Nhd,jeg trenger din ærlige mening nå,samme hva..

[Gjest Jente31]

Jeg håper at du vil gi meg din ærlige og oppriktige mening i noe som opptar meg ganske mye for tiden..

Du og DOL er den/de som har "fulgt" meg i mitt samlivsbrudd siden februar.

Jeg har beskrevet litt om min eks, at han har vært voldelig, slått dattern vår, vært mye sur og aggressiv, og at han før dette slo meg, men at han fikk respekt for meg da jeg satte foten ned for noen år siden.

Dattern min er under utredning og behandling hos BUP for sine adferdsvansker. I den forbindelse har vi hatt mange timer alene, hvor min eks og hans problemer har vært sentralt.

Det har skjedd store fremskritt. Dette merker både barna og jeg (og begge ønsker seg pappan sin tilbake).BUP sier også at vi har jobbet bra, og kommet langt. Barna sier han slår ikke mer, er ikke lenger aggressiv og passiv osv. Bup anbefaler oss ikke å flytte sammen enda, men gi det tid.

Vel. Jeg merker at jeg ønsker meg tilbake en gang. ikke nå, men at jeg innerst inne er villig til å gi forholdet en sjanse en gang i fremtiden om han virkelig forandre seg.

Om jeg prøver å lufte dette for noen av mine venner, får jeg huden full av "kjeft". De kan ikke skjønne dette osv. Men de kjenner ikke til hele saken slik du/DOL gjør. De dømmer ut i fra det at jeg faktisk tenker å gi forholdet til en ex en sjanse, tror jeg.

Hva er din erfaring rundt dette - har du opplevd at familier i vår situasjon har kommet sammen og fått det bra? Er det dumt av meg å tenke på dette.. Tror du at han faktisk kan forandre seg enda mer? Har du opplevd at andre har klart det?

Du har anbefalt meg å tenke kun på barna og meg selv nå.. Og det prøver jeg, virkelig. Jeg merker en viss bedring som følge av dette rådet. Men disse tankene er vanskelig å skyve unna, når også barna snakker mye om dette.

Jeg kan nevne at min utreder spurte meg om mitt seksualliv.. Og der har jeg (hatt) store problemer.. Jeg har ikke klart å slippe han innpå meg osv.. Det har vært heller "dødt", kan du si. Jeg har bare latt han få "ta" for å ikke skuffe han osv.Jeg vil tro at også dette har gjort noe med han.

Det jeg vil frem til, er at hun sa at jeg ikke kunne vente at han ville slippe meg innpå seg, når heller ikke jeg slapp han innpå meg.. Ikke bare når det gjelder seksuallivet, men også i andre sammenhenger.

Dette var altså noe hun gjorde meg oppmerksom på - og hvem vet - kansje har jeg flere feil som har gjort han aggressiv også?

Vel. En side har som jeg alltid har sagt to sider. Det er veldig leit tenker jeg, at jeg måtte gå så langt som å flytte ut for å få han til å åpne seg, og forstå at vi faktisk har problemer som vi trenger hjelp til. Før har han jo bare "blåst" av hele psykiatrien osv.

Men nå opplever jeg altså å få "kjeft" om jeg sier til noen at jeg tenker å gi forholdet en sjanse en gang i fremtiden - hvis det viser seg at han forandrer seg.

Er det jeg som fomler i mørke, eller hva skjer..

Håper at du vil gi meg din ærlige og oppriktige mening, hva som helst du måtte tenke, selv om dette skulle være ting jeg ikke "ønsker" å høre.. For nå trenger jeg virkelig ditt råd.. I såfall tusen takk....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg verken kan eller vil gi deg noen råd om dette.

Ikke en gang med pasienter i RL gir jeg råd om inngåelse av forhold, boligskifte eller jobbskifte.

[Gjest Jente31]

Jeg verken kan eller vil gi deg noen råd om dette.

Ikke en gang med pasienter i RL gir jeg råd om inngåelse av forhold, boligskifte eller jobbskifte.

Ok, tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare uansett. Det setter jeg stor pris på.

