Lurer på hva jeg kan gjøre...

[Gjest Smackh!]

Kanskje det bare er redsel? Fisker har ikke virkelige følelser, men de har evnen til å føle redsel...

Snakker da om mer "avanserte følelser", slik som pattedyr har, og mennesket visstnok (?) skal ha mest av...

Hvis man er skikkelig redd da, så kan man jo kanskje tro at det er noe annet... altså, man forstår jo seg selv ut i fra andre mennesker... og da er det jo naturlig å tro at man selv også har skyldfølelse, og når jeg da snakker som dette, så er det naturlig å tro at dere mennesker tror at jeg har skyldfølelse...

Men kan hende det bare er frykt... at jeg er som en fisk, rett og slett...

Vær snill å ikke si at jeg bare kødder med deg/dere nå... jeg har hørt det så mange ganger før, og det er virkelig ikke bra for meg...

Er liksom bare nødt for å fortelle hva jeg føler... jeg syns det hjelper. Dessuten, hvis jeg er syk da, så mener jo psykiatrien at det hjelper og.

Driver ofte å sammenlikner meg med masse forskjellige ting...

Hvis man ikke vet hvem man er, men speiler seg veldig mye i andre, og ikke har noen egen følelse av et jeg, tror jeg det er lett å bli forvirret. Og så tenker man og tenker, og det er jo en god ting å gjøre. Sammen med en dyktig psykolog, sånn at du finner ut av deg selv.

Klarer du skille deg og andre, hva som er deg og hva som er andre?

Analysere opp og i mente, kan bli smårar av det ;-)

[PieLill]

"Men har du etter alt du har tenkt, fundert, filosofert og kjent på smerte, kommet noe nærmere en løsning? Når jeg ser det du skriver her får jeg mer inntrykk av en mus som løper i et hjul, enn en som kommer noen vei."

Nja, godt poeng egentlig. Du kan finne mange eksempler på personer som meg i litteraturen, som etterhvert virkelig finner svaret. Men, dette er det to problemer med. Det ene er at det ikke er sikkert at det svaret de kom frem til i virkeligheten er så bra for de som de gir uttrykk for. Og for det andre så har jeg ingen garanti for at det vil gjelde meg. At jeg også vil ende opp med et svar.

"Jeg tror du prøver så hardt å finne deg selv at du ender opp med å miste deg selv. Har du ikke i mange år forsøkt 'tankeveien' uten å finne fram? Hva med å gi opp den veien og heller forsøke noe helt annet."

Jo, det høres jo litt fint ut det, skal jeg være ærlig nok... men... innemellom så har jeg jo vært der og? Jeg har hatt perioder hvor jeg jobber masse, jeg går mye i fjellet... men... så fort jeg begynner å bruke hodet igjen, nesten hva som helst det er snakk om, trenger ikke være filosofiske ting, så begynner jeg å tenke igjen...

Jeg klarer bare ikke tanken på å gi opp å bruke hodet mitt til noe... føler det er eneste måten jeg har verdi på... eneste måten jeg kan få et lykkelig liv... jeg ser jo selvmotsigelsen her, men det er liksom bare en slags "analyse"... det føles ikke sant, det bare virker logisk sant...

"Når du hele tiden retter deg innover i deg selv, møter du en svært begrenset verden. Å speile seg i seg selv gir et svært begrenset og ofte forvrengt perspektiv."

Men hvordan kan jeg speile meg i andre og overleve? Når jeg da blir så stygg og forferdelig? Det er her det ligger, det er derfor jeg vender meg innover, som du sier...

"Jeg tror for å være helt ærlig at du finner flere svar i å slite deg ut på en tøff fjelltur, måke snø, klippe plen eller male hus for noen som er for skrale til å gjøre det selv. Samle inn klær til folk som holder på å fryse ihjel om vinteren. Ri på en hest. Melke ei ku. Plukke epler. Bygge et hus eller reparere en bil. Gå på jobb og fokusere helt på jobben. Prøve å lindre andres smerte og heller glemme din egen."

Ja, jeg er enig. Men som jeg sa tidligere... jeg orker bare ikke gi opp det med å bruke hodet til noe... det er bare sånn jeg har verdi... jeg kan bare ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal være så sinnsykt uheldig å ikke få lov til å bruke hodet til noe heller? Altså, det som er, er jo at folk bare ikke GIDDER å bruke hodet til noe... så kommer jeg da, jeg er i alle fall ikke under gjennomsnittlig intelligent, og får ikke lov!!! Får ikke lov av naturens harde hånd. Jeg skjønner ikke... det kan ikke være sant.

"Ofte kan man finne mange flere svar og langt større sjelefred og tilfredstillelse i å glemme seg selv, enn ved å begrave seg i seg selv."

Skjønner ikke helt innholdet i dette... om du tar askese og sånn da, det kontemplative liv, så snakker man jo da om BÅDE oppi sitt ego (det kroppslige), i TILLEGG til å stadig søke erkjennelse...

For disse to tingene henger jo helt sammen... det er jo ikke bare EN filosofi som snakker om dette her heller, det forekommer flere steder. Du finner mye snakk om det i kineisk og indisk religion og filosofi, men også i visse vestlig. Men joa, den vestlige tok inspirasjon av den asiatiske.

''Men hvordan kan jeg speile meg i andre og overleve? Når jeg da blir så stygg og forferdelig? Det er her det ligger, det er derfor jeg vender meg innover, som du sier...''

Kankje du ser utover med for mange lag av innovervendthet. Å speile seg i andre, betyr ikke annet enn å kjenne seg selv igjen i andre. Er det skremmende å se andre, burde det være ennå mer skremmende å se seg selv.

Du må selvsagt bruke hodet ditt. Men du vil kanskje ha mer glede av det om du bruker det til naturvitenskap, å lære et nytt språk eller studere en ny kultur, i stedet for å bedrive innadvendt tomgangskjøring.

Askese har ingen ting med å glemme seg selv å gjøre. Askesen er i sin natur rettet innover både kroppslig og sjelelig. Det er selvsentrering på høyt nivå.

