Dette er krise!

[Orio]

Har det vondt nå... skulle bare ønske noen kunne holde rundt meg... men jeg har et veldig distansiert forhold til alle jeg kjenner...

Vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre... tenker litt på mer ekstreme "løsninger"... føler bare ikke at det er noe som helst jeg kan gjøre for å få det bedre... er liksom bare helt... låst. Men jeg er vel fornutfig, jeg... får se om jeg snakker med helsevesenet i morgen...

For... da får jeg jo noen som smiler til meg... bare litt... en time hver uke... men det er bedre enn ingenting... jeg må få en kvinnelig behandler da... er liksom... føler at kvinner liker meg mye bedre... eller jeg vet det ikke er sånn, men de er mildere da... mer kjærlighet i kvinner... kanskje jeg kan gå 2 timer hver uke...

er ikke så optimistisk med tanke på det livet her... tror nok det blir mye krig fremover...

Går det bedre med deg i dag?

Husk å ta kontakt med helsevesenet I DAG. :- )

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Går det bedre med deg i dag?

Husk å ta kontakt med helsevesenet I DAG. :- )

Hei...

Det går faktisk mye bedre... tror det hjalp med sovemedisin + mat som faktist er mat... så jeg sov i 11 timer...

Tror ikke jeg trenger noen psykiater, men jeg vil ha flere sovepiller.

Men... jeg har liksom fortalt mange mennesker "min oppriktige mening om de"... og det var ganske så harskt, skal jeg si deg, du kan kanskje plusse sammen A og B her... men det ordner seg sikkert det og.

Men takk for hjelpen, du... det hjalp veldig det du sa, for da klarte jeg liksom å holde fast ved det... det er jo mer boroligende enn andre ting, og da sover man bedre...

:-)

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Går det bedre med deg i dag?

Husk å ta kontakt med helsevesenet I DAG. :- )

Jeg mener det virkelig, altså, du hjalp meg i går... men jeg skjønner hvordan det sikkert er her, sånn er det alltid, når man har det vondt så er det masse folk som bryr seg om deg, men etterpå så er det ingen som bryr seg...

Om jeg tar riktig så er du helt normal, så bare slapp av, ikke få dårlig samvittighet eller noe...

Det er bare... samfunnet/verden jeg stikker på litt her... i alle fall det som foregår mellom meg og verden...

Tror kanskje jeg har litt større behov enn folk flest. Og om jeg i tillegg "får" mindre enn folk flest, så vil man jo kanskje oppleve det hele som litt tragisk...

[Orio]

Jeg mener det virkelig, altså, du hjalp meg i går... men jeg skjønner hvordan det sikkert er her, sånn er det alltid, når man har det vondt så er det masse folk som bryr seg om deg, men etterpå så er det ingen som bryr seg...

Om jeg tar riktig så er du helt normal, så bare slapp av, ikke få dårlig samvittighet eller noe...

Det er bare... samfunnet/verden jeg stikker på litt her... i alle fall det som foregår mellom meg og verden...

Tror kanskje jeg har litt større behov enn folk flest. Og om jeg i tillegg "får" mindre enn folk flest, så vil man jo kanskje oppleve det hele som litt tragisk...

Jeg bryr meg, og har tenkt mye på deg. Skrev inn her da jeg sto opp i dag. (Kom seint i seng, så jeg ble nok liggende litt lenger enn jeg pleier.) Etterpå har jeg vært ute det meste av dagen, er bare 20 minutter siden jeg kom hjem.

Jeg kjenner så alt for godt den følelsen av at ingen bryr seg. Når det er på det verste og alt virker mest håpløst bryr folk seg, Og så går det litt tid, kanskje bare noen timer, så skal alt plutselig være "i orden". Sånn er det ikke. Godt å høre at jeg faktisk var til hjelp for deg, du hadde det så forferdelig i går kveld. Ikke noe menneske burde oppleve det.

Det er en ting jeg er veldig uenig i: du trenger en psykiater/hjelp fra noen i psykiatrien. Sovepiller kan hjelpe litt der og da, men det hindrer ikke at ting blir like ille senere. Selv med verdens beste behandling vil du oppleve dager og kanskje særlig netter hvor alt virker helt håpløst, men de vil komme sjeldnere og det vil ikke være fullt så vanskelig å snu det igjen. Et kjempeproblem er at det gjerne er kvelden/natten som er verst, det er da en er motivert for å søke hjelp. Men da er det ikke mulig å få tak i fastlegen/andre. Neste dag, når det faktisk er mulig å få tak i noen som kan hjelpe, kan det virke som behovet er borte.

