Partnerens medisinbruk

[Gjest sjokoladeplaten]

Min mann tar to medisiner; efexor og zyprexa. Vet ikke om dere husker historien om oss fra i sommer, men i hvert fall fikk min mann psykostisk anfall, paranoid, og det ble sagt at han har en dyp depresjon. Han får nå ingen behandling annet enn medisiner, men venter på svar på dsp for å få en terapeut. Vi har gått til familieterapeut, men nå har han blitt syk, så vi går ikke der heller lenger.

Jeg føler at vi er veldig overlatt til oss selv nå. Det gjør meg utrygg, for psykoseanfallet var skremmende for meg, og jeg har fremdeles dårlige følelser for han pga det som skjedde (til tross for at det var et utslag av sykdom). Det er ikke lett å leve videre med dette, å skulle finne frem kjærlighet overfor han osv.

Nå har jeg avslørt at han ikke alltid tar medisinene sine. I kveld hadde han ikke tenkt å ta dem, men gjorde det fordi jeg krevde det. Jeg skjønner at det er kjipt å ta sånne medisiner, for de gir en hel del bivirkninger. Allikevel mener jeg at det han opplevde i sommer burde være skremmende nok til at han følger den behandlingen han skal ifølge legene.

Skal jeg virkelig være nødt til å passe på at han gjør det han skal? Jeg er ikke sykepleieren hans!

Jeg begynner å bli drittlei dette her, i tillegg er mine følelser for han ganske kaotiske. Jeg har på en måte ikke fått bearbeidet det som skjedde. Det var ekkelt, skummelt, trist.

Nå er høsten her med alle kravene om å følge opp familien og jobbe og holde humøret oppe. Og jeg føler at alt er stress, jeg er mer mamma enn kjæreste for han og jeg må passe på alt det praktisk i familien alene. Når jeg våkner er jeg trist over at livet mitt har blitt så kjipt. Det eneste jeg virkelig gleder meg over er mine to fantastiske barn, og jobben min som takk og pris er så god å ha.

Dette ble mye mer enn jeg hadde tenkt å skrive, men det var godt å få ut litt gruff!

Spørsmålet gjalt det med medisinene, hvordan skal jeg forholde meg til at han tar dem i ny og ne?

Hvis det er noen andre som har noen tips eller trøst til det andre, så er jeg også takknemlig....

[Orio]

Du må sette som et absolutt krav til å blli værende at han følger opp behandlingen. Ved psykoser er medisiner kanskje den viktigste behandlingen. Si rett ut at du stiller som et krav at han skal ta medisiner, si også at det er fordi du ikke orker en ny omgang som den dere har hatt i sommer.

At mennesker med psykoser har lett for å kutte ut medisiner er dessverre ikke et ukjent fenomen. Det kan være flere grunner, bl.a. bivirkningene. Ambivalens, problemer med å ta bestemme seg kan også spille inn. Er dette et problem for ham? Å bruke en ukedosett som dere legger sammen, eller som hjemmesykepleien legger for ham kan hjelpe på det. Da vil du lettere kunne avsløre det (eller han må gå mer aktivt inn for å skjule det) hvis han ikke tar medisinene. En løsning kan også være å få medisiner i sprøyteform, noen synes det er lettere å forholde seg til. Jeg vet at i hvert fall noen antipsykotika også kan gis i form av sprøyter (med noen ukers mellomrom), men er ikke sikker på om det gjelder zyprexa. Efexor og andre antidepressiva vet jeg ikke om kan gis som sprøyter.

Dere trenger oppfølging, mannen din trenger at noen har ansvaret for behandlingen og medisinene han tar, du trenger noen du kan henvende deg til hvis han blir dårligere. Siden dere for tiden står helt uten tilbud må dere nesten kontakte fastlegen hans. Hvis det er behov for det kan fastlegen rådspørre seg med sykehuset der han var innlagt, f.eks. i forhold til å gå over til medisin i sprøyteform. Fastlegen kan også koble inn hjemmesykepleien så dere får hjelp med å legge dosett. Hvis dps trenger litt ekstra påtrykk kan fastlegen bidra med det også. Mens dere venter på videre behandling på dps bør dere også få ganske tett oppfølging av fastlegen.