Når du ser en voksen som med stor glede leker med barn, ser du sannsynligvis noen som glemmer seg selv. Når du ser foreldre som gjør alt de kan for å berge sine barn fra fare, ser du mennesker uten tanke for seg selv. Når du ser noen med stor evne til å lytte og leve seg inn i andres situasjoner, ser du personer med stor evne til å la både tanker, enerig og handlinger krestse om noe annet enn dem selv.

En person som lett glemmer seg selv vil du som regel ikke tenke på som spesielt filosofisk, mystisk, selvutslettende eller ydmyk. Som regel vil du bare tenke på h*n som noen det er behagelig å være sammen med. Vedkommende er såpass ferdig med seg selv at det er plass til andre.

Jeg tror det er mye ubrukt frihet og glede for oss alle i å vende blikket bort fra seg selv og over på andre personer og verdier.

mvh

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Hvis man ikke vet hvem man er, men speiler seg veldig mye i andre, og ikke har noen egen følelse av et jeg, tror jeg det er lett å bli forvirret. Og så tenker man og tenker, og det er jo en god ting å gjøre. Sammen med en dyktig psykolog, sånn at du finner ut av deg selv.

Klarer du skille deg og andre, hva som er deg og hva som er andre?

Analysere opp og i mente, kan bli smårar av det ;-)

Ikke for å være vanskelig, altså... men hva mener du egentlig med å speile deg i andre? Altså... hvis jeg tar hensyn til hva andre "sender" til meg... da er jeg jo både det ene og det andre... hm... jo, hvis noen smiler fint da, da kan jeg vel egentlig... jo, jeg kan føle at det ligger veldig mye i dette, da... positivt om meg selv.... men hvis noen kikker surt eller noe... da kan jeg jo tenke det verste...

Disse tingene er jo ikke noe som bare skjer på et blunk, da... men hvis noen er sure, så virker det som om alle de andre blir sure, og... og da bygger alt på seg... snart begynner man å finne slike "skjulte betydninger" i selve språket, og... sånn at hvis du hører noen snakke, eller leser det noen sier... så går er det liksom forskjellige ting som bare går opp for deg... hva det -virkelig- handler om, hele greia...

Men nei, jeg tror ikke helt jeg klarer å skille meg selv og andre... for alt forandrer seg, hele tiden... en person kan liksom i en periode være helt forferdelig og ond... andre ganger ser jeg sorg, ulykkelighet og medmenneskelighet...

Jeg syns det er rart dette, og det hjelper virkelig ikke prate med "hvem som helst" om det, heller, for alle bare sier det er normalt å variere litt i hva man tenker om andre... alt etter humøret, liksom...

Jeg tror ikke det er normalt, dette her... men om folk sier det er normalt, så vil jo jeg begynne å tenke at det kanskje er sånn... eller i det minste bli veldig forvirret på hvorfor folk ikke skjønner hvordan jeg har det?

Så jeg kan ikke snakke med menigmenn om dette... det får vel bli helsevesenet... fastlegen min kan ikke så mye om det, men... hun driver i alle fall ikke å konkluderer med noe... og jeg tror det er det jeg trenger. Folk som ikke konkluderer for meg, sier hvem jeg er.

Nja, er ikke sikker på om analysene gjør meg smårar, jeg... tror heller det er analysene som ER det smårare...

Hehe :-)

Nei, det er ikke kult dette her. Jeg er bare glad for at jeg har tenkt på den måten her... for jeg føler det er endel riktig i dette...

[Gjest SeMenIkkeRøre]

''Men hvordan kan jeg speile meg i andre og overleve? Når jeg da blir så stygg og forferdelig? Det er her det ligger, det er derfor jeg vender meg innover, som du sier...''

Kankje du ser utover med for mange lag av innovervendthet. Å speile seg i andre, betyr ikke annet enn å kjenne seg selv igjen i andre. Er det skremmende å se andre, burde det være ennå mer skremmende å se seg selv.

Du må selvsagt bruke hodet ditt. Men du vil kanskje ha mer glede av det om du bruker det til naturvitenskap, å lære et nytt språk eller studere en ny kultur, i stedet for å bedrive innadvendt tomgangskjøring.

Askese har ingen ting med å glemme seg selv å gjøre. Askesen er i sin natur rettet innover både kroppslig og sjelelig. Det er selvsentrering på høyt nivå.

Når du ser en voksen som med stor glede leker med barn, ser du sannsynligvis noen som glemmer seg selv. Når du ser foreldre som gjør alt de kan for å berge sine barn fra fare, ser du mennesker uten tanke for seg selv. Når du ser noen med stor evne til å lytte og leve seg inn i andres situasjoner, ser du personer med stor evne til å la både tanker, enerig og handlinger krestse om noe annet enn dem selv.

En person som lett glemmer seg selv vil du som regel ikke tenke på som spesielt filosofisk, mystisk, selvutslettende eller ydmyk. Som regel vil du bare tenke på h*n som noen det er behagelig å være sammen med. Vedkommende er såpass ferdig med seg selv at det er plass til andre.

Jeg tror det er mye ubrukt frihet og glede for oss alle i å vende blikket bort fra seg selv og over på andre personer og verdier.

mvh

"Kankje du ser utover med for mange lag av innovervendthet. Å speile seg i andre, betyr ikke annet enn å kjenne seg selv igjen i andre. Er det skremmende å se andre, burde det være ennå mer skremmende å se seg selv."

Beklager, men jeg skjønner ikke hva det der handler om... kanskje er det sånn at jeg bare ser meg selv? I andre? At det er meg selv som er skremmende...? Men om jeg ser en psykopat, så behøver jo ikke det være meg, selv om det er meg jeg ser... for det er jo bare mitt syn på meg selv (en av alle disse "retningene" jeg kan se meg selv i)... JA, en psykopat ville jo ikke sett seg selv... men igjen, kanskje innimellom... altså ikke medisinsk definisjon på psykopat (men psykiatrien vet ikke alt, det er nok mye uoppdagede ting og fenomener)...

