Forvirret av psykepl-sliten/aggressiv og dum.

[Gjest Jente31]

Jeg er forvirret, og håper at noen gidder å lese dette og evt gi meg innspill, selv om det er litt langt.. Jeg tror at jeg er i ferd med å bli dårlig (ere)..

Jeg går hos en psykiatrisk sykepleier som har hjulpet meg med det praktiske i hverdagen; få til rutiner - det ytre kaoset kan man si, som feks greie å sitte rolig ved frokostbordet / ikke stresse. Det hjelper. Jeg er roligere - noe som virker inn også på barna. I tillegg har jeg jobbet mye på egenhånnd.Det skjer helt ubevisst også.

Jeg er også under utredning på DPS. Psykepleier mener jeg er for firisk til å gå dit, og er opptatt av å ikke "sykeliggjøre" ting. Det er jeg også. Skal ikke gjøre ting verre enn de er (Kansje er jeg frisk også, men at jeg rett og slett har hatt det for galt - hvem vet?)

Vel. Jeg er jo ganske "klar" når jeg er hos henne. For da er jeg så fokusert på _meg_ (akkurat som her på dol).

Men livet i "hverdagen" har jeg problemer med, rett og slett. Og det livet ser jo ikke hun (eller dere).

Hver gang jeg åpner munnen og sier noe til noen i RL, føler jeg meg så utrolig teit etterpå. "Herregud", tenker jeg; "h*n må tro/synes jeg er helt teit. Det var jo så utrolig dumt det jeg sa" osv. Og så blir jeg sint på meg selv for at jeg ikke holdt kjeft i stedet. FOlk ser ofte bare rart på meg, føler jeg. Jeg merker det også! De forstår ikke hva jeg mener. Det er ikke altid jeg gjør det selv heller. Jeg blir fort stressa, og da "stemmer" ikke det jeg sier med "saken". Dette er så ubehagelig! Jeg føler også at jeg ofte ikke finner riktige ord når jeg skal si noe. Og så blir det helt feil.. Og teit.

Ofte kan jeg si ting uten å tenke, bare for å si noe, for det virker så ille å bare tie hele tiden. Det stresser meg. Og det irriterer meg, for det kan virkelig være helt bak mål, det jeg sier (det er ikke bare en følelse jeg har pga dårlig selvtillit/depresjon, men det er fakta). Det hele ender med at jeg trekker meg tilbake, og tier. Helt til neste gang jeg prøver.

Dessuten er jeg så fjern. Jeg får ikke med meg hva folk sier. Ikke forstår jeg ting de sier heller. Jeg føler meg så uoppdatert på det som skjer rundt meg, som feks "maddie" saken. Føler meg så utrolig dum. Så det blir til at jeg "ler" eller sier "enig" eller ett eller annet bare for å vise at jeg er der, så det ikke ser så dumt ut.

Jeg har ikke ork eller noe til å klare å følge med. Om jeg prøver, så klarer jeg det ikke likevel. Jeg "detter ut" og blir fjern. Det oppleves som veldig slitsomt å følge med.

Jeg strever også med å klare å følge opp mine barns lekser feks. Jeg kan ofte bare sitte helt "apatisk" og fjern, rett opp og ned på en stol. Jeg klarer ikke engang å opprettholde mine regninger. Jeg utsetter alt. Plutselig når innkassokravene kommer, reagere jeg. Jeg klarer så vidt å gjøre det jeg absolutt må, som å følge opp timene hos psykepleier og DPS. Og jeg orker ikke besøke folk, gå i butikker osv. Det er sjeldnere og sjeldnere. Jeg er forferdelig treg! Jeg tenker på alt jeg skulle gjort, og jeg kan rydde og gjøre klart for vasking - men kommer ikke lenger.

"Terje Fjern",- det er meg! jeg har også vært urimelig sint eller irritert på barna i det siste, men hentet meg inn igjen med en gang og bedt om unnskyldning, og forklart hvorfor.

Av og til kan jeg oppleve og være "klar" i hodet. Da har jeg det mye bedre, jeg er mer energisk og jeg kan klare å få med meg ting lettere. Det er så deilig! Men det er ikke ofte.

Nå sier psykepleier at hun tror jeg ikke dissosierer heller (som DPS sier jeg gjør). Hun tror at de vil konkludere med at jeg ikke trenger hjelp der.

Hun er svært opptatt av å ikke sette diagnoser på folk. Hun mener DPS er opptatt av å "sykeliggjøre" meg, gjøre ting verre. Hun jobber for at diagnoser skal komme bort, men at det skal fokuseres på de problemer hver enkelt har. Hun mener det kan være fordeler for hver enkelt å få en diagnose, bl.a i forhold til feks trygd. Og jeg skjønner tankegangen hennes. Men samtidig tenker jeg at man må ta folk på alvor også. Ikke undervurdere deres problemer.

