Eupf og aleneomsorg for barn

[Gjest anonym1001]

Jeg er alene med tre barn og har diagnosene emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, bulimi og tilbakevendende depressiv lidelse. Hverdagen min er kaotisk. Jeg er for tiden hjemmeværende med yngstemann,og burde derfor hatt et hav med tid til å hvile ut og å få unna husarbeidet. Men slik er det ikke. Jeg er trøtt, sur og husarbeidet hoper seg opp. Det er ikke mye som skal til før det koker over. Når jeg koker over, så føler jeg at jeg mister hodet fullstendig. Jeg kjefter og skriker og blir spydig mot ungene.

Jeg har tidligere brukt Fontex. Men jeg ble dessverre hyper og mistet bakkekontakten. Den siste Fontexperioden resulterte i uønsket graviditet (jeg beholdt barnet og er selvsagt glad for det nå.. men jeg vil ikke risikere å miste dømmekraften

igjen).

Jeg går jevnlig til psykolog, men jeg får dessverre ikke så mye ut av det. Jeg har kontakt med Barnevernet, og de vil hjelpe meg med en "nanny". Problemet er at jeg tror det ikke vil funke. Jeg vet hva jeg gjør galt og hva jeg bør gjøre. Men når hodet koker, så tar sykdommen over og jeg er ute av stand til å roe meg ned.

Hva bør jeg gjøre? Hvilke medisiner bør jeg ta? Jeg kan ikke bruke medisiner som jeg legger på meg av, og jeg tør ikke miste dømmekraften igjen, slik jeg gjorde med Fontex.

Et annet spørsmål: Hvis barnas far går til retten og krever daglig omsorg for barna. Vil han da, p.g.a. mine diagnoser, ha en sterk sak? Jeg tror, tross mine problemer, at barna mine ikke har godt av å flytte til ham.

[frosken]

Du skriver:

''Problemet er at jeg tror det ikke vil funke. Jeg vet hva jeg gjør galt og hva jeg bør gjøre. Men når hodet koker, så tar sykdommen over og jeg er ute av stand til å roe meg ned.

''

Jeg tror at en slik selvforståelse fort kan forsterke en negativ tendens. Sykdommer av denne typen gjør deg neppe helt ute av stand til å beholde kontrollen over deg selv, men de gjør det derimot vanskeligere enn "normalt" å holde fast ved det man vet at man bør. Selvkontroll handler om valg, og om å opprettholde valget uendelig mange ganger.

Høres ut som om barnevernet har kommet med et svært godt tilbud til deg. Veiledning i konkrete situasjoner og konkrete retningslinjer for handling vil kunne gjøre din og dine barns hverdag vesentlig bedre :-)

Dersom barnas far krever at barna skal bo hos ham og dette behandles av retten, så vil man forsøke å klarlegge hvor det er grunn til å tro at barna vil ha det best mulig. Dersom barnas far har god omsorgsevne, så vil dine psykiske vansker kunne medføre at barna blir boende hos ham. Sterk grad av manglende forutsigbarhet og store emosjonelle utbrudd, vil man ha grunn til å anta at kan virke negativt på barna på flere måter.

Ved avgjørelsen av hvor det er best for barn å bo, så skal en helhetsvurdering legges til grunn. Barn over 7 år skal også "høres" mht deres egne oppfatninger av hvor de vil bo.

I hvilken grad dine psykiske vansker tillegges vekt, vil avhenge av hva du gjør for å bedre situasjonen og i hvilken grad tiltakene ser ut til å kunne lykkes.

Lykke til med "nanny" :-)

[Gjest anonym i dette tilfellet]

Har vokst opp med en lignede mor som deg og må bare si at barndommen min var et rent helvette og at jeg hater moren min intenst den dag i dag for alt det vonde hun har påført meg igjennom uttrygghet og vanvittige sinneutbrudd.

Har hatt alvorlige deprsjoner i nærmere ti år nå, og er uføretrygdet. Hverdagen min er vond, men jeg får heldigvis god hjelp i psykiatrien. Der har jeg funnet både den omsorgen og den veiledningen som jeg ikke har fått i oppveksten. Gradvis blir jeg litt og litt bedre.