"Du må selvsagt bruke hodet ditt. Men du vil kanskje ha mer glede av det om du bruker det til naturvitenskap, å lære et nytt språk eller studere en ny kultur, i stedet for å bedrive innadvendt tomgangskjøring."

Ja, men det jeg snakker om er at ved å gjøre slike ting som du nå beskrover, altså naturvitenskaå, språk, etc., så begynner jeg jo å tenke ala "inadvendt tomgangskjøring"...

Eller det er godt mulig jeg faktisk gjør det da og... jeg husker ikke helt... men de periodene jeg snakker om nå da, så snakket jeg aldri med noen om dette jeg grubler på... tomgangskjøringen...

Nei, godt mulig jeg bare var for tilbaketrukket i de periodene... at det er sånn det var... mulig det bare er "sett fra utsiden" at jeg hadde det så bra... for jeg fungerte jo greit... ikke sosialt, da, men jeg hadde jo energi til å gjøre mye forskjellig... praktiske ting.

Det jeg bekymret meg over var om jeg ikke kan forfølge slike "tankevirksomhetkrevende" ting, for å holde meg "frisk"... altså jeg blir jo stresset av å lese for mye... f.eks...

"Askese har ingen ting med å glemme seg selv å gjøre. Askesen er i sin natur rettet innover både kroppslig og sjelelig. Det er selvsentrering på høyt nivå."

Ja, du har rett. Det er bare utad man glemmer seg selv. Glemmer sitt ego, sin kropp. Sin plass og deltagelse i samfunnet.

Merkelig at det er det filosofiske og religiøse idealet mange plasser, for jeg synes virkelig IKKE det høres ut som noe å anbefale... men det er kanskje forskjellige former for det.

"Når du ser en voksen som med stor glede leker med barn, ser du sannsynligvis noen som glemmer seg selv. Når du ser foreldre som gjør alt de kan for å berge sine barn fra fare, ser du mennesker uten tanke for seg selv. Når du ser noen med stor evne til å lytte og leve seg inn i andres situasjoner, ser du personer med stor evne til å la både tanker, enerig og handlinger krestse om noe annet enn dem selv."

Joa, ser jo dette... jeg er temmelig misslykka sånn sett... men jeg liker bare ikke å tenke på dette, jeg føler meg som en sånn... diger egoistisk materialist...

Jeg liker ikke materialisme, og håper ikke jeg er slik heller... mitt filosofiske ideal er gleden i det enkle og de menneskelige relasjonerne...

Men du vet, liv og lære. Jeg kunne jo nevnes på wikipedia jeg, om de skulle lage en artikkel om liv og lære. Diskrepansen, altså.

"En person som lett glemmer seg selv vil du som regel ikke tenke på som spesielt filosofisk, mystisk, selvutslettende eller ydmyk. Som regel vil du bare tenke på h*n som noen det er behagelig å være sammen med. Vedkommende er såpass ferdig med seg selv at det er plass til andre."

Liker liksom ikke helt bildet du tegner av meg her, jeg... jeg ser vel på meg selv som en som liker å tenke og sånn, ja, men ikke noe mer... i alle fall ikke selvutslettende... det er jo en grunn til at jeg snakker om at jeg føler meg som en psykopat, liksom... spise opp verden og det der...

Men jeg ser hva du mener, kanskje er det mest filosofisk å ikke være filosofisk i det hele tatt. I denne sammenhengen er det nok det, ja.

Hvordan glemme seg selv? Om jeg går ut av leiligheten min og viser at jeg er glad i andre, så skjærer det seg ganske ofte... går bra i starten, kanskje, men... kommer til et punkt hvor jeg bare er slem og ekkel. Blant annet. Da orker jeg ikke mer. Tvinger jeg meg selv til å fortsette å prøve blir det bare verre.

"Jeg tror det er mye ubrukt frihet og glede for oss alle i å vende blikket bort fra seg selv og over på andre personer og verdier."

Ja, enig. Men jeg skjønner ikke hvorfor du hele tiden stempler meg som en diger materialist...

Vel, i praksis så ER jeg vel det, ja... men jeg bare kjenner på meg selv at det der ikke gir meg noen glede... vennskap og sånn... det gir meg glede... men folk vil jo ikke ha meg, liksom... oppnår ikke kontakt med noen, ikke "face to face"... eneste er vel at de hele tiden "forteller meg" hvor "stygg" jeg er...

[Gjest Smackh!]

Ikke for å være vanskelig, altså... men hva mener du egentlig med å speile deg i andre? Altså... hvis jeg tar hensyn til hva andre "sender" til meg... da er jeg jo både det ene og det andre... hm... jo, hvis noen smiler fint da, da kan jeg vel egentlig... jo, jeg kan føle at det ligger veldig mye i dette, da... positivt om meg selv.... men hvis noen kikker surt eller noe... da kan jeg jo tenke det verste...

Disse tingene er jo ikke noe som bare skjer på et blunk, da... men hvis noen er sure, så virker det som om alle de andre blir sure, og... og da bygger alt på seg... snart begynner man å finne slike "skjulte betydninger" i selve språket, og... sånn at hvis du hører noen snakke, eller leser det noen sier... så går er det liksom forskjellige ting som bare går opp for deg... hva det -virkelig- handler om, hele greia...

Men nei, jeg tror ikke helt jeg klarer å skille meg selv og andre... for alt forandrer seg, hele tiden... en person kan liksom i en periode være helt forferdelig og ond... andre ganger ser jeg sorg, ulykkelighet og medmenneskelighet...

Jeg syns det er rart dette, og det hjelper virkelig ikke prate med "hvem som helst" om det, heller, for alle bare sier det er normalt å variere litt i hva man tenker om andre... alt etter humøret, liksom...

Jeg tror ikke det er normalt, dette her... men om folk sier det er normalt, så vil jo jeg begynne å tenke at det kanskje er sånn... eller i det minste bli veldig forvirret på hvorfor folk ikke skjønner hvordan jeg har det?

