Er i ferd med å gi opp...

[Gjest Jente31]

Jeg synes ikke du skal undervudere den nytten du kan ha av samtaler med psyk. sykepleier.

Hvis du er interessert i gruppeterapi, kan du sjekke om noen på listen nedenfor er aktuelle for deg. I såfall kan du ta kontakt direkte og forhøre det.

http://www.gruppenytt.no/Terapeutliste_august2007.htm

Tusen takk for link (nyttig).

Jeg synes hjelpen jeg får av min psykepleier er nyttig, vi jobber med strukturering i hverdagen (ift barna) og konsentrerer oss om dette. Jeg får også støttesamtaler hos henne.. Er glad jeg har henne, men hun sier at hun bare kan bekrefte det jeg sier...

[Psykojenta]

Jeg synes ikke du skal undervudere den nytten du kan ha av samtaler med psyk. sykepleier.

Hvis du er interessert i gruppeterapi, kan du sjekke om noen på listen nedenfor er aktuelle for deg. I såfall kan du ta kontakt direkte og forhøre det.

http://www.gruppenytt.no/Terapeutliste_august2007.htm

Er igrunn enig med frosken.!

Jeg går til en psyk.sykepleier og har gjort det i over to år! Hun kan gjøre utredninger, samtaleterapi o.l. Hun kan ikke skrive resepter, men de på VOP har tett samarbeid så det er uansett ikke noe problem.

Håper uansett det går bra etterhvert jente31-det fortjener du !

[frosken]

Tusen takk for link (nyttig).

Jeg synes hjelpen jeg får av min psykepleier er nyttig, vi jobber med strukturering i hverdagen (ift barna) og konsentrerer oss om dette. Jeg får også støttesamtaler hos henne.. Er glad jeg har henne, men hun sier at hun bare kan bekrefte det jeg sier...

Du får diskutere situasjonen både med legen og psykepleieren og høre hva de sier. Kanskje kan dere snakke sammen alle tre,

Jeg synes du har beskrevet en psykepleier som jobber på en konstruktiv måte. Tror det er mye opp til deg hva du kan få ut av samtalene med henne. Hvis du utfordrer deg selv og tar opp ting som er vanskelig å snakke om, så kan det godt hende at du vil ha like stort utbytte av samtalene med henne som du ville hatt av samtaler med en behandler på dps.

I tillegg vil du få samtalene med sosionom på dps. Det gir deg også en ny mulighet til å formidle din reaksjon på at du ikke har fått et annet tilbud, inkl. at du reagerer på at det ikke blir vurdert medisinering med SS. I tillegg kan du forsøke å finne en gruppeanalytiker på listen jeg ga deg link til; de gir vanligvis tilbud om langvarig gruppeterapi.

Du har uansett et langt prosjekt foran deg mht å få orden og positive elementer inn i livet ditt. Det viktigste er ikke hva som skjer i terapitimer, men hva som skjer i livet.

[Gjest Jente31]

Du får diskutere situasjonen både med legen og psykepleieren og høre hva de sier. Kanskje kan dere snakke sammen alle tre,

Jeg synes du har beskrevet en psykepleier som jobber på en konstruktiv måte. Tror det er mye opp til deg hva du kan få ut av samtalene med henne. Hvis du utfordrer deg selv og tar opp ting som er vanskelig å snakke om, så kan det godt hende at du vil ha like stort utbytte av samtalene med henne som du ville hatt av samtaler med en behandler på dps.

I tillegg vil du få samtalene med sosionom på dps. Det gir deg også en ny mulighet til å formidle din reaksjon på at du ikke har fått et annet tilbud, inkl. at du reagerer på at det ikke blir vurdert medisinering med SS. I tillegg kan du forsøke å finne en gruppeanalytiker på listen jeg ga deg link til; de gir vanligvis tilbud om langvarig gruppeterapi.

Du har uansett et langt prosjekt foran deg mht å få orden og positive elementer inn i livet ditt. Det viktigste er ikke hva som skjer i terapitimer, men hva som skjer i livet.

Tusen takk for svar, frosken. Det er godt å få tilbakemeldinger på dette, for jeg er ganske så rådvill og forvirret hva dette gjelder. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tenker å ta en ordentlig prat med fastlegen om dette på mandag, i tillegg har jeg levert han et brev, så han er litt forberedt.

Jo, jeg synes psykepleieren er konstruktiv i forhold til det praktiske. Og jeg har utfordret meg selv, tatt opp vanskelige ting med henne. Vært ærlig. Men hun gir meg ikke utfordringer. Hun bare "stryker meg med hårene", hvis du skjønner hva jeg mener.. Jeg kommer ikke videre på den måten.. Hun blir nesten for "moderlig" fo rmeg..