TAkk for evt råd, innspill.. Noe av dette kan kansje være "depressive tanker". Men det er en realitet at jeg sliter i hverdagen.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

"Nå sier psykepleier at hun tror jeg ikke dissosierer heller (som DPS sier jeg gjør). Hun tror at de vil konkludere med at jeg ikke trenger hjelp der.

Hun er svært opptatt av å ikke sette diagnoser på folk. Hun mener DPS er opptatt av å "sykeliggjøre" meg, gjøre ting verre."

Kompetansen er større på et DPS (ville jeg tro) enn hos psykepleier som arbeider alene i kommunen. En poliklinikk er da ikke interessert i å sykeliggjøre folk! Hovedhensikten er å kartlegge de vansker/problemområder som faktisk kompliserer ens liv og følge opp i forhold til det. DET er å bli tatt på alvor!

Selvfølgelig kan det være at den kommunale psykepleieren konkluderer slik hun gjør, fordi du i samvær med henne fremstiller deg som friskere enn det du egentlig er. (Det er en stygg tendens jeg også har...). Men det virker også, ut fra det du forteller, at hun i sin holdning mener at "det meste er normalt". Man kan ikke normalisere psykdom.

[duffen]

"Nå sier psykepleier at hun tror jeg ikke dissosierer heller (som DPS sier jeg gjør). Hun tror at de vil konkludere med at jeg ikke trenger hjelp der.

Hun er svært opptatt av å ikke sette diagnoser på folk. Hun mener DPS er opptatt av å "sykeliggjøre" meg, gjøre ting verre."

Kompetansen er større på et DPS (ville jeg tro) enn hos psykepleier som arbeider alene i kommunen. En poliklinikk er da ikke interessert i å sykeliggjøre folk! Hovedhensikten er å kartlegge de vansker/problemområder som faktisk kompliserer ens liv og følge opp i forhold til det. DET er å bli tatt på alvor!

Selvfølgelig kan det være at den kommunale psykepleieren konkluderer slik hun gjør, fordi du i samvær med henne fremstiller deg som friskere enn det du egentlig er. (Det er en stygg tendens jeg også har...). Men det virker også, ut fra det du forteller, at hun i sin holdning mener at "det meste er normalt". Man kan ikke normalisere psykdom.

,Hei jente31, føler meg deg i forvirringen. Ser ikke helt poenget med å ha psyk.sykepleier som "hovedbehandler",før du er ferdig utredet, og funnet ut av evt, psykisk lidelse, og _så_ starte med behandling. Syns også at det burde være et visst samarbeid mellom dps og sykepleier for ikke å rote det hele til, slik at du blir enda mer forvirret. Spesielt viktig virker det å få til at hverdagen din blir så strukturet som mulig, og jobbe konkret mye med det. Men, det er mulig jeg misforstår;har selv ikke prøvd psyk.sykepleier. har mer enn nok med å forholde meg til terapi hos psykolog; og det medisinsk-faglige ansvaret som dps står for.

Men håper du kykkes. Gode svar får du fra mange her ellers; i dag godt svar fra Bipolar 11... jeg visst.

[Gjest Jente31]

"Nå sier psykepleier at hun tror jeg ikke dissosierer heller (som DPS sier jeg gjør). Hun tror at de vil konkludere med at jeg ikke trenger hjelp der.

Hun er svært opptatt av å ikke sette diagnoser på folk. Hun mener DPS er opptatt av å "sykeliggjøre" meg, gjøre ting verre."

Kompetansen er større på et DPS (ville jeg tro) enn hos psykepleier som arbeider alene i kommunen. En poliklinikk er da ikke interessert i å sykeliggjøre folk! Hovedhensikten er å kartlegge de vansker/problemområder som faktisk kompliserer ens liv og følge opp i forhold til det. DET er å bli tatt på alvor!

Selvfølgelig kan det være at den kommunale psykepleieren konkluderer slik hun gjør, fordi du i samvær med henne fremstiller deg som friskere enn det du egentlig er. (Det er en stygg tendens jeg også har...). Men det virker også, ut fra det du forteller, at hun i sin holdning mener at "det meste er normalt". Man kan ikke normalisere psykdom.

Tusen takk for innspill.

Hun sa alt dette klart og rett ut til meg i dag. Og jeg blir usikker. Hun sa mer også. Feks: at mange dps og psykiatere bl.a, er ute etter å sette diagnoser på folk, og ikke ser pasientens problemer som følge av dette.

Jeg har ikke så mye peiling på sånt, men jeg også skjønner at det er problemene man må fokusere på, og ikke en diagnose. det er det jeg også er opptatt av. Men jeg blir litt forvirret.

"En poliklinikk er da ikke interessert i å sykeliggjøre folk!"