Skjønner at dette er vanskelig å gi råd om. Det er vel noe alle og enhver må finne ut for seg selv?

Jeg er ikke sikker på noe hva gjelder dette. Det kan være at jeg er altfor naiv også (

Bare tiden vil gi oss fasiten, og hva som skjer, tenker jeg.. Jeg vil iallefall ikke gjøre noe dumt nå som jeg har jobbet så hardt for alt dette.

Igjen, takk for svar

[nanny911]

Jeg tror han kan forandre seg til en brukbar far, og kanskje også en brukbar mann med tiden. Han har sikkert hatt veldig godt av en skikkelig vekker, noe du tydeligvis har gitt ham.

Men du har tidligere sagt du ikke elsker ham. Da er det ikke noe grunnlag, mener jeg.

Hvis du finner ut at du elsker ham likevel, må du for all del gi det tid, laang tid, år..

Ikke gi deg inn på en slags mellomtilstand mellom sammen og ikke sammen, det er kun egnet til å forvirre og forvanske en slik relasjon.

Klem

[Gjest Jente31]

Jeg tror han kan forandre seg til en brukbar far, og kanskje også en brukbar mann med tiden. Han har sikkert hatt veldig godt av en skikkelig vekker, noe du tydeligvis har gitt ham.

Men du har tidligere sagt du ikke elsker ham. Da er det ikke noe grunnlag, mener jeg.

Hvis du finner ut at du elsker ham likevel, må du for all del gi det tid, laang tid, år..

Ikke gi deg inn på en slags mellomtilstand mellom sammen og ikke sammen, det er kun egnet til å forvirre og forvanske en slik relasjon.

Klem

Tusen takk for gode råd. Jeg har fått mange av de her, som jeg har fulgt, men jeg vingler når det gjelder dette, merker jeg. Akkurat som at jeg ikke klarer å styre dette helt nå. Og den følelsen hater jeg. jeg merker jeg skammer meg nå..

Jeg blir påvirket at det ene og det andre, barna som snakker så varmt om han, BUP som også snakker om fremskritt og at han jobber med seg selv, jeg fantaserer om at vi kunne fått det bedre om vi begge jobbet for det, jeg tenker at jeg ikke er verd mer, at jeg ikke kommer til å få det bedre uten han likevel, at han er mine barns far og at jeg må gi forholdet en sjanse pga det selv om jeg ikke elsker han osv osv.

Jeg har sagt at mamma syter ang pappa. Hun bare snakker og snakker uten å ville gjøre noe med det. Men nå føler jeg at det er jeg som gjør det..Jeg skammer meg..

Min psykepleier har sagt at det var et klokt valg å flytte fra han.. Hun støtter meg fullt ut i det..

Det er godt mulig jeg desperat leter etter et håp også nå - fordi det er vanskelig for meg å være alene bl.a.. Jeg liker ikke å ikke ha kontrollen over mine følelser hva gjelder dette her.

Hva om alt faktisk bare er et spill fra hans side også.. All mulige tanker raser i hodet mitt nå.

Dette er kjempevanskelig! Men jeg er glad for all støtte jeg kan få i dette. Det ser ut som jeg trenger noen som kan slå meg med en kjempe slegge.

Tusen takk for svar, nanny

[PieLill]

Da min første mann døde følte jeg meg så rasende og desperat at jeg kunne gått på Sentralbanen og giftet meg med den første og beste jeg traff, samme hva han ruste seg på. Vi var begge unge, og jeg følte meg frarøvet det aller meste. Jeg har ingen ord til å forklare den enorme trangen til å finne en mann å fylle tomrommet med umiddelbart.

Hadde jeg på det tidspunktet gått inn i et nytt forhold, ville det vært en katastrofe, samme hvor flott mannen var. Jeg ville ikke vært i stand til å gå inn i et nytt forhold på en sunn måte. Ikke fordi jeg generelt var uegnet som samlivspartner, men fordi jeg hadde et stykke arbeid å gjøre før jeg kunne gå inn i en likeverdig og jevnbyrdig relasjon.

