psykiatrien lite peiling på traumebehandling

[Gjest Blomsterbarnet]

Det er jo helt hull i hodet at ikke det psykiatriske helsevesen har nok planer for bearbeiding av traumer som mobbing og overgrep.

Merket det selv da jeg var innlagt. Da jeg gikk helt opp i liminga av raseri, flashbacks etter dager med grusomme mareritter, fikk jeg bare beskjed fra miljøpersonell om å "gå meg en Tur", "se tv" ol. for å koble ut. Akkurat som om jeg klarte å koble ut. helt idiotisk, spør du meg!!

http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=173958

[Gjest D*lilith]

Det er jo typisk miljøpersonale da...

Men er enig med deg,det er helt sykt!

[Gjest XXX76]

Synes det er litt rart i grunn, jeg. Flesteparten av de som kommer i kontakt med psykiatrien har vel traumatiske ting de har opplevd. Har selv gått i terapi og de psyk.ene jeg har hatt, har alltid vært veldig bevisst på at det er viktig å snakke om traumene.

Kanskje er det som skrives i artikkelen rettet mot de steder der en blir innlagt? Det du sier Blomsterbarnet får jeg vondt inni meg av å høre. Du burde ikke opplevd så tankeløse kommentarer.

[Melba1365380968]

Det er min oppfatning også. Jeg har også mine perioder hvor jeg er fullstendig sønderknust av flashbacks og angst, hvor jeg har fått vite at jeg burde "slappe av litt" eller "jobbe litt i hagen" eller "kose meg med et glass rødvin". Sikkert velmenende råd, men de hjelper meg overhodet ikke i slike situasjoner! En gang i vår da jeg hadde akuttime hos fastlegen fordi det var krise, så foreslo hun at jeg kunne melde meg på et kurs i meditasjon?!?! Jeg satt på kontoret henne og skalv av angst og flashbacks... I senere tid har hun unnskyldt dette, men....

Djizez.

Flott av hun unge jenta å stå oppreist på den måten hun gjør etter å ha vært igjennom så mye.

[Orio]

"Gå en tur" er løsningen på alt når man er innlagt.

Jeg fikk beskjed av dagvakten om å gå meg en tur fordi jeg var så tett og sliten, og hostet en masse. Litt frisk luft var bare bra for meg. Kveldsvakten fikk tak i en lege, og jeg fikk antibiotika mot lungebetennelse og en hestekur med astmamedisiner.

[cathlin]

"Gå en tur" er løsningen på alt når man er innlagt.

Jeg fikk beskjed av dagvakten om å gå meg en tur fordi jeg var så tett og sliten, og hostet en masse. Litt frisk luft var bare bra for meg. Kveldsvakten fikk tak i en lege, og jeg fikk antibiotika mot lungebetennelse og en hestekur med astmamedisiner.

Ja, det er visst også en løsning fra dem å -være i miljøet.

Være i miljøet! Hjelper mot alt.

[Gjest Bzzzzzz]

"Gå en tur" er løsningen på alt når man er innlagt.

Jeg fikk beskjed av dagvakten om å gå meg en tur fordi jeg var så tett og sliten, og hostet en masse. Litt frisk luft var bare bra for meg. Kveldsvakten fikk tak i en lege, og jeg fikk antibiotika mot lungebetennelse og en hestekur med astmamedisiner.

Hiver meg inn her... Ser ut som om tur er løsningen på det meste...

Jeg ble fotfulgt... fikk ikke legge meg, fikk beskjed om at jeg måtte gå i gymsalen å trimme, ut og gå tur... Jeg prøvde, men det kjentes som om jeg skulle kolapse hvert øyeblikk, så når jeg fikk besøk, stupte jeg i seng...

Besøket gikk rett på vaktrommet og forlangte at jeg måtte bli undersøkt, for det var ikke likt meg å legge meg uten grunn... Resultat: Kyssesyka.

[frosken]

Det stemmer sikkert at man kan for lite om hvordan jobbe systematisk med dette.

Men hva mener dere de ansatte skal si eller gjøre når dere har det vanskelig?

[Melba1365380968]

Det stemmer sikkert at man kan for lite om hvordan jobbe systematisk med dette.

Men hva mener dere de ansatte skal si eller gjøre når dere har det vanskelig?

For meg er det viktig at jeg får hjelp til å få en viss avstand til minnene. Jeg trenger hjelp til å ikke hyperventilere, og få ned den voldsomme aktiveringa jeg får når jeg har det sånn. Det som trengs er at noen bruker tid sammen med meg til å minne meg på at jeg er her og nå, at det som skjedde ikke skjer nå, at jeg overlevde osv. Og så trenger jeg hjelp til å plassere minnene et sted i fantasien for å lettere kunne skille mellom da og nå. Jeg trenger hjelp til å føle meg litt tryggere, til å slippe å føle meg i livsfare.

Mulig dette høres enkelt ut, men tro meg: dette er umulig å få til på egenhånd uten en masse masse trening. Når jeg er overveldet av traumeminner er det ingenting i meg selv som tilsier at jeg lever her og nå, det er som å være tilbake i marerittet i våken tilstand.

Dette er det verste med å ha ptsd for meg.

[Gjest Blomsterbarnet]

Det stemmer sikkert at man kan for lite om hvordan jobbe systematisk med dette.

Men hva mener dere de ansatte skal si eller gjøre når dere har det vanskelig?

Jeg mener at de ansatte (dvs miljøpersonale) ikke skal bagatellisere dette ved å foreslå å gå tur, se tv etc. Det som skjer da er at det blir så stor avstand mellom min opplevelsesverden og den personen at det blir umulig å ta i mot sånt. Hvis de ansatte har mer tid til å prate, spør, undre seg sammen med meg, vise at de er der, så er det ofte nok. Bearbeidingen tar jeg sammen med psykiater.

Jeg mener at det er altfor lettvint å komme med sånne forslag når man er mitt inni et angstanfall etter et traume. Hvem vil gå tur når man har altoppskyggende angst? Hvem klarer å fokusere på tvn når hele kroppen spenner seg i redsel og minner/tanker presser på?

Og da er det som å få et slag i tryne å bli bedt om å gå en tur. Da har ikke den ansatte innsikt, peiling eller medfølelse.

[Gjest Blomsterbarnet]

"Gå en tur" er løsningen på alt når man er innlagt.

Jeg fikk beskjed av dagvakten om å gå meg en tur fordi jeg var så tett og sliten, og hostet en masse. Litt frisk luft var bare bra for meg. Kveldsvakten fikk tak i en lege, og jeg fikk antibiotika mot lungebetennelse og en hestekur med astmamedisiner.

Hehe, ja må jo bare le selv om dette var trasig for deg.

[Orio]

Hehe, ja må jo bare le selv om dette var trasig for deg.

Har ledd en god del av det selv også, men ikke med en gang etterpå.