Jeg vil anbefale deg å til å ta i mot all den hjelp du kan få, og være så lite egoistisk at du gir omsorgen over til faren dersom du tror han vil kunne gi barna dine en bra nok oppvekst. Først kan du jo begynne med å ta i mot den hjelpen du blir tilbudt og se om du klarer å endre på måten du er ovenfor barna.

Jeg forstår at du må ha det fryktelig vondt og at det må være vonde ting som har hendt deg siden du har de plagene du har. Årsaken til eupf ligger jo nesten alltid i barndommen. Kanskje kan du klare å bryte sirkelen så dine barn slipper å ha det like vondt som det du har i sitt voksenliv. Det tror jeg isåfall de vil være veldig takknemmelige for.

En god barndom varer hele livet. Dessverre er vi mange som ikke har hatt det. Glad for at jeg ikke har barn.

[frosken]

Har vokst opp med en lignede mor som deg og må bare si at barndommen min var et rent helvette og at jeg hater moren min intenst den dag i dag for alt det vonde hun har påført meg igjennom uttrygghet og vanvittige sinneutbrudd.

Har hatt alvorlige deprsjoner i nærmere ti år nå, og er uføretrygdet. Hverdagen min er vond, men jeg får heldigvis god hjelp i psykiatrien. Der har jeg funnet både den omsorgen og den veiledningen som jeg ikke har fått i oppveksten. Gradvis blir jeg litt og litt bedre.

Jeg vil anbefale deg å til å ta i mot all den hjelp du kan få, og være så lite egoistisk at du gir omsorgen over til faren dersom du tror han vil kunne gi barna dine en bra nok oppvekst. Først kan du jo begynne med å ta i mot den hjelpen du blir tilbudt og se om du klarer å endre på måten du er ovenfor barna.

Jeg forstår at du må ha det fryktelig vondt og at det må være vonde ting som har hendt deg siden du har de plagene du har. Årsaken til eupf ligger jo nesten alltid i barndommen. Kanskje kan du klare å bryte sirkelen så dine barn slipper å ha det like vondt som det du har i sitt voksenliv. Det tror jeg isåfall de vil være veldig takknemmelige for.

En god barndom varer hele livet. Dessverre er vi mange som ikke har hatt det. Glad for at jeg ikke har barn.

Jeg synes det er bra at du deler disse erfaringene med andre brukere av forumet. Ikke fordi det er noe poeng at foreldre skal ha økt skyldfølelse i forhold til sine barn, men fordi det tydeliggjør nødvendigheten av å ta ansvar for både sine egne psykiske vansker og de effekter disse evt. får på barna.

Det er forøvrig trist at det fortsatt ikke er noen automatikk i at det også gis et "behandlingstilbud" til barn av foreldre med omfattende psykiske vansker.

[Gjest anonym1001]

Har vokst opp med en lignede mor som deg og må bare si at barndommen min var et rent helvette og at jeg hater moren min intenst den dag i dag for alt det vonde hun har påført meg igjennom uttrygghet og vanvittige sinneutbrudd.

Har hatt alvorlige deprsjoner i nærmere ti år nå, og er uføretrygdet. Hverdagen min er vond, men jeg får heldigvis god hjelp i psykiatrien. Der har jeg funnet både den omsorgen og den veiledningen som jeg ikke har fått i oppveksten. Gradvis blir jeg litt og litt bedre.

Jeg vil anbefale deg å til å ta i mot all den hjelp du kan få, og være så lite egoistisk at du gir omsorgen over til faren dersom du tror han vil kunne gi barna dine en bra nok oppvekst. Først kan du jo begynne med å ta i mot den hjelpen du blir tilbudt og se om du klarer å endre på måten du er ovenfor barna.

Jeg forstår at du må ha det fryktelig vondt og at det må være vonde ting som har hendt deg siden du har de plagene du har. Årsaken til eupf ligger jo nesten alltid i barndommen. Kanskje kan du klare å bryte sirkelen så dine barn slipper å ha det like vondt som det du har i sitt voksenliv. Det tror jeg isåfall de vil være veldig takknemmelige for.

En god barndom varer hele livet. Dessverre er vi mange som ikke har hatt det. Glad for at jeg ikke har barn.

Trist å høre historien din. Men jeg hadde godt av å høre den. Det du sier er min store skrekk- at barna mine får psykiske skader som følge av oppveksten og at de vil hate meg og ikke ha kontakt med meg når de blir voksne.