Det var det hun sa. Selvfølgelig kan jeg ha misforstått henne, men hun sa det både klart og tydelig, at hun var bekymret for dette. Hun fortalte også at hun hadde diskutert dette med sine kollegaer, og tenkt på meg på fritiden.

"Hovedhensikten er å kartlegge de vansker/problemområder som faktisk kompliserer ens liv og følge opp i forhold til det. DET er å bli tatt på alvor!"

Ja.. det var det jeg også trodde..

"Selvfølgelig kan det være at den kommunale psykepleieren konkluderer slik hun gjør, fordi du i samvær med henne fremstiller deg som friskere enn det du egentlig er. (Det er en stygg tendens jeg også har...)."

Ja. Helt klart. Jeg har tenkt masse på dette. Jeg er jo så fokusert på det når jeg er der, at jeg derfor virker veldig klar. Dessuten er jeg i stand til å tenke fornuft. Jeg er heller ikke flink til å vise henne utad hvor mye jeg egentlig sliter. Jeg prøver, men akkurat der og da blir det snakket så mye kognitivt at jeg faktisk glemmer hvordan jeg har det også.

"Men det virker også, ut fra det du forteller, at hun i sin holdning mener at "det meste er normalt". Man kan ikke normalisere psykdom."

Det kan nok virke slik. Hun snakket om schizofreni bl.a. Folk kunne få diagnosen, men likevel ikke bli møtt for sine problemer. Jeg og hun kunne begge hatt denne psykdommen, men likevel ville vi hatt ulike behov for hjelp. Hun mener psykiatere og leger medisinerer for mye. Det var ikke løsningen, mener hun.

Hun hadde også nylig vært på møte sammen med en samfunnsforsker, som hadde sagt dette..

Vel. Jeg blir forvirret. Hvem skal jeg høre på og ikke.. Bør jeg bare ta meg sammen liksom..

Hun sa hun ikke bagatelliserer mine problemer. Jeg skulle få gå hos henne så lenge jeg har behov for det. Hun trodde ikke dps ville ha et tilbud til meg.Men jeg hadde henne, sa hun..

[Gjest Jente31]

,Hei jente31, føler meg deg i forvirringen. Ser ikke helt poenget med å ha psyk.sykepleier som "hovedbehandler",før du er ferdig utredet, og funnet ut av evt, psykisk lidelse, og _så_ starte med behandling. Syns også at det burde være et visst samarbeid mellom dps og sykepleier for ikke å rote det hele til, slik at du blir enda mer forvirret. Spesielt viktig virker det å få til at hverdagen din blir så strukturet som mulig, og jobbe konkret mye med det. Men, det er mulig jeg misforstår;har selv ikke prøvd psyk.sykepleier. har mer enn nok med å forholde meg til terapi hos psykolog; og det medisinsk-faglige ansvaret som dps står for.

Men håper du kykkes. Gode svar får du fra mange her ellers; i dag godt svar fra Bipolar 11... jeg visst.

Tusen takk for innspill. Jeg er faktisk redd for at det er jeg som overdriver og bare burde ta meg sammen. SÅ usikker blir jeg.

"Ser ikke helt poenget med å ha psyk.sykepleier som "hovedbehandler"

Vet du hva.. skal jeg være ærlig, virker det på meg som om det er den "rollen" hun vil ha, om du forstår. Hun har også sagt det til meg, at hun blir så ivrig, fordi jeg har kommet så langt, er fornuftig og jobber så bra. Hun trekker inn mye av sitt privat liv, noe jeg ikke helt liker. Men det skal antakeligvis være sånn? Jeg liker henne, har ikke noe med det å gjøre. Men hun gjør meg usikker.

"før du er ferdig utredet, og funnet ut av evt, psykisk lidelse, og _så_ starte med behandling"

Hun behandler.. Kognititvt.. Det sier hun også,samtidig som det skal være rom for å sette ord på følelser.

"Syns også at det burde være et visst samarbeid mellom dps og sykepleier for ikke å rote det hele til, slik at du blir enda mer forvirret."

Hun fortalte at det ikke er noe samarbeid per i dag, men at de jobber for å få til et samarbeid. Det gjelder hele fylket.

"Spesielt viktig virker det å få til at hverdagen din blir så strukturet som mulig, og jobbe konkret mye med det."

Den biten jobber vi mye med.

Tusen takk for svar. Det er veldig greit å lufte seg, samt få sortert litt. Jeg aner jo ikke om det er jeg som overreagerer eller ikke. Jeg blir bare så usikker.

[multippel]

Jeg gikk engang til en psykoterapeut som sa: Det som du kan bruke av det jeg sier kan du ta til deg....resten bare kaster du i søpla:-)

Ingen kan se hvordan du har det inne i deg. Du vet selv best hvordan du har det. Derfor veldig viktig denne biten med å stole på egne sanser.

