Dumt å jobbe mer v/depresjon-nhd?

[Gjest Jente31]

Jeg tror at jeg er i ferd med å bli (trolig dypt) deprimert.

Jeg har nylig økt til 12 timers jobbing i uka, og det går kjempebra. Jeg stortrives, og har det virkelig bra der. Har hyggelige kollegaer som får meg "opp" med sin utstråling og væremåte, og mine problemer blir tatt hensyn til.

Jeg står ikke bak disken/kassen enda, jeg er for fjern til det, men jeg er synlig i butikken, ved at jeg hjelper kunder med å finne frem ting og drive med varepåfylling osv. Det klarer jeg veldig bra.

Min psykepleier tror ikke at gradert sykemelding er tingen. Jeg kan forstå henne. Det er jo for å unngå en ny smell, og det er viktig å ikke bli for ivrig - starte for brått osv, fordi jeg ahr vært helt på bunnen og skal bygge meg opp.

Fastlegen sier noe annet - han mener gradert s.m er løsningen nå.

Selv har jeg lyst til å jobbe mer, og synes det er veldig ok å ha noe fast å gå til. Dessuten har jeg mer overskudd resten av dagen, og humøret er bedre. De dagene jeg har fri er jeg helt på felgen, og har ikke overskudd til noe.

Det kan være tungt å komme seg til (og i gang på) jobben - helt klart. Men når jeg først har begynt, går det bra. Hjemme "resignerer" jeg.

Jeg tror at det er negativt for meg å ha så mye fri som jeg faktisk har.

Men samtidig får jeg høre at jeg ønsker å jobbe mer for å "rømme" fra problemene.

Jeg vet ikke.. Jeg er litt rådløs. Jeg vet bare at når jeg er på jobb, så bearbeider jeg faktisk mange tanker der. Jeg er jo temmelig fjern der også. Av og til sliter jeg, fordi jeg føler meg teit osv. Men jeg har det mye bedre også resten av dagen når jeg er der.

Selv kunne jeg tenke meg å jobbe noen timer hver dag, feks 20 timer i uka. Nå jobber jeg tre dager i uka (12 t).

Evt råd mottas med stor takknemlighet fra deg (eller andre) med erfaring rundt dette.. Det siste jeg vil er å gå på en ny "smell"... Hilsen en rådvill

[Gjest ghb64]

Jeg tror du skal stole på deg selv og øke fra 12 til 20 timer. Du kan sikkert ta det gradvis over noen uker. Jeg synes du skal ta med deg alt det positive i hverdagen du kan finne. Siden du opplever det positivt på jobben må det være bra for deg.

Du skriver at du blir dårligrere nå, det er trist å høre. Har dere vurdert nye medisiner?

[Gjest akkurat meg.]

Jeg har hatt et tøft liv. Og det siste året har vært spesielt ille. Et veiskille. Men jeg skal som deg begynne et nytt liv, gå videre.

Enkelte liv er voldsomme og bærer på så mange traumer og vonde opplevelser at det ikke finnes nok tid igjen i livet til å noensinne bearbeide det ferdig. Det må først og fremst leves bort med et nytt liv.

Leve det en kan først, bearbeide innimellom.

Gå for det som kjennes bra ut og gir deg glede, håp og energi. Bruk tiden på det du kjenner bygger deg opp.

VH

[Gjest aspeløvet]

Hvordan en gradert sykemelding fungerer er vel opp til deg og arbeidsplassen? På en måte er det vel det du går i nå? Har fulgt deg i noen dager nå Jente31, og jeg tror nok psykepleieren er inne på noe.. Tror nok kanskje du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å jobbe mer enn du gjør nå..

[Orio]

Hvordan er det når du kommer hjem fra jobb? Har du krefter til å gjøre det som trengs for å få hjemmet til å gå rundt? Klarer du å slappe av og roe deg ned på kvelden?

De dagene du ikke er på jobb, har du følelsen av å bruke tiden til å komme til hekter igjen? Eller er det bare vanskelig å komme i gang fordi det ikke er noe spesielt du skal, det som skal gjøres kan fint utsettes til senere på dagen?