Så jeg kan ikke snakke med menigmenn om dette... det får vel bli helsevesenet... fastlegen min kan ikke så mye om det, men... hun driver i alle fall ikke å konkluderer med noe... og jeg tror det er det jeg trenger. Folk som ikke konkluderer for meg, sier hvem jeg er.

Nja, er ikke sikker på om analysene gjør meg smårar, jeg... tror heller det er analysene som ER det smårare...

Hehe :-)

Nei, det er ikke kult dette her. Jeg er bare glad for at jeg har tenkt på den måten her... for jeg føler det er endel riktig i dette...

Feks at jeg "ser" den andre så godt, at jeg kan "bli" sånn som den. At jeg ikke vet hvem jeg er. Kopierer, uten å mene det, uten å være klar over det. Så har man så mange måter å "se" ting på at man går helt i surr.

Jeg tror ikke den graden du snakker om er helt normal nei, men det kan være nyttig å ikke gjøre det mer unormalt enn det er ;-)

Og jeg tror du har HELT rett når du sier du trenger en behandler som ikke sier hvem du er, hva du skal mene osv. For det er der jeg tror problemet ligger. Du må finne det ut selv, og akkurat nå opplever jeg at du er svært forvirret.

Lykke til :-)

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Feks at jeg "ser" den andre så godt, at jeg kan "bli" sånn som den. At jeg ikke vet hvem jeg er. Kopierer, uten å mene det, uten å være klar over det. Så har man så mange måter å "se" ting på at man går helt i surr.

Jeg tror ikke den graden du snakker om er helt normal nei, men det kan være nyttig å ikke gjøre det mer unormalt enn det er ;-)

Og jeg tror du har HELT rett når du sier du trenger en behandler som ikke sier hvem du er, hva du skal mene osv. For det er der jeg tror problemet ligger. Du må finne det ut selv, og akkurat nå opplever jeg at du er svært forvirret.

Lykke til :-)

"Feks at jeg "ser" den andre så godt, at jeg kan "bli" sånn som den. At jeg ikke vet hvem jeg er. Kopierer, uten å mene det, uten å være klar over det. Så har man så mange måter å "se" ting på at man går helt i surr."

Jeg kjenner meg veldig godt igjen her... vet du, det der er noe projeksjonene mine har "prøvd å fortelle meg", men jeg har bare blitt redd av det... prøvde å lufte dette for psykiatrien og, men de sier jo at alt jeg sier bare er innbildning...

Men det er noe i det... eller jeg er neimen ikke helt sikker, da? Det kan jo være ting ved meg som jeg "ser i andre"... eller så kan det være ting ved andre som kommer inn til meg... om du skjønner hva jeg snakker om? Det er jo to helt forskjellige ting...

Men det er vel en grunn til at jeg sier at jeg har flere personligheter, liksom, altså sånne innbildninger, da, de har jo faktisk opphav et sted? Det er MENING i det, om enn skjult, men psykiatrien sier jo bare at alt er "en drøm", og at jeg må ta piller...

"Jeg tror ikke den graden du snakker om er helt normal nei, men det kan være nyttig å ikke gjøre det mer unormalt enn det er ;-)"

Nei. Det er ikke ondtskap. Jeg er ikke ond. Da ville jeg jo gjort onde ting :-)

Folk er bare så forskjelllige... noen har en opplevelse av en personlighet, andre ikke.

Jeg har lest litt psykologi, så jeg skjønner jo litt. På en måte så er det veldig forvirrende å drive å "finne ut av seg selv", og, men vet du hva? Dette her hadde psykiatrien ALDRI funnet ut om meg... alt de gjør er å gi meg piller og berolige meg med å snakke om arkitektur (ja, faktisk!!!)...

Og nå er det jo litt seint å endre på dette, for de har jo nå engang stemplet meg, og da kommer jeg til å ha det stempelet resten av livet.

Med mindre jeg finner noen som virkelig lytter på det jeg har å si, å ikke bare hopper til konklusjoner hele tiden. Det kan også hjelpe å tenke mest mulig selv på hvordan jeg skal fremstille saken for vedkommende... og det har jeg jo fått mye hjelp til her og nå... så kanskje vi kan fortsette litt til, så jeg får endre bedre system i sakene...

For psykiatrien, om de ikke ser hvem du er, da kan de søren meg ødelegge mye for en... for de prøver jo faktisk å DEFINERE en, om man får de rette diagnosene...

"Og jeg tror du har HELT rett når du sier du trenger en behandler som ikke sier hvem du er, hva du skal mene osv. For det er der jeg tror problemet ligger. Du må finne det ut selv, og akkurat nå opplever jeg at du er svært forvirret."

Ja, jeg kan ikke sammenligne meg med folk flest. jeg er ikke normal.

"Lykke til :-)"

Takk skal du ha, gitt :-)

[Gjest Smackh!]

Ikke for å være vanskelig, altså... men hva mener du egentlig med å speile deg i andre? Altså... hvis jeg tar hensyn til hva andre "sender" til meg... da er jeg jo både det ene og det andre... hm... jo, hvis noen smiler fint da, da kan jeg vel egentlig... jo, jeg kan føle at det ligger veldig mye i dette, da... positivt om meg selv.... men hvis noen kikker surt eller noe... da kan jeg jo tenke det verste...

Disse tingene er jo ikke noe som bare skjer på et blunk, da... men hvis noen er sure, så virker det som om alle de andre blir sure, og... og da bygger alt på seg... snart begynner man å finne slike "skjulte betydninger" i selve språket, og... sånn at hvis du hører noen snakke, eller leser det noen sier... så går er det liksom forskjellige ting som bare går opp for deg... hva det -virkelig- handler om, hele greia...

Men nei, jeg tror ikke helt jeg klarer å skille meg selv og andre... for alt forandrer seg, hele tiden... en person kan liksom i en periode være helt forferdelig og ond... andre ganger ser jeg sorg, ulykkelighet og medmenneskelighet...

