Terapi

[Gjest surikatt]

Gruer meg veldig......skal begynne å bearbeide overgrep som skjedde i barndommen. Har gått i terapi lenge,men vi har stort sett tatt for oss ting som er vanskelig her og nå. Sucidal og spiseforstyrrelse. Har hatt mange nedturer. Nå bruker jeg medisiner og er ganske bra, MEN jeg er livredd for å bli dårligere siden vi skal se på overgrepene. Har ennå ikke bestemt om det blir traumebehandling eller kognetiv terapi. Det må gå sakte slik at jeg klarer og holde følelsene på et så lavt nivå som mulig. Det blir ikke lett. Jeg vet ikke hvor jeg skal få krefter til å gå gjennom dette, men jeg må for å komme meg vidre.

[rose23]

Jeg vil bare si at du er tøff om du klarer å snakke om overgrepene. Av og til er det kanskje like greit å hoppe i det, enn å gå rundt grøten. Det er faktisk ikke farlig å prate. Jeg selv har forklart meg foran politiet og retten...men aldri i terapisituasjoner. Du bestemmer nå selv hvordan du vil legge det fram, hvilke ord du vil bruke og tempoet. Men av og til trenger vi sikkert å bli presset og pushet på. Blir du dødsredd, så si det til psykologen. Prøv å stol på terapeuten. Det er lov å være redd, få panikk....prøv å tenk at det er ikke farlig å prate. Håper du vil fortelle hvordan det går med deg videre. Jeg burde begynne å prate selv også...