Jeg er usikker og vakler. Hjelp.

[Gjest Jente31]

Jeg "vakler" for tiden. Jeg tror at jeg er i ferd med å miste motet - er fristende å gi opp dette "prosjektet" som jeg har jobbet så hardt for i ett år: Nå - når jeg endelig er i ferd med å få min hjelp i RL. Hva skjer med meg..? Jeg er ikke den som gir meg så lett. Men dette er mine tanker for tiden.

Dattern min har blitt roligere. Hjelpen på BUP har helt klart virket positivt inn på hele familiesituasjonen.

Min ex er nå, for første gagn i livet, villig til å endre seg, og det kan se ut som han allerede har gjort store framskritt. Bup sier dette også. Han har også innrømmet ovenfor dem at han har vært egoistisk og har innsett flere ting.

Jeg blir deprimert av å være alene, jeg vantrives i denne situasjonen, og ønsker meg så veldig gjerne familien min tilbake. Jeg vantrives i leiligheten. Det gjør så vondt, dette, jeg kjemper i mot, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det lenger.

Min ex frister meg også, med å kjøpe en enebolig. "Drømmeboligen".. Jeg har helt klart gitt han signaler på at håpet er der..

Dessuten har jeg bare han. Familien min er så "psyk", at jeg bare må ta avstand (for de drar meg helt klart ned - min ex er faktisk normal i forhold).

Jeg føler meg så utrolig alene.. Og det er fristende å gå tilbake. dere vet ikke hvem jeg er i RL - og det er derfor lett å tenke at "skal jeg bare gi opp.." Dere ville jo ikke merket det uansett..

Dette er meget vanskelig for meg å skrive, ikke har jeg lyst til å skuffe dere heller - men dette er mine reelle tanker for tiden.. Hjelp meg..

Alle mulige innspill mottas med meget stor takknemlighet - men ikke kjeft på meg (vær saklig)

[hidi, the scorpion]

Sett deg ned og skriv alt det positive som kan skje om dere blir en familie igjen, så skriver du alt det negative.... Bruk god tid, les det du har skrevet, og tenk deg nøye om; Hva er det DU ønsker av livet!

Behold håpet, men vær også realistisk. Hva vil skje med deg og barna om det skulle bli full skjæring? Vil DU klare det? Vil BARNA takle det?

Og uansett hva du bestemmer deg for, sørg for at det er DITT valg, og jeg ønsker deg masse lykke til:)

[Gjest aspeløvet]

Jeg har sikker misforstått, men jeg har oppfattet det som om du endelig var kommet ut av et forhold som absolutt ikke gjorde deg og barna godt.. Unnskyld, visst jeg blander med noen andre..

[multippel]

La det gå en tid nå jente 31. Dere behøver ikke å bli sammen igjen raskt om det er det du vil. Se dette ann, og tenk over dine egne motiver i dette:-) Du har jo tidligere sagt at du ikke elsker han. Om eks mannen din nå gjør store fremskritt som du forteller om så er han iallefall ikke det du tidligere har mistenkt han som. men vær realist! Jeg gjorde nesten den samme feilen. Men jeg flyttet aldri sammen igjen med min eks. men rot var det i en overgangsfase. Jeg er litt usikker på dine begreper om normalitet.-)

[mariaflyfly]

Ville ikke det vært ett skritt fram og to tilbake?

Har du virkelig tro på at din ex vil endre seg, eller ønsker du å tro det?

At datra di er roligere, kan ikke det ha sammenheng med at hun nå ikke bor sammen med en pappa som behandler henne dårlig?

Hadde det vært en idé å få noe avlastning utenfra med ungene siden familien din ikke stiller opp?

''Dette er meget vanskelig for meg å skrive, ikke har jeg lyst til å skuffe dere heller - men dette er mine reelle tanker for tiden.. Hjelp meg.. ''

Skuffe oss? Det er ingen andre enn deg sjøl du lurer, vel? Beklager hvis jeg er krass, det er ikke meningen.

[Gjest Fru Kristoffersen]

Du og barna dine er en familie. Familien sammen med din eks-mann fungerte ikke. Det har gått altfor kort tid til å si at han har forandret seg og at det vil gå bedre hvis dere forsøker igjen. Din datter har det bedre fordi hun ikke bor sammen med ham. Du har det antageligvis bedre fordi du ikke bor sammen med ham. Det er ikke nok at din eks viser vilje til å endre seg, han bør bevise at han har gjort det og kan fortsette slik over langt tid, helst flere år før du burde vurdere å ta han tilbake.