Og vi er blitt enige om at jeg skal bruke henne slik jeg nå gjør - altså i forhold til det praktiske, og hvis jeg trenger å snakke om ting og få støtte (som feks det jeg også har skrevet om her på dol ang min eks og at det frister å gå tilbake).

Jeg har forresten tatt kontakt med en av de på listen du ga meg. Jeg har skrevet en mail til de for å forhøre meg litt, og hva de evt kan tilby meg.

"Det viktigste er ikke hva som skjer i terapitimer, men hva som skjer i livet."

Helt klart.. Du har et godt poeng (om jeg har skjønt deg).

Men jeg mestrer ikke livet... Jeg er i ferd med å miste grepet. Og jeg klamret meg til håpet om bedring ved å få den terappien/hjelpen jeg trenger, evt få noen stemningstabiliserende medisiner i tillegg. Men dette håpet mistet jeg altså.. Nå klamrer jeg meg til fastlegen, i håp om at han vil hjelpe meg.

Men som du sier, kan jeg jo også ta opp dette med sosionomen.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tusen takk for svar, frosken. Det er godt å få tilbakemeldinger på dette, for jeg er ganske så rådvill og forvirret hva dette gjelder. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men jeg tenker å ta en ordentlig prat med fastlegen om dette på mandag, i tillegg har jeg levert han et brev, så han er litt forberedt.

Jo, jeg synes psykepleieren er konstruktiv i forhold til det praktiske. Og jeg har utfordret meg selv, tatt opp vanskelige ting med henne. Vært ærlig. Men hun gir meg ikke utfordringer. Hun bare "stryker meg med hårene", hvis du skjønner hva jeg mener.. Jeg kommer ikke videre på den måten.. Hun blir nesten for "moderlig" fo rmeg..

Og vi er blitt enige om at jeg skal bruke henne slik jeg nå gjør - altså i forhold til det praktiske, og hvis jeg trenger å snakke om ting og få støtte (som feks det jeg også har skrevet om her på dol ang min eks og at det frister å gå tilbake).

Jeg har forresten tatt kontakt med en av de på listen du ga meg. Jeg har skrevet en mail til de for å forhøre meg litt, og hva de evt kan tilby meg.

"Det viktigste er ikke hva som skjer i terapitimer, men hva som skjer i livet."

Helt klart.. Du har et godt poeng (om jeg har skjønt deg).

Men jeg mestrer ikke livet... Jeg er i ferd med å miste grepet. Og jeg klamret meg til håpet om bedring ved å få den terappien/hjelpen jeg trenger, evt få noen stemningstabiliserende medisiner i tillegg. Men dette håpet mistet jeg altså.. Nå klamrer jeg meg til fastlegen, i håp om at han vil hjelpe meg.

Men som du sier, kan jeg jo også ta opp dette med sosionomen.

"Det viktigste er ikke hva som skjer i terapitimer, men hva som skjer i livet."

I terapien vil du få gyldne muligheter til å få bearbeidet vonde hendelser i livet ditt. Da får du etter hvert frigjort en del energi og ressurser som du kan bruke i ditt daglige liv. Positive gevinster i terapi utløser endringer i livet. For deg tror jeg abosultt dette vil skje, fordi du er så motivert til å gjøre fremskritt og komme deg videre. Du husker vel dette med at utålmodighet er en dyd:)

[Gjest Jente31]

"Det viktigste er ikke hva som skjer i terapitimer, men hva som skjer i livet."

I terapien vil du få gyldne muligheter til å få bearbeidet vonde hendelser i livet ditt. Da får du etter hvert frigjort en del energi og ressurser som du kan bruke i ditt daglige liv. Positive gevinster i terapi utløser endringer i livet. For deg tror jeg abosultt dette vil skje, fordi du er så motivert til å gjøre fremskritt og komme deg videre. Du husker vel dette med at utålmodighet er en dyd:)

Bare jeg vet at jeg får den terapien, så har jeg tro på det selv også.. Det ser jeg når jeg ser tilbake på mine første innlegg her på dol bl.a. Håper at fastlegen kan hjelpe meg videre nå :-)

[duffen]

Ble så sint på dine vegne; at jeg kunne ikke fortsette å lese de andre innleggene her!! Skal gjøre det etterpå.

