Når jeg ikke orker mer...

[frosken]

På det mest prioriterte (angst)området har jeg ikke kommet videre til tross for iherdig innsats de siste 2-3 årene.

Det er ikke det (angst)området jeg ønsker å bruke all min tid og krefter på. Jeg vil heller fokusere på noe som er overkommelig, og faktisk lykkes. (Det har jeg prøvd på "egen hånd", og erfart at det å lykkes, på tross av angsten, gir meg guts til å prøve nye ting/det blir lettere å prøve det samme en gang til.)

Behandlingen er veldig fokusert på eksponering, men jeg ser egentlig ikke på angst som det største problemet mitt. Men, overvinner jeg angsten skal visst alle andre problemer forsvinne av seg selv.

Den behandleren jeg har nå vil ikke "innrømme" at jeg får depresjoner med jevne mellomrom. Har jeg prøvd å nevne det, eller sågar nevnt selvmordstanker som jeg sliter en del med, blir det overhørt. Dvs. rett videre til neste tema. Ingen bekreftelse på at det jeg har sagt over hodet er registrert. (Det jeg skulle ønske var å bli spurt hvorfor, er det noe som er ekstra vanskelig nå?) Det er vel ikke nødvendig å si at jeg bare har nevnt selvmordstanker et par ganger (måtte jo få en ny sjanse, derfor gang nummer to.)

Jeg er blitt fratatt retten til selv å bedømme hvordan jeg har det. (Det ble sagt rett ut, heretter var det behandler som skulle bedømme det.) Jeg har visstnok problemer med å "innrømme" at jeg har det bra. Det er i så fall bare overfor behandler, har spurt andre men de er ikke enige.

Det jeg har problemer med, er derimot å - mene - at noe jeg har gjort er bra/positivt på annen måte. Behandler mener problemet er at jeg ikke vil - si det høyt - . (Det er nok også et problem, men jeg må jo først synes at det jeg har gjort er bra.)

Ved angst og eksponering kommer ofte spørsmålet "hva er det verste som kan skje". Det har jeg svart på mange ganger i løpet av de siste årene. Så følges det opp av hvor sannsynlig tror du det er? Hvor mye tror du på at det vil skje? Det samme hver gang. Det jeg sier blir utbrodert og jeg føler meg latterliggjort. Det har jeg fortalt, og også forklart hvorfor, men det har ikke ført til noen endring. Jeg har prøvd flere ganger. Nå er jeg så vrang at jeg ikke svarer så mye på sånne spørsmål. Orker ikke fortsatt latterliggjøring.

Angstnivået ved eksponeringen skal legges veldig høyt for å være "bra nok". For høyt, det er nesten uoverkommelig å gjennomføre, jeg er utmattet resten av dagen og får ikke gjort noe annet. Jeg har spurt nhd hva som er "riktig" nivå på angsten ved eksponeringsbehandling, og det lå noen hakk lavere. Faktisk, når jeg kommer på det nivået nhd anbefalte er det på tide å øke utfordringen. (Har hatt eksponeringsbehandling tidligere, med mye bedre resultat, og da har angsten ligget på et lavere nivå).

Mine egne erfaringer av hva som hjelper for meg er av null verdi. F. eks. har jeg erfart at det er mye bedre for meg å ta det med ro noen dager hvis depresjonen slår ut for fullt. "Noen" dager er mindre enn en uke, kanskje holde meg i ro en-tre dager, litt avhengig av hvordan jeg føler meg. Så komme meg litt ut sammen med noen jeg føler meg trygg og rolig sammen med, ikke så mye som jeg pleier, riktignok. Det er kanskje første uka, maks. Deretter fortsette med daglige rutiner, komme meg på faste aktiviteter som dagsenter de dagene jeg pleier, men litt korterer tid en periode. I følge behandler skal det bare gjøre ting verre og forlenge depresjonen. Min erfaring er stikk motsatt, det gjør at jeg kommer litt til krefter igjen. Depresjon, når den er på det verste slår meg ut fysisk. Jeg blir også kvalm og fysisk dårlig av lyder og synsinntrykk, så det eneste jeg klarer er å se i taket i et dunkelt opplyst rom.

Alt for ofte kan jeg gå til behandling relativt optimistisk, og komme ut igjen det motsatte. Det jeg har gjort, og som jeg trodde jeg skulle få lov til å være fornøyd med (strever veldig med å være fornøyd, men får beksjed om at hvis jeg klarer det og det har jeg all grunn til å være fornøyd), slett ikke er bra nok. Så går det hjem til tvangsspising og selvmordstanker, utløst av behandlingstimen.

Og, ja, jeg har prøvd å ta opp dette med behandler. Det var da jeg ble fratatt retten til å mene noe om hvordan jeg har det. Det vet visst behandler best.

Jeg synes du skal skrive til avdelingsoverlege (og med kopi til din behandler) og be om at behandlingsopplegget vurderes samt at de vurderer hvorvidt terapeutbytte kan være et alternativ.

Etter min oppfatning bør behandlingsopplegget diskuteres med deg, og de valg som gjøres/foreslås bør begrunnes.

Det er kanskje ikke så viktig hvorvidt legen er enig i at din tristhet er en "depresjon" eller ikke; derimot er det selvfølgelig viktig at dine opplevelser tas på alvor!