Når jeg ikke orker mer...

[Orio]

Hvem bryr? Når jeg ikke orker mer?

[Gjest skal]

*klemmer forsiktig på orio*

Har dessverre ikke mange ord i kveld.

[Gjest annet nick]

Alle vi her inne som følger med deg og dine innlegg bryr oss vettu. Selv om du ikke ser oss annet enn som ord på en skjerm er vi levende mennesker som tenker på deg....

[frosken]

Du må bry deg om deg selv.

[Gjest Jente31]

Har ikke så mange ord jeg heller orio. Men jeg er enig med "annet nick" sitt svar til deg..

Du har gitt mye til oss på DOL i det siste. kansje burde du ta litt mer hensyn til deg selv nå..

Det har hjulpet meg, iallefall..

*Klem*

[Gjest Hei33]

Stå på, Orio! Du kommer deg gjennom det denne gangen også! :-)

[Orio]

Stå på, Orio! Du kommer deg gjennom det denne gangen også! :-)

Jeg er ikke så sikker på at jeg ønsker å komme meg gjennom det denne gangen også. Hva venter på den andre siden, liksom? Mer av det samme.

Har lagt ned mye arbeid og krefter i å holde ting ved like. Har fulgt opp faste gjøremål. Lar ikke oppvask og klesvak flyte, ikke like ille som før. Men jeg er jo ikke ajour. Har ikke en gang rekt å komme ajour etter forrige runde med elendighet.

Har nok bl.a. engasjert meg her på dol for å slippe å bli slukt av et svart hull igjen.

[Orio]

Har ikke så mange ord jeg heller orio. Men jeg er enig med "annet nick" sitt svar til deg..

Du har gitt mye til oss på DOL i det siste. kansje burde du ta litt mer hensyn til deg selv nå..

Det har hjulpet meg, iallefall..

*Klem*

Orker ikke ta hensyn til meg selv. Da slipper alle følelsene frem. Kjemper hardt for ikke å la de negative ta over nå.

[Orio]

Du må bry deg om deg selv.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bry meg om meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Hva ligger i å "bry seg om", et ønske om at jeg skal ha det bra? Et ærlig ønske, eller en bløff? Synes ikke jeg har fortjent bedre.

Jeg tenker på det du skrev til meg en gang tidligere, om å gi meg selv fem år til å komme ut av elendigheten. Har allerede brukt lenger tid enn det, men det hjelper liksom ikke. Havner gang på gang ned i samme elendighet. Hvordan skal jeg komme ut av dette?

Det som gjør det ekstra håpløst er at jeg ikke har særlig tiltro til behandlingen jeg får. Men som den "gale" parten har visst ikke jeg noe jeg skulle ha sagt. Behandleren vet alltid best. Også hvordan jeg har det.

[Orio]

Alle vi her inne som følger med deg og dine innlegg bryr oss vettu. Selv om du ikke ser oss annet enn som ord på en skjerm er vi levende mennesker som tenker på deg....

Jeg klarer ikke tro at noen bryr seg, verken her inne eller andre steder. Men det er snilt av deg å si det.

[Orio]

*klemmer forsiktig på orio*

Har dessverre ikke mange ord i kveld.

Mangler ord jeg også. Finner ikke ord for hva som er galt, og da er jo alt i orden. Er det ikke sånn? Eller sier tårene noe annet?

[frosken]

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal bry meg om meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Hva ligger i å "bry seg om", et ønske om at jeg skal ha det bra? Et ærlig ønske, eller en bløff? Synes ikke jeg har fortjent bedre.

Jeg tenker på det du skrev til meg en gang tidligere, om å gi meg selv fem år til å komme ut av elendigheten. Har allerede brukt lenger tid enn det, men det hjelper liksom ikke. Havner gang på gang ned i samme elendighet. Hvordan skal jeg komme ut av dette?

Det som gjør det ekstra håpløst er at jeg ikke har særlig tiltro til behandlingen jeg får. Men som den "gale" parten har visst ikke jeg noe jeg skulle ha sagt. Behandleren vet alltid best. Også hvordan jeg har det.

Opplevelse av dårlig kommunikasjon med behandler er alltid slitsomt. Men hva ønsker du skulle vært annerledes i din behandling? Hva gjør at du har liten tro på behandlingen?

[Orio]

Opplevelse av dårlig kommunikasjon med behandler er alltid slitsomt. Men hva ønsker du skulle vært annerledes i din behandling? Hva gjør at du har liten tro på behandlingen?