Jeg håper du tar kontakt med fastlegen, eller, hvis du har kontakt med noen i psykiatrien, tar kontakt med denne.

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Jeg bryr meg, og har tenkt mye på deg. Skrev inn her da jeg sto opp i dag. (Kom seint i seng, så jeg ble nok liggende litt lenger enn jeg pleier.) Etterpå har jeg vært ute det meste av dagen, er bare 20 minutter siden jeg kom hjem.

Jeg kjenner så alt for godt den følelsen av at ingen bryr seg. Når det er på det verste og alt virker mest håpløst bryr folk seg, Og så går det litt tid, kanskje bare noen timer, så skal alt plutselig være "i orden". Sånn er det ikke. Godt å høre at jeg faktisk var til hjelp for deg, du hadde det så forferdelig i går kveld. Ikke noe menneske burde oppleve det.

Det er en ting jeg er veldig uenig i: du trenger en psykiater/hjelp fra noen i psykiatrien. Sovepiller kan hjelpe litt der og da, men det hindrer ikke at ting blir like ille senere. Selv med verdens beste behandling vil du oppleve dager og kanskje særlig netter hvor alt virker helt håpløst, men de vil komme sjeldnere og det vil ikke være fullt så vanskelig å snu det igjen. Et kjempeproblem er at det gjerne er kvelden/natten som er verst, det er da en er motivert for å søke hjelp. Men da er det ikke mulig å få tak i fastlegen/andre. Neste dag, når det faktisk er mulig å få tak i noen som kan hjelpe, kan det virke som behovet er borte.

Jeg håper du tar kontakt med fastlegen, eller, hvis du har kontakt med noen i psykiatrien, tar kontakt med denne.

Jeg hadde en psykolog jeg, en gang, som var skeptisk til om jeg trengte disse pillene... men det var jo ikke hennes oppgave å avgjøre. Hun sa det hun, at det eneste de pillene hjalp for, var å "regulere" kommunikasjon utad... dette kunne jo virke bra, mente hun, for hvis man sier for mye rart så er det lite sannsynlig at man mottar noe som hjelper en tilbake... dette var fordelen. Men ulempen, sa hun, var at i og med at det som kom ut, ikke virkelig var "deg" eller "ekte", så ville man aldri få bearbeidet noe særlig ved seg selv. Så hun sa man måtte veie fordeler opp mot ulemper.

Konsekvenense av dette er rett og slett at psykiatrien bruker piller over lav terskel, bare "sånn i telfelle"...

Det er jo såklart for lite ressurser i psykiatrien, så det er ikke så greit dette her.

Men i og med at jeg selv kan bestemme over meg selv, så velger jeg å tro på dette hun sier. Jeg syns det er bedre å faktisk ha en sjanse til å bli frisk en eller annen gang, enn å vandre resten av livet med DET kaoset inne i deg, som faktisk INGEN ser at du har...

Håper ikke NHD tenner noe grenseløst her nå, da...

Du er mer hyggelig og kapabel til å hjelpe enn han (i alle fall når det kommer til meg) :-)

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Jeg bryr meg, og har tenkt mye på deg. Skrev inn her da jeg sto opp i dag. (Kom seint i seng, så jeg ble nok liggende litt lenger enn jeg pleier.) Etterpå har jeg vært ute det meste av dagen, er bare 20 minutter siden jeg kom hjem.

Jeg kjenner så alt for godt den følelsen av at ingen bryr seg. Når det er på det verste og alt virker mest håpløst bryr folk seg, Og så går det litt tid, kanskje bare noen timer, så skal alt plutselig være "i orden". Sånn er det ikke. Godt å høre at jeg faktisk var til hjelp for deg, du hadde det så forferdelig i går kveld. Ikke noe menneske burde oppleve det.