Jeg syns ikke du skal være så redd for diagnoser. En diagnose er bar ett navn på ett problemområde. En depresjon arter seg forskjellig fra person til person, på samme måte som adhd eller andre diagnoser. Diagnoser er på en måte bare ett redskap...når man trenger inn i materien så blir det personlig...tenker jeg.

I begynnelsen når man er usikker på hva som kan være galt....man bare vet at det er galt....så kan man pådra seg all verdens diagnoser og du vil kanskje også føle deg dårligere ved det for en periode. Etterhvert vil du sirkle dette inn og forstå bedre hva som er vanskelig.

Ta deg selv på alvor, slik du har det skal man ikke ha det! Basta!:-)

Jeg kjenner jo ikke psykiatrien så veldig godt enda, jeg har gått mest til privatpraktiserende psykologer som jobber alternativt. De er veldig redde for medisiner. Etter å ha gått i 6 år og enda ikke fått løst mine problemer så er iallefall jeg ikke så redd medisiner mer. Alt bør prøves:-) Så la denne sykepleieren holde på med sitt og det gode arbeidet dere også gjør og fortsett hos DPS og ikke bli redd for en evt. diagnose.

[Gjest Jente31]

Jeg gikk engang til en psykoterapeut som sa: Det som du kan bruke av det jeg sier kan du ta til deg....resten bare kaster du i søpla:-)

Ingen kan se hvordan du har det inne i deg. Du vet selv best hvordan du har det. Derfor veldig viktig denne biten med å stole på egne sanser.

Jeg syns ikke du skal være så redd for diagnoser. En diagnose er bar ett navn på ett problemområde. En depresjon arter seg forskjellig fra person til person, på samme måte som adhd eller andre diagnoser. Diagnoser er på en måte bare ett redskap...når man trenger inn i materien så blir det personlig...tenker jeg.

I begynnelsen når man er usikker på hva som kan være galt....man bare vet at det er galt....så kan man pådra seg all verdens diagnoser og du vil kanskje også føle deg dårligere ved det for en periode. Etterhvert vil du sirkle dette inn og forstå bedre hva som er vanskelig.

Ta deg selv på alvor, slik du har det skal man ikke ha det! Basta!:-)

Jeg kjenner jo ikke psykiatrien så veldig godt enda, jeg har gått mest til privatpraktiserende psykologer som jobber alternativt. De er veldig redde for medisiner. Etter å ha gått i 6 år og enda ikke fått løst mine problemer så er iallefall jeg ikke så redd medisiner mer. Alt bør prøves:-) Så la denne sykepleieren holde på med sitt og det gode arbeidet dere også gjør og fortsett hos DPS og ikke bli redd for en evt. diagnose.

Tusen takk for innspill. Det hjelper meg å sorterer litt, samtidig som det hjelper meg til å få dette ut av verden.

"Jeg gikk engang til en psykoterapeut som sa: Det som du kan bruke av det jeg sier kan du ta til deg....resten bare kaster du i søpla:-)"

Det synes jeg var veldig klokt sagt :-)

"Ingen kan se hvordan du har det inne i deg. Du vet selv best hvordan du har det. Derfor veldig viktig denne biten med å stole på egne sanser."

Helt klart. Det er også noe jeg har lært her på DOL. Jeg må tørre å stole på meg selv. Men hva når jeg ikke får formidlet det da.. Jeg har jo sagt det til henne tidligere, at jeg sliter med dette. Men der og da, når jeg er hos henne, så synes det ikke på meg. Det er i andre, "vanlige" situasjoner, jeg har problemer.

"Jeg syns ikke du skal være så redd for diagnoser."

Neida. Jeg er heller ikke det.. Om jeg får en diagnose eller ei så gjør det ingenting. Men jeg er meropptatt av å få hjelp for det jeg faktisk sliter med. Og psykepleieren gjør meg litt usikker. Er det helt normalt det jeg sliter med?

"I begynnelsen når man er usikker på hva som kan være galt....man bare vet at det er galt....så kan man pådra seg all verdens diagnoser og du vil kanskje også føle deg dårligere ved det for en periode."

Jo, den har jeg kjent på. Jeg "kjenner meg igjen" i de fleste psykiske lidelsene, for å si det sånn. Det er også en av grunnene til at jeg ikke er opptatt av diagnoser, for da kan jeg feile både det ene og det andre. Det er også noe jeg har funnet ut i min tid her på DOL.

"Etterhvert vil du sirkle dette inn og forstå bedre hva som er vanskelig."

Det har jeg gjort. Jeg forstår hva som er vanskelig, og hva jeg trenger hjelp til..

"Ta deg selv på alvor, slik du har det skal man ikke ha det! Basta!:-)"

Det er det jeg prøver på .-)

"Alt bør prøves:-) Så la denne sykepleieren holde på med sitt og det gode arbeidet dere også gjør og fortsett hos DPS og ikke bli redd for en evt. diagnose."