Hvorfor mener dere at gradert sykmelding ikke er det rette for deeg? Hvorfor mener fastlegen noe annet? Det virker som du jobber som om du skulle hatt gradert sykmelding, men det kan jo være noen forskjeller jeg ikke har fått med meg. Har du aktiv sykmelding nå?

I stedet for å jobbe mer går det også an å fordele de 12 timene på fire dager i stedet for tre.

[Gjest Jente31]

Hvordan er det når du kommer hjem fra jobb? Har du krefter til å gjøre det som trengs for å få hjemmet til å gå rundt? Klarer du å slappe av og roe deg ned på kvelden?

De dagene du ikke er på jobb, har du følelsen av å bruke tiden til å komme til hekter igjen? Eller er det bare vanskelig å komme i gang fordi det ikke er noe spesielt du skal, det som skal gjøres kan fint utsettes til senere på dagen?

Hvorfor mener dere at gradert sykmelding ikke er det rette for deeg? Hvorfor mener fastlegen noe annet? Det virker som du jobber som om du skulle hatt gradert sykmelding, men det kan jo være noen forskjeller jeg ikke har fått med meg. Har du aktiv sykmelding nå?

I stedet for å jobbe mer går det også an å fordele de 12 timene på fire dager i stedet for tre.

"Hvordan er det når du kommer hjem fra jobb?"

Da har jeg det som regel bra med meg selv. Ikke for at jeg er "flink pike" og jobber/tjener mine egne penger, men for at dette gir meg noe positivt.

"Har du krefter til å gjøre det som trengs for å få hjemmet til å gå rundt?"

Ja - iallefall mer enn de dagene jeg har fri. Jeg har mer "guts" disse dagene.

"Klarer du å slappe av og roe deg ned på kvelden?"

Både og.

"De dagene du ikke er på jobb, har du følelsen av å bruke tiden til å komme til hekter igjen?"

Er usikker.

"Eller er det bare vanskelig å komme i gang fordi det ikke er noe spesielt du skal, det som skal gjøres kan fint utsettes til senere på dagen?"

Ja. Heller dette. Jeg har aldri hatt problemer med dette før. Jeg har alltid likt å holde på i huset osv.

Men nå tenker jeg at jeg skal gjøre ting da og da senere på dagen. Hele kroppen stritter i mot. Men det blir bare utsatt til enda lenger utpå dagen, og til slutt har jeg ikke klart å gjøre dette i hele tatt. Det er som om jeg bader i sirup.

"Hvorfor mener dere at gradert sykmelding ikke er det rette for deg?"

Min psykepl mener dette, fordi jeg da er jeg bundet. Mens ved aktiv sykemelding står jeg fritt til å velge selv når jeg vil/klarer å jobbe.

"Hvorfor mener fastlegen noe annet?"

Det sa han ikke noe om, så vidt jeg husker. Han mente jeg skulle gå over fra 100 % til aktiv sykemelding i en mnd, for så å gå over til gradert.

"Det virker som du jobber som om du skulle hatt gradert sykmelding, men det kan jo være noen forskjeller jeg ikke har fått med meg."

Jo, du har rett. Jeg jobber faste dager og tider. Har ikke tenkt over dette, faktisk

"Har du aktiv sykmelding nå?"

Ja. I en mnd.

Jeg begynte i denne jobben i juli (tror jeg det var). Da var jeg 100 % s.m. Jeg jobbet gratis kan du si. Til gjengjeld fikk jeg "gå oppå", bestemme både arbeidstid og mengde selv. Slippe ansvar osv. Det kan nesten sammenlignes med aktiv s.m.

Til å begynne med, jobbet jeg veldig mye. Min psykepleier bremset meg. Jeg tror ikke det var dumt. For jeg ble veldig ivrig i begynnelsen. Men nå er jeg usikker. For jeg tror ikke jeg vil jobbe mer pga ivrighet - men fordi det faktisk gjør meg godt..

"I stedet for å jobbe mer går det også an å fordele de 12 timene på fire dager i stedet for tre."

Jo, helt klart. Men jeg synes det blir litt lite likevel..

