Dumt å jobbe mer v/depresjon-nhd?

[Orio]

"Hvordan er det når du kommer hjem fra jobb?"

Da har jeg det som regel bra med meg selv. Ikke for at jeg er "flink pike" og jobber/tjener mine egne penger, men for at dette gir meg noe positivt.

"Har du krefter til å gjøre det som trengs for å få hjemmet til å gå rundt?"

Ja - iallefall mer enn de dagene jeg har fri. Jeg har mer "guts" disse dagene.

"Klarer du å slappe av og roe deg ned på kvelden?"

Både og.

"De dagene du ikke er på jobb, har du følelsen av å bruke tiden til å komme til hekter igjen?"

Er usikker.

"Eller er det bare vanskelig å komme i gang fordi det ikke er noe spesielt du skal, det som skal gjøres kan fint utsettes til senere på dagen?"

Ja. Heller dette. Jeg har aldri hatt problemer med dette før. Jeg har alltid likt å holde på i huset osv.

Men nå tenker jeg at jeg skal gjøre ting da og da senere på dagen. Hele kroppen stritter i mot. Men det blir bare utsatt til enda lenger utpå dagen, og til slutt har jeg ikke klart å gjøre dette i hele tatt. Det er som om jeg bader i sirup.

"Hvorfor mener dere at gradert sykmelding ikke er det rette for deg?"

Min psykepl mener dette, fordi jeg da er jeg bundet. Mens ved aktiv sykemelding står jeg fritt til å velge selv når jeg vil/klarer å jobbe.

"Hvorfor mener fastlegen noe annet?"

Det sa han ikke noe om, så vidt jeg husker. Han mente jeg skulle gå over fra 100 % til aktiv sykemelding i en mnd, for så å gå over til gradert.

"Det virker som du jobber som om du skulle hatt gradert sykmelding, men det kan jo være noen forskjeller jeg ikke har fått med meg."

Jo, du har rett. Jeg jobber faste dager og tider. Har ikke tenkt over dette, faktisk

"Har du aktiv sykmelding nå?"

Ja. I en mnd.

Jeg begynte i denne jobben i juli (tror jeg det var). Da var jeg 100 % s.m. Jeg jobbet gratis kan du si. Til gjengjeld fikk jeg "gå oppå", bestemme både arbeidstid og mengde selv. Slippe ansvar osv. Det kan nesten sammenlignes med aktiv s.m.

Til å begynne med, jobbet jeg veldig mye. Min psykepleier bremset meg. Jeg tror ikke det var dumt. For jeg ble veldig ivrig i begynnelsen. Men nå er jeg usikker. For jeg tror ikke jeg vil jobbe mer pga ivrighet - men fordi det faktisk gjør meg godt..

"I stedet for å jobbe mer går det også an å fordele de 12 timene på fire dager i stedet for tre."

Jo, helt klart. Men jeg synes det blir litt lite likevel..

Har lest litt mer i denne tråden, og ser at ved aktiv sykmelding kommer du i tillegg til de andre ansatte, og kan i større grad selv avgjøre hvilke deler av jobben du klarer og hvilke ikke.

Du skriver også at du nylig har økt til 12 timer jobb i uka. Kanskje du skal la det bli med det foreløbig, til utredningen er ferdig. Da har du også bedre grunnlag for å vurdere hvor mye du orker å jobbe.

Forslaget med å fordele timene på fire dager i stedet for tre var i tilfelle du føler at du trenger å komme deg mer ut og ikke sitte så mye hjemme.

[Gjest Jente31]

Har lest litt mer i denne tråden, og ser at ved aktiv sykmelding kommer du i tillegg til de andre ansatte, og kan i større grad selv avgjøre hvilke deler av jobben du klarer og hvilke ikke.

Du skriver også at du nylig har økt til 12 timer jobb i uka. Kanskje du skal la det bli med det foreløbig, til utredningen er ferdig. Da har du også bedre grunnlag for å vurdere hvor mye du orker å jobbe.

Forslaget med å fordele timene på fire dager i stedet for tre var i tilfelle du føler at du trenger å komme deg mer ut og ikke sitte så mye hjemme.

"Forslaget med å fordele timene på fire dager i stedet for tre var i tilfelle du føler at du trenger å komme deg mer ut og ikke sitte så mye hjemme"

Det var et godt forslag, orio. Tusen takk. Jeg har tenkt endel på dette.

