Bør jeg oppsøke psykolog?

[Gjest Jenta uten sorg?]

Jeg er ei jente på 20 år. For 9 mndr. siden mistet jeg faren min, han døde av kreft 46 år gammel. De siste månedene han levde fikk vi vite at han ikke kom til å bli så gammel, men vi fikk aldri vite noe mere av legene. Desember 2006 begynte han å bli kjempe sjuk og vi skjønte at dette ikke kom til å gå bra. Jeg bodde hjemme og tilbrakte nesten all min tid til å hjelpe mamma, så vi skulle klare å ha pappa hjemme. Vi ville ikke sende han tilbake til sjukehuset. Jeg har 2 søsken, lillesøster på 15 år og storebror på 23. De hjalp til så godt de kunne også, men broren min har selv familie han måtte ta vare på den tiden og søstera mi forlangte vi ikke så mye av. Jeg følte jeg gjorde mitt allerbeste så pappa skulle ha det godt og jeg trodde jeg forberedt på at han skulle dø. Jeg og mamma satt hos han den natten han døde og jeg tror dette var godt for meg. For jeg fikk da se at han fikk det godt. Vi hadde også pappa liggende hjemme utover dagen så folk kunne komme å ta det siste farvell. Pappa døde like før juleaften, og jeg ble sjukmeldt fra jobben ut året. Etterpå begynte jeg på jobb igjen (kontorjobb). Folk var kjempe snille mot meg på jobb og jeg følte selv det var godt å komme i gang med det vanlige arbeidet. Midt oppe i det hele når pappa døde, fikk kjæresten min en kjempe reaksjon på at pappa døde og begynte på deprisive tabl. og masse sånn. Jeg føler selv jeg aldri har fått tid til å sørge, for når pappa døde, da begynte jeg å ta meg av kjæresten som sørget over min pappa. Folk sier til meg at jeg må slutte å skyve sorgen forran meg, meg jeg vet rett og slett ikke om jeg takler å la den komme. Jeg er veldig ressurs sterk og en veldig flink skuespiller, så de som ikke kjenner meg så godt tror jeg klarer alt her i verden....... Men mine nærmeste venner sier at jeg må la sorgen få utløp nå. Jeg har i det siste begynt å miste nattesøvnen og jeg våkner ofte av at jeg gråter (noen ganger vet jeg at jeg har drømt om pappa). jeg er ofte på grava hans og gråter og "snakker" med han der, men kanskje dette ikke er nok? Jeg er redd for å kontakte en psykolog, fordi jeg er redd for at jeg kommer til å få en kjempe reaksjon og bli veldig deperimert. Dette vet jeg ikke om jeg klarer. Jeg har allerde begynt tenke på at det snart er jul igjen, og jeg gruer meg veldig. Dette blir på en måte den første jula uten pappa, fordi den i fjor var vi så forberedt på. Enten var han død og vi kom til å ha masse folk rundt oss, eller så kom vi til å pleie han. Jeg tror jeg kommer til å få en kjempe reaksjon til jul igjen og da kanskje det hadde vært greit å hatt en psykolog å støtte seg til? Vi er veldig flinke til å snakke sammen i familien, men jeg trenger kanskje mere hjelp til å se sorgen fra et annet perspektiv? Håper dette er forståelig, jeg synes det er vanskelig å forklare. Håper på svar..

[Gjest R_Fiona]

Du har vært igjennom en tøff tid, og det virker på meg som om du forsøker å være sterk for alle andre.

Jeg satt igjen med er ønske om at det også må finnes noen som har kunnet hjelpe og støtte deg. Men jeg er usikker på om det er tilfelle.

Du nevner her at du var sterk for din mamma, dine søsken, din kjæreste.

Jeg håper dere var sterke sammen i sorgen, og at du også kunne få den omsorgen du trengte/ trenger med tanke på hva du har vært igjennom.

Det er godt at dere er åpne med hverandre i familien din. Men det er jo ikke alltid like lett å snakke med de nærmerste om sorg.

Kanksje vil det gjøre deg godt å ha noen å snakke med om sorgen hvis det er slik at du er alene i dette og ikke kan søke den samme trøsten som du gir de rundt deg.

Jeg vet hva det vil si og miste noen helt nære, og jeg synes du er knalltøff til å være så ung som du er.

Ønsker deg lykke til videre

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ser ingen god grunn til at du skal oppsøke psykolog. Det er heller aldri noen grunn til at en skal kjempe seg til å sørge. Sorgen kommer i det tempoet du ønsker selv. Det er vondt å miste noen en er glad i. Ingen psykolog kan lindre den smarten.

Det virker som om dere tar godt vare på hverandre i familien. Det er det viktigste.

Hele katastrofe- og sorgindustrien har vokst seg stor i Norge. Deres betydning for helsen er enormt overdrevet.

[Gjest spinderella]

Kunne du tenke deg å snakke med en prest f.eks? De har erfaring med mennesker i sorg.

Utover det er jeg enig med NHD. La sorgen komme når den kommer. Jeg synes det er fint at du går til graven og 'tømmer' deg der.