På det mest prioriterte (angst)området har jeg ikke kommet videre til tross for iherdig innsats de siste 2-3 årene.

Det er ikke det (angst)området jeg ønsker å bruke all min tid og krefter på. Jeg vil heller fokusere på noe som er overkommelig, og faktisk lykkes. (Det har jeg prøvd på "egen hånd", og erfart at det å lykkes, på tross av angsten, gir meg guts til å prøve nye ting/det blir lettere å prøve det samme en gang til.)

Behandlingen er veldig fokusert på eksponering, men jeg ser egentlig ikke på angst som det største problemet mitt. Men, overvinner jeg angsten skal visst alle andre problemer forsvinne av seg selv.

Den behandleren jeg har nå vil ikke "innrømme" at jeg får depresjoner med jevne mellomrom. Har jeg prøvd å nevne det, eller sågar nevnt selvmordstanker som jeg sliter en del med, blir det overhørt. Dvs. rett videre til neste tema. Ingen bekreftelse på at det jeg har sagt over hodet er registrert. (Det jeg skulle ønske var å bli spurt hvorfor, er det noe som er ekstra vanskelig nå?) Det er vel ikke nødvendig å si at jeg bare har nevnt selvmordstanker et par ganger (måtte jo få en ny sjanse, derfor gang nummer to.)

Jeg er blitt fratatt retten til selv å bedømme hvordan jeg har det. (Det ble sagt rett ut, heretter var det behandler som skulle bedømme det.) Jeg har visstnok problemer med å "innrømme" at jeg har det bra. Det er i så fall bare overfor behandler, har spurt andre men de er ikke enige.

Det jeg har problemer med, er derimot å - mene - at noe jeg har gjort er bra/positivt på annen måte. Behandler mener problemet er at jeg ikke vil - si det høyt - . (Det er nok også et problem, men jeg må jo først synes at det jeg har gjort er bra.)

Ved angst og eksponering kommer ofte spørsmålet "hva er det verste som kan skje". Det har jeg svart på mange ganger i løpet av de siste årene. Så følges det opp av hvor sannsynlig tror du det er? Hvor mye tror du på at det vil skje? Det samme hver gang. Det jeg sier blir utbrodert og jeg føler meg latterliggjort. Det har jeg fortalt, og også forklart hvorfor, men det har ikke ført til noen endring. Jeg har prøvd flere ganger. Nå er jeg så vrang at jeg ikke svarer så mye på sånne spørsmål. Orker ikke fortsatt latterliggjøring.

Angstnivået ved eksponeringen skal legges veldig høyt for å være "bra nok". For høyt, det er nesten uoverkommelig å gjennomføre, jeg er utmattet resten av dagen og får ikke gjort noe annet. Jeg har spurt nhd hva som er "riktig" nivå på angsten ved eksponeringsbehandling, og det lå noen hakk lavere. Faktisk, når jeg kommer på det nivået nhd anbefalte er det på tide å øke utfordringen. (Har hatt eksponeringsbehandling tidligere, med mye bedre resultat, og da har angsten ligget på et lavere nivå).

Mine egne erfaringer av hva som hjelper for meg er av null verdi. F. eks. har jeg erfart at det er mye bedre for meg å ta det med ro noen dager hvis depresjonen slår ut for fullt. "Noen" dager er mindre enn en uke, kanskje holde meg i ro en-tre dager, litt avhengig av hvordan jeg føler meg. Så komme meg litt ut sammen med noen jeg føler meg trygg og rolig sammen med, ikke så mye som jeg pleier, riktignok. Det er kanskje første uka, maks. Deretter fortsette med daglige rutiner, komme meg på faste aktiviteter som dagsenter de dagene jeg pleier, men litt korterer tid en periode. I følge behandler skal det bare gjøre ting verre og forlenge depresjonen. Min erfaring er stikk motsatt, det gjør at jeg kommer litt til krefter igjen. Depresjon, når den er på det verste slår meg ut fysisk. Jeg blir også kvalm og fysisk dårlig av lyder og synsinntrykk, så det eneste jeg klarer er å se i taket i et dunkelt opplyst rom.