Trøst? Der har jeg ikke så mye å bidra med, vet så alt for godt hvor slitsomt det er å leve sammen med en som er psykotisk/har vært psykotisk, og frykten for tilbakefall. Den minste lille ting blir mistenkelig, tyder det på at han er i ferd med å bli dårligere? Har han tatt medisinene sine i dag? Det er lett å ende opp som en "bifigur" i en annens liv. Jeg vil bare si at jeg er imponert over hvor bra du har taklet dette marerittet.

[Gjest sjokoladeplaten]

Du må sette som et absolutt krav til å blli værende at han følger opp behandlingen. Ved psykoser er medisiner kanskje den viktigste behandlingen. Si rett ut at du stiller som et krav at han skal ta medisiner, si også at det er fordi du ikke orker en ny omgang som den dere har hatt i sommer.

At mennesker med psykoser har lett for å kutte ut medisiner er dessverre ikke et ukjent fenomen. Det kan være flere grunner, bl.a. bivirkningene. Ambivalens, problemer med å ta bestemme seg kan også spille inn. Er dette et problem for ham? Å bruke en ukedosett som dere legger sammen, eller som hjemmesykepleien legger for ham kan hjelpe på det. Da vil du lettere kunne avsløre det (eller han må gå mer aktivt inn for å skjule det) hvis han ikke tar medisinene. En løsning kan også være å få medisiner i sprøyteform, noen synes det er lettere å forholde seg til. Jeg vet at i hvert fall noen antipsykotika også kan gis i form av sprøyter (med noen ukers mellomrom), men er ikke sikker på om det gjelder zyprexa. Efexor og andre antidepressiva vet jeg ikke om kan gis som sprøyter.

Dere trenger oppfølging, mannen din trenger at noen har ansvaret for behandlingen og medisinene han tar, du trenger noen du kan henvende deg til hvis han blir dårligere. Siden dere for tiden står helt uten tilbud må dere nesten kontakte fastlegen hans. Hvis det er behov for det kan fastlegen rådspørre seg med sykehuset der han var innlagt, f.eks. i forhold til å gå over til medisin i sprøyteform. Fastlegen kan også koble inn hjemmesykepleien så dere får hjelp med å legge dosett. Hvis dps trenger litt ekstra påtrykk kan fastlegen bidra med det også. Mens dere venter på videre behandling på dps bør dere også få ganske tett oppfølging av fastlegen.

Trøst? Der har jeg ikke så mye å bidra med, vet så alt for godt hvor slitsomt det er å leve sammen med en som er psykotisk/har vært psykotisk, og frykten for tilbakefall. Den minste lille ting blir mistenkelig, tyder det på at han er i ferd med å bli dårligere? Har han tatt medisinene sine i dag? Det er lett å ende opp som en "bifigur" i en annens liv. Jeg vil bare si at jeg er imponert over hvor bra du har taklet dette marerittet.

Tusen takk for et fint svar. Jeg skal i hvert fall ta en prat med han om medisinene. noe jeg synes er litt rart, er at han tidligere har vært veeeldig trøtt om kvelden (lagt seg i ni-tiden), men denne uken har han holdt ut til 23, 23.30 og vel så det. Det er vel også derfor jeg mistenker at han hopper over medisin. Jeg vet han har hoppet over det tidligere også. Sa han glemte det. I var første gang han sa at han ikke ville ta den. Jeg har tenkt at dette ikke er min oppgave å følge opp, jeg orker faktisk ikke! Jeg har ansvaret for alt her i huset, og synes ikke det er min oppgave å være psykiatrisk sykepleier i tillegg!

Jeg hadde en dårlig dag i går (var rett og slett sliten og lei meg, samt irritert på livet med han). Vet ikke om han vil straffe meg eller hva.