Det er en ting jeg er veldig uenig i: du trenger en psykiater/hjelp fra noen i psykiatrien. Sovepiller kan hjelpe litt der og da, men det hindrer ikke at ting blir like ille senere. Selv med verdens beste behandling vil du oppleve dager og kanskje særlig netter hvor alt virker helt håpløst, men de vil komme sjeldnere og det vil ikke være fullt så vanskelig å snu det igjen. Et kjempeproblem er at det gjerne er kvelden/natten som er verst, det er da en er motivert for å søke hjelp. Men da er det ikke mulig å få tak i fastlegen/andre. Neste dag, når det faktisk er mulig å få tak i noen som kan hjelpe, kan det virke som behovet er borte.

Jeg håper du tar kontakt med fastlegen, eller, hvis du har kontakt med noen i psykiatrien, tar kontakt med denne.

Nei, dritt... nå er vi på vei tilbake...

Eller kanskje ikke... kanskje det ikke er rart folk tar avstand? For... det er kanskje fornuftig å trekke en sammenheng mellom ustabilitet og vold?

Jeg er i alle fall ikke voldelig i det hele tatt... men hva vet vel de?

Et liv i ensomhet... ingen vil ha meg. For... de tror jeg er farlig.

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Jeg bryr meg, og har tenkt mye på deg. Skrev inn her da jeg sto opp i dag. (Kom seint i seng, så jeg ble nok liggende litt lenger enn jeg pleier.) Etterpå har jeg vært ute det meste av dagen, er bare 20 minutter siden jeg kom hjem.

Jeg kjenner så alt for godt den følelsen av at ingen bryr seg. Når det er på det verste og alt virker mest håpløst bryr folk seg, Og så går det litt tid, kanskje bare noen timer, så skal alt plutselig være "i orden". Sånn er det ikke. Godt å høre at jeg faktisk var til hjelp for deg, du hadde det så forferdelig i går kveld. Ikke noe menneske burde oppleve det.

Det er en ting jeg er veldig uenig i: du trenger en psykiater/hjelp fra noen i psykiatrien. Sovepiller kan hjelpe litt der og da, men det hindrer ikke at ting blir like ille senere. Selv med verdens beste behandling vil du oppleve dager og kanskje særlig netter hvor alt virker helt håpløst, men de vil komme sjeldnere og det vil ikke være fullt så vanskelig å snu det igjen. Et kjempeproblem er at det gjerne er kvelden/natten som er verst, det er da en er motivert for å søke hjelp. Men da er det ikke mulig å få tak i fastlegen/andre. Neste dag, når det faktisk er mulig å få tak i noen som kan hjelpe, kan det virke som behovet er borte.

Jeg håper du tar kontakt med fastlegen, eller, hvis du har kontakt med noen i psykiatrien, tar kontakt med denne.

FAEN. Jeg kan ikke leve sånn, og ingen kan hjelpe meg. Jeg kan ikke ruse meg. Jeg vil ikke ta livet mitt.

Hvorfor i helvete stiller alle så store krav til meg? Jeg klarer jo ikke engang gjør meg opp en stabil mening om kravenes rimelighet og si hvordan jeg vil ha det anderledes...

Nei... det er kanskje ikke rart jeg er kritisk til samfunnet, så lite hyggelig det har vært, er , og kommer til å bli for min del.

[Orio]

Jeg hadde en psykolog jeg, en gang, som var skeptisk til om jeg trengte disse pillene... men det var jo ikke hennes oppgave å avgjøre. Hun sa det hun, at det eneste de pillene hjalp for, var å "regulere" kommunikasjon utad... dette kunne jo virke bra, mente hun, for hvis man sier for mye rart så er det lite sannsynlig at man mottar noe som hjelper en tilbake... dette var fordelen. Men ulempen, sa hun, var at i og med at det som kom ut, ikke virkelig var "deg" eller "ekte", så ville man aldri få bearbeidet noe særlig ved seg selv. Så hun sa man måtte veie fordeler opp mot ulemper.

Konsekvenense av dette er rett og slett at psykiatrien bruker piller over lav terskel, bare "sånn i telfelle"...

Det er jo såklart for lite ressurser i psykiatrien, så det er ikke så greit dette her.

Men i og med at jeg selv kan bestemme over meg selv, så velger jeg å tro på dette hun sier. Jeg syns det er bedre å faktisk ha en sjanse til å bli frisk en eller annen gang, enn å vandre resten av livet med DET kaoset inne i deg, som faktisk INGEN ser at du har...

Håper ikke NHD tenner noe grenseløst her nå, da...

Du er mer hyggelig og kapabel til å hjelpe enn han (i alle fall når det kommer til meg) :-)

Hei igjen.

