Impulsiv borderliner

[Gjest kone-mor85]

med disossiativ lidele og post traumatisk stress, angst og stemmer.

Jeg hørte stemmene så tydelig før. Jeg kjente dem som mine venner eller uvenner, men da jeg ble gravid forsvant de gradvis og ble helt borte. Nå er de imidlertid tilbake, men jeg føler jeg ikke har noen form for kontroll på dem. Jeg hører mest mumuling nå. Jeg vet ikke hva de er ute etter, for jeg klarer ikke å kommuneisere med dem lenger. Det skremmer meg. Jeg har da aldri gjort dem noe vondt, men likevel har de tidligere skadet meg og fått meg til å gjøre og si dumme ting.

Jeg hater dem. Og jeg hater at de gjør meg til et menneske jeg forakter.

Jeg har virkelig prøvd alt for å nå igjennom til min behandler med at jeg trenger støtte nå. Men det at jeg har kommet meg opp og fram på egenhånd før, styrker ikke akurat min sak. Hva med det faktum at jeg kjenner meg selv, min kropp, mine styrker og mine begrensninger veldig godt? Hun hører ikke på meg. Jeg har vært der of snakket med henne face to face, jeg har også sendt en e-post der ting jeg strever med å fomidle komemr fram. Ingen respons.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg vet ikke om jeg har noe konkret å spørre om..mulig jeg bare vil ha deres meninger på saken? Jeg har en sønn på 4 måneder som jeg har alene hver dag frem til mannen min kommer hjem fra jobb.

Det er lite tid til å være meg.

Det er ingen tid til å være syk.

[frosken]

Hva ønsker du at din behandler skal gjøre? Hvilke tiltak mener du ville kunne hjelpe?

Hvordan har du det som mor forresten? Har du det godt sammen med barnet ditt?

[Gjest kone-mor85]

Hva ønsker du at din behandler skal gjøre? Hvilke tiltak mener du ville kunne hjelpe?

Hvordan har du det som mor forresten? Har du det godt sammen med barnet ditt?

Jeg har det flott som mor men jeg er sliten. Jeg vet at jeg ikke får jobbet med meg selv når jeg har mini..og jeg er redd...redd de får meg til å gjøre noe..........

Hva ønsker jeg? Jeg ønsker fortgang i de planene vi har lagt med tanke på sinnemestring, og jeg er ikke fremmed for å la meg legge inn om det blir riktig ille.... Jeg ønsker også tilbakemelding når jeg gir mye av meg selv på den måten jeg gjorde det i e-posten jeg sendte. Det var vsnskelig å trykke på send...

[frosken]

Jeg har det flott som mor men jeg er sliten. Jeg vet at jeg ikke får jobbet med meg selv når jeg har mini..og jeg er redd...redd de får meg til å gjøre noe..........

Hva ønsker jeg? Jeg ønsker fortgang i de planene vi har lagt med tanke på sinnemestring, og jeg er ikke fremmed for å la meg legge inn om det blir riktig ille.... Jeg ønsker også tilbakemelding når jeg gir mye av meg selv på den måten jeg gjorde det i e-posten jeg sendte. Det var vsnskelig å trykke på send...

Er det lenge siden du sendte mailen? Skjønner det er sårt å evt. ikke få tilbakemelding dersom det har gått lang tid.

Siden du har ansvar for et lite barn, så bør du prioriteres i forhold til evt. gode tiltak som kan gjøre det lettere å være deg. Problemet kan kanskje allikevel være å finne ut hva som er de gode tiltakene.

Hvis jeg husker riktig, så er det bare fire måneder etter fødselen, så kanskje er noe av din slitenhet "normal" tatt i betraktning situasjonen ? Kan det være det din behandler tenker og som får henne til å ikke gjøre "så mye" akkurat nå?

Hvis du bor i Oslo, så var det i allefall tidligere spesielle "mor-barn" opplegg enkelte steder.

[Gjest kone-mor85]

Er det lenge siden du sendte mailen? Skjønner det er sårt å evt. ikke få tilbakemelding dersom det har gått lang tid.