[Gjest Jente31]

Var litt trøtt, og utenfor, når jeg skrev det i går, men det som kan være skummelt med å gå over til f.eks 50% sykemelding, er jo at da skal du liksom prestere 100% når du er der. Er det en syk i kassen, så er jo du medregnet i arbeidsstokken.. Når du går aktivt, går du på topp, og du står vel fritt til å evt gå flere timer enn du gjør, og også velge arbeidsoppgaver du er komfortabel med? Er bare redd du skal gå på en skikkeli smell om du overvurderer deg selv. Det er jo ikke mange igjen for barna om du kommer ennå lenger ned enn nå?

Skjønner hva du mener. Det er et godt poeng. Tusen takk.

[Gjest Jente31]

Kjenner ei som ble forsøkt hindret i å ta utdanning for heller å skulle presses inn i en vernet bedrift. Hun nekta og sloss med hele A-etat så bust og blekk føyk.

Hun endet opp som sjef for en meget lønnsom bedrift, også i strid med A-etas anbefalinger.

Når doktorn sier du er hjernedød, så er du hjernedød.

;-)

mvh

Da jeg gikk på min "store smell" i fjor høst, sa jeg opp jobben. Rett og slett fordi legen sa jeg måtte prøve meg i gradert sykemelding etter å ha vært sykemeldt i to mnd. Da skjønte jeg ikke selv hva som skjedde med meg, og jeg nektet for at jeg var deprimert og hadde angst.

Jeg - som alltid hadde taklet alt (iallefall utad) liksom.. Nei, det kunne overhodet ikke stemme at jeg var deprimert. Det bare MÅTTE være noe annet galt (fysisk). Trodde jeg. Og jeg var sikker på at legen ikke forsto meg, og dermed ikke tok meg på alvor.

Den dagen tenkte jeg å kjøre inn i bergveggen, på turen hjem fra legen. Jeg var så fortvilet som jeg aldri hadde vært før, og jeg så ikke noen grunn til å leve mer.

Jeg klarte overhodet ikke møte på jobb dagen etter, for da kom jeg garantert til å få spørsmål fra mine bekymrede arb.kollegaer. Og det taklet jeg ikke. Jeg taklet ikke å vise de at jeg var så sliten og så langt nede. Eller mao slippe de eller noen innpå meg.

Den tiden var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å gå alene til legen. Jeg måtte ha med meg mamma.. Og DA er jeg dårlig skal jeg si deg!

Hun hadde sagt det hele tiden, at jeg var "utbrent" og gjennomsliten, helt inn til margen.

Det var da jeg fant DOL og begynte å søke info osv osv.

Vel, det jeg vil frem til, er at:

Litt senere snakket jeg med Aetat ang attføring og det å komme meg ut i jobb igjen. Jeg torte å innrømme ovenfor de at jeg slet med psyken (dette var et stort tabuområde for meg før) men at jeg nå hadde innsett det, og ønsket å jobbe.

Vet du hva jeg fikk til svar fra Aetat? Jo, at jeg sikkert var ferdig med arbeidslivet når jeg slet med psykeo og hadde depressive perioder (jeg hadde/har lenge hatt diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse uten å være klar over det selv).

Det var slett ikke noe oppløftende svar..

Og så har jeg en mor (60) som i 2003 ble reddet i siste liten som følge av problemer med hjerte, nyrer, lunger, blodforgiftning, koldbrann i to tær (senskader av ubehandlet diabetes) osv osv.

HENNE - som nesten ikke klarte å gå, og som virkelig var syk - skulle de absolutt ha ut i jobb så fort som mulig.......

Jeg ville bare dele dette med deg jeg...

[Gjest Jente31]

Hvis det er bra for deg å jobbe må du selvfølgelig gå på jobb. Jeg har sett mange som blir sittende hjemme og tenke. De tenker sjelden på alt som kan gå bra i livet, men på alle bekymringene :-)

At du "flykter" inn i en jobb tror jeg er mer normalt enn sykelig. Det er slik de fleste mennesker kommer seg videre i livet, både etter psykisk sykdom og traumatiske opplevelser.

Ikke hør på helsepersonell som mener du skal snakke om alt du ikke kan og negative livshendelser.

"At du "flykter" inn i en jobb tror jeg er mer normalt enn sykelig. Det er slik de fleste mennesker kommer seg videre i livet, både etter psykisk sykdom og traumatiske opplevelser."

Jeg håper du har rett...

[Gjest Jente31]

Hvis det er bra for deg å jobbe må du selvfølgelig gå på jobb. Jeg har sett mange som blir sittende hjemme og tenke. De tenker sjelden på alt som kan gå bra i livet, men på alle bekymringene :-)

At du "flykter" inn i en jobb tror jeg er mer normalt enn sykelig. Det er slik de fleste mennesker kommer seg videre i livet, både etter psykisk sykdom og traumatiske opplevelser.