Om det hadde kommet en mann å reddet meg da, ville han samme hvor flott han var, reddet meg fra å finne tilbake min selvtillit, styrke, trygghet og likevekt. Forholdet ville blitt tuftet på en slagside, som kunne blitt umulig å rette opp senere.

Jeg har ved noen anledninger truffet kvinner som var i samme situasjon som meg og som ble 'reddet'. Selv om de alle hadde flotte menn som verdsatte og respekterte dem, hadde de store samlivsproblemer fordi de hele tiden følte seg underlegne.

Etter noen slike møter har jeg prist meg lykkelig over at jeg aldri ble reddet, men måtte gå alle rundene til jeg kjente at jeg ikke en gang var sikker på at jeg ville gi slipp på min enslige frihet.

Selv om omstendighetene rundt din situasjon er annerledes, er det kanskje lignende følelser som river i deg? Det kjennes ikke til å holde ut. Det må skje noe nå. Og en mann vil løse det meste.

Det er mulig en mann vil kunne lette noe av det akutte presset. Men han vil forvanske dine muligheter til å løse de problemene du sliter med nå. At du mangler selvtillit. At du har problemer med å sette grenser. At du føler deg uttrygg og hjelpesløs. At du føler deg så svak at noen burde bære deg. (Stryk det som ikke passer!)

I en slik situasjon er man ikke i stand til å gå inne i et sundt forhold om det så var med verdens redeligste, mest pålitelige og omsorgsfulle mann. Langt mindre med en mann som har vist at han kan være voldelig, kontrollerende og manipulerende. Hvordan skal du i dag klare å gå inn i et forhold med ham tuftet på tillit, jevnbyrdighet og indre styrke? Hvordan skal du få han til å respektere deg om du fortsatt sliter med å lappe sammen din egen selvrespekt?

Og hvordan kan man være i stand til å ta en fornuftig avgjørelse på dette området og siden stole på avgjørelsen man har tatt, om man ha så mye å kjempe med at det går hardt på oppmerksomhet og konsentrasjon?

Det er ikke tid for å gå hverken frem eller tilbake på mannefronten nå. Akkurat nå er det primære og det som barna dine trenger mest at du gir deg selv tid til å bygge opp egen styrke, selvtillit og tilfredshet. Du er godt på vei med dette bare ved å ikke flykte inn i armene på en ny eller "gammel" mann.

mvh

[Gjest takker så mye]

Da min første mann døde følte jeg meg så rasende og desperat at jeg kunne gått på Sentralbanen og giftet meg med den første og beste jeg traff, samme hva han ruste seg på. Vi var begge unge, og jeg følte meg frarøvet det aller meste. Jeg har ingen ord til å forklare den enorme trangen til å finne en mann å fylle tomrommet med umiddelbart.

Hadde jeg på det tidspunktet gått inn i et nytt forhold, ville det vært en katastrofe, samme hvor flott mannen var. Jeg ville ikke vært i stand til å gå inn i et nytt forhold på en sunn måte. Ikke fordi jeg generelt var uegnet som samlivspartner, men fordi jeg hadde et stykke arbeid å gjøre før jeg kunne gå inn i en likeverdig og jevnbyrdig relasjon.

Om det hadde kommet en mann å reddet meg da, ville han samme hvor flott han var, reddet meg fra å finne tilbake min selvtillit, styrke, trygghet og likevekt. Forholdet ville blitt tuftet på en slagside, som kunne blitt umulig å rette opp senere.

Jeg har ved noen anledninger truffet kvinner som var i samme situasjon som meg og som ble 'reddet'. Selv om de alle hadde flotte menn som verdsatte og respekterte dem, hadde de store samlivsproblemer fordi de hele tiden følte seg underlegne.

Etter noen slike møter har jeg prist meg lykkelig over at jeg aldri ble reddet, men måtte gå alle rundene til jeg kjente at jeg ikke en gang var sikker på at jeg ville gi slipp på min enslige frihet.

Selv om omstendighetene rundt din situasjon er annerledes, er det kanskje lignende følelser som river i deg? Det kjennes ikke til å holde ut. Det må skje noe nå. Og en mann vil løse det meste.

