Hva skjer med barna mine

[Gjest Skremt ja]

Hei, jeg er en bekymret mor til to gutter på 9 og 14 år. Jeg er skilt og er alene. Far har ny samboer og baby. Bekymrer meg for guttene. I forkant av pappa dager er de ofte sinte, mangesmerter, hodepine og diare. Faglig er begge to svakere enn de tidligere har vært. Yngste sønn har også til tider kraftige rykkninger i hode/nakke og kremter en del. De vil ikke til pappa. Jeg oppmuntrer og prøver å være positiv. Har funnet ut og fått bekreftet av fars familie at den nye samboeren faktisk ikke er snill... Guttene har fortalt mye,men jeg har tatt det med en klype salt og trodd det er sjalusi, men det viser seg at mye stemmer. Det går på kommentarer som: Hvis mamma'n din dør er det jeg som blir moren din, så nå hører du på hva jeg sier. Tror du virkelig at jeg blir lei meg hvis du ikke har lyst til å være her, det er pappa'n din det går utover og ikke meg. Er du dum Dette er noen av kommentarene guttene får av fars samboer. Hun er utdannet psykiatrisk sykepleier og dette sjokkerer meg. Tror du guttenes reaksjoner har noe med disse forholdene å gjøre? Trenger råd om hva jeg kan gjøre for at guttenes hverdag skal være god.

[multippel]

Jeg tror absolutt dette kan ha noe med saken å gjøre ja!

Hvordan er forholdet ditt til dine barns far? Kan du få snakket med han på noe vis?

[Orio]

Det er vel ganske naturlig at de ikke vil dra til faren når den nye samboeren behandler dem på den måten du beskriver.

Hvordan er forholdet mellom deg og faren? Har dere en grei tone og kan snakke om ting som angår barna? Dette er jo absolutt noe dere bør snakke om og gripe tak i. Hvordan du skal gjøre det er en helt annen sak. Det er ikke lett å skulle komme med kritikk av farens nye samboer, han vil lett komme i forsvarsposisjon. Hender det at dere møtes og snakker om barna og hvordan det går med dem/hva de måtte ha av problemer etc?

Det beste du kan gjøre er nok å invitere ham til en samtale med deg i fred og ro. Fortell at du er bekymret for barna, at de gjør det dårligere på skolen og gir uttrykk for at de ikke har lyst til å reise til ham. Spør ham hvordan han oppfatter dem. Har han merket noen endring? Det er slett ikke sikkert han har, kommentarene fra samboeren kan godt komme når han ikke er til stede og hører dem. Sannsynligvis har han avskrevet eventuell endret oppførsel med sjalusi, som du også gjorde i begynnelsen. Fortell ham hva barna forteller, og spør ham hvordan du synes dere skal gripe dette an. For å få til en god løsning er det viktig at han ikke føler seg angrepet (eller at samboeren blir angrepet).

Hva synes barna om at faren har fått en ny samboer? Det er ikke sikkert alt er hennes feil, kanskje barna også har litt av "skylden" for at ting er blitt som de er blitt. Det er mange barn som reagerer veldig på at mor/far får en ny samboer, og selv om de i andre sammenhenger er de reneste englebarn kan de vise en helt annen, negativ side, overfor den nye samboeren.

Jeg mener ikke at dere skal klandre barna for at situasjonen er blitt så vanskelig, men hvis du/dere kan vise litt forståelse for at stemor kan bli både sliten, oppgitt og lei er det lettere for henne å ikke føle seg angrepet, og da blir også samarbeidet lettere. Når barna er såpass store er det ikke riktig at de voksne (uten videre) skal ta alt ansvaret for at ting er blitt vanskelig. Barna er store nok til å vite hvordan de skal behandle andre.

Det kan selvfølgelig hende at den nye samboeren er en håpløs dame som slett ikke kan fordra barn og synes det er en plage bare å ha dem i nærheten, og da har det ikke så mye å si hvordan barna oppfører seg. Men normalt er en sånn situasjon et resultat av samspillet mellom alle som er med, også barna.

Jeg mener ikke at dere på noen måte skal klandre barna for det som har skjedd, det er de voksne som har hovedansvaret. Men å være villig til å innrømme at barna også kan ha medvirket i stedet for å legge all skyld (uten grunn) på den nye samboeren vil gjøre det lettere å arbeide sammen for å finne en løsning.

[Gjest lave mennesker]

Mine barn er 11 og 14. Deres far har også giftet seg og de skal ha baby nå. Plus at hennes jentunge på 10 snart flytter til dem.

Jeg hadde ikke godtatt noe slikt. Jeg hadde forlangt å få en samtale med dem begge og jeg hadde ikke vært nådig.

Enten fikk de bli seriøse voksne mennesker som ville barna bare godt eller så ville jeg uten problemer kuttet samværet tvert. For mitt vedkommende hadde det gått alt for langt når det kan sees på barna at de er "skadet".

Mine barn er viktigst, jeg tråkker over lik for dem.

Jeg synes det er forferdelig trist at dine barn skal lide slik. Mitt råd til deg er at du setter deg ned med guttene dine (gjør det gjerne litt koselig med kakao etc) og hør med dem hva de synes, på nytt, og om de er enige eller har lyst til å kutte samværet om ting ikke bedrer seg hos far.

Hvis de er enige så få til en samtale med far og kona. Sett tydlige grenser, og gi utrykkelig beskjed om hvor vondt barna har det og at det ikke blir samvær hvis noe slikt skjer igjen.

Ved overtråkk så kutt samvær tvert. La barna vite at de kan ringe deg når de er hos far.

Samvær skal også være for far, men det skal ikke gå på bekostnad av barnas vel og ve, er ikke far ordetnlig interessert i å ta skikkelig tak i dette problemet så bør han ikke "godkjennes" som samværsperson.

Da bør du la barna dine slippe. Og når barna er store nok og føler seg selvsikre nok så vil de nok ta en skikkelig prat med far selv.