Alt for ofte kan jeg gå til behandling relativt optimistisk, og komme ut igjen det motsatte. Det jeg har gjort, og som jeg trodde jeg skulle få lov til å være fornøyd med (strever veldig med å være fornøyd, men får beksjed om at hvis jeg klarer det og det har jeg all grunn til å være fornøyd), slett ikke er bra nok. Så går det hjem til tvangsspising og selvmordstanker, utløst av behandlingstimen.

Og, ja, jeg har prøvd å ta opp dette med behandler. Det var da jeg ble fratatt retten til å mene noe om hvordan jeg har det. Det vet visst behandler best.

[cathlin]

På det mest prioriterte (angst)området har jeg ikke kommet videre til tross for iherdig innsats de siste 2-3 årene.

Det er ikke det (angst)området jeg ønsker å bruke all min tid og krefter på. Jeg vil heller fokusere på noe som er overkommelig, og faktisk lykkes. (Det har jeg prøvd på "egen hånd", og erfart at det å lykkes, på tross av angsten, gir meg guts til å prøve nye ting/det blir lettere å prøve det samme en gang til.)

Behandlingen er veldig fokusert på eksponering, men jeg ser egentlig ikke på angst som det største problemet mitt. Men, overvinner jeg angsten skal visst alle andre problemer forsvinne av seg selv.

Den behandleren jeg har nå vil ikke "innrømme" at jeg får depresjoner med jevne mellomrom. Har jeg prøvd å nevne det, eller sågar nevnt selvmordstanker som jeg sliter en del med, blir det overhørt. Dvs. rett videre til neste tema. Ingen bekreftelse på at det jeg har sagt over hodet er registrert. (Det jeg skulle ønske var å bli spurt hvorfor, er det noe som er ekstra vanskelig nå?) Det er vel ikke nødvendig å si at jeg bare har nevnt selvmordstanker et par ganger (måtte jo få en ny sjanse, derfor gang nummer to.)

Jeg er blitt fratatt retten til selv å bedømme hvordan jeg har det. (Det ble sagt rett ut, heretter var det behandler som skulle bedømme det.) Jeg har visstnok problemer med å "innrømme" at jeg har det bra. Det er i så fall bare overfor behandler, har spurt andre men de er ikke enige.

Det jeg har problemer med, er derimot å - mene - at noe jeg har gjort er bra/positivt på annen måte. Behandler mener problemet er at jeg ikke vil - si det høyt - . (Det er nok også et problem, men jeg må jo først synes at det jeg har gjort er bra.)

Ved angst og eksponering kommer ofte spørsmålet "hva er det verste som kan skje". Det har jeg svart på mange ganger i løpet av de siste årene. Så følges det opp av hvor sannsynlig tror du det er? Hvor mye tror du på at det vil skje? Det samme hver gang. Det jeg sier blir utbrodert og jeg føler meg latterliggjort. Det har jeg fortalt, og også forklart hvorfor, men det har ikke ført til noen endring. Jeg har prøvd flere ganger. Nå er jeg så vrang at jeg ikke svarer så mye på sånne spørsmål. Orker ikke fortsatt latterliggjøring.

Angstnivået ved eksponeringen skal legges veldig høyt for å være "bra nok". For høyt, det er nesten uoverkommelig å gjennomføre, jeg er utmattet resten av dagen og får ikke gjort noe annet. Jeg har spurt nhd hva som er "riktig" nivå på angsten ved eksponeringsbehandling, og det lå noen hakk lavere. Faktisk, når jeg kommer på det nivået nhd anbefalte er det på tide å øke utfordringen. (Har hatt eksponeringsbehandling tidligere, med mye bedre resultat, og da har angsten ligget på et lavere nivå).

Mine egne erfaringer av hva som hjelper for meg er av null verdi. F. eks. har jeg erfart at det er mye bedre for meg å ta det med ro noen dager hvis depresjonen slår ut for fullt. "Noen" dager er mindre enn en uke, kanskje holde meg i ro en-tre dager, litt avhengig av hvordan jeg føler meg. Så komme meg litt ut sammen med noen jeg føler meg trygg og rolig sammen med, ikke så mye som jeg pleier, riktignok. Det er kanskje første uka, maks. Deretter fortsette med daglige rutiner, komme meg på faste aktiviteter som dagsenter de dagene jeg pleier, men litt korterer tid en periode. I følge behandler skal det bare gjøre ting verre og forlenge depresjonen. Min erfaring er stikk motsatt, det gjør at jeg kommer litt til krefter igjen. Depresjon, når den er på det verste slår meg ut fysisk. Jeg blir også kvalm og fysisk dårlig av lyder og synsinntrykk, så det eneste jeg klarer er å se i taket i et dunkelt opplyst rom.