[Orio]

Det høres da ikke ut som du skyver sorgen foran deg. Kanskje du har gjort det før, fordi det har vært alt for tungt å ta inn over deg. Nå sørger du. Du drømmer om faren din og gråter, du går på graven hans og gråter og snakker med ham. Du tenker på hvordan den siste tiden var både for ham og for dere andre. Du opplevde hans død, omstendighetene rundt som positive. Du så at han fikk fred da han døde, du var til stede og gjorde den siste tiden hans så god som mulig. Du tenker tydeligvis en del på dette, og på julen som kommer, den første julen uten ham. Du er også en del av en familie som kan snakke om dette og som støtter hverandre.

Hva skal du da med psykolog? Du er trist fordi han er død, men ikke en gang verdens beste psykolog kan fjerne den smerten. Dine venner ser ikke den mest sorgtunge siden av deg, men du trenger dem kanskje mer til å få oppleve noe positivt og hyggelig enn å "dvele" ved sorgen? Sorg er privat, alle må få sørge på den måten som passer dem, og det tror jeg du gjør. Du har en tung høst foran deg, det kan ingen endre, men hvis du fortsetter å gi deg selv tid til å sørge på din måte, besøker graven hans, tror jeg du kommer deg gjennom dette.

[Gjest Jenta uten sorg?]

Det høres da ikke ut som du skyver sorgen foran deg. Kanskje du har gjort det før, fordi det har vært alt for tungt å ta inn over deg. Nå sørger du. Du drømmer om faren din og gråter, du går på graven hans og gråter og snakker med ham. Du tenker på hvordan den siste tiden var både for ham og for dere andre. Du opplevde hans død, omstendighetene rundt som positive. Du så at han fikk fred da han døde, du var til stede og gjorde den siste tiden hans så god som mulig. Du tenker tydeligvis en del på dette, og på julen som kommer, den første julen uten ham. Du er også en del av en familie som kan snakke om dette og som støtter hverandre.

Hva skal du da med psykolog? Du er trist fordi han er død, men ikke en gang verdens beste psykolog kan fjerne den smerten. Dine venner ser ikke den mest sorgtunge siden av deg, men du trenger dem kanskje mer til å få oppleve noe positivt og hyggelig enn å "dvele" ved sorgen? Sorg er privat, alle må få sørge på den måten som passer dem, og det tror jeg du gjør. Du har en tung høst foran deg, det kan ingen endre, men hvis du fortsetter å gi deg selv tid til å sørge på din måte, besøker graven hans, tror jeg du kommer deg gjennom dette.

Jeg vil bare si tusen takk til dere som har svart meg, dette har fått meg til å se saken fra en annen side og jeg skjønner nå at sorgen min har jeg med meg hele tiden og jeg har begynt å la sorgen min få komme nå. Jeg trodde en psykolog kunne hjelpe meg, men jeg skjønner nå at dette kanskje ikke er nødvendig. Tusen takk! Jeg har endelig fått svar på det jeg har lurt på så lenge nå, så nå kanskje det blir lettere for meg å prøve å komme meg enda mere videre i livet og med sorgen.

[Tweak]

Jeg kjenner meg selv igjen i deg! Jeg mistet pappa for 1 1/2 år siden (huff, har det virkelig gått så lang tid???) og samtidig så "mistet" jeg mamma. Du har tatt vare på din bror, mens jeg har slitt med å prøve å ta vare på min mor. Hun hadde dårlig psykist helse for fra noen år tilbake, og hun sank hen til depresjon. Hun skjelver, spiser ikke, kjederøyker, og drikkevanene hennes gjør at jeg vil kalle henne en alkoholiker. Jeg føler at jeg har mistet den mammaen jeg kjente, at "magien" er brutt. Hun har alltid vært mitt støttepunkt, men nå må jeg være det for henne. For meg er det et sjokk. Jeg er ikke klar for å være "omsorgsperson". Jeg skulle være mye eldre enn 25 når jeg skulle måtte begynne å bekymre meg for min mors helse...

Hver gang jeg skal si noe til mamma om hvordan jeg føler det, så får jeg alltid høre at hun har det mye værre. Så jeg har sluttet å snakke med henne om sorgen min, bare hører på henne. Dermed er hun også frustrert over meg, som ikke har noen slags reaksjon! Men det har jeg jo, alene om kvelden. Jeg drømmer også om pappa... Obskure ekle drømmer, der vi vet at vi begravde han, men så ringer han og sier at han er på en flyplass og kommer seg ikke hjem til norge... Men også drømmer der jeg prater med han. Har bare drømt at jeg spør om hjelp til mamma... våknet før jeg fikk svar!

Jeg føler også at jeg ikke har fått noen skikkelig reaksjon, og jeg gruer meg og er redd for den dagen reaksjonen kommer! Jeg tenker at jeg kanskje skulle ha snakket med noen profesjonelle, kanskje jeg bare trenger å lufte tankene litt. Det er så enkelt å skrive om det her, men det blir jo annerledes å skulle si det med egne ord. (når jeg skriver, så bare strømmer ordene ut, lett som bare det...)

Vi får bruke venner og familie til å lette tankene våre, så får sorgen komme som den kommer. Håper at folk kan forstå at sorgen kan være forsinket med flere år...