Jeg syns det er rart dette, og det hjelper virkelig ikke prate med "hvem som helst" om det, heller, for alle bare sier det er normalt å variere litt i hva man tenker om andre... alt etter humøret, liksom...

Jeg tror ikke det er normalt, dette her... men om folk sier det er normalt, så vil jo jeg begynne å tenke at det kanskje er sånn... eller i det minste bli veldig forvirret på hvorfor folk ikke skjønner hvordan jeg har det?

Så jeg kan ikke snakke med menigmenn om dette... det får vel bli helsevesenet... fastlegen min kan ikke så mye om det, men... hun driver i alle fall ikke å konkluderer med noe... og jeg tror det er det jeg trenger. Folk som ikke konkluderer for meg, sier hvem jeg er.

Nja, er ikke sikker på om analysene gjør meg smårar, jeg... tror heller det er analysene som ER det smårare...

Hehe :-)

Nei, det er ikke kult dette her. Jeg er bare glad for at jeg har tenkt på den måten her... for jeg føler det er endel riktig i dette...

For eksempel at man "tar inn" andre slik at hvis en er skikkelig lei seg, så blir man det selv. Selv om det ikke er en selv som har det fælt. At man ikke klarer å skille men får "de samme" følelsene på en måte.

Og at man kan "tenke" som den andre også gjør, man tror man kan det. Og så er det såååå mange måter å tenke på ;-) Og så blir det bare rot.

Ja, jeg tror at du er inne i noe viktig nå. :-)

[Gjest Smackh!]

"Feks at jeg "ser" den andre så godt, at jeg kan "bli" sånn som den. At jeg ikke vet hvem jeg er. Kopierer, uten å mene det, uten å være klar over det. Så har man så mange måter å "se" ting på at man går helt i surr."

Jeg kjenner meg veldig godt igjen her... vet du, det der er noe projeksjonene mine har "prøvd å fortelle meg", men jeg har bare blitt redd av det... prøvde å lufte dette for psykiatrien og, men de sier jo at alt jeg sier bare er innbildning...

Men det er noe i det... eller jeg er neimen ikke helt sikker, da? Det kan jo være ting ved meg som jeg "ser i andre"... eller så kan det være ting ved andre som kommer inn til meg... om du skjønner hva jeg snakker om? Det er jo to helt forskjellige ting...

Men det er vel en grunn til at jeg sier at jeg har flere personligheter, liksom, altså sånne innbildninger, da, de har jo faktisk opphav et sted? Det er MENING i det, om enn skjult, men psykiatrien sier jo bare at alt er "en drøm", og at jeg må ta piller...

"Jeg tror ikke den graden du snakker om er helt normal nei, men det kan være nyttig å ikke gjøre det mer unormalt enn det er ;-)"

Nei. Det er ikke ondtskap. Jeg er ikke ond. Da ville jeg jo gjort onde ting :-)

Folk er bare så forskjelllige... noen har en opplevelse av en personlighet, andre ikke.

Jeg har lest litt psykologi, så jeg skjønner jo litt. På en måte så er det veldig forvirrende å drive å "finne ut av seg selv", og, men vet du hva? Dette her hadde psykiatrien ALDRI funnet ut om meg... alt de gjør er å gi meg piller og berolige meg med å snakke om arkitektur (ja, faktisk!!!)...

Og nå er det jo litt seint å endre på dette, for de har jo nå engang stemplet meg, og da kommer jeg til å ha det stempelet resten av livet.

Med mindre jeg finner noen som virkelig lytter på det jeg har å si, å ikke bare hopper til konklusjoner hele tiden. Det kan også hjelpe å tenke mest mulig selv på hvordan jeg skal fremstille saken for vedkommende... og det har jeg jo fått mye hjelp til her og nå... så kanskje vi kan fortsette litt til, så jeg får endre bedre system i sakene...

For psykiatrien, om de ikke ser hvem du er, da kan de søren meg ødelegge mye for en... for de prøver jo faktisk å DEFINERE en, om man får de rette diagnosene...

"Og jeg tror du har HELT rett når du sier du trenger en behandler som ikke sier hvem du er, hva du skal mene osv. For det er der jeg tror problemet ligger. Du må finne det ut selv, og akkurat nå opplever jeg at du er svært forvirret."

Ja, jeg kan ikke sammenligne meg med folk flest. jeg er ikke normal.

"Lykke til :-)"

Takk skal du ha, gitt :-)

Tja, jeg tror at den rette terapeuten vil se det. For det handler om å ikke ha noen egen konsistent kjerne, en egen "identitet". Det er bare ikke alle som er like flinke til å oppdage det, av terapeutene, og det er jaggu ikke lett for dem heller. Når man "senser" så godt, som jeg tror du gjør.

Men en ting; diagnosene er jo bare en merkelapp for psykiatrien, og er ikke noe som stopper livet ditt for alltid. Det er bare noen ord på et gammelt stykke papir, den dagen du klarer å "være" i livet.

[Gjest SeMenIkkeRøre]

For eksempel at man "tar inn" andre slik at hvis en er skikkelig lei seg, så blir man det selv. Selv om det ikke er en selv som har det fælt. At man ikke klarer å skille men får "de samme" følelsene på en måte.

Og at man kan "tenke" som den andre også gjør, man tror man kan det. Og så er det såååå mange måter å tenke på ;-) Og så blir det bare rot.

Ja, jeg tror at du er inne i noe viktig nå. :-)

Ja, dette er riktig. Dette er meg.

Men hvordan overbevise psykiatrien om at det er sånn det er? De vil bare tenke konvensjonelt og si at jeg ville være sint da, og jeg ville ruse meg, og jeg ville true med å skade meg...

Så ville de tolket dette som en virkelighetsforstyrrelse, og så ville de overtale meg om å øke dosen på mine antipsykotiske medikamenter.

Hva kan jeg gjøre?

Eller lurer vel litt på om det er riktig tolkning og da, dette her... jeg har lest litt psykologi, men altså... du blir ikke særlig smart av å lese noen brosjyrer, liksom...

Er dette riktig retning å tenke i?