Alt for ofte kan jeg gå til behandling relativt optimistisk, og komme ut igjen det motsatte. Det jeg har gjort, og som jeg trodde jeg skulle få lov til å være fornøyd med (strever veldig med å være fornøyd, men får beksjed om at hvis jeg klarer det og det har jeg all grunn til å være fornøyd), slett ikke er bra nok. Så går det hjem til tvangsspising og selvmordstanker, utløst av behandlingstimen.

Og, ja, jeg har prøvd å ta opp dette med behandler. Det var da jeg ble fratatt retten til å mene noe om hvordan jeg har det. Det vet visst behandler best.

Hva slags terapi er det du får?

Hvor lenge har du gått til vedkommende?

[Orio]

Hva slags terapi er det du får?

Hvor lenge har du gått til vedkommende?

Eksponering i gruppe og samtaler.

Har gått i gruppebehandling hos den personen i tre år, samtaler et år. Hadde en annen behandler før det. Synes jeg burde ha merket fremgang nå, i alle fall på angsten. Hvis ikke skulle jeg tro det var på tide å tenke nytt.

[cathlin]

Eksponering i gruppe og samtaler.

Har gått i gruppebehandling hos den personen i tre år, samtaler et år. Hadde en annen behandler før det. Synes jeg burde ha merket fremgang nå, i alle fall på angsten. Hvis ikke skulle jeg tro det var på tide å tenke nytt.

Føler du en viss kjemi med behandler, eller er det en behandling der kjemien ikke spiller noen rolle? Har du ev. muligheten til å bytte behandler innad i systemet/dps'et? Det er jo en mulighet å bytte behandler.

Jeg bruker å ha en viss magefølelse på om behandlingen er god for meg (uansett hva jeg faktisk klarer/oppnår av bedring), men jeg har ikke prøvd så mange typer behandling.

[Orio]

Føler du en viss kjemi med behandler, eller er det en behandling der kjemien ikke spiller noen rolle? Har du ev. muligheten til å bytte behandler innad i systemet/dps'et? Det er jo en mulighet å bytte behandler.

Jeg bruker å ha en viss magefølelse på om behandlingen er god for meg (uansett hva jeg faktisk klarer/oppnår av bedring), men jeg har ikke prøvd så mange typer behandling.

Magefølelsen min i forhold til denne behandlingen/behandleren har aldri vært helt god, varierer vel fra middels til dårlig.

Jeg synes ikke kjemien er særlig god, og den har jo alltid noe å si. Jeg føler meg ikke trygg på å si det jeg tenker/ta opp det jeg sliter med. Det føles viktigere for meg å "holde masken" overfor denne behandleren enn overfor de jeg har hatt tidligere.

[frosken]

Magefølelsen min i forhold til denne behandlingen/behandleren har aldri vært helt god, varierer vel fra middels til dårlig.

Jeg synes ikke kjemien er særlig god, og den har jo alltid noe å si. Jeg føler meg ikke trygg på å si det jeg tenker/ta opp det jeg sliter med. Det føles viktigere for meg å "holde masken" overfor denne behandleren enn overfor de jeg har hatt tidligere.

Har du vurdert å be om bytte av behandler?

[Orio]

Opplevelse av dårlig kommunikasjon med behandler er alltid slitsomt. Men hva ønsker du skulle vært annerledes i din behandling? Hva gjør at du har liten tro på behandlingen?

Jeg kommer sikkert til å føle meg slem og masete så snart jeg har sendt dette innlegget, men tar allikevel sjansen.

Har du lest svaret jeg ga deg på spørsmålet om hva jeg ønsker annerledes/hvorfor jeg er usikker på behandlingen? Jeg vet at svaret ble veldig langt, men hvis du orker/har tid til å lese det ville jeg sette stor pris på en kommentar og noen gode råd.

[frosken]

Jeg kommer sikkert til å føle meg slem og masete så snart jeg har sendt dette innlegget, men tar allikevel sjansen.

Har du lest svaret jeg ga deg på spørsmålet om hva jeg ønsker annerledes/hvorfor jeg er usikker på behandlingen? Jeg vet at svaret ble veldig langt, men hvis du orker/har tid til å lese det ville jeg sette stor pris på en kommentar og noen gode råd.

Synes det ok at du etterlyser svar :-)