Du kjenner ikke meg, og jeg har ikke lest alt du har skrevet her, men såpass mye har jeg lest at jeg syns jeg kjenner din situasjon, og jeg vil råde deg til ikke engang å vurdere å gå tilbake. Det er ikke oss du skuffer, men deg selv og ikke minst dine barn. Håpet kan du beholde, kan du ikke sette en tidsfrist at om to år, hvis han faktisk helt reelt har forandret seg (ikke bare vist vilje til det), SÅ skal du vurdere å bli sammen igjen. Ikke om en måned, men om to år. Såpass må han være villig til å jobbe med seg selv, og såpass må du kreve av ham før du utsetter deg selv og barna dine for han igjen.

Jeg skjønner at du er ensom og har det vanskelig, for det er tøft det du gjennomgår nå. Men det er nødvendig. Du tenker nå at ting ville være bedre for deg hvis du bodde sammen med han, dere var en velfungererende kjernefamilie i drømmeboligen. Sånn var ikke virkeligheten, og sånn kommer den ikke til å bli hvis du flytter tilbake alt nå. Det er forståelig at du har sånne drømmer og ønsker, men den mannen du forlot er ikke han fra drømmene dine, det var den virkelige mannen som slo din datter. Du har sikkert kjærlighetssorg over alt det bra du kunne ønske det skulle vært, alt du hele tiden håpet på, ikke det det var eller faktisk kommer til å bli.

Hold ut, stå på, ikke gi opp nå!

[Lillemus]

Jeg er helt enig med de andre - grunnen til at datteren din har roet seg og har det bedre er nok at faren ikke er tilstede...

Det er ikke oss du skuffer om du går tilbake til ham, men barna dine. Tenk litt på det. Jeg skjønner at det føles skummelt å skulle være alene, og nettopp derfor har du kanskje godt av å prøve det en stund for å se at det slett ikke er noe skummelt i det hele tatt. ) *Klem*

[nanny911]

Det finnes en eneste gyldig grunn til å gå tilbake til ham, og det er at du er SIKKER. Og over tid. Helt sikker, altså!

Så lenge tvilen finnes, må svaret bli nei, ikke kanskje...

Lykke til videre og husk at samarbeid og samliv er to helt ulike ting, praktisere gjerne førstnevnte..

[Orio]

Husker du hvordan du hadde det for et år siden? Hvordan det var for deg og eksen å faktisk leve sammen? Og hvordan det var for barna? Hadde du det virkelig bedre da? Og vær ærlig med deg selv.

Det er ikke rart om du blir usikker og vakler, det kommer du til å gjøre flere ganger. Nå begynner det etterhvert å synke inn hva du har gjort. Du har valgt bort en mann du har levd sammen med det meste av ditt voksne liv, en mann du har barn med, en du skulle dele ansvaret for oppdragelse med. Du mer eller mindre "flyktet" fra dine foreldre til din mann, han ble din redning i en håpløs situasjon. Nå har du innsett at å flytte sammen med ham slett ikke var noen redning, det var bare å erstatte et problem med et annet. Nå er du voksen, og på mange måter står du for første gang på egne ben. I tillegg har du alene ansvaret for barna. Det er ganske overveldende.

Kanskje eksen din er i ferd med å endre seg, det vil bare fremtiden vise. Men hvor fort tror du det får an å endre viktige deler av personligheten? Det er ikke gjort på noen få måneder, det er i alle fall sikkert. Han vil gjerne ha deg og barna tilbake, hvis ikke ville han ikke snakket om å kjøpe drømmehuset. Og hvorfor snakker han om det nå? Hvorfor ikke før du flyttet ut? Det er et ledd i kampen for å vinne deg tilbake. At han har forandret seg nå, etter at du flyttet, er nok ledd i samme kampanje. Hvis du flytter tilbake er kampanjen "vellykket", og han kan lett skli tilbake i gamle vaner, da er ikke behovet for de nye vanene lenger til stede.

Jeg vil ikke råde deg til å droppe ham for all fremtid, det er opp til deg selv. Men han trenger mye mer tid for å endre sin oppførsel overfor deg og barna. Og du trenger helt klart mer tid på egenhånd for å bygge opp din selvstendighet, og å lære deg å stole på deg selv og din egen evne til å takle problemer og utfordringer.

Er det noe du har vist den tiden du har holdt til her på dol, så er det at du er flink til å ta ansvar for ditt eget og dine barns liv. Du tar tak i problemer og gjør det du kan for å løse dem. Det som mangler nå er at du tør å stole på deg selv.

[Gjest Jente31]

Tusen hjertelig takk for svar, alle sammen. Jeg skriver et generelt svar tilbake til dere i dag.