Si meg, hva slags dps er det du er kommet til??? Nå er jeg frekk; virker som den psyk.spl. er helt ubrukelig. _Selvfølgelig_ trenger du hjelp;NÅ- ikke om en måned. Etter alt du har skrevet her, er du mer enn "kvalifisert" til behandling, både med samtaleterapi og medisiner. Kanskje er det riktig som du sier; du har vært "altfor flink";men skulle det diskvalifsere deg for hjelp fra det offenlige???? Nei, mener nå jeg. Du har rettigheter, men vi ser nå at de ikke altid blir tatt på alvor. Du har virkelig stått på å kjempet; for deg, for barna, familie. Så takken er at du ikke skal få hjelp, når du vet du trenger det; ikke minst nå når du er i ferd med å dukke under????! Ikke gi opp, gå i kjelleren og hent krefter. Ring fastlegen, i morgen evt.legevakten i dag! Den psyk.spl. er i ferd med å ødelegge deg; slik jeg ser det. H*n kan umulig se DEG, dine problemer mm. Dette er så viktig, at vedkommende burde ha sendt din sak sporenstreks til en som har bedre og bredere kompetanse. Nesten som et overgrep på deg ,dette.

Jada, det ble et følelsesutbrudd;slik urettferdighet takler jeg ikke. Hvor blir det av medmenneskeligheten,empatien,"vibbene" for det sårbare mennesket en har foran seg...jeg bare spør!

[Gjest Jente31]

Ble så sint på dine vegne; at jeg kunne ikke fortsette å lese de andre innleggene her!! Skal gjøre det etterpå.

Si meg, hva slags dps er det du er kommet til??? Nå er jeg frekk; virker som den psyk.spl. er helt ubrukelig. _Selvfølgelig_ trenger du hjelp;NÅ- ikke om en måned. Etter alt du har skrevet her, er du mer enn "kvalifisert" til behandling, både med samtaleterapi og medisiner. Kanskje er det riktig som du sier; du har vært "altfor flink";men skulle det diskvalifsere deg for hjelp fra det offenlige???? Nei, mener nå jeg. Du har rettigheter, men vi ser nå at de ikke altid blir tatt på alvor. Du har virkelig stått på å kjempet; for deg, for barna, familie. Så takken er at du ikke skal få hjelp, når du vet du trenger det; ikke minst nå når du er i ferd med å dukke under????! Ikke gi opp, gå i kjelleren og hent krefter. Ring fastlegen, i morgen evt.legevakten i dag! Den psyk.spl. er i ferd med å ødelegge deg; slik jeg ser det. H*n kan umulig se DEG, dine problemer mm. Dette er så viktig, at vedkommende burde ha sendt din sak sporenstreks til en som har bedre og bredere kompetanse. Nesten som et overgrep på deg ,dette.

Jada, det ble et følelsesutbrudd;slik urettferdighet takler jeg ikke. Hvor blir det av medmenneskeligheten,empatien,"vibbene" for det sårbare mennesket en har foran seg...jeg bare spør!

Hei og tusen takk for svar. Det er med å øker min følelse av å ha rett til å være skuffet og irritert over måten jeg er blitt møtt på.

Jeg har helt klart ikke blitt tatt på alvor. Jeg skjønner at de er underbemannet på mitt dps, og at de må prioritere. Men likevel skjønner jeg at jeg kan ha "feil" selv også.

"Den psyk.spl. er i ferd med å ødelegge deg; slik jeg ser det. H*n kan umulig se DEG, dine problemer mm."

Jeg har det samme synet som deg. Jeg nådde ikke frem med mitt. Dessuten ble utredningen avkortet med en time også. Det var meningen vi skulle bruke mandagens time til flere spørsmål (det sa hun gangen før), men da jeg kom hadde hun journalen og konklusjonen klar (det var da jeg nevnte envt oppoverturer/bipolar). Dessuten hørte jeg ikke noe snakk om angsten jeg også ble henvist for.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, om jeg ikke hadde hatt dere å støtte meg til/søke råd hos. Jeg ser for meg, at det ville vært ti ganger verre uten. Jeg ville antakeligvis bare godtatt det, og tenkt at ok - mine problemer er for små til å få hjelp (og hvem vet - _det_ kunne virkelig endt galt!) Men jeg aner håp igjen. jeg skal ta en prat med legen min, nå vet jeg mer, og det er lettere å "kreve".

"Dette er så viktig, at vedkommende burde ha sendt din sak sporenstreks til en som har bedre og bredere kompetanse. Nesten som et overgrep på deg ,dette."

Slik jeg ser det, var det ikke viktig nok... for henne, iallefall..

"Jada, det ble et følelsesutbrudd;slik urettferdighet takler jeg ikke"

Det er helt ok. Jeg setter pris på ærlige meninger! Det gir meg oogså styrke, til å stå på:-)

[Orio]

Jeg har lang erfaring med håp, og ikke minst med mangel på håp. Den aller verste tiden er den du er i akkurat nå.

Du hadde et håp om hjelp, du har holdt ut så godt du har klart, du har gjort det du kan og alt noen kan forvente av deg. Du har vært gjennom en tøff utredning, fått all "gørra" frem i lyset. Denne forferdelige prosessen har du holdt ut fordi du "visste" den kom til å gi deg et bedre liv, den behandlingen og hjelpen du trenger for å komme videre. Nå er håpet tatt fra deg, i tillegg må du takle alle problemene som er kommet frem. Ting du kanskje har holdt nede i mange år.

