Hvordan bli kvitt separasjonsangst?

[Gjest eliha]

Hei Har i noen år fått en snikende plage som nå har blitt ganske ille og lurer på om dette kan være separasjonsangst som er beskrevet i en artikkel her inne. Det som skjer er at når min mann skal en tur ut (spesielt hvis det er en øl eller to inn i bildet) så vet jeg med meg selv at dette trenger han, ikke for å drikke, men for å møte kompiser, se en fotballkamp på pub eller bare rett og slett være sosial. Da vi hadde vært sammen noen få måneder ble jeg gravid og det var vel da dette startet å bli et problem. Jeg spør alltid når han kommer hjem og han svarer alltid at han kommer hjem etter kampen, eller når de andre drar hjem... eller et klokkeslett. Jeg har snakket med han flere ganger om at jeg ikke sovner før han kommer hjem. Når jeg så ser at klokka nærmer seg tidspunktet og vet at han normalt skulle vært hjemme begynner jeg å slite. Problemet er at jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg stoler 100% på han i forhold til utroskap. Fortiden både hos han og hos meg angående dette tilsier at 1 feilgrep betyr rett ut og det er ingen av oss som ønsker hverken det eller selve det å være utro. Så det er altså ikke det som plager meg. Når man er et sted så kan man bli forsinket av en eller annen grunn og han er flink til å si fra med en gang han vet dette. Problemet er at det ikke er nok for meg - jeg har psyket meg opp på han skal være hjemme til et tidspunkt og når det ikke inntreffer får jeg anfall hvor jeg gråter og er fryktelig redd - men vet ikke hvorfor. Heldigvis er det ikke så ofte at vi er ute på byen uten at den andre er med - ikke så ofte vi er ute sammen heller da for så vidt, men jeg ønsker av hele mitt hjerte at han kan dra ut på fotballkamp på pub sammen med kompisene uten at jeg får panikk av den grunn. Han er verdens mest tålmodige og når jeg ringer han så svarer han meg så fort han klarer, men problemet hans er at han tror at dette er i sammenheng med at jeg tror han er utro og derfor ikke kommer hjem. Jeg skjønner at han, når han først er ute, vil snakke med folk og nyte litt sosialt liv med venner, men jeg skjønner det ikke når jeg sitter hjemme og ser på minuttviserne på klokka mens tårene renner og redselen blir verre og verre. Det hjelper heller ikke at det er noen andre der. Det er han som er problemet eller årsaken eller hva man skal kalle det. Derfor lurer jeg på om jeg har fått separasjonsangst i forhold til han. Vi er i dag gift og på veg med nummer 2. Det har toppet seg nå og jeg er fryktelig sliten i skrivende stund da jeg hadde en opplevelse sist natt. Han skulle ut på møte og deretter se fotballkamp på TV da vi ikke har den kanalen som de sendte den på. Deretter skulle han komme hjem. Noe jeg fikk bekreftet 3 ganger. Likevel var jeg i tvil om dette og fikk dessverre rett da han kom hjem kl halv tre i natt. Da hadde jeg gjentatte ganger ringt han- forklart at jeg skulle på jobb i dag og derfor trengte søvn så om han kunne være så snill. Men allikevel velger han å sitte på byen å prate med bartenderen når alle kompiser har dratt hjem. Han sier at han ikke skjønner at jeg er redd for han gjør ingen ting galt. Med det mener han å være utro og det er jo nettopp det jeg er minst bekymret for. Men jeg klarer ikke å formidle hvorfor det blir sånn når jeg ikke skjønner det sjøl heller. Fryktelig slitsomt for oss begge to er det i alle fall og jeg lurer derfor på om det er noe jeg kan gjøre som bedrer dette. Er som sagt nå gravid med nummer to - jobber redusert pga legen min synes jeg skal ta det roligere grunnet litt hjerteklapp og høyt blodtrykk forrige svangerskap, men alt går fint i så måte nå. Trenger masse hvile da jeg driver med bassengtrening for bekkenplager - noe som er veldig utmattende i seg selv og derfor er det veldig greit å få sove de timene man skal før man går på jobben. Min beste venn er han jeg er gift med og jeg ønsker at han skal ha et godt sosialt liv i tilleg til familielivet som vi lever i. Det ene trenger jo ikke å utelukke det andre. Problemet er at jeg klarer det ikke. Trenger derfor noen råd fra noen som kan dette. Takknemmelig for svar.

[Gjest xbellax]

Om ikke du tar deg sammen, på en eller annen måte evt ved å søke hjelp, så kommer du til å kvele ham med denne usikkerheten din. Beklager å si det så brutalt men det du skriver om er forferdelig slitsomt å forholde seg til over tid. Du bør forsøke å snu dette; enten ved å stabilisere nok viljestyrke i deg selv, eller ved å oppsøke hjelp.

[Gjest Coriolis]

Om ikke du tar deg sammen, på en eller annen måte evt ved å søke hjelp, så kommer du til å kvele ham med denne usikkerheten din. Beklager å si det så brutalt men det du skriver om er forferdelig slitsomt å forholde seg til over tid. Du bør forsøke å snu dette; enten ved å stabilisere nok viljestyrke i deg selv, eller ved å oppsøke hjelp.