Siden du har ansvar for et lite barn, så bør du prioriteres i forhold til evt. gode tiltak som kan gjøre det lettere å være deg. Problemet kan kanskje allikevel være å finne ut hva som er de gode tiltakene.

Hvis jeg husker riktig, så er det bare fire måneder etter fødselen, så kanskje er noe av din slitenhet "normal" tatt i betraktning situasjonen ? Kan det være det din behandler tenker og som får henne til å ikke gjøre "så mye" akkurat nå?

Hvis du bor i Oslo, så var det i allefall tidligere spesielle "mor-barn" opplegg enkelte steder.

Altså..jeg hadde fint taklet å være spebarnsmor hvis jeg ikke hadde slitt!!!! Det er jo for pokker derfor jeg reagerer i stedet for å bare sitte på rævva og late som at det er "bare" fordi jeg er _vanlig_ sliten......!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest aspeløvet]

Altså..jeg hadde fint taklet å være spebarnsmor hvis jeg ikke hadde slitt!!!! Det er jo for pokker derfor jeg reagerer i stedet for å bare sitte på rævva og late som at det er "bare" fordi jeg er _vanlig_ sliten......!!!!!!!!!!!!!!

Har du en fastlege du stoler på, så kan du ta en telefon dit og legge fram situasjonen. Evt helsestasjonen der du går med "den lille".Høres ut for meg som om du egentlig er redd for at stemmene skal ta overhånd, og at de til og med skal vise sjalusi, slik at du kan komme til å gjøre noe du kan komme til å slite med resten av livet. Tror både lege og helsestasjon har innflytelse, og i tillegg vil beundre deg som tar ansvar, og søker hjelp i tide:-)

[Gjest kone-mor85]

Har du en fastlege du stoler på, så kan du ta en telefon dit og legge fram situasjonen. Evt helsestasjonen der du går med "den lille".Høres ut for meg som om du egentlig er redd for at stemmene skal ta overhånd, og at de til og med skal vise sjalusi, slik at du kan komme til å gjøre noe du kan komme til å slite med resten av livet. Tror både lege og helsestasjon har innflytelse, og i tillegg vil beundre deg som tar ansvar, og søker hjelp i tide:-)

Jeg stoler på fastlegen min, men han er veldig vanskelig å få tak i merker jeg. Han er kommunelege 1 i min kommune, så å få time hos ham iløpet av kort tid er HELT umulig, og å få ham på telefonen er veldig vanskelig om jeg skal tro de som sitter og tar imot telefoner....

[Gjest aspeløvet]

Jeg stoler på fastlegen min, men han er veldig vanskelig å få tak i merker jeg. Han er kommunelege 1 i min kommune, så å få time hos ham iløpet av kort tid er HELT umulig, og å få ham på telefonen er veldig vanskelig om jeg skal tro de som sitter og tar imot telefoner....

Kjenner til problemet. Er legevakten da et alternativ for deg?

[Gjest kone-mor85]

Kjenner til problemet. Er legevakten da et alternativ for deg?

Nei, desverre. For det første så er det ikke akutt, og for det andre så er jeg over hodet ikke den personen du finner på legevakta, med mindre jeg har fått en lem kappet av...eller det gjelder sønnen min

Sist jeg tok kontakt med legevakta var jeg fysisk syk, jeg hadde feberkramper men var klar i hodet. Jeg måtte vente til legekontoret åpnet, og så måtte jeg vente ytterligere to timer før de kunne ta meg inn. Jeg svevde mellom liv og død i en uke.....

[Gjest D*lilith]

Nei, desverre. For det første så er det ikke akutt, og for det andre så er jeg over hodet ikke den personen du finner på legevakta, med mindre jeg har fått en lem kappet av...eller det gjelder sønnen min

Sist jeg tok kontakt med legevakta var jeg fysisk syk, jeg hadde feberkramper men var klar i hodet. Jeg måtte vente til legekontoret åpnet, og så måtte jeg vente ytterligere to timer før de kunne ta meg inn. Jeg svevde mellom liv og død i en uke.....