Et godt råd. Jeg skal også gjøre som du sier - stole på meg selv. Det er vel mye av det dette handler om også. At Jeg er ikke enig med henne i dette her.. Men det var veldig godt å få luftet seg.. For hvis ikke hadde jeg nok gått å spekulert på dette.. Jeg ville blitt mer usikker. For jeg er lett å forvirre/lede..

Tusen takk for at du delte din erfaring også :-)

[multippel]

Tusen takk for innspill. Det hjelper meg å sorterer litt, samtidig som det hjelper meg til å få dette ut av verden.

"Jeg gikk engang til en psykoterapeut som sa: Det som du kan bruke av det jeg sier kan du ta til deg....resten bare kaster du i søpla:-)"

Det synes jeg var veldig klokt sagt :-)

"Ingen kan se hvordan du har det inne i deg. Du vet selv best hvordan du har det. Derfor veldig viktig denne biten med å stole på egne sanser."

Helt klart. Det er også noe jeg har lært her på DOL. Jeg må tørre å stole på meg selv. Men hva når jeg ikke får formidlet det da.. Jeg har jo sagt det til henne tidligere, at jeg sliter med dette. Men der og da, når jeg er hos henne, så synes det ikke på meg. Det er i andre, "vanlige" situasjoner, jeg har problemer.

"Jeg syns ikke du skal være så redd for diagnoser."

Neida. Jeg er heller ikke det.. Om jeg får en diagnose eller ei så gjør det ingenting. Men jeg er meropptatt av å få hjelp for det jeg faktisk sliter med. Og psykepleieren gjør meg litt usikker. Er det helt normalt det jeg sliter med?

"I begynnelsen når man er usikker på hva som kan være galt....man bare vet at det er galt....så kan man pådra seg all verdens diagnoser og du vil kanskje også føle deg dårligere ved det for en periode."

Jo, den har jeg kjent på. Jeg "kjenner meg igjen" i de fleste psykiske lidelsene, for å si det sånn. Det er også en av grunnene til at jeg ikke er opptatt av diagnoser, for da kan jeg feile både det ene og det andre. Det er også noe jeg har funnet ut i min tid her på DOL.

"Etterhvert vil du sirkle dette inn og forstå bedre hva som er vanskelig."

Det har jeg gjort. Jeg forstår hva som er vanskelig, og hva jeg trenger hjelp til..

"Ta deg selv på alvor, slik du har det skal man ikke ha det! Basta!:-)"

Det er det jeg prøver på .-)

"Alt bør prøves:-) Så la denne sykepleieren holde på med sitt og det gode arbeidet dere også gjør og fortsett hos DPS og ikke bli redd for en evt. diagnose."

Et godt råd. Jeg skal også gjøre som du sier - stole på meg selv. Det er vel mye av det dette handler om også. At Jeg er ikke enig med henne i dette her.. Men det var veldig godt å få luftet seg.. For hvis ikke hadde jeg nok gått å spekulert på dette.. Jeg ville blitt mer usikker. For jeg er lett å forvirre/lede..

Tusen takk for at du delte din erfaring også :-)

Jeg syns jo egentlig at hun burde av respekt for deg og din vei ikke snakke så politisk på sett og vis og synse så mye om psykiatrien. Du jobber jo for å komme deg ut av noe og du må selv trekke dine konklusjoner. Det syns jeg hun skulle holdt for seg selv. Men at hun av og til deler egene erfaringer kan bare være bra tror jeg, bare hun holder på rollefordelingen og fokuset nemlig DEG:-) Eksempler fra eget liv kan jo bidra til å ufarligjøre ting og alminneliggjøre ting. Men som sagt, viktig at rollefordelingen ikke tøyses med:-) Var jeg uklar nå?

[Gjest Jente31]

Jeg syns jo egentlig at hun burde av respekt for deg og din vei ikke snakke så politisk på sett og vis og synse så mye om psykiatrien. Du jobber jo for å komme deg ut av noe og du må selv trekke dine konklusjoner. Det syns jeg hun skulle holdt for seg selv. Men at hun av og til deler egene erfaringer kan bare være bra tror jeg, bare hun holder på rollefordelingen og fokuset nemlig DEG:-) Eksempler fra eget liv kan jo bidra til å ufarligjøre ting og alminneliggjøre ting. Men som sagt, viktig at rollefordelingen ikke tøyses med:-) Var jeg uklar nå?

Du er klar og tydelig :-)

Og jeg er enig med du. Hun er veldig interessert i å diskutere dette (psykiatri). Hun engasjerer seg i mental helse bl.a .

Men at jeg har feil selv i dette her, - ja det må jeg jo ha, siden jeg lar meg rive med i det hun sier.. Det er jo et interessant tema. Men det er jo ikke derfor jeg er der..