[Gjest skal]

Jeg ville kanskje ventet med økningen til utredningen er over og du vet hvilken behandling og når du kommer igang og sånt. Da vet du litt mer om hverdagen.

På den andre siden, hvis det virker som om du får energi av å jobbe, så hopp i det. Er lov å prøve og se etter en uke at dette blir for mye.

Lykke til!

[Gjest Jente31]

Jeg tror du skal stole på deg selv og øke fra 12 til 20 timer. Du kan sikkert ta det gradvis over noen uker. Jeg synes du skal ta med deg alt det positive i hverdagen du kan finne. Siden du opplever det positivt på jobben må det være bra for deg.

Du skriver at du blir dårligrere nå, det er trist å høre. Har dere vurdert nye medisiner?

Tusen takk for svar. Det er ikke blitt vurdert nye medisiner enda, nei. Jeg er under utredning, og er ferdig med det om tre uker. Får se hva konklusjonen vil bli da..

[Gjest Jente31]

Jeg ville kanskje ventet med økningen til utredningen er over og du vet hvilken behandling og når du kommer igang og sånt. Da vet du litt mer om hverdagen.

På den andre siden, hvis det virker som om du får energi av å jobbe, så hopp i det. Er lov å prøve og se etter en uke at dette blir for mye.

Lykke til!

Tusen takk for to gode forslag :-)

[Gjest Jente31]

Hvordan en gradert sykemelding fungerer er vel opp til deg og arbeidsplassen? På en måte er det vel det du går i nå? Har fulgt deg i noen dager nå Jente31, og jeg tror nok psykepleieren er inne på noe.. Tror nok kanskje du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å jobbe mer enn du gjør nå..

"Tror nok kanskje du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å jobbe mer enn du gjør nå.."

Hm.. vil du utdype litt hva du mener..?

;-)

[Gjest Jente31]

Jeg har hatt et tøft liv. Og det siste året har vært spesielt ille. Et veiskille. Men jeg skal som deg begynne et nytt liv, gå videre.

Enkelte liv er voldsomme og bærer på så mange traumer og vonde opplevelser at det ikke finnes nok tid igjen i livet til å noensinne bearbeide det ferdig. Det må først og fremst leves bort med et nytt liv.

Leve det en kan først, bearbeide innimellom.

Gå for det som kjennes bra ut og gir deg glede, håp og energi. Bruk tiden på det du kjenner bygger deg opp.

VH

Tusen takk for et godt innlegg som fikk meg til å tenke litt.

"Det må først og fremst leves bort med et nytt liv.

Leve det en kan først, bearbeide innimellom."

Tror jeg også......

Jeg har som deg hatt et tøft liv, fylt av mange vonde ting og traumer. Det har ikke vært enkelt, og det har alltid handlet om å overleve og gjøre det beste utav enhver situasjon. Jeg har opplevd kriser etter kriser i alle de år uten å vite at dette er unormalt.

Men jeg vil ikke si at jeg plages av fortiden. Den kan jeg uansett ikke endre. Men jeg sliter kansje med konsekvensen av den.. Og det gjør meg helt klart litt bitter - særlig hvis jeg tenker på det. Akkurat det kunne jeg kansje trenge å bearbeidet, bli ferdig med.

Jeg har jo aldri vært i behandling før, så jeg vet ikke hva som er bra eller ikke - om det vil hjelpe meg å snakke om det - eller om det er bedre å leve i nuet, og bygge meg opp et så bra liv som overhodet mulig.

Selv tror jeg at det som vil gagne meg mest personlig, er det siste. Men da får jeg høre at jeg "rømmer" fra problemene. Det vil kansje si at jeg MÅ bearbeide det som har vært.

Jeg er forvirret og rådløs. Skulle ønske nhd kunne kommentert akkurat dette. Men samtidig er jeg jo under utredning, og jeg håper at min utreder vil finne ut av dette og hva som kan være bra for meg. Jeg må jo stole på det..