Typisk velferds Norge!!!

[Gjest aspeløvet]

Nei, desverre. For det første så er det ikke akutt, og for det andre så er jeg over hodet ikke den personen du finner på legevakta, med mindre jeg har fått en lem kappet av...eller det gjelder sønnen min

Sist jeg tok kontakt med legevakta var jeg fysisk syk, jeg hadde feberkramper men var klar i hodet. Jeg måtte vente til legekontoret åpnet, og så måtte jeg vente ytterligere to timer før de kunne ta meg inn. Jeg svevde mellom liv og død i en uke.....

Da har jeg bare ett forslag igjen.. Det er at typen din, eller en annen nær person, ringer fastlegen din og sier at NÅ må du ha time. Det er ofte lettere for en annen å bli hørt. Jeg jobber selv i helsevesnet, og vet at det er lettere å stå på for andre enn seg selv, når det gjelder timebestilling etc.

[Gjest kone-mor85]

Da har jeg bare ett forslag igjen.. Det er at typen din, eller en annen nær person, ringer fastlegen din og sier at NÅ må du ha time. Det er ofte lettere for en annen å bli hørt. Jeg jobber selv i helsevesnet, og vet at det er lettere å stå på for andre enn seg selv, når det gjelder timebestilling etc.

Ja, der er jeg enig med deg.. Det er mye enklere den veien. Jeg får ta meg en prat med mannen min når han kommer hjem fra jobb. Jeg har prøvd å ringe ham (og helsestasjon og legen min) i flere timer nå av en annen grunn enn meg selv.. Gutten min nekter og spise og har stort sett sovet siden 9 i går kveld. Veldig unormalt, men ingen feber..

[Gjest aspeløvet]

Ja, der er jeg enig med deg.. Det er mye enklere den veien. Jeg får ta meg en prat med mannen min når han kommer hjem fra jobb. Jeg har prøvd å ringe ham (og helsestasjon og legen min) i flere timer nå av en annen grunn enn meg selv.. Gutten min nekter og spise og har stort sett sovet siden 9 i går kveld. Veldig unormalt, men ingen feber..

Helt utrolig hvor vanskelig det er å nå fram på telefonen på aånne kontorer:-( Håper du når fram:-) Lykke til:-)

[frosken]

Altså..jeg hadde fint taklet å være spebarnsmor hvis jeg ikke hadde slitt!!!! Det er jo for pokker derfor jeg reagerer i stedet for å bare sitte på rævva og late som at det er "bare" fordi jeg er _vanlig_ sliten......!!!!!!!!!!!!!!

Vet ikke helt hva jeg sa som gjorde deg så sinna (hvis jeg tolker alle utropstegnene riktig), men hvordan kan du vite at ikke noe av grunnen til at du sliter nå også er at du nettopp har fått et barn og at det i seg selv er en stor påkjenning?

Det finnes mange måter å jobbe med seg selv og sin psyke på, og en av dem er å fungere stabilt i hverdagen fordi man har en meningsfull oppgave. Av og til vil stabile handlinger medføre økt indre stabilitet.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Om det er en tilbakemelding du vil ha, kan jeg jo skrive litt av hva jeg tenker (og tror) når jeg leser innlegget ditt. Kall det gjerne "synsing"

Slik jeg forstår deg har du lenge slitt med stemmer, men opplevd stort pusterom fra dem i svangerskapet. Så overmanner de deg igjen. Du sier du ikke kan styre over stemmene lenger og at de tidligere har fått deg til å utføre handlinger du ikke har følt som deg. At stemmene har hatt slik makt over deg før, gjør deg redd, nå som de er kommet tilbake. Du hører de ikke tydelig ennå. Men hva når du begynner gjøre det? er kanskje det store spørsmålet. Vil det som tidligere skjedde med deg, skje igjen? Vil de fremdeles kunne styre over handlingene dine? Jeg synes å lese mellom linjene at du frykter at du kan komme til å "bikke over". Er du redd for at stemmene skal få makt over deg slik at de kan si til deg at du skal skade noen? Deg selv, mannen din, din lillemann eller andre? Slik jeg forstår deg er det stemmene du mener er hovedproblemet ditt. Det er de som får deg endret, til et annet menneske. Ikke deg selv.

