til psykolog og får oppfølging der.

Jeg tok kontakt med primærlege. Kom så i kontakt med psykolog som søkte han inn til BUP. Kanskje litt uvanlig å gå gjennom en psykolog på denne måten, men det fikk fortgang på ting i vårt tilfelle. Nå er BUP som beredskap å regne, mens oppfølgingen skjer hos kommunepsykologen. Også mitt barn har reaksjoner på vanskelige livshendelser. Jeg legger på is vurderingen rundt om dette vil bli en vedvarende psykisk lidelse.

Det ville jeg gjort hvis jeg var deg også. Men gutten din trenger hjelp nå. Og jeg ville ikke vært alene i å takle disse tingene du forteller om.

Det er svært vondt å se barnet sitt lide. Det er også godt for forelderen å ha støtte i psykologen rundt hvordan en best kan være der for barnet.