[Gjest xbellax]

Tusen takk for et fint svar. Jeg skal i hvert fall ta en prat med han om medisinene. noe jeg synes er litt rart, er at han tidligere har vært veeeldig trøtt om kvelden (lagt seg i ni-tiden), men denne uken har han holdt ut til 23, 23.30 og vel så det. Det er vel også derfor jeg mistenker at han hopper over medisin. Jeg vet han har hoppet over det tidligere også. Sa han glemte det. I var første gang han sa at han ikke ville ta den. Jeg har tenkt at dette ikke er min oppgave å følge opp, jeg orker faktisk ikke! Jeg har ansvaret for alt her i huset, og synes ikke det er min oppgave å være psykiatrisk sykepleier i tillegg!

Jeg hadde en dårlig dag i går (var rett og slett sliten og lei meg, samt irritert på livet med han). Vet ikke om han vil straffe meg eller hva.

Du, har du lest noen bøker om depresjon og psykoser? Fagbøker har du sikkert skummet over men jeg tenker med skjønnlitterære.

?

mvh

[Gjest sjokoladeplaten]

Du, har du lest noen bøker om depresjon og psykoser? Fagbøker har du sikkert skummet over men jeg tenker med skjønnlitterære.

?

mvh

Nei, har du noen tips? Tar gjerne imot!

[Gjest xbellax]

Nei, har du noen tips? Tar gjerne imot!

Jeg vet ikke hva din mann sliter med, depresjoner er en ting men ”psykose” er så generelt; jeg forsøker likevel.

Den beste boken jeg har lest om depresjon er uten tvil ”Mørke midt på dagen; en bok om depresjon” av Andrew Solomon. Dette er en slags selvbiografi med fagkunnskaper. Burde være pensum på diverse høyskoler etter min mening.

Andre bøker er:

“Englehierarkiet : et personlig dokument om schizofreni” av Esben B-J Jaer. Dette er en sterk bok om psykoser og hvordan de oppleves, hvordan forfatteren opplever det å være innlagt på sykehus og hvordan det er å kjempe seg igjennom en ekstremt smertefull fase i livet.

”En stemme for mye” av samme forfatter er og om hvordan det oppleves å høre stemmer, og hvordan dette påvirker hverdagslivet.

Det er ekstremt vanskelig for en person som sliter med det din mann gjør -å forklare hvordan vedkommende har det og hvor han/hun "befinner seg i landskapet", enda vanskeligere er det å ha nære relasjoner. Jeg tenkte at om du leste noen andres beretninger ville det _kanskje_ være _ noe enklere å "forstå" din mann, og på den måten kanskje jobbe "med" ham og komme nærmere hverandre på den måten.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg vet ikke hva din mann sliter med, depresjoner er en ting men ”psykose” er så generelt; jeg forsøker likevel.

Den beste boken jeg har lest om depresjon er uten tvil ”Mørke midt på dagen; en bok om depresjon” av Andrew Solomon. Dette er en slags selvbiografi med fagkunnskaper. Burde være pensum på diverse høyskoler etter min mening.

Andre bøker er:

“Englehierarkiet : et personlig dokument om schizofreni” av Esben B-J Jaer. Dette er en sterk bok om psykoser og hvordan de oppleves, hvordan forfatteren opplever det å være innlagt på sykehus og hvordan det er å kjempe seg igjennom en ekstremt smertefull fase i livet.

”En stemme for mye” av samme forfatter er og om hvordan det oppleves å høre stemmer, og hvordan dette påvirker hverdagslivet.

Det er ekstremt vanskelig for en person som sliter med det din mann gjør -å forklare hvordan vedkommende har det og hvor han/hun "befinner seg i landskapet", enda vanskeligere er det å ha nære relasjoner. Jeg tenkte at om du leste noen andres beretninger ville det _kanskje_ være _ noe enklere å "forstå" din mann, og på den måten kanskje jobbe "med" ham og komme nærmere hverandre på den måten.

Tusen takk for tipset; dette skal jeg sjekke ut!