Ja, jobben gir meg glede, håp og energi, den. Jeg har aldri før trivdes så godt i en jobb som jeg gjør, og tiden flyr fra meg når jeg er der, for jeg stortrives med arb.oppgavene også, samtidig som jeg føler at jobben er med å bygger meg opp både fysisk og mentalt. Jeg har forståelsesfulle kollegaer også.

Men jeg får høre at det å jobbe mer, er negativt, og at jeg med dette bare vil "rømme" fra problemene. Jeg er usikker.

Kan jeg spørre om du har vært i terapi, og hvor lenge..? Hvilken terapi har du fått, og har det vært til hjelp - eller har du funnet ut på egenhånd dette som du skriver til meg?

;-)

[Carwing]

Tusen takk for svar. Det er ikke blitt vurdert nye medisiner enda, nei. Jeg er under utredning, og er ferdig med det om tre uker. Får se hva konklusjonen vil bli da..

Hvis det er bra for deg å jobbe må du selvfølgelig gå på jobb. Jeg har sett mange som blir sittende hjemme og tenke. De tenker sjelden på alt som kan gå bra i livet, men på alle bekymringene :-)

At du "flykter" inn i en jobb tror jeg er mer normalt enn sykelig. Det er slik de fleste mennesker kommer seg videre i livet, både etter psykisk sykdom og traumatiske opplevelser.

Ikke hør på helsepersonell som mener du skal snakke om alt du ikke kan og negative livshendelser.

[frosken]

Hvis det er bra for deg å jobbe må du selvfølgelig gå på jobb. Jeg har sett mange som blir sittende hjemme og tenke. De tenker sjelden på alt som kan gå bra i livet, men på alle bekymringene :-)

At du "flykter" inn i en jobb tror jeg er mer normalt enn sykelig. Det er slik de fleste mennesker kommer seg videre i livet, både etter psykisk sykdom og traumatiske opplevelser.

Ikke hør på helsepersonell som mener du skal snakke om alt du ikke kan og negative livshendelser.

Enig!

Jeg har ofte undret meg over hvorfor det ikke fokuseres mer på betydningen av å mestre jobb i forhold til økt livskvalitet også for de som sliter psykisk. Har sett at det er satt i gang en del prosjekter i forhold til dette, men senest i går hørte jeg en historie om en sosionom som anbefalte en pasient å søke 100% uføretrygd til tross for at vedkommende ønsket å være i jobb minst 50 %. Hvis man klarer å jobbe, så tror jeg det i de aller fleste tilfeller gir en bedre og mer meninsfull hverdag.

[Gjest liten løve]

Hei:)

At man rømmer fra problemene ved å jobbe 20 timer i uka er bare tull. Men gir seg tvert i mot en pause fra problemene sine og det er _kjempeviktig_ for å ikke ramle lengre ned.

Hadde du begynt å jobbe 80-100 timer i uka ville jeg kalt det for å "flykte", men 20 timer tror jeg bare er sunt.

Jeg synes deu skal stole på deg slev og prøve, forutsatt at du er trygg nok til å ikke ta det som et totalt nederlag om det blir for mye. At du klarer å takle å tryne littegranne uten å gå helt i kjelleren. Det tror jeg du klarer.

Lykke til!

[PieLill]

Det er ikke uten grunn at vi mennesker er utstyrt med et fluktinstinkt.

Om du flykter fra depresjon, gnagende tanker og vonde følelser og negative sirkler, inn i en jobb der du gjør noe lystbetong og nyttig som du mestrer og liker, bygger gode og positive relasjoner relasjoner, trives og har det bra med deg selv og andre... Ja, da kan ikke jeg skjønne annet enn at det må være riktig rettning å løpe.

Det er forskjell på å bearbeide sine problemer og begrave seg i dem. Etter mine beregninger er det mer produktivt å være over det man jobber med, enn begravd i det. Akkurat som man trenger pauser og avbrekk fra tungt fysisk arbeid for å kunne gjøre en skikkelig jobb, trenger man det fra tunge psykiske økter.

Alt du kan bevare av gode oplevelser, positivitet og konstruktive, nyttige handlinger har ikke bare sin sedvanlige egenverdi, men en dobbel verdi fordi det er med på å danne plattformen som gir deg stødighet og styrke til å jobbe deg gjennom de tunge tingene.