I dag begynte hun med dette, og brukte over halve timen til å formidle sine synspunkter. Tidligere har hun trukket det frem i ulike situasjoner.

Du har også noen gode poeng hva gjelder å ta fram ting fra privatlivet.. Skal tenke på det. TAkk )

[Helmi]

Jeg er litt i motsatt situasjon i forhold til deg: holder på å avslutte hos min behandler på DPS og samtidig etablerer jeg kontakt med psyk.sykepl. i kommunen.

Og begge to er veldig opptatte av å ikke "motarbeide" hverandre. De spør meg ofte om hva den andre sier om slik eller så. Og vi skal snart ha et møte sammen, alle tre, slik at vi jobber i samme retning.

Kan godt skjønne at du synes det er vanskelig at de sier forskjellige ting til deg. Klarer du å ta det opp med dem? Blir jo vondt at du skal lure på "hvem som har rett" og hva de egentlig mener.

[Helmi]

Tusen takk for innspill. Jeg er faktisk redd for at det er jeg som overdriver og bare burde ta meg sammen. SÅ usikker blir jeg.

"Ser ikke helt poenget med å ha psyk.sykepleier som "hovedbehandler"

Vet du hva.. skal jeg være ærlig, virker det på meg som om det er den "rollen" hun vil ha, om du forstår. Hun har også sagt det til meg, at hun blir så ivrig, fordi jeg har kommet så langt, er fornuftig og jobber så bra. Hun trekker inn mye av sitt privat liv, noe jeg ikke helt liker. Men det skal antakeligvis være sånn? Jeg liker henne, har ikke noe med det å gjøre. Men hun gjør meg usikker.

"før du er ferdig utredet, og funnet ut av evt, psykisk lidelse, og _så_ starte med behandling"

Hun behandler.. Kognititvt.. Det sier hun også,samtidig som det skal være rom for å sette ord på følelser.

"Syns også at det burde være et visst samarbeid mellom dps og sykepleier for ikke å rote det hele til, slik at du blir enda mer forvirret."

Hun fortalte at det ikke er noe samarbeid per i dag, men at de jobber for å få til et samarbeid. Det gjelder hele fylket.

"Spesielt viktig virker det å få til at hverdagen din blir så strukturet som mulig, og jobbe konkret mye med det."

Den biten jobber vi mye med.

Tusen takk for svar. Det er veldig greit å lufte seg, samt få sortert litt. Jeg aner jo ikke om det er jeg som overreagerer eller ikke. Jeg blir bare så usikker.

''Hun trekker inn mye av sitt privat liv, noe jeg ikke helt liker. Men det skal antakeligvis være sånn?''

Nei, slik skal det vel ikke være! Jeg vet ingenting om privatlivet til min behandler som jeg har gått hos i noen år. Det eneste jeg vet, er at hun har barn. Men ikke en gang hvor mange

[Orio]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være å farlig å "sykeliggjøre" deg, i alle fall i en sånn utredningsfase som du er i nå. Kanskje mye av det du opplever ikke er "sykt", men naturlige reaskjoner på en vanskelig livssituasjon. Men hvordan skal du finne ut av det (og klare å slå deg til ro med svaret) hvis du ikke får lov til å komme frem med alle dine merkelige tanker, opplevelser og følelser? Hvis det du opplever som fakta bare blir avvist uten at du føler du har fått forklart det ordentlig er det ikke lett å stole på den konklusjonen som kommer heller. Og kanskje ikke så mye grunn til å stole på den heller?

Det høres merkelig ut hvis hun virkelig ikke er opptatt av diagnoser, det er jo det som forteller hva som er problemet og ikke minst gir en pekepinn om hvordan problemet kan løses. Kan det hende hun bare vil at du ikke skal henge deg alt for mye opp i diagnoser?

[Orio]

"Nå sier psykepleier at hun tror jeg ikke dissosierer heller (som DPS sier jeg gjør). Hun tror at de vil konkludere med at jeg ikke trenger hjelp der.

Hun er svært opptatt av å ikke sette diagnoser på folk. Hun mener DPS er opptatt av å "sykeliggjøre" meg, gjøre ting verre."

Kompetansen er større på et DPS (ville jeg tro) enn hos psykepleier som arbeider alene i kommunen. En poliklinikk er da ikke interessert i å sykeliggjøre folk! Hovedhensikten er å kartlegge de vansker/problemområder som faktisk kompliserer ens liv og følge opp i forhold til det. DET er å bli tatt på alvor!

Selvfølgelig kan det være at den kommunale psykepleieren konkluderer slik hun gjør, fordi du i samvær med henne fremstiller deg som friskere enn det du egentlig er. (Det er en stygg tendens jeg også har...). Men det virker også, ut fra det du forteller, at hun i sin holdning mener at "det meste er normalt". Man kan ikke normalisere psykdom.