Nå som du gjør opp status, er ikke behandleren der slik du har sett for deg, ønsker og trenger. Du føler du ikke når inn.

Jeg tenker i den forbindelse på hvor lenge har du gått til henne? Har dere tidligere hatt vansker i deres relasjon? Eller har dere hatt et godt forhold der du har fått mye hjelp og støtte? Kan det være at hun ser deg utenfra på måter du ikke ser deg selv?

Er det lenge siden du har hatt kontakt med behandleren din? Pleier hun normalt å svare deg raskt om du sender e-post etc? Altså det jeg lurer på er om hun har endret atferd brått nå, eller om dette ikke er noe nytt. Hvordan har hun forholdt seg til deg i forhold til at du har fått barn? Støttet hun deg i forhold til svangerskapet?

Du skriver: "Det er lite tid til å være meg. Det er ingen tid til å være syk."

Blir det er misforhold mellom det du egentlig trenger som krasjer med det du må yte overfor lillegutt? Det kan være veldig tappende energimessig å være småbarnsmor. Kanskje har du noen i familien eller venner som kan være med deg på dagtid av og til eller som kan avlaste deg?

[Gjest kone-mor85]

Vet ikke helt hva jeg sa som gjorde deg så sinna (hvis jeg tolker alle utropstegnene riktig), men hvordan kan du vite at ikke noe av grunnen til at du sliter nå også er at du nettopp har fått et barn og at det i seg selv er en stor påkjenning?

Det finnes mange måter å jobbe med seg selv og sin psyke på, og en av dem er å fungere stabilt i hverdagen fordi man har en meningsfull oppgave. Av og til vil stabile handlinger medføre økt indre stabilitet.

Jeg ble nok litt sinna fordi du kommer med uttalelser om at jeg kanskje ikke takler å være mamma for sønnen min. Jeg har slitt i så mange år nå at jeg kjenner meg selv ut og inn på dette området. Jeg vet at det ikke er på grunn av gutten min.

Ja, det er slitsomt å være mamma, men det er det jo for alle mødre, og jeg ser ikke at de sliter på denne måten? De er kanskje trøtte og utslitte på den måten..

[frosken]

Jeg ble nok litt sinna fordi du kommer med uttalelser om at jeg kanskje ikke takler å være mamma for sønnen min. Jeg har slitt i så mange år nå at jeg kjenner meg selv ut og inn på dette området. Jeg vet at det ikke er på grunn av gutten min.

Ja, det er slitsomt å være mamma, men det er det jo for alle mødre, og jeg ser ikke at de sliter på denne måten? De er kanskje trøtte og utslitte på den måten..

Jeg mente ikke at det skulle være på grunn av gutten din, bare at det å få et barn også er en påkjenning som kanskje kan utløse ekstra mye symptomer når man sliter fra før.

Jeg mente primært å støtte deg i at det er viktig at du får hjelp raskt, slik at du får overskudd til å være tilstede i hverdagen sammen med sønnen din .

[Gjest kone-mor85]

Jeg mente ikke at det skulle være på grunn av gutten din, bare at det å få et barn også er en påkjenning som kanskje kan utløse ekstra mye symptomer når man sliter fra før.

Jeg mente primært å støtte deg i at det er viktig at du får hjelp raskt, slik at du får overskudd til å være tilstede i hverdagen sammen med sønnen din .

Ok, da beklager jeg..jeg misforsto deg. Og, ja. Det er viktig å få hjelp snarest, men det er en vanskelig kamp å kjempe. Jeg har som sagt sendt min behandler en mail, da jeg har veldig vanskelig for å snakke uten å spore av eller å hisse meg opp osv, og med min historie og mine "symptomer" fører stillheten fra hennes kant i ettertid til et sug inn i paranoiaens verden...

