Når livet blkir for tøfft...

[Gjest motløs-jente]

Så dette er altså livet? Jeg føler meg knust, alene, sviktet og en desperat tomhet. Jeg har mistet alle jeg elsket på så kort tid på forskjellige måter. Jeg klamrer meg fast i minner, steder vi var sammen, et postkort, en tegning, bilder...greier ikke å akseptere at livet skal gå videre. Overalt hvor jeg snur meg finnes det minner. Det er som huset og hjemstedet mitt er hjemsøkt. Jeg sitter alene i det store huset mitt og gråter. Der er ingen som tørker tårene mine lengre, eller noen som holder rundt meg. Alt har gått til helvete....Jeg står i ruiner og lurer på "Hva nå?". Har ingen drømmer eller mål. Prøvd det meste...medisiner, psykologer, innleggelser. Egentlig lenge siden jeg gav opp, men jeg har holdt ut uke etter uke, og måned etter måned i vente på at ting skal bli bedre, at livsgnisten min skal gløde opp igjen. Men det er som den har slukket for godt. Av og til tenker jeg hvor mye lettere det hadde vært å ikke ha den egenskapen at en blir så glad i medmennesker. For da hadde ikke tapene gjort så vondt. Det hender jeg blir revet med i panikk....da blir jeg liggende på gulvet å hylskrike, hyperventilere, klore meg...ofte bråvåkner jeg om natten, skvetter opp og gisper etter luft. Fan...når skal noen vekke meg opp å fortelle at alt bare var en vond drøm?

[Gjest Ellipse]

"Så dette er altså livet?"

Akkurat nå kanskje. Du har det tydeligvis veldig vondt. Da er det tungt å leve.

Det er grusomt å miste noen du er glad i. Men hadde det ikke vært verre om du aldri hadde hatt noen å være glad i? Du har minner om bedre tider. Hvordan vet du at du det ikke vil komme nye, fine stunder, og nye mennesker som kan få betydning for deg/som du kan få lov til å bety noe for?

Ikke gi opp, kjære deg.

[Gjest Ellipse]

Forresten:)

"Å risikere"

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.

Å gi uttrykk for sine idéer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.

Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.

Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke

forandre seg, føle, vokse, elske - leve.

Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.

Bare én person som risikerer, er fri.

Hugo Prather

[Gjest tubbel]

Kanskje du burde flytte, så du kan finne nye mennesker å være glad i.