Det er mulig en mann vil kunne lette noe av det akutte presset. Men han vil forvanske dine muligheter til å løse de problemene du sliter med nå. At du mangler selvtillit. At du har problemer med å sette grenser. At du føler deg uttrygg og hjelpesløs. At du føler deg så svak at noen burde bære deg. (Stryk det som ikke passer!)

I en slik situasjon er man ikke i stand til å gå inne i et sundt forhold om det så var med verdens redeligste, mest pålitelige og omsorgsfulle mann. Langt mindre med en mann som har vist at han kan være voldelig, kontrollerende og manipulerende. Hvordan skal du i dag klare å gå inn i et forhold med ham tuftet på tillit, jevnbyrdighet og indre styrke? Hvordan skal du få han til å respektere deg om du fortsatt sliter med å lappe sammen din egen selvrespekt?

Og hvordan kan man være i stand til å ta en fornuftig avgjørelse på dette området og siden stole på avgjørelsen man har tatt, om man ha så mye å kjempe med at det går hardt på oppmerksomhet og konsentrasjon?

Det er ikke tid for å gå hverken frem eller tilbake på mannefronten nå. Akkurat nå er det primære og det som barna dine trenger mest at du gir deg selv tid til å bygge opp egen styrke, selvtillit og tilfredshet. Du er godt på vei med dette bare ved å ikke flykte inn i armene på en ny eller "gammel" mann.

mvh

Takk du for dette innlegget og disse ordene. Jeg tar dem også til meg, selv om de ikke ble skrevet til meg.

[Gjest Jente31]

Da min første mann døde følte jeg meg så rasende og desperat at jeg kunne gått på Sentralbanen og giftet meg med den første og beste jeg traff, samme hva han ruste seg på. Vi var begge unge, og jeg følte meg frarøvet det aller meste. Jeg har ingen ord til å forklare den enorme trangen til å finne en mann å fylle tomrommet med umiddelbart.

Hadde jeg på det tidspunktet gått inn i et nytt forhold, ville det vært en katastrofe, samme hvor flott mannen var. Jeg ville ikke vært i stand til å gå inn i et nytt forhold på en sunn måte. Ikke fordi jeg generelt var uegnet som samlivspartner, men fordi jeg hadde et stykke arbeid å gjøre før jeg kunne gå inn i en likeverdig og jevnbyrdig relasjon.

Om det hadde kommet en mann å reddet meg da, ville han samme hvor flott han var, reddet meg fra å finne tilbake min selvtillit, styrke, trygghet og likevekt. Forholdet ville blitt tuftet på en slagside, som kunne blitt umulig å rette opp senere.

Jeg har ved noen anledninger truffet kvinner som var i samme situasjon som meg og som ble 'reddet'. Selv om de alle hadde flotte menn som verdsatte og respekterte dem, hadde de store samlivsproblemer fordi de hele tiden følte seg underlegne.

Etter noen slike møter har jeg prist meg lykkelig over at jeg aldri ble reddet, men måtte gå alle rundene til jeg kjente at jeg ikke en gang var sikker på at jeg ville gi slipp på min enslige frihet.

Selv om omstendighetene rundt din situasjon er annerledes, er det kanskje lignende følelser som river i deg? Det kjennes ikke til å holde ut. Det må skje noe nå. Og en mann vil løse det meste.

Det er mulig en mann vil kunne lette noe av det akutte presset. Men han vil forvanske dine muligheter til å løse de problemene du sliter med nå. At du mangler selvtillit. At du har problemer med å sette grenser. At du føler deg uttrygg og hjelpesløs. At du føler deg så svak at noen burde bære deg. (Stryk det som ikke passer!)

I en slik situasjon er man ikke i stand til å gå inne i et sundt forhold om det så var med verdens redeligste, mest pålitelige og omsorgsfulle mann. Langt mindre med en mann som har vist at han kan være voldelig, kontrollerende og manipulerende. Hvordan skal du i dag klare å gå inn i et forhold med ham tuftet på tillit, jevnbyrdighet og indre styrke? Hvordan skal du få han til å respektere deg om du fortsatt sliter med å lappe sammen din egen selvrespekt?