Ikke hør på helsepersonell som mener du skal snakke om alt du ikke kan og negative livshendelser.

"Jeg har sett mange som blir sittende hjemme og tenke. De tenker sjelden på alt som kan gå bra i livet, men på alle bekymringene :-)"

Nettopp.

Tusen takk for svar :-)

[Gjest Jente31]

Hei:)

At man rømmer fra problemene ved å jobbe 20 timer i uka er bare tull. Men gir seg tvert i mot en pause fra problemene sine og det er _kjempeviktig_ for å ikke ramle lengre ned.

Hadde du begynt å jobbe 80-100 timer i uka ville jeg kalt det for å "flykte", men 20 timer tror jeg bare er sunt.

Jeg synes deu skal stole på deg slev og prøve, forutsatt at du er trygg nok til å ikke ta det som et totalt nederlag om det blir for mye. At du klarer å takle å tryne littegranne uten å gå helt i kjelleren. Det tror jeg du klarer.

Lykke til!

Tusen takk for godt svar, det høres logisk ut :-)

[Gjest Jente31]

Ut fra det du skriver her er kanskje aktiv sykemeldig og evt. forsøk med noe økt arbeidstid en idé.

En stor fordel med aktiv sykemelding når man er litt skrukkete, er at man ikke trenger å gjøre seg fortjent til lønna og ha en ganske stor fleksibilitet.

Arbeidsgiver opplever/anser også ofte aktiv sykemelding som mer positivt enn gradert sykemelding. Og så lenge man har en arbeidsgiver som ikke tyner en tross aktiv sykemelding og null lønnsutgifter, er det en meget gunstig for alle parter.

mvh

Et veldig godt poeng, PieLill. Jeg skal tenke på dette. tusen takk..

[Gjest Jente31]

Det er ikke uten grunn at vi mennesker er utstyrt med et fluktinstinkt.

Om du flykter fra depresjon, gnagende tanker og vonde følelser og negative sirkler, inn i en jobb der du gjør noe lystbetong og nyttig som du mestrer og liker, bygger gode og positive relasjoner relasjoner, trives og har det bra med deg selv og andre... Ja, da kan ikke jeg skjønne annet enn at det må være riktig rettning å løpe.

Det er forskjell på å bearbeide sine problemer og begrave seg i dem. Etter mine beregninger er det mer produktivt å være over det man jobber med, enn begravd i det. Akkurat som man trenger pauser og avbrekk fra tungt fysisk arbeid for å kunne gjøre en skikkelig jobb, trenger man det fra tunge psykiske økter.

Alt du kan bevare av gode oplevelser, positivitet og konstruktive, nyttige handlinger har ikke bare sin sedvanlige egenverdi, men en dobbel verdi fordi det er med på å danne plattformen som gir deg stødighet og styrke til å jobbe deg gjennom de tunge tingene.

Noen ser ut til å mene at man først kan ta "virkelig" tak i tingene før man nærmest har brutt fullstendig sammen. Men virker ikke det ganske naturstridig. Er det ikke stort sett bedre å unngå et totalt sammenbrudt? Vil ikke de fleste velge bort det store sammenbruddet om de kan? Og kommer man seg ikke som regel fortere til hektene om man ikke går helt ned først?

Den beste veien er ikke alltid tvers gjennom. Den kan like godt gå rundt. Iblant er det å skape seg avstand til det negative i tid, liv og gode opplevelser den beste måten å krympe problemene til en håndterbar størrelse. Akkurat som på en matteeksamen, kan det være god strategi å hoppe over de oppgavene man kjører seg fast på og heller ta dem til slutt om man får tid.

Man _må_ ikke lage totalt kaos ved å ta alt ut av skapene på en gang når man skal ha storrengjøring på kjøkkenet. Man kan ta det skap for skap, hylle for hyllle for den del, og alt må ikke på død og liv gjøres i løpet av en dag.

Så lenge du kjenner at jobbe bygger deg opp og ikke river deg ned, tror jeg du gjør lurt i å jobbe både med tanke på din tilfriskning og med tanke på at det er en investering i framtidig inntekt.

Hvor mye du skal jobbe, kjenner du best etter selv evt. med gode råd fra dem rundt deg. Generelt er det nok bedre å være i overkant forsiktig enn i overkant dristig.

mvh

Tusen takk for et godt innlegg som jeg har lest flere ganger for å virkelig få med meg det som står. JEg tror jeg forstår.