[Orio]

Tusen takk for et fint svar. Jeg skal i hvert fall ta en prat med han om medisinene. noe jeg synes er litt rart, er at han tidligere har vært veeeldig trøtt om kvelden (lagt seg i ni-tiden), men denne uken har han holdt ut til 23, 23.30 og vel så det. Det er vel også derfor jeg mistenker at han hopper over medisin. Jeg vet han har hoppet over det tidligere også. Sa han glemte det. I var første gang han sa at han ikke ville ta den. Jeg har tenkt at dette ikke er min oppgave å følge opp, jeg orker faktisk ikke! Jeg har ansvaret for alt her i huset, og synes ikke det er min oppgave å være psykiatrisk sykepleier i tillegg!

Jeg hadde en dårlig dag i går (var rett og slett sliten og lei meg, samt irritert på livet med han). Vet ikke om han vil straffe meg eller hva.

Jeg tror ikke han vil straffe deg ved å ikke ta medisinene. Antipsykotika har det dessverre med å gi en del bivirkninger, noe som gjør at mange har lyst til å kutte dem ut. Nå som han går på medisiner, og ikke er psykotisk lenger, er det nok også vanskelig å forstå at han faktisk trenger dem/huske hvor ille det faktisk var da han var på det sykeste. Og det er en vanskelig ting å skulle innrømme for seg selv, at en er blitt "gal". Og den innrømmelsen må nesten til. Hvis ikke vil han ikke innse at han har behov for medisinene, og har heller ingen grunn til å holde ut bivirkningene.

Hvis han får mange bivirkninger kan det gå an å endre medisinene. Det mest plagsomme, i alle fall for de fleste er at de legger på seg og at de blir veldig trøtte. Medisiner kan også virke inn på sexlivet, noe det for mange er vanskelig å ta opp med lege/pasient. Kan det ligge noe der? I så fall finnes det løsninger på det også. (Ikke svar, det er alt for personlig, bare et tips.)

Du kan ikke, og skal ikke, være sykepleier for din mann. Du skal være hans kone. Det du nok vil være nødt til, er å hjelpe ham å ta kontakt med hjelpeapparatet, som fastlegen hans. Dere trenger begge to hjelp og oppfølging, hans sykdom berører dere begge. Du trenger å vite litt om sykdommen, hva som er "faresignaler" og hvilke ting du ikke trenger å være bekymret for. Du trenger også å vite hva du skal gjøre og hvor du skal henvende deg hvis noe skjer. (Ikke fordi jeg tror han vil bli verre, men fordi det vil gi deg trygghet å vite at du kan ringe fastlegen og overlate ansvaret til ham/henne.) Jeg synes du skal ringe fastlegen hans i morgen og få en time der så fort som mulig, det er veldig alvorlig når en person med psykose ikke lenger vil ta medisiner.

Selv om mannen din er syk trenger du ikke behandle ham som om han var av glass. Still krav, det er helt i orden og egentlig bra for ham (hvis de er overkommelige), men gjør det på en rolig måte. Ikke vent til du blir så sint/lei at du ikke klarer å holde det inne lenger. Minstekravene er at han tar medisiner, står opp om morgenen, dusjer og kler på seg, finner seg mat og rydder opp etter seg selv, og gjerne at han går en (liten) tur ut hver dag. (Nå vet ikke jeg om han er sykmeldt eller jobber, så det er kanskje ikke alt som er like aktuelt.) Men vær tålmodig med ham, han kan nok bruke mye lenger tid enn han ville gjort om han var frisk.

Hvis han ikke tar medisiner vil jeg råde deg til å flytte ut, i alle fall for en periode. Påkjenningen med å leve tett på en psykotisk ektemann/far synes jeg ikke du og barna skal måtte tåle, spesielt ikke når det er "selvvalgt". Han er en voksen mann med familie, han har ikke bare seg selv å tenke på, derfor synes jeg du skal være veldig streng når det gjelder at han tar medisinene.

Har du hørt om LPP? Landsforeningen for pårørende i psykiatri? Jeg tror du kunne hatt nytte av å kontakte dem. Jeg har dessverre ikke adressen til nettsiden, men gjør et søk på LPP så finner du det.