Og hvordan kan man være i stand til å ta en fornuftig avgjørelse på dette området og siden stole på avgjørelsen man har tatt, om man ha så mye å kjempe med at det går hardt på oppmerksomhet og konsentrasjon?

Det er ikke tid for å gå hverken frem eller tilbake på mannefronten nå. Akkurat nå er det primære og det som barna dine trenger mest at du gir deg selv tid til å bygge opp egen styrke, selvtillit og tilfredshet. Du er godt på vei med dette bare ved å ikke flykte inn i armene på en ny eller "gammel" mann.

mvh

Vet du hva... Ditt svarinnlegg var så "treffende" (det stemte så utrolig "bra") at jeg nesten ble "redd" da jeg leste det.. Jeg må tenke mer på det, og så skal jeg kommentere det i løpet av morgen dagen, likedan med innlegget i neste tråd. Tusen tusen takk. Du har fått meg til å "se" flere ting jeg ikke har tenkt på her...

[Gjest Jente31]

Da min første mann døde følte jeg meg så rasende og desperat at jeg kunne gått på Sentralbanen og giftet meg med den første og beste jeg traff, samme hva han ruste seg på. Vi var begge unge, og jeg følte meg frarøvet det aller meste. Jeg har ingen ord til å forklare den enorme trangen til å finne en mann å fylle tomrommet med umiddelbart.

Hadde jeg på det tidspunktet gått inn i et nytt forhold, ville det vært en katastrofe, samme hvor flott mannen var. Jeg ville ikke vært i stand til å gå inn i et nytt forhold på en sunn måte. Ikke fordi jeg generelt var uegnet som samlivspartner, men fordi jeg hadde et stykke arbeid å gjøre før jeg kunne gå inn i en likeverdig og jevnbyrdig relasjon.

Om det hadde kommet en mann å reddet meg da, ville han samme hvor flott han var, reddet meg fra å finne tilbake min selvtillit, styrke, trygghet og likevekt. Forholdet ville blitt tuftet på en slagside, som kunne blitt umulig å rette opp senere.

Jeg har ved noen anledninger truffet kvinner som var i samme situasjon som meg og som ble 'reddet'. Selv om de alle hadde flotte menn som verdsatte og respekterte dem, hadde de store samlivsproblemer fordi de hele tiden følte seg underlegne.

Etter noen slike møter har jeg prist meg lykkelig over at jeg aldri ble reddet, men måtte gå alle rundene til jeg kjente at jeg ikke en gang var sikker på at jeg ville gi slipp på min enslige frihet.

Selv om omstendighetene rundt din situasjon er annerledes, er det kanskje lignende følelser som river i deg? Det kjennes ikke til å holde ut. Det må skje noe nå. Og en mann vil løse det meste.

Det er mulig en mann vil kunne lette noe av det akutte presset. Men han vil forvanske dine muligheter til å løse de problemene du sliter med nå. At du mangler selvtillit. At du har problemer med å sette grenser. At du føler deg uttrygg og hjelpesløs. At du føler deg så svak at noen burde bære deg. (Stryk det som ikke passer!)

I en slik situasjon er man ikke i stand til å gå inne i et sundt forhold om det så var med verdens redeligste, mest pålitelige og omsorgsfulle mann. Langt mindre med en mann som har vist at han kan være voldelig, kontrollerende og manipulerende. Hvordan skal du i dag klare å gå inn i et forhold med ham tuftet på tillit, jevnbyrdighet og indre styrke? Hvordan skal du få han til å respektere deg om du fortsatt sliter med å lappe sammen din egen selvrespekt?

Og hvordan kan man være i stand til å ta en fornuftig avgjørelse på dette området og siden stole på avgjørelsen man har tatt, om man ha så mye å kjempe med at det går hardt på oppmerksomhet og konsentrasjon?