Med bakgrunn i min lange erfaring med håpløshet kan jeg forsikre deg om at håpet kommer tilbake. Håp er først og fremst knyttet til deg selv og dine egne ressurser. Og du har mange ressurser, det har du vist den tiden du har vært her på dol. Bare tenk på hvordan du hadde det første gang du var innom her. Og hvordan du har det nå. Du er enig i at det har gått fremover? Og det er faktisk du som har gjort jobben.

[Gjest Jente31]

Jeg har lang erfaring med håp, og ikke minst med mangel på håp. Den aller verste tiden er den du er i akkurat nå.

Du hadde et håp om hjelp, du har holdt ut så godt du har klart, du har gjort det du kan og alt noen kan forvente av deg. Du har vært gjennom en tøff utredning, fått all "gørra" frem i lyset. Denne forferdelige prosessen har du holdt ut fordi du "visste" den kom til å gi deg et bedre liv, den behandlingen og hjelpen du trenger for å komme videre. Nå er håpet tatt fra deg, i tillegg må du takle alle problemene som er kommet frem. Ting du kanskje har holdt nede i mange år.

Med bakgrunn i min lange erfaring med håpløshet kan jeg forsikre deg om at håpet kommer tilbake. Håp er først og fremst knyttet til deg selv og dine egne ressurser. Og du har mange ressurser, det har du vist den tiden du har vært her på dol. Bare tenk på hvordan du hadde det første gang du var innom her. Og hvordan du har det nå. Du er enig i at det har gått fremover? Og det er faktisk du som har gjort jobben.

Tusen takk for gode tanker, og for at du ville dele dette med meg, orio. Det betyr mye for meg å få vite dette av en med din erfaring.

Jeg er enig med deg - det har skjedd store forandringer, og ja - jeg har gjort jobben selv. Men! : med deres hjelp. Det er viktig å understreke at jeg ikke hadde klart dette uten deres innspill osv. Og dere har vært tålmodige med meg..

"Med bakgrunn i min lange erfaring med håpløshet kan jeg forsikre deg om at håpet kommer tilbake."

Jeg håper du har rett. Jeg skjønner hva du mener også. Jeg har mange ressurser.

Men jeg stusser litt.. hvordn kan håpet komme tilbake når jeg ikke får den hjelpen jeg trenger? Må jeg klare meg på egenhånd, slik jeg har gjort til nå (bortsett fra bup og psykpl)?

Vel - jeg klamrer meg nå til fastlegen og håper at han vil henvise meg til et annet sykehus for behandling. Og, at jeg kan få prøve SS. Jeg tror at jeg ville hatt god nytte av det også.

Kjempebra innlegg, orio :-)

[Orio]

Tusen takk for gode tanker, og for at du ville dele dette med meg, orio. Det betyr mye for meg å få vite dette av en med din erfaring.

Jeg er enig med deg - det har skjedd store forandringer, og ja - jeg har gjort jobben selv. Men! : med deres hjelp. Det er viktig å understreke at jeg ikke hadde klart dette uten deres innspill osv. Og dere har vært tålmodige med meg..

"Med bakgrunn i min lange erfaring med håpløshet kan jeg forsikre deg om at håpet kommer tilbake."

Jeg håper du har rett. Jeg skjønner hva du mener også. Jeg har mange ressurser.

Men jeg stusser litt.. hvordn kan håpet komme tilbake når jeg ikke får den hjelpen jeg trenger? Må jeg klare meg på egenhånd, slik jeg har gjort til nå (bortsett fra bup og psykpl)?

Vel - jeg klamrer meg nå til fastlegen og håper at han vil henvise meg til et annet sykehus for behandling. Og, at jeg kan få prøve SS. Jeg tror at jeg ville hatt god nytte av det også.

Kjempebra innlegg, orio :-)

Håpet har det med å komme tilbake, selv om det virker helt umulig. Og du står jo ikke igjen uten noe: du har fastlegen og håpet om at han skal henvise deg til et annet sykehus for behandlingen. Du har håpet om at SS vil hjelpe. Og du har bup og sykepleieren, og det kan jo hende de også kan være til hjelp.

[Gjest Jente31]

Håpet har det med å komme tilbake, selv om det virker helt umulig. Og du står jo ikke igjen uten noe: du har fastlegen og håpet om at han skal henvise deg til et annet sykehus for behandlingen. Du har håpet om at SS vil hjelpe. Og du har bup og sykepleieren, og det kan jo hende de også kan være til hjelp.

Du har veldig rett, orio.

*Spent på morgendagen*