Jeg er helt "normal". Mine problemer er helt "normale", ting som alle opplever, også min behandler på dps. Så hvorfor er jeg pasient og h*n behandler? Og hvorfor har min "normalitet" hindret meg i å leve et vanlig liv i mange år?

[Orio]

Tusen takk for innspill.

Hun sa alt dette klart og rett ut til meg i dag. Og jeg blir usikker. Hun sa mer også. Feks: at mange dps og psykiatere bl.a, er ute etter å sette diagnoser på folk, og ikke ser pasientens problemer som følge av dette.

Jeg har ikke så mye peiling på sånt, men jeg også skjønner at det er problemene man må fokusere på, og ikke en diagnose. det er det jeg også er opptatt av. Men jeg blir litt forvirret.

"En poliklinikk er da ikke interessert i å sykeliggjøre folk!"

Det var det hun sa. Selvfølgelig kan jeg ha misforstått henne, men hun sa det både klart og tydelig, at hun var bekymret for dette. Hun fortalte også at hun hadde diskutert dette med sine kollegaer, og tenkt på meg på fritiden.

"Hovedhensikten er å kartlegge de vansker/problemområder som faktisk kompliserer ens liv og følge opp i forhold til det. DET er å bli tatt på alvor!"

Ja.. det var det jeg også trodde..

"Selvfølgelig kan det være at den kommunale psykepleieren konkluderer slik hun gjør, fordi du i samvær med henne fremstiller deg som friskere enn det du egentlig er. (Det er en stygg tendens jeg også har...)."

Ja. Helt klart. Jeg har tenkt masse på dette. Jeg er jo så fokusert på det når jeg er der, at jeg derfor virker veldig klar. Dessuten er jeg i stand til å tenke fornuft. Jeg er heller ikke flink til å vise henne utad hvor mye jeg egentlig sliter. Jeg prøver, men akkurat der og da blir det snakket så mye kognitivt at jeg faktisk glemmer hvordan jeg har det også.

"Men det virker også, ut fra det du forteller, at hun i sin holdning mener at "det meste er normalt". Man kan ikke normalisere psykdom."

Det kan nok virke slik. Hun snakket om schizofreni bl.a. Folk kunne få diagnosen, men likevel ikke bli møtt for sine problemer. Jeg og hun kunne begge hatt denne psykdommen, men likevel ville vi hatt ulike behov for hjelp. Hun mener psykiatere og leger medisinerer for mye. Det var ikke løsningen, mener hun.

Hun hadde også nylig vært på møte sammen med en samfunnsforsker, som hadde sagt dette..

Vel. Jeg blir forvirret. Hvem skal jeg høre på og ikke.. Bør jeg bare ta meg sammen liksom..

Hun sa hun ikke bagatelliserer mine problemer. Jeg skulle få gå hos henne så lenge jeg har behov for det. Hun trodde ikke dps ville ha et tilbud til meg.Men jeg hadde henne, sa hun..

Jeg merker at jeg blir mer opphengt i diagnoser når ting går dårlig. Da tenker jeg mye på hvordan jeg skal få det bedre. Og nøkkelen til det ligger jo, i alle fall til en viss grad, i diagnosen. Diagnosen sier jo noe om hvilken behandling som mest sannsynlig fører frem.

[Orio]

Tusen takk for innspill. Jeg er faktisk redd for at det er jeg som overdriver og bare burde ta meg sammen. SÅ usikker blir jeg.

"Ser ikke helt poenget med å ha psyk.sykepleier som "hovedbehandler"

Vet du hva.. skal jeg være ærlig, virker det på meg som om det er den "rollen" hun vil ha, om du forstår. Hun har også sagt det til meg, at hun blir så ivrig, fordi jeg har kommet så langt, er fornuftig og jobber så bra. Hun trekker inn mye av sitt privat liv, noe jeg ikke helt liker. Men det skal antakeligvis være sånn? Jeg liker henne, har ikke noe med det å gjøre. Men hun gjør meg usikker.

"før du er ferdig utredet, og funnet ut av evt, psykisk lidelse, og _så_ starte med behandling"

Hun behandler.. Kognititvt.. Det sier hun også,samtidig som det skal være rom for å sette ord på følelser.

"Syns også at det burde være et visst samarbeid mellom dps og sykepleier for ikke å rote det hele til, slik at du blir enda mer forvirret."

Hun fortalte at det ikke er noe samarbeid per i dag, men at de jobber for å få til et samarbeid. Det gjelder hele fylket.

"Spesielt viktig virker det å få til at hverdagen din blir så strukturet som mulig, og jobbe konkret mye med det."

Den biten jobber vi mye med.

Tusen takk for svar. Det er veldig greit å lufte seg, samt få sortert litt. Jeg aner jo ikke om det er jeg som overreagerer eller ikke. Jeg blir bare så usikker.