Noen ser ut til å mene at man først kan ta "virkelig" tak i tingene før man nærmest har brutt fullstendig sammen. Men virker ikke det ganske naturstridig. Er det ikke stort sett bedre å unngå et totalt sammenbrudt? Vil ikke de fleste velge bort det store sammenbruddet om de kan? Og kommer man seg ikke som regel fortere til hektene om man ikke går helt ned først?

Den beste veien er ikke alltid tvers gjennom. Den kan like godt gå rundt. Iblant er det å skape seg avstand til det negative i tid, liv og gode opplevelser den beste måten å krympe problemene til en håndterbar størrelse. Akkurat som på en matteeksamen, kan det være god strategi å hoppe over de oppgavene man kjører seg fast på og heller ta dem til slutt om man får tid.

Man _må_ ikke lage totalt kaos ved å ta alt ut av skapene på en gang når man skal ha storrengjøring på kjøkkenet. Man kan ta det skap for skap, hylle for hyllle for den del, og alt må ikke på død og liv gjøres i løpet av en dag.

Så lenge du kjenner at jobbe bygger deg opp og ikke river deg ned, tror jeg du gjør lurt i å jobbe både med tanke på din tilfriskning og med tanke på at det er en investering i framtidig inntekt.

Hvor mye du skal jobbe, kjenner du best etter selv evt. med gode råd fra dem rundt deg. Generelt er det nok bedre å være i overkant forsiktig enn i overkant dristig.

mvh

[PieLill]

"Hvordan er det når du kommer hjem fra jobb?"

Da har jeg det som regel bra med meg selv. Ikke for at jeg er "flink pike" og jobber/tjener mine egne penger, men for at dette gir meg noe positivt.

"Har du krefter til å gjøre det som trengs for å få hjemmet til å gå rundt?"

Ja - iallefall mer enn de dagene jeg har fri. Jeg har mer "guts" disse dagene.

"Klarer du å slappe av og roe deg ned på kvelden?"

Både og.

"De dagene du ikke er på jobb, har du følelsen av å bruke tiden til å komme til hekter igjen?"

Er usikker.

"Eller er det bare vanskelig å komme i gang fordi det ikke er noe spesielt du skal, det som skal gjøres kan fint utsettes til senere på dagen?"

Ja. Heller dette. Jeg har aldri hatt problemer med dette før. Jeg har alltid likt å holde på i huset osv.

Men nå tenker jeg at jeg skal gjøre ting da og da senere på dagen. Hele kroppen stritter i mot. Men det blir bare utsatt til enda lenger utpå dagen, og til slutt har jeg ikke klart å gjøre dette i hele tatt. Det er som om jeg bader i sirup.

"Hvorfor mener dere at gradert sykmelding ikke er det rette for deg?"

Min psykepl mener dette, fordi jeg da er jeg bundet. Mens ved aktiv sykemelding står jeg fritt til å velge selv når jeg vil/klarer å jobbe.

"Hvorfor mener fastlegen noe annet?"

Det sa han ikke noe om, så vidt jeg husker. Han mente jeg skulle gå over fra 100 % til aktiv sykemelding i en mnd, for så å gå over til gradert.

"Det virker som du jobber som om du skulle hatt gradert sykmelding, men det kan jo være noen forskjeller jeg ikke har fått med meg."

Jo, du har rett. Jeg jobber faste dager og tider. Har ikke tenkt over dette, faktisk

"Har du aktiv sykmelding nå?"

Ja. I en mnd.

Jeg begynte i denne jobben i juli (tror jeg det var). Da var jeg 100 % s.m. Jeg jobbet gratis kan du si. Til gjengjeld fikk jeg "gå oppå", bestemme både arbeidstid og mengde selv. Slippe ansvar osv. Det kan nesten sammenlignes med aktiv s.m.

Til å begynne med, jobbet jeg veldig mye. Min psykepleier bremset meg. Jeg tror ikke det var dumt. For jeg ble veldig ivrig i begynnelsen. Men nå er jeg usikker. For jeg tror ikke jeg vil jobbe mer pga ivrighet - men fordi det faktisk gjør meg godt..