[Gjest Smackh!]

Ja, dette er riktig. Dette er meg.

Men hvordan overbevise psykiatrien om at det er sånn det er? De vil bare tenke konvensjonelt og si at jeg ville være sint da, og jeg ville ruse meg, og jeg ville true med å skade meg...

Så ville de tolket dette som en virkelighetsforstyrrelse, og så ville de overtale meg om å øke dosen på mine antipsykotiske medikamenter.

Hva kan jeg gjøre?

Eller lurer vel litt på om det er riktig tolkning og da, dette her... jeg har lest litt psykologi, men altså... du blir ikke særlig smart av å lese noen brosjyrer, liksom...

Er dette riktig retning å tenke i?

Men hvordan overbevise psykiatrien om at det er sånn det er? De vil bare tenke konvensjonelt og si at jeg ville være sint da, og jeg ville ruse meg, og jeg ville true med å skade meg...

Her skjønner jeg ikke hva du mener. Det er forskjell på dette og det å være "sint", ruse seg og true med å skade seg. Jeg tror de tingen kan være en konsekvens, eller en del av, dette problemet, og en måte å holde forvirringen og smerten i sjakk på. Det er jo en utageringsdel. Men at det er ulike ting. Tror jeg.

Men nå må jeg lese. Ha en fin dag.

[Gjest Smackh!]

Ja, dette er riktig. Dette er meg.

Men hvordan overbevise psykiatrien om at det er sånn det er? De vil bare tenke konvensjonelt og si at jeg ville være sint da, og jeg ville ruse meg, og jeg ville true med å skade meg...

Så ville de tolket dette som en virkelighetsforstyrrelse, og så ville de overtale meg om å øke dosen på mine antipsykotiske medikamenter.

Hva kan jeg gjøre?

Eller lurer vel litt på om det er riktig tolkning og da, dette her... jeg har lest litt psykologi, men altså... du blir ikke særlig smart av å lese noen brosjyrer, liksom...

Er dette riktig retning å tenke i?

Er det nødvendigvis en motsetning mellom dette og medisiner? Hvis det er det du sikter til? Jeg kan ikke se det. Medisiner kan jo være en god hjelp, mens grunnmuren bygges. :-)

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Tja, jeg tror at den rette terapeuten vil se det. For det handler om å ikke ha noen egen konsistent kjerne, en egen "identitet". Det er bare ikke alle som er like flinke til å oppdage det, av terapeutene, og det er jaggu ikke lett for dem heller. Når man "senser" så godt, som jeg tror du gjør.

Men en ting; diagnosene er jo bare en merkelapp for psykiatrien, og er ikke noe som stopper livet ditt for alltid. Det er bare noen ord på et gammelt stykke papir, den dagen du klarer å "være" i livet.

Ja, altså, jeg vet hva du snakker om. Men jeg syns ikke det er så grusomt, jeg. Jeg syns det er fint med sannhet. Jeg vet at mange ikke liker dette, men ærlig talt. Det er ens handlinger som bestemmer din verdi, hvordan du fortjener å bli behandlet her i livet.

Det er bare Gud (jeg tror ikke på han, men... du skjønner sikkert) som kan dømme et annet menneske for ens sjelemessige tilstand.

Tja, det blir vel en slags manipulering, det å "bli en annen"... det er jo litt trist, da. Å tenke på. Men det er i alle fall 1000 ganger bedre enn å trekke konklusjonen at du gjør dette for å skade andre.

Det kan jeg vel ikke gjøre...

Tror ikke det...

Vil bare oppleve nærmet, liksom... men det er ikke så lett... for jeg kommer for nære... og det liker ikke folk... da sender de disse signalene... og så får jeg det vondt... trekker meg unna... trekker diverse konklusjoner om min ondskap...

Nei. Det er nok ingen enkel situasjon.

Men som sagt. Evil is, evil does. For å permutere forrest gump litt.

Nei, jeg trekker meg unna når folk ikke vil ha meg. Eller... kan vel gå litt over streken innimellom, ja. Men det er jo ikke sånn psykopater holder på...

Skjønner ikke hvorfor jeg sammenlignet meg med en psykopat, jeg... eneste jeg oppnår med disse... sinnetoktene, eller hva det er, det er jo å miste sosial anerkjenneslse...

Psykopater ville jo aldri gjøre det... eller vel... de har jo såklart offre... men...

Nei, jeg vet ikke jeg. Jeg gjør vel ikke noe ondt. Men jeg føler meg ikke så bra lenger. Jeg var litt beruset over min nyervervede innsikt... men...

Folk vil jo ikke like meg da... det er jo der det kom fra... den projeksjonen... "monster"... og "maskin"... man blir jo nesten som en maskin...

Men maskiner gjør ikke noe vondt mot andre... du kan liksom fortelle de å gjøre ditten og datten... men det er visse ting maskinen er desginet til, da... du kan ikke få en bil til å fly... så det er grenser... ja.

Jeg ville aldri skade noen.

Men ja, jeg har ingen personlighet. Eller i det minste så føler jeg ikke det.

Dritt... nå føler jeg skyld igjen... føler at jeg ikke bør si dette om meg selv... at jeg ikke er noen psykopat og sånn...

Jeg vet hvorfor, nå. For jeg vet at jeg... tja... jeg har jo ingen virkelige følelser... så... nei, på en eller annen måte så skjønner du jo dette så jævlig godt da, og prøver å UNNGÅ å snakke bra om deg selv... fordi du frykter at det er feil...

Men jeg er OK, jeg. Kanskje ganske frustrerende dette her, men... livet er vel hardt uansett...

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Men hvordan overbevise psykiatrien om at det er sånn det er? De vil bare tenke konvensjonelt og si at jeg ville være sint da, og jeg ville ruse meg, og jeg ville true med å skade meg...

Her skjønner jeg ikke hva du mener. Det er forskjell på dette og det å være "sint", ruse seg og true med å skade seg. Jeg tror de tingen kan være en konsekvens, eller en del av, dette problemet, og en måte å holde forvirringen og smerten i sjakk på. Det er jo en utageringsdel. Men at det er ulike ting. Tror jeg.