Jeg elsker barna mine over alt på jord. Jeg forstår ikke selv hvorfor det er dem den djevelskapen av en sykdom må gå mest ut over. Jeg sitter ofte og gråter etter en dag med mye kjefting. Jeg får dårlig samvittighet og lover meg selv aldri å brøle igjen. Men så er det mye stress og mas dagen etter, jeg har kanskje hatt en dårlig dag og ungene er umulige. Så begynner det å koke igjen.

Jeg har store problemer med å sette grenser og å være konsekvent mot barna. Alle problemene startet etter bruddet med faren til de to eldste. Jeg var psykisk syk også i ungdommen, men det voldsomme sinnet kom i kjølvannet av samlivsbruddet. Jeg er oppvokst med en streng og sint far og en ettergivende mor. Mens jeg var i forholdet med barnas far, tok jeg rollen som min mor hadde i min oppvekst- jeg var snill og ettergivende. Faren satte grenser. Etter samlivsbruddet måtte jeg være både mor og far, og det taklet jeg ikke. Det har gitt meg en ekkel aha- opplevelse at mye av det jeg hater ved meg selv, kjenner jeg igjen fra oppveksten. Jeg tror aldri min far hadde taklet å bli alene med oss barna. Jeg tror kanskje jeg har arvet det ustabile fra ham. I dag har jeg et helt greit overfladisk forhold til ham. Jeg orker ikke å tenke så mye på barndommen min. Da blir jeg trist og bitter fordi jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg har hatt problemer helt fra jeg begynte på skolen. Jeg utviklet et helt enormt dårlig selvbilde. Jeg føler jeg nå bekrefter at selvbildet stemmer, fordi jeg ikke takler morsrollen.

Jeg vet ikke hvordan jeg er i forhold til hvordan moren din var. Jeg og mine barn har gode stunder. Det er ikke bare kjefting og skriking hele tiden. Jeg klarer alltid å holde meg fint når de har besøk. Men jeg vet at problemene mine er såpass store at barna mine kan ta skade av det. Jeg husker ei venninne som hadde en sint mor. Nå i senere tid har jeg forstått at moren var psykisk ustabil. Denne venninnen min døde for noen år siden av overdose. Jeg vet hvor galt det kan gå. Det er derfor jeg har kontaktet Barnevernet for å få hjelp.Men uansett hvor mye hjelp jeg får, så føler jeg at det ukontrollerbare sinnet for alltid vil være der. Jeg skulle ønske det fantes en medisin som tok den bort.

Faren bor på andre siden av landet. Jeg orker ikke tanken på å flytte dem bort dit. Nå har de sitt miljø her.

Får faren vite mine diagnoser, så kommer han til å lese om dem, og plukke ut det verste som står (og det gjelder ikke meg). Han har på papiret ingen diagnoser, og han er flink til å snakke for seg. Jeg er redd han ville knust meg i en rettsak. Han har alltid hatt makten og overtaket på meg.

[Gjest anonym1001]

Du skriver:

''Problemet er at jeg tror det ikke vil funke. Jeg vet hva jeg gjør galt og hva jeg bør gjøre. Men når hodet koker, så tar sykdommen over og jeg er ute av stand til å roe meg ned.

''

Jeg tror at en slik selvforståelse fort kan forsterke en negativ tendens. Sykdommer av denne typen gjør deg neppe helt ute av stand til å beholde kontrollen over deg selv, men de gjør det derimot vanskeligere enn "normalt" å holde fast ved det man vet at man bør. Selvkontroll handler om valg, og om å opprettholde valget uendelig mange ganger.

Høres ut som om barnevernet har kommet med et svært godt tilbud til deg. Veiledning i konkrete situasjoner og konkrete retningslinjer for handling vil kunne gjøre din og dine barns hverdag vesentlig bedre :-)

Dersom barnas far krever at barna skal bo hos ham og dette behandles av retten, så vil man forsøke å klarlegge hvor det er grunn til å tro at barna vil ha det best mulig. Dersom barnas far har god omsorgsevne, så vil dine psykiske vansker kunne medføre at barna blir boende hos ham. Sterk grad av manglende forutsigbarhet og store emosjonelle utbrudd, vil man ha grunn til å anta at kan virke negativt på barna på flere måter.