"I stedet for å jobbe mer går det også an å fordele de 12 timene på fire dager i stedet for tre."

Jo, helt klart. Men jeg synes det blir litt lite likevel..

Ut fra det du skriver her er kanskje aktiv sykemeldig og evt. forsøk med noe økt arbeidstid en idé.

En stor fordel med aktiv sykemelding når man er litt skrukkete, er at man ikke trenger å gjøre seg fortjent til lønna og ha en ganske stor fleksibilitet.

Arbeidsgiver opplever/anser også ofte aktiv sykemelding som mer positivt enn gradert sykemelding. Og så lenge man har en arbeidsgiver som ikke tyner en tross aktiv sykemelding og null lønnsutgifter, er det en meget gunstig for alle parter.

mvh

[PieLill]

Jeg har hatt et tøft liv. Og det siste året har vært spesielt ille. Et veiskille. Men jeg skal som deg begynne et nytt liv, gå videre.

Enkelte liv er voldsomme og bærer på så mange traumer og vonde opplevelser at det ikke finnes nok tid igjen i livet til å noensinne bearbeide det ferdig. Det må først og fremst leves bort med et nytt liv.

Leve det en kan først, bearbeide innimellom.

Gå for det som kjennes bra ut og gir deg glede, håp og energi. Bruk tiden på det du kjenner bygger deg opp.

VH

''Enkelte liv er voldsomme og bærer på så mange traumer og vonde opplevelser at det ikke finnes nok tid igjen i livet til å noensinne bearbeide det ferdig. Det må først og fremst leves bort med et nytt liv.''

Glimrende!

mvh

[PieLill]

Enig!

Jeg har ofte undret meg over hvorfor det ikke fokuseres mer på betydningen av å mestre jobb i forhold til økt livskvalitet også for de som sliter psykisk. Har sett at det er satt i gang en del prosjekter i forhold til dette, men senest i går hørte jeg en historie om en sosionom som anbefalte en pasient å søke 100% uføretrygd til tross for at vedkommende ønsket å være i jobb minst 50 %. Hvis man klarer å jobbe, så tror jeg det i de aller fleste tilfeller gir en bedre og mer meninsfull hverdag.

Kjenner ei som ble forsøkt hindret i å ta utdanning for heller å skulle presses inn i en vernet bedrift. Hun nekta og sloss med hele A-etat så bust og blekk føyk.

Hun endet opp som sjef for en meget lønnsom bedrift, også i strid med A-etas anbefalinger.

Når doktorn sier du er hjernedød, så er du hjernedød.

;-)

mvh

[Gjest aspeløvet]

"Tror nok kanskje du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å jobbe mer enn du gjør nå.."

Hm.. vil du utdype litt hva du mener..?

;-)

Var litt trøtt, og utenfor, når jeg skrev det i går, men det som kan være skummelt med å gå over til f.eks 50% sykemelding, er jo at da skal du liksom prestere 100% når du er der. Er det en syk i kassen, så er jo du medregnet i arbeidsstokken.. Når du går aktivt, går du på topp, og du står vel fritt til å evt gå flere timer enn du gjør, og også velge arbeidsoppgaver du er komfortabel med? Er bare redd du skal gå på en skikkeli smell om du overvurderer deg selv. Det er jo ikke mange igjen for barna om du kommer ennå lenger ned enn nå?

[frosken]

Jeg har hatt et tøft liv. Og det siste året har vært spesielt ille. Et veiskille. Men jeg skal som deg begynne et nytt liv, gå videre.

Enkelte liv er voldsomme og bærer på så mange traumer og vonde opplevelser at det ikke finnes nok tid igjen i livet til å noensinne bearbeide det ferdig. Det må først og fremst leves bort med et nytt liv.

Leve det en kan først, bearbeide innimellom.

Gå for det som kjennes bra ut og gir deg glede, håp og energi. Bruk tiden på det du kjenner bygger deg opp.

VH

Klokt skrevet...