Men nå må jeg lese. Ha en fin dag.

Ja, jeg veit det er en forskjell! Ikke sant ment...

Men de tenker sånn "diagnose"... hvorfor kan de ikke se dette med personligheten min, uten at jeg har oppført meg på den måten mot de?

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Er det nødvendigvis en motsetning mellom dette og medisiner? Hvis det er det du sikter til? Jeg kan ikke se det. Medisiner kan jo være en god hjelp, mens grunnmuren bygges. :-)

Ja, men altså... det er jo ikke psykotiske ting dette her, det er noe jeg bare innimellom kan være litt på grensen til å være...

De sier jo at ALT merkelig ved meg er psykotiske fenomener...

Og det er faktisk feil, og når de sier det er feil, så hindrer de meg i å oppnå erkjennelse omkring meg selv...

[PieLill]

"Kankje du ser utover med for mange lag av innovervendthet. Å speile seg i andre, betyr ikke annet enn å kjenne seg selv igjen i andre. Er det skremmende å se andre, burde det være ennå mer skremmende å se seg selv."

Beklager, men jeg skjønner ikke hva det der handler om... kanskje er det sånn at jeg bare ser meg selv? I andre? At det er meg selv som er skremmende...? Men om jeg ser en psykopat, så behøver jo ikke det være meg, selv om det er meg jeg ser... for det er jo bare mitt syn på meg selv (en av alle disse "retningene" jeg kan se meg selv i)... JA, en psykopat ville jo ikke sett seg selv... men igjen, kanskje innimellom... altså ikke medisinsk definisjon på psykopat (men psykiatrien vet ikke alt, det er nok mye uoppdagede ting og fenomener)...

"Du må selvsagt bruke hodet ditt. Men du vil kanskje ha mer glede av det om du bruker det til naturvitenskap, å lære et nytt språk eller studere en ny kultur, i stedet for å bedrive innadvendt tomgangskjøring."

Ja, men det jeg snakker om er at ved å gjøre slike ting som du nå beskrover, altså naturvitenskaå, språk, etc., så begynner jeg jo å tenke ala "inadvendt tomgangskjøring"...

Eller det er godt mulig jeg faktisk gjør det da og... jeg husker ikke helt... men de periodene jeg snakker om nå da, så snakket jeg aldri med noen om dette jeg grubler på... tomgangskjøringen...

Nei, godt mulig jeg bare var for tilbaketrukket i de periodene... at det er sånn det var... mulig det bare er "sett fra utsiden" at jeg hadde det så bra... for jeg fungerte jo greit... ikke sosialt, da, men jeg hadde jo energi til å gjøre mye forskjellig... praktiske ting.

Det jeg bekymret meg over var om jeg ikke kan forfølge slike "tankevirksomhetkrevende" ting, for å holde meg "frisk"... altså jeg blir jo stresset av å lese for mye... f.eks...

"Askese har ingen ting med å glemme seg selv å gjøre. Askesen er i sin natur rettet innover både kroppslig og sjelelig. Det er selvsentrering på høyt nivå."

Ja, du har rett. Det er bare utad man glemmer seg selv. Glemmer sitt ego, sin kropp. Sin plass og deltagelse i samfunnet.

Merkelig at det er det filosofiske og religiøse idealet mange plasser, for jeg synes virkelig IKKE det høres ut som noe å anbefale... men det er kanskje forskjellige former for det.

"Når du ser en voksen som med stor glede leker med barn, ser du sannsynligvis noen som glemmer seg selv. Når du ser foreldre som gjør alt de kan for å berge sine barn fra fare, ser du mennesker uten tanke for seg selv. Når du ser noen med stor evne til å lytte og leve seg inn i andres situasjoner, ser du personer med stor evne til å la både tanker, enerig og handlinger krestse om noe annet enn dem selv."

Joa, ser jo dette... jeg er temmelig misslykka sånn sett... men jeg liker bare ikke å tenke på dette, jeg føler meg som en sånn... diger egoistisk materialist...

Jeg liker ikke materialisme, og håper ikke jeg er slik heller... mitt filosofiske ideal er gleden i det enkle og de menneskelige relasjonerne...

Men du vet, liv og lære. Jeg kunne jo nevnes på wikipedia jeg, om de skulle lage en artikkel om liv og lære. Diskrepansen, altså.

"En person som lett glemmer seg selv vil du som regel ikke tenke på som spesielt filosofisk, mystisk, selvutslettende eller ydmyk. Som regel vil du bare tenke på h*n som noen det er behagelig å være sammen med. Vedkommende er såpass ferdig med seg selv at det er plass til andre."

Liker liksom ikke helt bildet du tegner av meg her, jeg... jeg ser vel på meg selv som en som liker å tenke og sånn, ja, men ikke noe mer... i alle fall ikke selvutslettende... det er jo en grunn til at jeg snakker om at jeg føler meg som en psykopat, liksom... spise opp verden og det der...

Men jeg ser hva du mener, kanskje er det mest filosofisk å ikke være filosofisk i det hele tatt. I denne sammenhengen er det nok det, ja.

Hvordan glemme seg selv? Om jeg går ut av leiligheten min og viser at jeg er glad i andre, så skjærer det seg ganske ofte... går bra i starten, kanskje, men... kommer til et punkt hvor jeg bare er slem og ekkel. Blant annet. Da orker jeg ikke mer. Tvinger jeg meg selv til å fortsette å prøve blir det bare verre.

"Jeg tror det er mye ubrukt frihet og glede for oss alle i å vende blikket bort fra seg selv og over på andre personer og verdier."

Ja, enig. Men jeg skjønner ikke hvorfor du hele tiden stempler meg som en diger materialist...

Vel, i praksis så ER jeg vel det, ja... men jeg bare kjenner på meg selv at det der ikke gir meg noen glede... vennskap og sånn... det gir meg glede... men folk vil jo ikke ha meg, liksom... oppnår ikke kontakt med noen, ikke "face to face"... eneste er vel at de hele tiden "forteller meg" hvor "stygg" jeg er...