Jeg har lest alle svarene flere ganger i dag, og dere kommer alle med gode innspill.

Jeg var i tvil da jeg sendte dette idag. Tør jeg, liksom.

Men jeg er faktisk veldig glad for at jeg gjorde det. FØR jeg evt gjør noe dumt. For jeg er ikke sikker på noe som helst hva min eks gjelder.

Det kan godt være at jeg bare hadde bevhov for å hente litt styrke igjen også. Jeg vet ikke.. Men den styrken merker jeg nå at jeg er i ferd med å få tilbake.

Jeg setter stor pris på at dere backer opp (jeg har faktisk hentet masse styrke her, utrolig nok - dere er jo ansiktsløse:).

Jeg tenker at jeg også skal fortelle om mine taker rundt alt dette til min psykepleier, og utreder. Kansje er det først nå¨jeg for alvor begynner å ta bruddet innover meg.

Mange sier barna må komme først. Og jeg husker. Det var jo mye derfor jeg dro (Selv om jeg nok har vært veldig avhengig av han også. Ikke fordi jeg elsket han, men pga den sterke avhengigheten.. ) Men uansett MÅ barna fortsatt være min fokus..

Jeg vil også tro han merker at jeg er veldig sårbar nå, og at det kan være derfor han nå frister meg med "drømmeboligen" osv. Det stresset meg nok veldig opp, fordi dette er et hus som selges i disse dager. Og det har trolig skapt visse fantasier hos meg..

Jeg husker et råd nhd ga meg:

"Ikke gå tilbake i troen på et resultat/endring.

Vent med evt å vurdere dette til resultatet er på plass og varig. Det tar minst et år".

Vel. Dette var også et verdifullt svar. Bare tiden vil vise om han faktisk forandrer seg. TingTarTid :-) Og dere har alle rett, det er nok alt for tidlig å vurdere dette enda..

Takk til dere for at dere faktisk minnet meg på flere ting. Jeg trengte veldig å høre fakta nå. Klem til dere fra

[PieLill]

Tusen hjertelig takk for svar, alle sammen. Jeg skriver et generelt svar tilbake til dere i dag.

Jeg har lest alle svarene flere ganger i dag, og dere kommer alle med gode innspill.

Jeg var i tvil da jeg sendte dette idag. Tør jeg, liksom.

Men jeg er faktisk veldig glad for at jeg gjorde det. FØR jeg evt gjør noe dumt. For jeg er ikke sikker på noe som helst hva min eks gjelder.

Det kan godt være at jeg bare hadde bevhov for å hente litt styrke igjen også. Jeg vet ikke.. Men den styrken merker jeg nå at jeg er i ferd med å få tilbake.

Jeg setter stor pris på at dere backer opp (jeg har faktisk hentet masse styrke her, utrolig nok - dere er jo ansiktsløse:).

Jeg tenker at jeg også skal fortelle om mine taker rundt alt dette til min psykepleier, og utreder. Kansje er det først nå¨jeg for alvor begynner å ta bruddet innover meg.

Mange sier barna må komme først. Og jeg husker. Det var jo mye derfor jeg dro (Selv om jeg nok har vært veldig avhengig av han også. Ikke fordi jeg elsket han, men pga den sterke avhengigheten.. ) Men uansett MÅ barna fortsatt være min fokus..

Jeg vil også tro han merker at jeg er veldig sårbar nå, og at det kan være derfor han nå frister meg med "drømmeboligen" osv. Det stresset meg nok veldig opp, fordi dette er et hus som selges i disse dager. Og det har trolig skapt visse fantasier hos meg..

Jeg husker et råd nhd ga meg:

"Ikke gå tilbake i troen på et resultat/endring.

Vent med evt å vurdere dette til resultatet er på plass og varig. Det tar minst et år".

Vel. Dette var også et verdifullt svar. Bare tiden vil vise om han faktisk forandrer seg. TingTarTid :-) Og dere har alle rett, det er nok alt for tidlig å vurdere dette enda..

Takk til dere for at dere faktisk minnet meg på flere ting. Jeg trengte veldig å høre fakta nå. Klem til dere fra

Alle jeg kjenner som har opplevd lignende ting av det du går gjennom nå, har mange ganger vært ganske overbevist om at det beste ville være å gå tilbake til den de måtte rømme fra. Men alle har også siden kommet til et punkt der det ville vært absurd og utenkelig å gjøre det.