Det som blir sagt over er sikkert rett, men det kan da ikke skade å snakke om dette slik at det går an å vise hensyn?

Om han vet at det er vanskelig for deg, så kan det vel ikke skade ham å vise hensyn? Begger parter må skjerpe seg i en sånn sammenheng. Du fremstiller han først som om han viser all verdens hensyn, men det virker ikke like sant på slutten av innlegget.

[Gjest xbellax]

Det som blir sagt over er sikkert rett, men det kan da ikke skade å snakke om dette slik at det går an å vise hensyn?

Om han vet at det er vanskelig for deg, så kan det vel ikke skade ham å vise hensyn? Begger parter må skjerpe seg i en sånn sammenheng. Du fremstiller han først som om han viser all verdens hensyn, men det virker ikke like sant på slutten av innlegget.

Beklager, hennes mann sier ifra når han kommer hjem, han ringer om han er for sen, han tar telefonen når hun ringer, han lover at han ikke er utro, forsinket kan vi tross alt alle bli så litt slingrismonn bør vi ha. Så skriver hun: "Problemet er at det ikke er nok for meg - jeg har psyket meg opp på han skal være hjemme til et tidspunkt og når det ikke inntreffer får jeg anfall hvor jeg gråter og er fryktelig redd - men vet ikke hvorfor." "Det er ikke nok for meg". Jeg skjønner at hun er sliten og engstelig, men jeg er redd hun må gjøre noe her for å komme seg ut av dette. Slik hun legger frem saken ser jeg ikke hva hennes mann kunne gjort anderledes.

[Gjest xbellax]

Det som blir sagt over er sikkert rett, men det kan da ikke skade å snakke om dette slik at det går an å vise hensyn?

Om han vet at det er vanskelig for deg, så kan det vel ikke skade ham å vise hensyn? Begger parter må skjerpe seg i en sånn sammenheng. Du fremstiller han først som om han viser all verdens hensyn, men det virker ikke like sant på slutten av innlegget.

lol, nå trodde jeg du høgde til på mitt innlegg..

[Gjest Coriolis]

Beklager, hennes mann sier ifra når han kommer hjem, han ringer om han er for sen, han tar telefonen når hun ringer, han lover at han ikke er utro, forsinket kan vi tross alt alle bli så litt slingrismonn bør vi ha. Så skriver hun: "Problemet er at det ikke er nok for meg - jeg har psyket meg opp på han skal være hjemme til et tidspunkt og når det ikke inntreffer får jeg anfall hvor jeg gråter og er fryktelig redd - men vet ikke hvorfor." "Det er ikke nok for meg". Jeg skjønner at hun er sliten og engstelig, men jeg er redd hun må gjøre noe her for å komme seg ut av dette. Slik hun legger frem saken ser jeg ikke hva hennes mann kunne gjort anderledes.

og det skrives:

Da hadde jeg gjentatte ganger ringt han- forklart at jeg skulle på jobb i dag og derfor trengte søvn så om han kunne være så snill. Men allikevel velger han å sitte på byen å prate med bartenderen når alle kompiser har dratt hjem. Han sier at han ikke skjønner at jeg er redd for han gjør ingen ting galt. Med det mener han å være utro og det er jo nettopp det jeg er minst bekymret for.

Hvorfor kommer han ikke når hun sier hun skal på jobb? Det må da være et minste hensyn å kunne vise om han vet at hun ikke får sove- Han sier dessuten at han ikke skjønner at hun er redd - Et godt utgangspunkt er at han får forståelse for problemet også. Da er det lettere å jobbe seg gjennom problemet. Å være hard mot seg selv er lettere når andre er litt mildere.

Det var det jeg mente.

[Gjest xbellax]

og det skrives:

Da hadde jeg gjentatte ganger ringt han- forklart at jeg skulle på jobb i dag og derfor trengte søvn så om han kunne være så snill. Men allikevel velger han å sitte på byen å prate med bartenderen når alle kompiser har dratt hjem. Han sier at han ikke skjønner at jeg er redd for han gjør ingen ting galt. Med det mener han å være utro og det er jo nettopp det jeg er minst bekymret for.

Hvorfor kommer han ikke når hun sier hun skal på jobb? Det må da være et minste hensyn å kunne vise om han vet at hun ikke får sove- Han sier dessuten at han ikke skjønner at hun er redd - Et godt utgangspunkt er at han får forståelse for problemet også. Da er det lettere å jobbe seg gjennom problemet. Å være hard mot seg selv er lettere når andre er litt mildere.

Det var det jeg mente.

ah, ok jeg ble usikker her for jeg ante ikke om du skrev til meg eller henne. Mja.. dialog er en fin ting for disse, det er jeg fullt med deg på.

:-)

[Gjest Coriolis]

ah, ok jeg ble usikker her for jeg ante ikke om du skrev til meg eller henne. Mja.. dialog er en fin ting for disse, det er jeg fullt med deg på.

:-)

hehe:)