Jeg ser heller ikke poenget i askese. Kristendommen er forresten et eksempel på en relegion som forbyr askese.

Jeg ha for øvrig ikke forsøkt å tegne noe bilde av deg. Forsøkte bare å gi noen illustrasjoner på innadrettet kontra utadrettet. Så er det vel slik at vi alle iblant er innadrettede og andre ganger klarer å glemme seg selv. For min egen del erfarer jeg at iblant er den beste lindringen av f.eks. fysisk smerte å bry seg om andre. Så slipper jeg å kjenne etter hvordan jeg har det selv. Får ikke tid.

;-)

Jeg kan ikke helt se hvordan jeg har betegnet deg som matrialistisk. Å være matrialistisk handler vel om å være i overkant opptatt av ting, som stoler, hus, biler, klær etc. etc. Det er vel noe vi ikke noe vi har diskutert i det hele tatt. (Stilige biler og luksusbåter - og hvor tomt livet blir uten dem...)

;-)

For meg handler denne diskusjonen om nytten/skaden av å rette energi og tanker innover eller utover. Hvilke spørsmål det er verdt å gruble over og hva som man helst skyver bort. Og om man trenger å skyve bort tanker, hvilke metoder som funker best.

Du har ikke skrevet noe som gir meg grunnlag for å tenke negativt om deg eller å ha en bestemt oppfatning av hvordan du er som person. Rent bortsett fra det du selv har fortalt. At du tenker og grubler mye, men at denne tenkingen ikke alltid bringer deg dit du ønsker. Men det er jo bare en del av deg. Resten kan jeg ikke vite særlig mye om.

mvh

[PieLill]

For eksempel at man "tar inn" andre slik at hvis en er skikkelig lei seg, så blir man det selv. Selv om det ikke er en selv som har det fælt. At man ikke klarer å skille men får "de samme" følelsene på en måte.

Og at man kan "tenke" som den andre også gjør, man tror man kan det. Og så er det såååå mange måter å tenke på ;-) Og så blir det bare rot.

Ja, jeg tror at du er inne i noe viktig nå. :-)

Litt på siden om jeg får lov.

Da tror jeg at jeg legger noe annet i begrepet speile seg i andre.

Et speil reflekterer tilbake det det mottar. Jeg tenker på å speile seg i andre som å f.eks. lære noe om seg selv av den respons man får av andre. Den andre siden av det er å gjennkjenne sine egne tanker og egenskaper i andre. Om man f.eks. kjenner stor glede ved å male et bilde, vil man gjennkjenne denne gleden og bli mer oppmerksom på sin egen glede, når man ser den hos noen andre.

Jeg tror vi er avhengige av å ha et du for å kunne utvikle et jeg.

Å mangle grenser mellom seg selv og andre, ville jeg kallt noe annet.

Men saken og prinsippene blir jo det samme enten man kaller det Per eller Pål.

Som sagt, litt på siden.

mvh

[Gjest SeMenIkkeRøre]

Litt på siden om jeg får lov.

Da tror jeg at jeg legger noe annet i begrepet speile seg i andre.

Et speil reflekterer tilbake det det mottar. Jeg tenker på å speile seg i andre som å f.eks. lære noe om seg selv av den respons man får av andre. Den andre siden av det er å gjennkjenne sine egne tanker og egenskaper i andre. Om man f.eks. kjenner stor glede ved å male et bilde, vil man gjennkjenne denne gleden og bli mer oppmerksom på sin egen glede, når man ser den hos noen andre.

Jeg tror vi er avhengige av å ha et du for å kunne utvikle et jeg.

Å mangle grenser mellom seg selv og andre, ville jeg kallt noe annet.

Men saken og prinsippene blir jo det samme enten man kaller det Per eller Pål.

Som sagt, litt på siden.

mvh

Men jeg tror det er viktig å unngå begrepsforvirring da. Det har veldig mye å si i mange sammenhenger...

[PieLill]

Men jeg tror det er viktig å unngå begrepsforvirring da. Det har veldig mye å si i mange sammenhenger...

Helt enig.

Veldig greit å snakke om samme ting.

;-)

Mange heftige og unyttige diskusjoner kunne vært spart om man hadde tatt seg tid til å definere hva man snakket om først.

Men etter som du og Smackh så ut til å være enig om hva dere snakket om, blir det jo ikke så veldig vesentlig om jeg ville brukt andre betegnelser.

Men jeg fant det vesentlig nok til å nevne det.

;-)

mvh

[Gjest Smackh!]

Ja, men altså... det er jo ikke psykotiske ting dette her, det er noe jeg bare innimellom kan være litt på grensen til å være...

De sier jo at ALT merkelig ved meg er psykotiske fenomener...

Og det er faktisk feil, og når de sier det er feil, så hindrer de meg i å oppnå erkjennelse omkring meg selv...

Og nettopp dette synes jeg du kan si til dem. At det hindrer deg i å oppnå erkjennelse om deg selv. At du trenger å finne et jeg.

En del av psykose er jo også nettopp at grensene mellom seg og omverdenen hviskes ut. Ingen motsetning. Det betyr ikke at det du mener her er galt. :-) Det betyr kanskje -nettopp- at du trenger å finne et "jeg". For å unngå disse grenseopplevelsene.

Lykke lykke til. :-)

[Gjest Smackh!]

Helt enig.

Veldig greit å snakke om samme ting.

;-)

Mange heftige og unyttige diskusjoner kunne vært spart om man hadde tatt seg tid til å definere hva man snakket om først.

Men etter som du og Smackh så ut til å være enig om hva dere snakket om, blir det jo ikke så veldig vesentlig om jeg ville brukt andre betegnelser.

Men jeg fant det vesentlig nok til å nevne det.

;-)

mvh

Ja, jeg er enig i at det er et dårlig ord, men jeg har ikke et bedre ord for det. Tar gjerne imot forslag ;-)