Hvordan har du det i kveld?

Du skriver at du har gått til psykolog tidligere, og at denne advarte deg mot å bruke medisiner, fordi medisiner "bare! regulerer kommunikasjonen utad. Har jeg forstått det rett?

Jeg vet ingenting om psykologen du gikk til, men det finnes en del psykologer som av prinsipp er imot medisiner, uansett hvilken psykisk sykdom du har. Men det er faktisk sånn at for en del psykiske sykdommer er medisiner en helt nødvendig del av behandlingen.

Og hva hvis medisinene "bare" hjelper med kommunikasjonen utad? Er det egentlig så lite? Å greie å kommunisere er helt nødvendig for å kunne ha nytte av annen behandling. Jeg vet lite om medisiner og enda mindre om hva som feiler deg, men jeg tror du kunne hatt nytte av de rette medisinene. Ikke fordi medisiner løser alle problemene dine, det gjør de ikke. Men de kan være en god hjelp. Sånn som du har det nå, med det kaoset jeg tror du opplever inni deg, er det umulig å få orden på andre ting. Du bruker alt du har av krefter på å prøve å finne ut av kaoset.

Jeg skulle ønske du hadde kontaktet fastlegen eller noen andre i dag. Du trenger hjelp fra noen som kan dette her, også det med medisiner. Det kan hende du trenger det, og det er det bare en lege du møter ute i RL som kan svare deg på.

Jeg skjønner at du har veldig dårlig erfaring med helsevesenet, kanskje spesielt psykiatrien. Prøv å huske at det er forskjellige mennesker som jobber der, så selv om du var uheldig forrige gang kan det gå bedre nå. Jeg har hatt min dose med folk som burde jobbet et helt annet sted, men jeg har også truffet på noen som har vært veldig flinke. Det tror jeg du også kommer til å gjøre, hvis du ikke gir opp hele psykiatrien. Hvordan var forresten psykologen din? Var du fornøyd med han/henne? Synes du at du fikk noe ut av behandlingen?

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Hei igjen.

Hvordan har du det i kveld?

Du skriver at du har gått til psykolog tidligere, og at denne advarte deg mot å bruke medisiner, fordi medisiner "bare! regulerer kommunikasjonen utad. Har jeg forstått det rett?

Jeg vet ingenting om psykologen du gikk til, men det finnes en del psykologer som av prinsipp er imot medisiner, uansett hvilken psykisk sykdom du har. Men det er faktisk sånn at for en del psykiske sykdommer er medisiner en helt nødvendig del av behandlingen.

Og hva hvis medisinene "bare" hjelper med kommunikasjonen utad? Er det egentlig så lite? Å greie å kommunisere er helt nødvendig for å kunne ha nytte av annen behandling. Jeg vet lite om medisiner og enda mindre om hva som feiler deg, men jeg tror du kunne hatt nytte av de rette medisinene. Ikke fordi medisiner løser alle problemene dine, det gjør de ikke. Men de kan være en god hjelp. Sånn som du har det nå, med det kaoset jeg tror du opplever inni deg, er det umulig å få orden på andre ting. Du bruker alt du har av krefter på å prøve å finne ut av kaoset.

Jeg skulle ønske du hadde kontaktet fastlegen eller noen andre i dag. Du trenger hjelp fra noen som kan dette her, også det med medisiner. Det kan hende du trenger det, og det er det bare en lege du møter ute i RL som kan svare deg på.

Jeg skjønner at du har veldig dårlig erfaring med helsevesenet, kanskje spesielt psykiatrien. Prøv å huske at det er forskjellige mennesker som jobber der, så selv om du var uheldig forrige gang kan det gå bedre nå. Jeg har hatt min dose med folk som burde jobbet et helt annet sted, men jeg har også truffet på noen som har vært veldig flinke. Det tror jeg du også kommer til å gjøre, hvis du ikke gir opp hele psykiatrien. Hvordan var forresten psykologen din? Var du fornøyd med han/henne? Synes du at du fikk noe ut av behandlingen?

Endel av menneskene syntes jeg det var hyggelig å kommunisere med. For jeg hadde ingen andre. Men jeg følte aldri at jeg fikk noe utbytte av verken medisinering eller samtaleterapi (bortsett fra effekten ved å ha en slags kamerat/venn).