[Gjest kone-mor85]

Om det er en tilbakemelding du vil ha, kan jeg jo skrive litt av hva jeg tenker (og tror) når jeg leser innlegget ditt. Kall det gjerne "synsing"

Slik jeg forstår deg har du lenge slitt med stemmer, men opplevd stort pusterom fra dem i svangerskapet. Så overmanner de deg igjen. Du sier du ikke kan styre over stemmene lenger og at de tidligere har fått deg til å utføre handlinger du ikke har følt som deg. At stemmene har hatt slik makt over deg før, gjør deg redd, nå som de er kommet tilbake. Du hører de ikke tydelig ennå. Men hva når du begynner gjøre det? er kanskje det store spørsmålet. Vil det som tidligere skjedde med deg, skje igjen? Vil de fremdeles kunne styre over handlingene dine? Jeg synes å lese mellom linjene at du frykter at du kan komme til å "bikke over". Er du redd for at stemmene skal få makt over deg slik at de kan si til deg at du skal skade noen? Deg selv, mannen din, din lillemann eller andre? Slik jeg forstår deg er det stemmene du mener er hovedproblemet ditt. Det er de som får deg endret, til et annet menneske. Ikke deg selv.

Nå som du gjør opp status, er ikke behandleren der slik du har sett for deg, ønsker og trenger. Du føler du ikke når inn.

Jeg tenker i den forbindelse på hvor lenge har du gått til henne? Har dere tidligere hatt vansker i deres relasjon? Eller har dere hatt et godt forhold der du har fått mye hjelp og støtte? Kan det være at hun ser deg utenfra på måter du ikke ser deg selv?

Er det lenge siden du har hatt kontakt med behandleren din? Pleier hun normalt å svare deg raskt om du sender e-post etc? Altså det jeg lurer på er om hun har endret atferd brått nå, eller om dette ikke er noe nytt. Hvordan har hun forholdt seg til deg i forhold til at du har fått barn? Støttet hun deg i forhold til svangerskapet?

Du skriver: "Det er lite tid til å være meg. Det er ingen tid til å være syk."

Blir det er misforhold mellom det du egentlig trenger som krasjer med det du må yte overfor lillegutt? Det kan være veldig tappende energimessig å være småbarnsmor. Kanskje har du noen i familien eller venner som kan være med deg på dagtid av og til eller som kan avlaste deg?

Du aner ikke hvor på rett spor du er!

Jeg har gått til hun jeg er hos nå i et år bare (av mine 9 år i "systemet"). Hun kjenner meg nok ikke godt nok til å vite hva hun skal gjøre, men tro meg, jeg har prøvd å gå den andre veien også. Jeg har tatt kontakt med min gamle behandler, som er i et akutt team, men hun svarte bare på en av meldingene mine...ikke noe mer. Det eneste jeg ba henne om var hjelp til å formulere hva jeg skulle si for å gjøre meg forstått hos hun jeg går til nå.

Hun bruker vanligvis å svare på e-post samme dag, gjerne inne et par timer. Nå har det gått tre døgn. Jeg blir usikker på henne, noe som ikke hjelper henne i å få meg i tale. Så..jeg kan nok si at hun forandret seg ja. Jeg må også bemerke at iløpet av dette året har jeg bare hat små nedturer som har rettet seg med et par dagers behandling med angstdempende medisin..

[Gjest aspeløvet]

Ja, der er jeg enig med deg.. Det er mye enklere den veien. Jeg får ta meg en prat med mannen min når han kommer hjem fra jobb. Jeg har prøvd å ringe ham (og helsestasjon og legen min) i flere timer nå av en annen grunn enn meg selv.. Gutten min nekter og spise og har stort sett sovet siden 9 i går kveld. Veldig unormalt, men ingen feber..

Håper det går bra med både deg og "lillemann":-) Fikk du snakket med mannen din, om evt han kan hjelpe deg med å ordne time raskest mulig? Tenker på deg, og beundrer deg for at du selv kjenner at du trenger hjelp i tide, og at du tar tak i situasjonen:-)