Det er ikke tid for å gå hverken frem eller tilbake på mannefronten nå. Akkurat nå er det primære og det som barna dine trenger mest at du gir deg selv tid til å bygge opp egen styrke, selvtillit og tilfredshet. Du er godt på vei med dette bare ved å ikke flykte inn i armene på en ny eller "gammel" mann.

mvh

Først og fremst vil jeg si tusen takk for at du ville dele dette med meg. Jeg fikk faktisk tårer i øynene da jeg leste det.. Og jeg er veldig glad på din vegne at du valgte fornuften, og ikke følelsene da det hele sto på..

Jeg ble veldig betenkt da jeg leste ditt svar. Det var så "treffende". Det eneste jeg føler ikke stemmer med det du beskriver, er det å måtte ha en mann.. Jeg tror ikke at det er _det_ dette handler om. Det kunne like gjerne vært noen andre. enn en mann. Tror jeg iallefall..

''Vi var begge unge, og jeg følte meg frarøvet det aller meste.''

Nettopp slik føler jeg det også.. jeg satset mange år av livet mitt, ja alt, på dette..

''Jeg har ved noen anledninger truffet kvinner som var i samme situasjon som meg og som ble 'reddet'. Selv om de alle hadde flotte menn som verdsatte og respekterte dem, hadde de store samlivsproblemer fordi de hele tiden følte seg underlegne.''

Dette fikk meg til å tenke på noe jeg aldri har tenkt over.. Også det du skriver om å finne tilbake til sin selvtillit, og at forholdet ville vært tuftet på en slagsie.

''Etter noen slike møter har jeg prist meg lykkelig over at jeg aldri ble reddet, men måtte gå alle rundene til jeg kjente at jeg ikke en gang var sikker på at jeg ville gi slipp på min enslige frihet.''

Å høre dette ga meg et stort håp.. For meg høres du faktisk veldig selvstendig ut :-)

''Selv om omstendighetene rundt din situasjon er annerledes, er det kanskje lignende følelser som river i deg? Det kjennes ikke til å holde ut. Det må skje noe nå. Og en mann vil løse det meste.''

Ja, det er slik. Men 'en mann' ville ikke løst dette. _Min eks_ ville vært løsningen for meg, som jeg også vet vil ha meg for enhver pris...

''Men han vil forvanske dine muligheter til å løse de problemene du sliter med nå. At du mangler selvtillit. At du har problemer med å sette grenser. At du føler deg uttrygg og hjelpesløs.''

Der traff du spikeren på hodet. SOm sagt, har jeg ikke tenkt på det..

''Hvordan skal du få han til å respektere deg om du fortsatt sliter med å lappe sammen din egen selvrespekt?''

Godt poeng.. (TAkk for at du gjorde meg oppmerksom på det).

''Det er ikke tid for å gå hverken frem eller tilbake på mannefronten nå. Akkurat nå er det primære og det som barna dine trenger mest at du gir deg selv tid til å bygge opp egen styrke, selvtillit og tilfredshet. Du er godt på vei med dette bare ved å ikke flykte inn i armene på en ny eller "gammel" mann.''

Du har veldig rett. Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å skrive om dette, for jeg har nok vært på nippet til å gjøre noe veldi gdumt. Og jeg kan forstå hva mine venner mener.

Jeg er så utrolig glad for at du skrev dette til meg. Det fikk meg til å forstå og innse mye jeg aldri har tenkt over. Jeg har jo fått et råd også fra amdre: ta vare på barna og meg selv.. Jeg tror jeg forstår mer nå, hva de har ment med dette. Hva dette innebærer.

Tusen hjertelig takk, PieLill, for at du hjalp meg med å "våkne" og forstå..

[Gjest Jente31]

Jeg tror han kan forandre seg til en brukbar far, og kanskje også en brukbar mann med tiden. Han har sikkert hatt veldig godt av en skikkelig vekker, noe du tydeligvis har gitt ham.

Men du har tidligere sagt du ikke elsker ham. Da er det ikke noe grunnlag, mener jeg.

Hvis du finner ut at du elsker ham likevel, må du for all del gi det tid, laang tid, år..