Ved avgjørelsen av hvor det er best for barn å bo, så skal en helhetsvurdering legges til grunn. Barn over 7 år skal også "høres" mht deres egne oppfatninger av hvor de vil bo.

I hvilken grad dine psykiske vansker tillegges vekt, vil avhenge av hva du gjør for å bedre situasjonen og i hvilken grad tiltakene ser ut til å kunne lykkes.

Lykke til med "nanny" :-)

Du skriver:

______________________________________________________________________

Jeg tror at en slik selvforståelse fort kan forsterke en negativ tendens. Sykdommer av denne typen gjør deg neppe helt ute av stand til å beholde kontrollen over deg selv, men de gjør det derimot vanskeligere enn "normalt" å holde fast ved det man vet at man bør. Selvkontroll handler om valg, og om å opprettholde valget uendelig mange ganger.

______________________________________________________________________

Akkurat i det det koker, så har jeg ikke selvkontroll og valg. Jeg slår aldri barna mine. Men jeg kan brøle, banne og kaste ting. De andre timene i døgnet som jeg er normal, tenker jeg at jeg aldri skal få sinneutbrudd igjen. Jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre når det begynner å koke. Fjerne meg fra situasjonen.. telle til ti.. Men det er som om jeg ikke har noe valg. Jeg prøver så godt jeg kan. Hvis det finnes medisiner som kan hjelpe meg, så bruker jeg dem gjerne resten av barnas oppvekst. Finnes det medisiner som gjør det mulig for meg å holde kontrollen? Jeg vil det beste for barna mine, men uansett hvor mye folk mener jeg selv velger oppførselen min, så føler jeg ikke selv at jeg har kontroll og valg i kokesituasjonene. Jeg er glad jeg selv ser at jeg ikke takler dette. Men det føles så håpløst når jeg ikke klarer å gjøre noe med det.

[frosken]

Du skriver:

______________________________________________________________________

Jeg tror at en slik selvforståelse fort kan forsterke en negativ tendens. Sykdommer av denne typen gjør deg neppe helt ute av stand til å beholde kontrollen over deg selv, men de gjør det derimot vanskeligere enn "normalt" å holde fast ved det man vet at man bør. Selvkontroll handler om valg, og om å opprettholde valget uendelig mange ganger.

______________________________________________________________________

Akkurat i det det koker, så har jeg ikke selvkontroll og valg. Jeg slår aldri barna mine. Men jeg kan brøle, banne og kaste ting. De andre timene i døgnet som jeg er normal, tenker jeg at jeg aldri skal få sinneutbrudd igjen. Jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre når det begynner å koke. Fjerne meg fra situasjonen.. telle til ti.. Men det er som om jeg ikke har noe valg. Jeg prøver så godt jeg kan. Hvis det finnes medisiner som kan hjelpe meg, så bruker jeg dem gjerne resten av barnas oppvekst. Finnes det medisiner som gjør det mulig for meg å holde kontrollen? Jeg vil det beste for barna mine, men uansett hvor mye folk mener jeg selv velger oppførselen min, så føler jeg ikke selv at jeg har kontroll og valg i kokesituasjonene. Jeg er glad jeg selv ser at jeg ikke takler dette. Men det føles så håpløst når jeg ikke klarer å gjøre noe med det.

Jeg synes også at det er bra at du ser at dette ikke er godt for barna dine, og betviler ikke din opplevelse av manglende selvkontroll. Allikevel tror jeg at du gradvis kan oppnå kontroll også i slike situasjoner.

Et paradoks ved slike problemstillinger, er at nesten den eneste måten å unnslippe skyldfølelse på, er ved å "definere" seg selv som uten kontroll over handlingen. Og siden du sikkert har mer enn nok skyldfølelse, blir det å fortsatt forstå deg selv som uten kontroll nesten nødvendig for ikke å bli overveldet av skyldfølelse.

På ett eller annet tidspunkt i disse "krisesituasjonene" har du mulighet for å velge tidligere. Kanskje må du lære deg å kjenne igjen forvarslene på at "du er i ferd med å sprekke", og så ta "timeout" før du begynner å utagere. Dersom du lærer deg å ta kontroll over egne handlinger (dvs. verbale utbrudd), vil du gradvis oppleve større fleksibilitet og kontroll i ulike utfordrende situasjoner.

Forhåpentligvis vil nhd svare deg på hvorvidt medikamenter også kan bidra til økt kontroll.