Det er ikke rart om du kan føle at det vil være bedre og ha noe, selv om det 'noe' ikke er særlig bra, enn ingen ting. Veldig mye av det du siktet mot når du brøt ut, er fortsatt langt unna. Samtidig som du har mistet det gamle på godt og vondt.

Du er kanskje litt i ingenmannsland nå. Og da vil man gjerne ta korteste og raskeste vei ut. Selv om det betyr at man går tilbake til det man for enhver pris ville bort fra. I samme slengen er det fort gjort å romatisere hvor bra det var eller hvor bra det nå kan bli. En slik romatisering forutsetter egentlig at man ser bort fra all statistikk og alle tidligere erfaringer man har gjort seg. Samtidig kan det man egentlig ønsker seg synes uoppnåelig.

Det er vanlig og naturlig å føle det slik, nesten allmenmenneskelig. Men om du kan minne deg selv på hvilket spill følelsene dine da driver med deg, blir det lettere å ha tro på og kurs mot målet.

Man må være naken en liten stund for å få dusjet og få på seg nye rene klær. Har man vært ute og frosset, gjør det vondt å bli varm igjen pga neglesprett. Har man sottet stille så lenge at man har dovnet bort, frister det ikke særlig å bevege seg. Men så vet vi egentlig at ubehaget er kortvarig i forhold til hvor bra det blir etter hvert.

Om du tenker tilbake på bibelhistorien og Moses og Israelsfolket som var slaver og forferdelig behandlet i Egypt. Fortellingen sier mye om oss mennesker enten man tror den er eventyr eller sann.

Som slaver ble de utsatt for misshandling, utmattende tvangsarbeid og overgrep. De opplevde til og med at barna ble revet ut av hendene deres og drept. Ikke før var de kommet ut av slavelandet, før deres slavedrivere kom etter dem og ville tvinge dem tilbake. Og det var en ørken mellom dem og det lovede landet. Tok ikke lange tiden før slavelivet virket ganske forlokkende og de lengtet tilbake....

Så det er ikke noe merkelig at du av og til føler og tenker som du gjør. Det reksjonsmønsteret ble beskrevet for flere tusen år siden.

;-)

mvh

[Gjest Jente31]

Alle jeg kjenner som har opplevd lignende ting av det du går gjennom nå, har mange ganger vært ganske overbevist om at det beste ville være å gå tilbake til den de måtte rømme fra. Men alle har også siden kommet til et punkt der det ville vært absurd og utenkelig å gjøre det.

Det er ikke rart om du kan føle at det vil være bedre og ha noe, selv om det 'noe' ikke er særlig bra, enn ingen ting. Veldig mye av det du siktet mot når du brøt ut, er fortsatt langt unna. Samtidig som du har mistet det gamle på godt og vondt.

Du er kanskje litt i ingenmannsland nå. Og da vil man gjerne ta korteste og raskeste vei ut. Selv om det betyr at man går tilbake til det man for enhver pris ville bort fra. I samme slengen er det fort gjort å romatisere hvor bra det var eller hvor bra det nå kan bli. En slik romatisering forutsetter egentlig at man ser bort fra all statistikk og alle tidligere erfaringer man har gjort seg. Samtidig kan det man egentlig ønsker seg synes uoppnåelig.

Det er vanlig og naturlig å føle det slik, nesten allmenmenneskelig. Men om du kan minne deg selv på hvilket spill følelsene dine da driver med deg, blir det lettere å ha tro på og kurs mot målet.

Man må være naken en liten stund for å få dusjet og få på seg nye rene klær. Har man vært ute og frosset, gjør det vondt å bli varm igjen pga neglesprett. Har man sottet stille så lenge at man har dovnet bort, frister det ikke særlig å bevege seg. Men så vet vi egentlig at ubehaget er kortvarig i forhold til hvor bra det blir etter hvert.

Om du tenker tilbake på bibelhistorien og Moses og Israelsfolket som var slaver og forferdelig behandlet i Egypt. Fortellingen sier mye om oss mennesker enten man tror den er eventyr eller sann.

Som slaver ble de utsatt for misshandling, utmattende tvangsarbeid og overgrep. De opplevde til og med at barna ble revet ut av hendene deres og drept. Ikke før var de kommet ut av slavelandet, før deres slavedrivere kom etter dem og ville tvinge dem tilbake. Og det var en ørken mellom dem og det lovede landet. Tok ikke lange tiden før slavelivet virket ganske forlokkende og de lengtet tilbake....

Så det er ikke noe merkelig at du av og til føler og tenker som du gjør. Det reksjonsmønsteret ble beskrevet for flere tusen år siden.

;-)

mvh

Tusen takk for en veldig god beskrivelse, PieLill.