Hun skal ikke trekke inn sitt privatliv. I alle fall ikke mye.

[Gjest Jente31]

Jeg er litt i motsatt situasjon i forhold til deg: holder på å avslutte hos min behandler på DPS og samtidig etablerer jeg kontakt med psyk.sykepl. i kommunen.

Og begge to er veldig opptatte av å ikke "motarbeide" hverandre. De spør meg ofte om hva den andre sier om slik eller så. Og vi skal snart ha et møte sammen, alle tre, slik at vi jobber i samme retning.

Kan godt skjønne at du synes det er vanskelig at de sier forskjellige ting til deg. Klarer du å ta det opp med dem? Blir jo vondt at du skal lure på "hvem som har rett" og hva de egentlig mener.

Tusen takk for råd. Jeg tenker jeg blir nødt til å ta opp mine tanker rundt dette neste gang jeg skal til henne.

*Skriver opp i boka mi* :-)

[Gjest Jente31]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være å farlig å "sykeliggjøre" deg, i alle fall i en sånn utredningsfase som du er i nå. Kanskje mye av det du opplever ikke er "sykt", men naturlige reaskjoner på en vanskelig livssituasjon. Men hvordan skal du finne ut av det (og klare å slå deg til ro med svaret) hvis du ikke får lov til å komme frem med alle dine merkelige tanker, opplevelser og følelser? Hvis det du opplever som fakta bare blir avvist uten at du føler du har fått forklart det ordentlig er det ikke lett å stole på den konklusjonen som kommer heller. Og kanskje ikke så mye grunn til å stole på den heller?

Det høres merkelig ut hvis hun virkelig ikke er opptatt av diagnoser, det er jo det som forteller hva som er problemet og ikke minst gir en pekepinn om hvordan problemet kan løses. Kan det hende hun bare vil at du ikke skal henge deg alt for mye opp i diagnoser?

"Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være å farlig å "sykeliggjøre" deg, i alle fall i en sånn utredningsfase som du er i nå."

Vet ikke. Det virker som hun er litt "imot" dette. Hun er imot ganske mye i psykiatrien har jeg skjønt..

Kanskje mye av det du opplever ikke er "sykt", men naturlige reaskjoner på en vanskelig livssituasjon."

Det har jeg tenkt masse på.. Det kan også være litt logikk i det. Uansett er mine problemer der, jeg ønsker å finne ut av det, og forhåpentligvis få hjelp til å løse dem. Aller helst ville jeg vært frisk

"Men hvordan skal du finne ut av det (og klare å slå deg til ro med svaret) hvis du ikke får lov til å komme frem med alle dine merkelige tanker, opplevelser og følelser? Hvis det du opplever som fakta bare blir avvist uten at du føler du har fått forklart det ordentlig er det ikke lett å stole på den konklusjonen som kommer heller. Og kanskje ikke så mye grunn til å stole på den heller?"

Vel. Det er godt mulig at jeg ikke har ropt høyt nok, vært tydelig nok. Jeg tenker å ta opp alt rundt dette neste gang jeg skal til henne.

"Det høres merkelig ut hvis hun virkelig ikke er opptatt av diagnoser, det er jo det som forteller hva som er problemet og ikke minst gir en pekepinn om hvordan problemet kan løses."

Nettopp.

"Kan det hende hun bare vil at du ikke skal henge deg alt for mye opp i diagnoser?"

Det er godt mulig. Men jeg har ikke nevnt det for henne.. Det er hun som tar opp det. Jeg har sagt at jeg ønsker å komme til bunns i mine problemer, bare, og ønsker hjelp til å løse de..

Tusen takk for svar. Jeg har bestemt meg for å ta opp alt dette (mine tanker) neste gang. Jeg må nok det, for å komme videre. Høre hva hun tenker i forhold til alt dette.

[hidi, the scorpion]

Lille venn, du er jo depressiv! Og man blir kjapt aggressiv av depresjoner...

Vanskelig for oss her inne å tenke at DU sliter med kommunikasjon, fordi du skriver så lett og flott!

Men du trenger hjelp, så stå på for egen sak!

[Gjest Jente31]

Lille venn, du er jo depressiv! Og man blir kjapt aggressiv av depresjoner...

Vanskelig for oss her inne å tenke at DU sliter med kommunikasjon, fordi du skriver så lett og flott!

Men du trenger hjelp, så stå på for egen sak!

"Vanskelig for oss her inne å tenke at DU sliter med kommunikasjon, fordi du skriver så lett og flott!"

Hehe, ja, og det er vel nettopp det min psykepl også har problemer med..

Vel. Kansje kommunikasjonen blir bedre når jeg har fått bearbeidet alt og klarer å være mer "tilstede"? Jeg har tenkt tanken.. Har jo ikke sagt noe til noen om noe av dette før.

TAkk for svar