Ikke gi deg inn på en slags mellomtilstand mellom sammen og ikke sammen, det er kun egnet til å forvirre og forvanske en slik relasjon.

Klem

Jeg vil bare be om unnskyldning for at jeg øste ut til deg med all "gørra" i går kveld.. Jeg var helt utafor etter nhds svar.. (Men det fikk meg til å tenke).

Du sier noe veldig viktig, at det forvirrer og forverrer alt å tenke på - sammen ikke sammen - .. OG, at det ikke er noe grunnlag når jeg ikke elsker han. Jeg trodde at jeg kansje kunne bli i stand til det en gang i fremtiden. Men helt ærlig, tror jeg det er umulig.

Jeg har nok bare forsøkt å flykte og søkt til det trygge..

Tusen takk for svar, og ha en fin søndagskveld :-)

[nanny911]

Jeg vil bare be om unnskyldning for at jeg øste ut til deg med all "gørra" i går kveld.. Jeg var helt utafor etter nhds svar.. (Men det fikk meg til å tenke).

Du sier noe veldig viktig, at det forvirrer og forverrer alt å tenke på - sammen ikke sammen - .. OG, at det ikke er noe grunnlag når jeg ikke elsker han. Jeg trodde at jeg kansje kunne bli i stand til det en gang i fremtiden. Men helt ærlig, tror jeg det er umulig.

Jeg har nok bare forsøkt å flykte og søkt til det trygge..

Tusen takk for svar, og ha en fin søndagskveld :-)

Jeg har da ikke følt meg det minste plaget av noe du har svart til meg. Be generelt mindre om unnskyldning, du, for du virker ganske så solid bak all forvirringa ;-)

[Gjest Jente31]

Jeg har da ikke følt meg det minste plaget av noe du har svart til meg. Be generelt mindre om unnskyldning, du, for du virker ganske så solid bak all forvirringa ;-)

Det var godt å høre. Jeg har nok bare vært sint på meg selv, tenker jeg.

Takk for ditt øre uansett :-)

[Gjest Jente31]

Jeg verken kan eller vil gi deg noen råd om dette.

Ikke en gang med pasienter i RL gir jeg råd om inngåelse av forhold, boligskifte eller jobbskifte.

Jeg vil bare si takk for at du skrev dette her.

Jeg ble nok litt "satt ut" av det, jeg tenkte at nå er han sint på meg! Men det fikk meg til å tenke over ting..

Innerst inne håpet jeg at du skulle si til meg at jeg ikke må gå tilbake, for det hadde vært et godt holdepunkt for meg.

Men det var dårlig gjort av meg, i hele tatt legge en slik "byrde" over på andre.

Vet ikke om jeg har misforstått deg. Men uansett har jeg lært og innsett flere viktige ting som følge av dette. Jeg er deg derfor takknemlig for at du er så oppriktig.

[Gjest Phenomena]

Hei, jente31

Jeg synes du skal oppsøke nærmeste krisesenter, og få begynne å gå til samtaler der. Jeg har vært gjennom mye av det du beskriver, og har sittet med tanker som ligner enormt på de du forteller om. I dag vet jeg at det aldri var min skyld at eksen slo. Det var aldri min skyld at han valgte en negativ kommunikasjonsform selv om jeg er sterk retorisk og han ikke. I dag har jeg et godt liv, men det tok lang tid å komme dit etter mange år hvor jeg satt med sånne tanker som dine om at dette med familievold osv ikke egentlig gjelder hos oss fordi vår historie er annerledes. Dessuten har han jo sluttet å slå også, for flere år siden. I dag vet jeg at grunnen til at han ikke slo meg mer var at han hadde etablert et møsnter hvor jeg kuet min vilje under hans, så han trengte det ikke mer. Dette er vanlig for mishandlere. De fleste mishandlere slår så lenge det trengs - ikke inn i all evighet og forbi.

Kanskje gjelder det ikke deg, men kanskje gjør det det. Og har han slått datteren din synes jeg du skylder henne å snakke med de som har størst kunnskap om familievold her i landet før du flytter sammen med ham igjen.